tirsdag 8. mai 2018

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

Jeg var sikker på at jeg hadde lest denne boken for lenge siden, men når jeg nå lyttet til Jan Grønli sin innlesing, tror jeg at jeg må ha husket feil. Eller er det mitt hode og hjerte som lytter annerledes nå enn da jeg var mye yngre. Boken traff meg i alle fall hjemme nå, så den anbefaler jeg gjerne videre.

Forlaget om boken:
På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring .
Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten.

Utgitt: 1990/lyd 2001
Lyttetid: 5:13
Kilde: Lytteeksemplar

De innledende sidene skildrer hvordan den innesluttede bibliotekaren kom sammen med sin kone. Vi hører også om en grusom ulykke i Italia, når en kirke raser sammen og begraver over syv hundre kirkegjengere.

Han har også opplevd en katastrofe i jobben sin, som medførte en rettssak og vanskelige tider, men det er ikke før vi skjønner at det har gått bra med ham, at vi får høre hva som egentlig skjedde.

Denne romanen handler om kunst, vi er i Vatikanet, og bibliotekaren vår som til daglig jobber med gamle skrifter, finner et gammelt bilde, som skal vise seg å være mer spesielt enn han først hadde trodd.

Vi får høre om malerkunsten gjennom århundrer, hva de malte med, og teknikkene de brukte i impresionismen i Italia, og bak det hele svever spørsmålet om hvilken medvirkning kardinalene i Vatikanet har.

Jeg likte boken godt, til tross for at det flere ganger glapp for meg hvem fortellerstemmen er, for det var mange fortellere inni bildet i romanen. Den kunstneriske og historiske tematikken engasjerte meg nok til at oppmerksomheten min holdt seg de drøye fem timene det tok å høre boken.

mandag 7. mai 2018

Prost-seminar på Litteraturhuset i Bergen

Marcel Prost var en spennende forfatter, og i dag regnes han blant de tre største vi har i verden, sammen med Dostojevski og Shakespeare. Han levde i Paris fra 1871 - 1922 og ga ut ett eneste verk, storverket På sporet av den tapte tid. Dette er et erindringsverk, skrevet av og om en sykelig ung mann som stort sett ligger i sengen.

I 2016 strevde jeg meg gjennom alle syv bøkene som verket hans nå består av, men erkjente underveis at det er mye jeg ikke får med meg. 

Når Litteraturhuset på lørdag fristet med et lite seminar hvor tre foredragsholdere skal snakke om Prost, greide jeg å rydde plass i en travel kalender, for å høre på disse tre. 

Tomas Espedal var først ut, og snakket om Proust sett i lys av den norske samtidslitteraturen. Som seg hør og bør med Espedal innledet (og kom stadig tilbake til) sitt eget forhold til, og sin egen lesning av Marcel Proust.

Han forteller at boken formelig lyste i hyllen på biblioteket, og da han leste den første setningen "Lenge gikk jeg tidlig til sengs", var han solgt.

Til forskjell fra Proust som ble født inn i en velstående familie, og ikke nødvendigvis trengte å jobbe, kommer Tomas Espedal fra en arbeiderfamilie, med krav til å arbeide.

Han greide allikevel å " bli i sengen", når han som helt ung bestemte seg for å stritte imot alle konvensjoner. Han skryter sågar av at han har levd godt på statens almisser hele livet, for bøkene han skriver skriver han ikke for sitt publikum, men for seg selv.

Foredraget Tomas Espedal hoder er muntert og lærerikt, selv om noe i meg stritter når han langer ut, både mot sine lesere, oss skattebetalere og litteraturvitere.


Neal Ashley Conrad Thing presenterte sin forskning rundt Proust-resepsjonen i Norden. Han snakker ut i fra sin forskning på Marcel Proust, eller er det forskning på hvordan På sporet av den tapte tid har blitt mottatt i Skandinavia? Jeg er ikke sikker, for han snakket fort og utydelig, og hadde en forskers måte å snakke på. Han snakket om lesningens problem, og leserens mulighet og rolle i selve lesningen.
Han fortalte at Danmark var først ute med å oversette dette storverket, at Sverige var sene pga. motforestillinger rundt det homoseksuelle aspektet i boken, mens Norge hang enda litt etter og var ikke klar med en oversettelse før i 1968.

Vi får høre om kritikkene som fulgte utgivelsene i de Skandinaviske landene, og mottakelsen bøkene fikk hos oss.

Neal dro mange paralleller til Espedals påstander, og de to sammen greide å forklare dette med virkelighetslitteratur og bruken av førsteperson i Marcel Proust sin roman. At en førstegangsleser vil se tilbake på sin egen lesning, kan jeg skrive under på, for selv om jeg mer eller mindre tvang meg gjennom de 3000 sidene, kjenner jeg en merkelig dragning mot å begynne helt på nytt igjen.


Karin Gundersen fortalte oss om hvordan det var å oversette Proust til norsk. Den første oversettelsen fra fransk, som kom ut i 1968 var det Anne-Lisa Amadou som foretok, og det er i hovedsak denne oversettelsen Karin Gundersen har vasket og oppgradert.

Hun fortalte hvordan avstand i tid og fremmede kulturer kan gi grunn til en ny-oversettelse. Hvordan teksten kan utfordre og at leting etter de riktige ordene er en stor del av jobben. Abstrakter og metaforer er spesielle utfordringer som får mye oppmerksomhet.



Det som har skjedd med På sporet av den tapte tid etter Karin Gundersen har jobbet med verket i 5 år, er at teksten har gått fra et konservativt riksmål til et moderne bokmål. Hun justerer kulturelt betingede ord, og ord som har vært oversatt til norsk, blir gjerne ført tilbake til det franske ordet, fordi dagens mennesker har fått dette i sin dagligtale.

Tegnsettingen er gjort på en annen måte i den moderne oversettelsen enn i Amadou sin, og utelatelser og mistolkninger har blitt rettet opp i. Hun snakket om syntaktiske floker og semantikken, og selv om jeg hang med i svingene når hun snakket, kan jeg ikke gjenta det som var mest teknisk.

Til sist dro hun en parallell med soveromsscenen i bok I og bok VII, hvor det store kirketårnet er sentralt. Vi ble gjort oppmerksom på at perspektivet er snudd, og flere små finurligheter som inngikk i eksempelet hun ville belyse.

Det er ikke tvil om at dette lille seminaret ga meg lyst til å ta fatt på Prousts storverk igjen. De tre foredragsholderne utfylte hverandre, og alle tre holdt på akkurat lenge nok til at det aldri ble kjedelig.

Tommel opp til Litteraturhuset i Bergen som spanderer sånne arrangementer på sine besøkende!


søndag 6. mai 2018

Wings for Life World Run - jeg deltok på selveste bursdagen min

Årets Wings for Life World Run er det femte i rekken, og i år er det mulig for oss i Bergen å delta. Løpet arrangeres over hele verden, og startskuddet går samtidig i alle land. Dette er et veldedighetsløp, hvor startkontigenten går til forskning på ryggmargsskader.

Det er ikke ofte jeg løper med nummer på brystet
30 minutter etter startskuddet, begynner en følgebil å kjøre. Den kjører først i 15 km/t, for så å akselerere litt etterhvert. Når bilen når igjen en løper er vedkommende ferdig å løpe, så det er bare til å gi gass å få flest mulig runder før en blir tatt igjen. I Bergen var Varegg ansvarlig for det praktiske, og det greide de med bravour.
Vi ble pekt mot startstreken, og sendt avgårde presis kl. 13:00. Stemningen var stor ved sekretæriatet og alle ble heiet og "bjellet" videre.

Det er 5 byer i Norge som deltar med "app-bil" i stedet for en virkelig bil. Dette fordi det er få påmeldte, i forhold til andre større byer. Dette betyr at bilen som følger etter løperne er virtuell, og du kan følge med på appen hvordan du ligger an i forhold til bilen.

Stedet å være denne søndagen var altså Store Lungegårdsvann fra kl. 13:00 En runde rundt vannet er ca. 3 km. og mitt mål var å løpe en og gå en runde, før bilen tok meg igjen. Dette greide jeg, etter to og en halv runde fikk jeg beskjed på øret at bilen har tatt meg igjen, og jeg kunne lettet sette meg ned for å ta bilder av de andre løperne. 7,1 km er helt greit for meg som ikke har jogget en meter på to år. Løpet arrangeres igjen 5 mai 2019, og da håper jeg at mange flere vil være med, for dette var GØY!!

De som arrangerer dette løpet samler inn penger til forskning på ryggmargskader, og mottoet deres er:

Run for those who can`t

Et lite knippe av damene fra Varegg som deltok i dag

lørdag 5. mai 2018

Hotellet med de tusen lys av Emylia Hall

Italia har lenge vært mitt favorittland nummer to, og mang en sommerferieuke har vi tilbrakt her. Nå er det noen år siden, så når denne boken dukket opp var jeg ikke sen om å melde min interesse. At det er Fanny Vaager som leser er et stort pluss, hun gjør jobben på en forbilledlig måte.

Forlaget om boken:
På øya Elba utenfor Toscana, omgitt av olivenlunder og sitrontrær, ligger Hotel Mille Luci. Det er et sted folk vender tilbake til gang på gang, sjarmert som de blir av den avslappede atmosfæren, den herlige maten og ikke minst av den vennlige hotelleieren Valentino.
Så en dag ankommer reiseskribenten Kit det idylliske hotellet. Hun virker ved første øyekast som en helt vanlig gjest, men det er hun langt ifra. Kit bærer med seg en hemmelighet som kan ryste grunnen hotellet er bygget på, og endre livene til alle som er tilknyttet Mille Luci.

Før Kit reiser til Italia blir vi kjent med henne og denne hemmeligheten som hun bærer på. Hun ankommer Mille Luci og nå er det bare til å gi seg ende over i alle de sanselige inntrykkene som strømmer på.

Jeg formelig stønnet høyt i vellyst der jeg gikk og lyttet, da den ene retten etter den andre ble tilberedt. Hyggelige mennesker, lave stemmer, sol og god stemning, dette er sånn jeg kjenner Italia!

Leseren vet hvem Kit, Valentino og hans sønn er hele tiden, så det ligger ikke noe mysterie skjult her. Den lille spenningen i begynnelsen av romanen bunner i om hvordan Kit på en mest mulig skånsom måte, skal greie å fortelle hvem hun er. Som den utålmodige personen jeg er, begynner jeg etterhvert å ergre meg over at hun ikke bare sier det med en gang.

Når hun så sprenger bomben er det ikke helt uten en viss virak, og et par uventede vendinger følger også i kjølvannet. Hovedtema i romanen dreier seg om å leve videre med sorgen over en kjær mor som er død. Samtidig vil Kit finne sin ukjente far, så tanker rundt tilhørighet og familie dukker også opp. Det er ikke noe nytt å spore i denne rammefortellingen, men alle de vidunderlige skildringer av mat, matlaging, ingredienser etc. scorer høyt hos meg.

Dette var en fin bok å lytte til, handlingen er kronologisk og fortelles av en stemme. Fanny Vaager leser raskt og greit uten store geberder, så det er bare til å gi seg hen til nytelsen, og la seg inspirere til litt italiensk kokkekunst ☺

Utgitt: 2018
Spilletid: nesten 8 timer
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 3. mai 2018

Lincoln i Bardo av George Saunders

Lincoln i Bardo er den ferskeste vinneren av den prestisjetunge Man Bookerprisen.
Min erfaring med prestisjepriser, er at vinnerne ofte faller litt utenfor min komfortsone, derfor er jeg ikke blant de ivrigste som følger med på nominasjoner, lang- og kortlister, men nøyer meg med å lese vinneren. Denne gangen gikk det veldig bra, til tross for litt ???? i begynnelsen.

Fra bakpå boken:
I 1862, mens den amerikanske borgerkrigen raser for fullt, blir president Abraham Lincolns elleve år gamle sønn Willie alvorlig syk. Han dør etter bare noen få dager, og den lille kisten blir lagt i en marmorkrypt. Knust av sorg oppsøker Lincoln sønnens grav om nettene. Der blir han sittende og holde rundt den livløse kroppen.

Det presidenten ikke vet, er at den lille gutten hans befinner seg i bardo, en terskeltilstand mellom liv og død, hvor man havner dersom man har noe uoppgjort i jordelivet. Omgitt av en rekke andre sjeler – noen helt nyankomne, som han selv, og noen som har strevd med å komme seg over til den andre siden i mange, mange år – forsøker Willie Lincoln å få kontakt med faren for å få ham til å forstå noe viktig. 

Hvis noen hadde sett meg da jeg startet å lese denne boken, så ville de sett noen rare grimaser. Jeg skjønte ingenting, og måtte (noe jeg aldri pleier å gjøre) lese bakpå boken, for å få et tips om hva dette går i. Jeg googlet meg endog frem til NRK sin omtale av boken, og fikk med det, de krykkene jeg trengte for å komme skikkelig igang.

Herfra og ut gikk lesingen som en lek, og før arbeiderdagen var slutt, satt jeg fornøyd og smilende igjen i lesestolen min. For det er mye å smile av i denne historien, som har et persongalleri og et "åsted" jeg aldri har vært borti før. At handlingen utspiller seg i en krypt og at alle de involverte er villfarne sjeler i limbo, høres jo sært ut, men jeg kan ikke si annet enn at det funket for meg!

Vi blir kjent med Hans Vollman som til evig tid er dømt til å gå rundt med en megastor ereksjon, og med Roger Bevins som på grunn av sine tilbøyeligheter, knivdrap seg selv. Pastor Everly Thomas sliter med å forstå hvorfor han ble fordømt og Jane Ellis den selvstendige og rakryggede kvinnen ble født hundre år for tidlig. De morsomste karakterene er Betsy og Eddie Baron to skruller som har levd et barskt liv, noe språket deres vitner om.

Og det er enda flere, de snakker i munnen på hverandre, de avslutter hverandres setninger og avbryter hverandre. I tillegg har de forskjellige teorier om ting som har hendt, og ulike oppfatninger av sine medsjeler.

Deler av teksten består av uttalelser fra tiden da Abraham Lincolns sønn døde. Her er utsagn fra kammerpiker, butlere og andre i familiens umiddelbare nærhet, og her er referert fra publikasjoner, journaler, bøker og aviser fra midten av 1800-tallet. Disse tekstene kan fremstå som faktaopplysninger, noe de vist nok er til en viss grad.

Det er lille Willie Lincolns død som er rammefortellingen i denne romanen, men i historien er han ytterst "levende". Vi får etterhvert også innsikt i livene til de andre som lever dette mellomlivet, og hvorfor de ikke har kommet seg videre. På et tidspunkt ble det ganske så spennende, for her kommer det plageånder og annet pakk og truer lille Willie, som slett ikke skulle ha havnet i dette selskapet.

Romanen er bygget på den sanne historien om da William Wallace Lincoln døde, og ikke minst hans fars, presidentens sorg i kjølvannet av dødsfallet. Handlingen har også en del refleksjoner rundt den amerikanske borgerkrigen i 1862, og litt om forholdet hvit/svart på den tiden. Via historiene til alle karakterene får vi også et nyansert bilde av samfunnet slik det var, den gang da.

Lincoln i Bardo er en roman for de som liker det litt mørke og burleske, det som er litt utenom det vanlige og noe å skjerpe hjernen på. Jeg likte boken godt, til tross for den litt humpete starten ☺



Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017/på norsk 2018
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 2. mai 2018

Hjernetrening av Kaja Nordengen

Jeg sa jo at jeg skal begynne å trene! og nå er jeg igang ☺ Kaja Nordengen snakker og skriver levende og underholdende om hjernen, og hun gjorde det lett for meg å sparke liv i de små grå.

Fra bakpå boken:
Kaja Nordengen gir deg inspirasjon til å trene hjernen: Gå av bussen ett stopp før du pleier, puss tennene med «den andre» hånden en dag, lær deg fem ord på et språk du ikke kan, løs morsomme talloppgaver, prøv deg på en intelligenstest laget av Mensas oppgaveutvikler eller bryn deg på en bokstavutfordring. I tillegg får du sjakktriks, -utfordringer og nye åpninger du ikke visste at fantes fra sjakkguru Hans Olav Lahlum.
Når vi lærer oss nye ting og utfordrer hjernen vår litt, dannes det nye kontakter mellom nervecellene. Du husker bedre, sover bedre og ruster deg mot demens.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 211
Kilde: Leseeks

Forlagets intro og coveret på boken sier egentlig alt om hva man får mellom disse to permene. Jeg syntes innledningen og den første delen av boken var mest spennende, og det er betryggende å vite at hjernen aldri blir for gammel til å utvikles.

Det var spennende å lese om vår kognitive reserve, altså hvordan vi tenker, oppfatter, løser problemer, hvor oppmerksomme vi er, hvordan vi tolker verden rundt oss, kommuniserer og snakker. Vi får høre om hjernebarktykkelse og nervecellekontakter, men Nordengen greier å holde seg til et folkelig språk så det er lett å forstå hva hun sikter til.

Beskyttelse mot demens er aktuelt som aldri før, og det er betryggende å høre at det å være involvert i mange aktiviteter opp gjennom livet kan redusere risiko for demens senere i livet. Noen av de ti tipsene for god hjernehelse var litt "selvsagte", sov godt, tren kroppen, spis sunt, drikk vann, og ikke minst les bøker! Lær et instrument var en spennende treningsform, så jeg vurderer å dra frem keyboardet til datteren min fra innunder sengen.

Neste kapittel er hukommelsestrening, hvor vi skal bli bedre på å huske navn og nummer, andre ting memoreres etter Ioci-metoden. Jeg gikk på noen kurs i Silva-metoden for en evighet siden, og den praktiske måten vi lærte husketeknikker på der, ga meg litt mer enn å lese om det i en bok, men dette er jo en god begynnelse.

Så var det tid for å se på intelligensen, og hvordan vi skal trene opp denne. Vi får 26 IQ-tester å kose oss med, med løsninger for de som har lyst å prøve seg. Det hadde ikke jeg, jeg er utrolig dårlig på sånt, så jeg satte min lit til det 30 dagers hjernetreningsprogrammet som nå fulgte.

Programmet inneholder en ny oppgave pr. dag, men jeg syntes mange av oppgavene kan gjøres hver dag, og noen av dem hadde lite med hjernetrening å gjøre. Sjakk har jeg spilt i barndommen, men spillet har aldri fascinert meg, så disse sidene hoppet jeg glatt over.

Jeg har nå innsett at dette ikke er boken for meg, for oppgavene med talltrening, visuell- og logisk trening og hjernequizen til slutt, minnet meg for mye om mattetimene på videregående, og satte meg i et dårlig humør. Hvis humøret sitter i hjernen, så hadde denne hjernetreningen dårlig effekt. Kanskje det er Kaja Nordengens første bok Hjernen er stjernen, jeg skulle ha lest?


********


Et lite apropos til slutt: Samtidig som jeg leste denne boken begynte jeg på Bjørn Vatnes nye roman Nullingen av Paul Abel. Er du interessert i hva fremtiden kan gjøre med hjernen vår, er dette absolutt en bok du bør ta en titt på ☺

mandag 30. april 2018

Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne

Bjørn Vatne debuterte i 2015 med romanen Slik skal vi velge våre ofre, en bok mine medbloggere og jeg var så begeistret for at vi stemte den frem til dette årets Bokbloggpris.

Fra bakpå boken:
Nordvestlandet, midten av det 21. århundret: Norge har som den eneste nasjonen i verden lyktes i å bygge et nettverk av dyp, kollektiv bevissthet blant sine innbyggere. Et atomtykt lag av grafén utenpå hjernebarken, også kalt Sjalken, lar deg oppleve fremmede steder, kjenne lukter, sanse mennesker som ikke er der.

Marinbiologen Paul Abel hater fremskrittet og sverger fremdeles til den gammeldagse, håndholdte Sjalken. Da Norge utsettes for et statskupp utført av det øko-politiske partiet Pan-etisk forbund, er han blant de få som unngår å bli hjernevasket.
Snart befinner han seg i en knøttliten leilighet i Fortettingen, på bunnen av et hierarki bygget på ideen om verdens-altet. 


Hans kone Astrid er forvandlet til en av statens mest betrodde tjenere, evig tro mot Pan. Alt dette akter Paul å gjøre noe med.

I begynnelsen blir vi kjent med mannen med dette noe underlige navnet Paul Abel. Etterhvert får vi en dypere forståelse av samfunnet han og hans medborgere lever i, og hvordan store omveltninger i samfunnet har formet landet vårt til noe som virker ugjenkjennelig, men allikevel har noen familiære trekk.

Skildringene av partiet Pan-etisk forbund gir nerve til handlingen, når grunnleggeren Jan Rotgers fremstilles som en svovelpredikant av den mest sjarmerende typen. En megaflom i Nederland gjør ham til et sannhetsvitne til klimakatastrofen som nå griper om seg på kloden vår, og det er når han kollektivt strømmes på Paul Abels arbeidsplass og forkynner at Pan-etikerne har løst den norske regjeringen fra dens embete, ting begynner å skje.

Teknologien er en helt annen enn den vi har i dag, og når jeg leser om hvordan menneskene som sitter trygt i Norge kunne følge med på katastrofen i Nederland ved hjelp av MU-brillene sine, gjenkjenner jeg dette som da vi satt trygt i sofaen og fikk spilt av 9/11-katastrofen i NY i 2001, igjen og igjen. Og når "strømminger" kommer inn i hjernen, oppfører menneskene seg akkurat som vi gjør nå, når vi dykker ned i mobilen i tide og utide.

De fleste menneskene i Norge lar seg hjernevaske, og følger Pan-etisk forbunds direktiver om oppdateringer av hjernen og lydighet. De samler poeng for god oppførsel og ekstrainnsats for fellesskapet og mister poeng hvis de ikke adlyder. Det er her Paul Abels nulling kommer inn i bildet, for han er en av få som nekter å adlyde ordre, noe som snart får ham i trøbbel.

Han så nedover sin egen kropp. Det var ingenting ved fysikken hans som tilsa at han skulle gå foran og lede massene. På den annen side: Den fillete frakken kom mer til sin rett om han bar den som et tegn på opprør, og ikke vare som en kald jævla frakk.

Bjørn Vatne har med denne romanen gjort til skamme uttrykket "den vanskelige andreboken", for jeg kan ikke annet enn å trille full pott på Nullingen av Paul Abel. Karakteroppbygging, språk, plott, alt er på plass, boken er lettlest og medrivende til tusen og, i alle fall denne leseren, satt ettertenksomt tilbake ved reisens slutt.

Tanken på at verden skal forandre seg til det ugjenkjennelige, er nok ikke fremmed for noen lenger. Noen av dystopiene jeg har lest tidligere har lagt tett opp til virkeligheten, og det gjør denne romanen også. Det geniale med Vatnes historie er at den innehar detaljer fra vår hverdag, slik vi lever i dag, noe som gjør dette ekstra creepy.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 320
Kilde: Leseeks