Ødemarken av Steinar Bragi

Den islandske forfatteren Steinar Bragi har tidligere skrevet dikt og romaner. Gjennombruddet sitt fikk han med romanen Kvinnor i 2011, som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for. Jeg er veldig spent på hvordan Ødemarken blir tatt imot, gleder meg til å lese omtaler fra noen som har erfaring med skrekk og gru.

Fra bakpå boken:
Island, etter finanskrisen. To par drar sammen på tur til det islandske innlandet, der landskapet er karrig og ugjestmildt. Det er tjukk tåke, de kommer ut av kurs og kjører rett på et hus. Bilen er ødelagt, og de er tvunget til å overnatte i huset, sammen med de to gamle menneskene som bor der, helt isolert. De to gamle, en mann og en kvinne, oppfører seg merkelig. De låser alle dørene, og det virker som om de frykter noe der ute i mørket.

Begge parene prøver å komme seg der ifra, men mislykkes hver gang. Snart slår samholdet sprekker, og de begynner å skylde på hverandre.
Den marerittaktige situasjonen blir bare verre. De to parene må samarbeide for å komme seg vekk, men fortiden innhenter dem, og grusomme ting begynner å skje.

Island er alltid et spennende land å besøke i litteraturen, og etter å ha lest introen til Ødemarken, gledet jeg meg til et dypdykk inn i naturskildringer preget av øde og stillhet.

Historien starter med at Hrafn, Vigdis, Egill og Anna er på biltur. De har kjørt noen dager og har kommet til det innerste av Island. I det jeg er klar til å gi meg hen til det karrige landskapet, blir skildringene av kjøreturen avbrutt av lange "avhandlinger" som skal gi oss livshistoriene til de fire. Dette skjer gjerne midt i et hendelsesforløp, og alt av fremdrift og tempo stuper til en stillstand.

Når de så har krasjet i huset, er det spennende en stund, men handlingen er spekket av bråstopp hvor saker og ting skal forklares. Samtidig er historien fylt av forslitte virkemidler for at leseren skal få den etterlengtede creepye følelsen, som nervøse pistrete hunder, dører som er åpne som tidligere var låst og nervøse mennesker som ikke kommuniserer. Fenomener som vetter, drauger, tusser og huldrefolk blir bare nevnt, men gis aldri som en forklaring på det som skjer, likeledes er det med en verden av flere dimensjoner. Det føles som om forfatteren har hørt om disse tingene og vil ha dem med i boken sin, men ikke aner hvordan. Mange små hendelser og detaljer blir presentert, men lite av dette får sin forklaring, verken av naturlig eller overnaturlig art.

Til tross for alle klisjèene som benyttes for å gjøre dette til en skrekkhistorie, hadde jeg glede av den innledende historien. Mot slutten tar det derimot helt av, og boken blir som en skrekkfilm uten hode og hale. Jeg leser for å bli ferdig, og jeg leser for å se hvordan i huleste heitaste han skal greie å avrunde dette på en ok måte. Denne boken er ikke for sarte sjeler, for mot slutten er skildringene av vrengte mennesker så groteske at jeg rynker på nesen, og leser med ett øye lukket.

For å si det sånn, om boken hadde greid å klamre seg til en 3`er frem til slutten, så ble jeg så skuffet over måten historien ble avsluttet på at den mistet enda en prikk. Helt til slutt må jeg understreke at dette IKKE er en krim, som det står på boken.

My criminal mind har også lest og blogget om boken, og jeg ser vi er ganske så enig om hva vi synes om den.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 336

Kilde: Leseeks