Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti

Du trenger ikke være spesielt interessert i adopsjonsspørsmål for å sette pris på denne boken. Romanen handler om sorg og savn, men også tilhørighet og tilknytning. De tre mennene som er med i boken har små biroller, her er det mødre, søstre og døtre som får berette.

Forlaget om handlingen:
Rebekka sørger over søsteren Marions død - de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.
Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.


Forfatteren selv er norsk og koreansk, og arbeider som familieterapeut, så hun har solid grunnlag for å skrive en roman om hvordan det er å søke tilbake til røttene sine.

Rebekka sliter etter søsterens død, og får anfall av panikkangst når hun prøver seg i jobb igjen. Hun jobber som psykolog, og reagerer nå sterkt på sine egne pasienter sine trivielle problemer. For å løse problemet tar hun ut all ferie, og reiser tilbake til der hun og søsteren ble født, med håp om å finne deres "naturmødre". På veien har hun en ukes opphold i Seoul hvor hun skal bo hjemme hos en tilfeldig vertsfamilie, den voksne datteren Ji-Su og moren hennes I-Sook.
Den andre stemmen i boken er det den gamle moren I-Sook som har. Hun har også "mistet" et barn og denne historien ligger som et bakteppe gjennom hele romanen. Omstendighetene rundt dette barnet kom aldri klart frem, men at moren sørger over barnet sitt er helt klart.

Dette er ikke en roman som er skrevet med alle svarene klar, her er det mye som ligger skjult, og alle sammenhenger forklares ikke. Når Rebekka blir hentet på flyplassen ser I-Sook bestemt på henne før hun har gjort seg til kjenne, som om det var hennes egen datter som kom gående. Det satt meg litt ut av spill, for sånne tilfeldigheter skjer ikke.

Faren i familien lever med en annen kvinne og har et barn. Han er ikke skilt fra I-Sook, og sender mer enn nok penger, og mot slutten antydes det at de får en ny kontakt. Her er flere andre ting som gjorde handlingen diffus, som den plutselige turen til Måneskinnstrappen etter Ji-Su hadde vært å snakket med den døende tanten. I-Sook er desperat etter å fortelle datteren at hun har en storesøster, men det er ikke lett.

Koreas sjel er som en samling av stålsverd og blankpussede prinsipper. Hundset av japanerne og kineserne. Frarøvet ære. Påført skam gjennom generasjoner. I tillegg var vi utsultet på ris den gangen. Det var en umenneskelig skjebne å bli født da Korea lå for døden. I dag har vi gjenvunnet Tigerens styrke. I dag kunne vi latt henne vokse opp hos oss. Hun ville blitt til en fet karpe, bortskjemt og rastløs.

Det jeg likte best med denne boken var alle beskrivelsene av dagligliv i Korea, både før og nå. Det var kjekt å bo hjemme hos en familie og ikke på hotell, og å ta del i tradisjoner og få servert ekte hjemmelaget mat. Interessant var det også å høre om alle barna som ble kidnappet fra sine hjem av japanerne, som aldri kom til rette. Spørsmål om etikken bak å adoptere barn ble kastet opp, men heldigvis er det opp til leseren selv å gjøre seg opp sin egen  mening om dette.

Epilogen tar opp igjen den megatilfeldigheten som jeg nevnte tidligere, og jeg måtte lese den mange ganger for å slå meg til ro med at I-Sook ikke er mor til Rebekka. Alt i alt en fin bok som jeg ikke har problemer med å anbefale.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 224

Kilde: Leseeks