The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman

Det er Vendetta forlag som gir boken ut på norsk, og de har dette å si om handlingen:
Begravelsen er over og mannen midt i livet kjører til det som en gang var barndomshjemmet. Plutselig vekkes minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også om tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste hevder å erindre Det store smellet og den yngste forteller en forundret, sju år gammel gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav.

Jeg har ikke lest noe utgitt på Vendetta forlag heller, og når jeg titter på nettsiden deres skjønner jeg hvorfor. Dette er en av få bøker Neil Gaiman har skrevet for et voksent publikum.


Jeg må med en gang si at jeg er virkelig ute å vandrer i ukjent terreng når jeg leser denne boken. Science fictione og "fantastisk litteratur" er langt utenfor min komfortsone, men av og til må jeg teste ut hva det er alle andre er så begeistret for.
I prologen blir vi introdusert for mannen som etter en begravelse oppsøker sin barndoms trakter, og faller der i staver over tanker og minner fra barndommen.
I resten av boken er han en ensom gutt på 7 år. Han får en kattunge i fødselsdagsgave, som like etter blir overkjørt av den nye leieboeren deres.

   I was not happy as a child, although from time to time I was content. 
   I lived in books more than I lived anywhere else. 

Når leieboeren blir funnet død i bilen deres nederst i veien, er det Lettie Hampstock og moren hennes som tar seg av den lille gutten. Lettie tar ham med inn i en verden han ikke hadde anelse om at fantes.

   How old are you really? I asked. 
   Eleven. 
   I thought for a while. Then I asked, How long have you been eleven for?
   She smiled at me.

Den setningen setter liksom stemning for det som skal skje videre i handlingen. Moren til den lille navnløse gutten får seg jobb, og Ursula Monkton blir ansatt for å ta vare på ham, lillesøsteren og huset. Det er bare gutten som ser at hun er et monster og ikke et ekte menneske, og tingene begynner å bli vanskelige. Heldigvis vet Lettie råd og hjelper gutten med å bli kvitt monsteret.

Bortsett fra en liten passasje på side 150 hvor Letti forklarer at voksne også kan være redd, og at de bare er voksne på utsiden, så tenker jeg at dette minner mer om en barne/ungdomsbok, enn en voksenbok. Språket er nydelig, og handlingen henger sammen, men det eventyraktige i historien gjør at jeg hadde mindre glede av å lese dette, enn andre ungdomsbøker jeg har lest og likt godt. Boken er spekket med gode sitater, og jeg har tatt med intet mindre en tre, for å gi et inntrykk av hvor bra denne boken er. Jeg håper jeg lærer å sette pris på denne sjangeren etterhvert, og ser at dette var en god bok å begynne treningen med.

Les gjerne Betraktninger og Knirk sine flotte omtale av boken, for mer av handlingen.

So. Let`s strike while the iron`s hot, 

as the soldier said when he 

entered the laundry.

Ikke ved en andedam, men ved det virkelige havet ved Kroatia