fredag 3. mars 2023

Heretter trenger jeg ingen av Lise Kristine Viken

Boblende av formidlingsiver kom Lise Kristine Viken hjem fra USA i 2018. Pacific Crest Trail, en fottur som varte i 150 dager var unnagjort. Dette ville hun fortelle om, så slik ble hun forfatter med eget forlag. I år gir hun ut bok nummer to, som også har en uredd kvinne, som vet å overleve i naturen, som hovedperson.

Forlaget om handlingen:
Etter å ha forårsaket sine barns død, flykter Maja til et hemmelig skjulested i det barske fjellområdet Stølsheimen på Vestlandet. Her må hun klare seg alene, milevis fra sivilisasjonen, med sorgen og smerten som eneste følgesvenner. Kampen for tilværelsen klarer ikke å overskygge tankene om grusomhetene hun har forårsaket. Sakte, men sikkert avdekkes sannheter og løgner, helt til hun står igjen med vissheten om at ingenting var slik hun trodde.

Handlingen i denne romanen strekker seg over flere tiår, fra slutten av andre verdenskrig og frem til i dag. Vi følger Majas ensomme liv. Men også bestefaren, den tidligere Bjørn West-soldaten, spiller en stor rolle i dramaet som utspiller seg. Lag for lag fjernes illusjoner og hemmeligheter frem til den sjokkerende avslutningen.  

Årets utgivelse er en spenningsroman, hvor store deler av handlingen foregår i ganske så utilgjengelige deler av Stølsheimen. Handlingen begynner i 2007 og strekker seg frem til vår tid. I et annet handlingsforløp blir vi kjent med bestefaren til Maja, da han helt på slutten av 2. verdenskrig befant seg i Stølsheimen som soldat. 

Maja er gift og har to små barn. Mannen krever at hun skal være hjemmeværende på det lille stedet de bor, og de er ganske isolert uten bil. Han skildres som en kontrollfreak, og det er tidlig veldig tydelig hvem av ektemakene som er den syke.

Det er han som tar med seg barna og flytter. Han greier å gi Maja en psykopat-diagnose, og besøksforbud hos ham og barna. Når huset hans brenner ned, kommer politiet på døren hos henne og kjenner lukt av bål, så Maja tror selv at det er hun som har tent på huset, og drept barna sine. 

Godtar du denne innledningen, så vil du ha glede av fortsettelsen, som beskriver Majas liv på selet de neste åtte årene. Hun flykter opp til seterhuset etter bestefar, et sel som i årene etter krigen, ble bygget som en bunkers og fylt med store mengder proviant, og andre nødvendigheter.

Her lever hun år etter år, sommer som vinter helt alene, bortsett fra et par unntak, uten å se andre mennesker. Hun plukker bær og sopp, sanker ved og fisker i fjellvannene. Slik sper hun på matlageret, hvis ikke hun tar turen til Vardadalsbu og henter det hun trenger der.

På en av turene sine treffer hun på en mann her, som skal komme til å kjenne henne igjen mange år senere. For det som i første del av romanen er en fin skildring av fjell-livet, blir etter hvert veldig spennende. Jeg vil ikke røpe mer av hva som skjer, men mot slutten tar historien noen uventede vendinger som øker tempoet betraktelig. 

Romanen har en ryddig oppbygging, der handlingen belyses fra flere vinkler. Maja skriver dagbok, hun minnes fortiden sin, og vi er flere ganger med tilbake til bestefarens historie. Troverdigheten er mitt ankepunkt, ville en mor flyktet, etter å ha drept barna sine ved et uhell? kan virkelig et menneske klare seg alene i villmarken i 8 år? Ensomheten var aldri et problem for henne, og jeg kom på flere nødvendige ting, som umulig kunne ha lagt i kriselageret (eller på turlagshyttens lager).

Noen kameler kan en svelge underveis i en roman, og noen ganger må forfatteren få ta seg friheter, for å få handlingen til å gå opp. Jeg likte boken, spesielt siste halvdel, og har ikke problemer med å anbefale den videre ☺

Bokblogger har også skrevet om boken


Forlag: Fjellgeita 
Utgitt: 2023
Sider: 222
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 1. mars 2023

Den himmelske makrell av Tor Åge Bringsværd

Er du klar for en underholdende, klok og fantasieggende science fiction-roman?
Hvis sci-fi ikke er din favorittsjanger, men du kanskje er litt nysgjerrig og våger deg ut av komfortsonen din, så er årets utgivelse fra Tor Åge Bringsværd et godt valg. 

Forlaget om handlingen:
847 mennesker er rammet av en mystisk sykdom, det såkalte makrellsyndromet. Alle ble smittet i samme område av byen, og alle synes å leve i to verdener. På den ene siden kan terapeutene snakke med dem som vanlig, men pasientene er også omgitt av andre vesener, usynlige for alle andre enn dem selv.

Slik også med Silas. Han er i det hele tatt «et særlig interessant kasus», ifølge de fleste som har med ham å gjøre. Det kan nesten virke som om han snakker med de døde. Eller er de egentlig døde?

Området Silas bor i er inngjerdet med laserpiggtråd, mens resten av samfunnet forsøker å finne ut av årsaken til sykdommen. Hvordan blir framtiden – for pasientene og for de andre, tilsynelatende friske menneskene? Hvilken virkelighet seirer til slutt?

Da jeg en uke etter endt lesning skulle sette meg ned å skrive noen ord om denne boken, var det skrekkelig vanskelig å formulere noen fornuftige tanker. 

Handlingen er glimrende presentert over her, og noe mer "fornuftig" har jeg ikke å bidra med. Vi hører mye om forholdene i Kvartalet, og om storsamfunnet utenfor. Makrellsyndromet gjør at de som er rammet mister kontakt med virkeligheten, og dette bærer selvfølgelig romanen preg av.

Når jeg leser om kollektive vrangforestillinger sånn som her, begynner hodet mitt å leite etter paralleller til vår virkelige verden. Ikke at jeg kom til konklusjoner med to streker under, men noe finner man jo.

Faren vår har et venstre øye som alltid gråter og et høyre øye som bestandig ler. Men ingen av vårs har våga å spørre.
        Vi er glad i ham, vi tre brødrene. Men vi er redd ham også. For han har alltid så skarpe kniver i beltet. 
        Jeg heter Silas.
    
    Jeg er den yngste.

Jeg hadde glede av å lese Tor Åge Bringsværd sin lekne sci-fi, med sine litt pussige scener. Les gjerne denne, om du vil ha en roman litt utenom det vanlige ☺

Utgitt: 2023
Sider: 192
Kilde: Bookbites

tirsdag 28. februar 2023

Oppsummering av lesemåneden februar

At februar er årets korteste måned, skulle hjelpe meg å nå målet mitt på mindre enn 14 bøker. Selv før jeg talte opp, følte jeg på meg at jeg hadde gått på en smell. Jeg får skylde på at 2-3 av bøkene var korte slukebøker, og 3 er barnebøker. Måneden har vært preget av mye mørke og regn her i Bergen, så byfjellene har fått fred fra meg. Det har også vært uvanlig lite futt på kulturfronten, så da blir det bok i sofaen da ☺

Dette har jeg lest i februar: 

  1. Toril Brekke - Brostein - 5
  2. Ia Genberg - Detaljene - 6
  3. Läckberg og Fexeus - Sekten - 4
  4. Frans-Arne Hedlund Stylegar - Den siste vikinghøvdingen - 4
  5. Nawal El Saadawi - Firdaws (1001) - 5 
  6. Barnett og Klassen - De tre bukkene Bruse - barn - 6
  7. Vidar Sundstøl - Nattsang - 5
  8. Toril Brekke - Granitt - 4
  9. Joyce Carol Oates - Barnevakten - 6
  10. John Boyne - Alt som er ødelagt - 5
  11. Jon Fosse - Kvitleik - 4
  12. Antoine de Saint-Exupery - Den lille prinsen - 5
  13. Balsam Karam - Singulariteten - 4
  14. Bror Hagemann - Ved elva - 4
  15. Gro Dahle - Ikke! - barn - 4
  16. Stig Holmås - Der gresshoppene aldri synger - 5
  17. Tor Åge Bringsværd - Den himmelske makrell - 5
  18. Ketil Bjørnstad - Drift - 4
  19. Nina Waha - Babetta - 4
  20. Florian Illies - Kjærlighet i hatets tid - 4
  21. Lise Kristine Viken - Heretter trenger jeg ingen - 4
  22. Monika Steinholm - Mange løgner små - 4
  23. J.M. Coetzee - Jesu barndom - 4

Romaner: 14
Krim/thriller: 3
Sakprosa: 2
Sci-fi: 1
Barn: 3


Med ingen treere og tre seksere på terningen, så må dette sies å være en god måned. Jeg er fornøyd med å ha lest i fem sjangere, og fått med meg en 1001-bok også. 

Kultur!?
Måneden startet på DnS med forestillingen Stillheten og litt senere så jeg Den vesle prinsen - veldig bra begge to. Så var vi på byvandring i Rosenkrantztårnet med flinke skuespillere som levendegjorde historien. Litteraturhuset hadde besøk av Jenny Erpenbeck, som snakket om forfatterskapet sitt og om hvordan det var å vokse opp i DDR. Den eneste konserten jeg fikk med meg var Harmonien som spilte Sibelius og Rakmaninov, men jeg har vært to ganger på kino De åtte fjellene var fin, og Munch var enda finere. På Cinemateket viste de den gamle filmen The man who fell to earth, David Bowie sin første rolle på film - anbefales!


En fin liten bunke med bøker ligger klar for mars, men tenker jeg litt lengre frem, så trenger jeg litt spennende krim til påske - har du noen tips?

Takk for besøk, og god lesemåned i mars!!

mandag 27. februar 2023

Der gresshoppene aldri synger av Stig Holmås

(Erke)bergenseren Stig Holmås debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Åtte fra Bergen. Han holdt seg til dikt i ti år før han ga ut sin første novelle. Etter det har han gjort seg bemerket med barne- og ungdomsbøker, dramatikk, sakprosa og et korverk. Selv om Holmås er en kjent skikkelse i Bergen er det ikke mye jeg har lest av ham, men jeg er stolt av å ha vært på åpningsforestillingen på Cornerteateret for 10 år siden, hvor hans stykke Gatens helter, ble det aller første de satt opp. 

Forlaget om handlingen:
Ansiktene. Han tydet blikkene, prøvde å forstå. Munner, lepper. Munnene åpnet seg, leppene beveget seg. Han åpnet sin egen munn, beveget sine egne lepper. De andre ungene så uforstående på ham. Blikkene deres var ubehagelige da. Det hendte at de lo. Både ungene og de voksne. Han visste ikke at det het lo, eller le, og han hørte ikke latteren. Han levde i en lydløs verden.

Der gresshoppen aldri synger er en gripende beretning om en gutt som blir født døv på 1880-tallet. Vi følger ham og hans nærmeste gjennom flere tiår. Det handler om fordommer, om svik, om urette gjerninger – og om stor, stor kjærlighet.


Det er 15 år siden Stig Holmås ga ut sin forrige roman, så de som har ventet, har sannelig fått vente en stund. Jeg er sikker på at de det gjelder ikke føler de har ventet forgjeves, når de leser årets utgivelse Der gresshoppene aldri synger.

Selv var jeg bergtatt av det jeg leste fra første side, jeg hadde halvveis forventet meg noe tjuaguttaktig med kraftig bergenskoloritt, men det fikk jeg ikke. Vi befinner oss i Nordhordland, og historien starter helt på tampen av 1800-tallet. 

Her blir vi kjent med miljøet i de små bygdene som er avhengig av kystbåter for kommunikasjon med omverdenen. Egentlig blir vi bedre kjent med omgivelsene og skikkene på stedet enn familien romanen handler om, helt til Sigurd blir født. 

Sigurd er den fjerde sønnen i familien Søvik, hvor en driftig far og en kjærlig mor tar hånd om gjengen sin. Til tross for at far har trebein, så er han iherdig og en ressurs for lokalsamfunnet. Sigurd er født døv, og på denne tiden medfører dette skam for familien. Han blir sett på som evneveik og en belastning, men moren og storebroren gjør sitt beste for å gi ham et godt liv. 

Det er ingen som forventer seg noe av Sigurd, storebror Georg skjønner at han ikke er dum, og begynner å lære ham bokstavene, mens mor Ingeborg lar ham styre kulerammen på kramboden deres.

Når mor dør og Georg drar til sjøs blir det vanskelig å være Sigurd, men 10 år gammel får han komme på døveskole i Trondheim, hvor han blir i 8 år.

Det er grusomt å lese om hvor stygg folk kan være mot mennesker som har en utfordring som den Sigurd hadde. Holmås greier med historien sin å få frem sinnelaget til sambygdingene til familien Søvik på en tydelig og troverdig måte. 

Fortsettelsen er ingen solskinnshistorie, ensomheten i det å være døv skildres gjennom hverdagslige hendelser, noe som gjør at leseren kjenner sorgen og savnet langt inn i margen.

Litt intrige bygges det også, når far gifter seg med husholdersken, som er en mannevond kvinne med sterke fordommen mot Sigurds handikap. Enkelte antydninger setter leseren på sporet av hva som vil komme, men i stedet for å male ut scenene, får vi en fin skildring av livet til sjøs, når Georg endelig dukker opp i historien igjen. 

Med sine sterke kulturhistoriske skildringer og knivskarpe betraktninger rundt hvordan det føles å leve med en hørselshemming, vil dette være en av bøkene jeg leser i år, som ikke slipper tankene så lett. 

Denne må du få med deg! 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 256
Kilde: Bookbites

søndag 26. februar 2023

Kjærlighet i hatets tid av Florian Illies

Florian Illies debuterte som forfatter i 2000. Tolv år senere kom hans andre bok 1913 Århundrets sommer. Denne ble oversatt til 24 språk, og havnet også i de norske bibliotekene. Etter enda en lang "pause" kom i år den norske oversettelsen av Kjærlighet i hatets tid, hvor han, i likhet med 1913 tar for seg en tidsepoke, og skildrer hva kjente navn gjorde i sin nåtid.

Forlaget om handlingen:
Florian Illies gir oss et spektakulært blikk på 30-tallet gjennom øynene til datidens mest berømte kjærlighetspar. Mens Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir spiser ostekake på Kranzler Eck kafé i Berlin, Henry Miller og Anaïs Nin befinner seg i Paris, F. Scott Fitzgerald og Frida Kahlo reisende i Europa, flykter Bertolt Brecht og Helene Weigel, og Thomas Mann og Katia Mann i eksil. 

Alt dette mens nazistene griper makten i Tyskland, brenner bøker og begynner forfølgelsen av jødene.

I dette panoramaet av en epoke tar Florian Illies oss på en brilliant måte tilbake til et tiår som vaklet under trykket av politiske og kulturelle spenninger. 


Samtidig som jeg leste denne boken, var vi i gang med å bestille høstens tur til Berlin. Dette blir mitt tredje besøk i denne byen, som jeg synes er veldig fin og utrolig spennende. Tusen takk til Beathes bibliotek for supert lesetips!

Det var veldig kjekt å lese om hvordan Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir møttes, i Paris i 1929. Jeg har lest om dem, stykkevis og delt, flere ganger, men aldri med et forstørrelsesglass på en spesiell detalj. Gjennom denne boken møter vi dem flere ganger, så leseren får en godt bilde av hvordan forholdet deres utviklet seg.

På samme måte møter vi en lang rekke personligheter, noen er godt kjent, som Marlene Dietrich, Thomas Mann, Pablo Picasso, Bertholt Brecht osv. mens andre navn var ukjente for meg. Jeg må innrømme at det var gøyest å lese "sladder" om de jeg kjente til fra før, men noen av de andre historiene, overrasket og underholdt like mye.

Lisa Matthias vet at Tucholsky, i tillegg til hustruen Pary i Paris som han nå slett ikke vil skille seg fra lenger, også har enda et par damer i Berlin, ofte enker eller gamle venninner fra skoletiden. Siden Tucholsky flyttet inn med henne da de kom tilbake fra Gripsholm slott i oktober 1929, har hun rett og slett forsøkt å ta så stor plass i livet hans at det ikke lenger blir plass til noen andre i sengen.


En annen av disse (for meg) ukjente, var engelske Christopher Isherwood, som reiste fra London til Berlin for å møte gutter. Så skal det altså vise seg at han er forfatteren bak romanen Goodbye to Berlin, som inspirerte til musikalen Cabaret, som så lystig skildrer den seksuelle gråsonen på 30-tallet. 

Det er ikke bare forfattere som blir presentert her, vi får høre om Billy Wilder som skrev manus til en av de siste stumfilmene, om Albert Einstein, og Josephine Baker, varietèartisten som ble den første afroamerikanske superstjernen i Europa. 

Selv Albert Einstein, relativitetsteoriens oppfinner, vet at tid og rom spiler en svært relevant rolle i kjærligheten, og ikke så enkelt kan overvinnes. "Å skrive er dumt", telegraferer han til sin hustru ved den sommerlige innsjøen i Caputh, "på søndager kysser jeg deg muntlig". Søndager er altså lik kyss ganget med tiden i andre potens.

Berlin var en menneskelig smeltedigel på denne tiden, preget av ekspresjonistiske mennesker og salongløver. På Kurfürstendam kunne en se kvinnelige dandyer, som ikke trengte menn, men røykte og drakk og danset med hverandre. 

Etter hver som vi kommer utover i dette tiåret, spesielt etter Hitlers maktovertakelse i 1933 er det jødenes forfølgelse og kunstnernes flukt det handler mest om. Det er interessant å lese om hvor forskjellig de reagerte på de trange vilkårene som oppsto, i en ellers veldig liberal by.

For meg som ikke leser sladderpressen, ble det litt mye "hvem som ligger med hvem". Teksten er i stor grad preget av kjønnslige forhold og utenomekteskapelige eskapader, men det store bildet av Berlin og av tidsånden, viser seg tydelig gjennom alle de personlige detaljene.

Utgitt: 2021/på norsk 2022
Sider: 336
Oversatt av Merete Franz
Kilde: Biblioteket

fredag 24. februar 2023

Ved elva - ny roman fra Bror Hagemann

Ved elva sies å innlede en ny fase i Bror Hagemanns forfatterskap, med fokus på hverdagens metafysikk og historier han lenge har ventet på å kunne fortelle. Jeg har tidligere lest Syng meg vekk og Det vidunderlige to bøker jeg likte godt, og det samme kan sies om årets utgivelse. 

Forlaget om handlingen:
Da politiet kommer på døra til Åshild Brekka en morgen for å fortelle at mannen hennes, den høyt elskede presten Per Louis Smedsrud, er død, druknet i Akerselva, reagerer hun ikke som ventet. Hun vil bare bort. Lengst mulig unna den tradisjonelle enkerollen.

Flukten fører henne til andre kanter av landet og bakover i historien, til valg hun tok som ung, og erfaringer som ble avgjørende for dem begge.

Finnes det noe farligere i verden enn å gå inn i et kjærlighetsforhold? Og hva skjer om man begynner å lese sitt eget liv i lys av en annens ulykke?

Med fine skildringer av omgivelser og miljø i Oslo, som bakgrunn, blir vi kjent med Åshild, kona til presten Per Louis, som ble funnet drept i elven. Hun fremstår ikke som en tradisjonell prestefrue, for hun engasjerer seg lite i mannens arbeid.

Det er politimannen Gudmund Haakestad som skal etterforske dødsfallet til Per Louis og vennen Aage, som også ble funnet i elva, dog et annet sted. Gudmund har problemer med å tolke Åshild, hennes avvisninger og (tilsynelatende) mangel på interesse, for hva som har skjedd med ektemannen. 

Åshild har samtaler med sin avdøde mann, og med dette fortellergrepet får leseren vite mer om bakgrunnen for deres odde kjærlighetsforhold.

Han plukker deg fra hverandre, sa Åshild. Politifyren. Hver sånn liten ting han finner ut, disse innfallene dine, bruker han til å plukke deg fra hverandre og gjøre deg til noe annet. Et tilfelle, ikke sant, et sånt idiotisk case de kan pille videre på nede på kammeret, som jeg må trekke ut de forskjellige delene av igjen, for å beskytte deg.

De er ikke mange disse samtalene Åshild har med sin avdøde mann, og det "forstyrrer" ikke lesingen. En fortellerstemme dukker også opp, som styrer handlingen på en stødig måte. 

Et av høydepunktene for min del var Åshilds tanker rundt hvordan hun og Per Louis kunne være stille sammen. Hvordan stillhet kan være varm og oppmerksom, lyttende og fortrolig, men stillhet kan også være et uttrykk for avstand, eller en anklage. 

Dette er så nydelig, jeg leste disse passasjene flere ganger, og frydet meg over dem, (mulig jeg er mer opptatt av stillhet enn de fleste...)

Når dødsfallene i elva ettervært blir omtalt i media, får Åshild panikk. Hun vil ikke ha oppmerksomhet, ingen omsorg, eller tilgjort omsorg, så hun vegrer seg for å treffe på mennesker som vet at hun er involvert. Helst ville hun meldt seg ut av verden. Til tross for at jeg aldri har opplevd noe lignende som det hun gjør, så kan jeg kjenne meg igjen i stresset Åshild føler på.

Bror Hagemann imponerer med sin nyeste roman, jeg lot meg engasjere og imponere underveis i lesingen, og hadde stor glede av å bli kjent med Åshild. Bortsett fra at forfatteren på siste side lar leseren henge litt å dingle, så likte jeg refleksjonene mot slutten veldig godt.

Denne må du få med deg, Beates bibliotek likte også boken godt!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2023
Sider: 250
Kilde: PDF fra forlaget

onsdag 22. februar 2023

Singulariteten av Balsam Karam

Forfatteren Balsam Karam er kurder, med røtter i Iran og Irak, som siden barndommen har bodd i Stockholm. Karam jobber på et bibliotek, og debuterte som forfatter i 2018, Singulariteten er hennes andre roman. 

Forlaget om handlingen:
En mor leter etter sin forsvunne datter. Hun går langs klippene der datteren gikk hver dag på vei til jobb, vandrer hvileløst gatelangs og roper navnet hennes i desperasjon. Lengselen og sorgen gjør henne gal.

En gravid kvinne er på ferie og ser plutselig en fremmed kaste seg i døden fra en klippe. Senere må hun føde sitt dødfødte barn, overbevist om at barnet døde idet hun var vitne til selvmordet. En tanke hjemsøker henne: om hun nekter å føde barnet, vil det aldri kunne forlate henne.

Forlag: SolumBokvennen
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 203
Oversatt av: Monica Aasprong
Kilde: PDF fra forlaget


Jeg googlet ordet singularitet før jeg begynte å lese boken, så jeg hadde med meg i tankene relativitetsteoriens idè om at en egenskap er uendelig. En trenger ikke sette seg inn i dette, før en leser boken, men vær forberedt her er det mye sorg og savn, og ikke minst mangel på det viktigste vi mennesker trenger - håp.

Moren leter etter datteren som er forsvunnet, på cornichen. Dette ordet, fant jeg ut kan bety strandpromenade, og det var det jeg så for meg, alle gangene ordet dukket opp. 

Hovedpersonen har tre døtre til, disse går for lut og kaldt vann, da deres mor har alle sine tanker hos den forsvunne datteren. Heldigvis er det en gammel mormor inne i bildet, så barna har litt tilsyn og tilgang til mat, men det er bare så vidt. 

De lever i et område preget av fjell, hav, sukkerrørsplantasjer og ikke minst ørken. Fattigdommen er stor, like stor som søppelbergene som ser ut til å vokse fra dag til dag. Bare føtter beveger seg på støvete veier, når barna leter etter mat, og moren leter etter den fjerde datteren. 

Apatien preger befolkningen, barna slutter å leke og å synge. Vi hører om hjelpeorganisasjoner som kommer med skriveplater og blyanter, og heldigvis mot slutten emigrerer familien til et annet land. Her famler de med tradisjonene, og har problemer med å finne seg til rette.

Selvmordet som blir observert av den gravide kvinnen, er en del av historien som ikke grep meg like mye som den om de tre barna som led. Rozia er også en fortellerstemme, som bidrar til å bygge ut historien til den fine helheten den har blitt. 

                       Kvinnen som leter etter barnet sitt våkner i brennende morgensol og setter seg opp i sanden. Det store tapet har allerede rullet inn over jorda, sorgen og tørken, et ødelagt landskap i solskinn og to tomme hender langs sidene; dagene er ikke lenger dagene og rommet et annet rom, luften tung og gammel og byen et hull mellom det som ble og det som kunne ha blitt. 


Singulariteten er sterk kost, rett og slett hjerteskjærende lesning. Fortellermåten er ikke preget av konkrete navn og hendelser, men antar en litt løselig form. Her er det rom for leseren til å danne seg sine egne bilder, og sette handlingen til det område, som måtte passe en selv.

Balsam Karam deler ikke ut skyld eller skam, hun fokuserer ikke på overgriperne i landet vi befinner oss i, men på håpløsheten menneskene lever i, og sorgen som preger alle som har mistet noen.