De svarte enkene av Ingar Johnsrud

Da jeg for to år siden leste Patrioter, den første boken i denne serien, klamret jeg meg til Kindelen og ønsket meg mer da boken var slutt. I høst fikk jeg ønsket mitt oppfylt, for i De svarte enkene møter vi Martin Tong, Liselott Benjamin og Jens Meidell igjen, i en forrykende spennende historie, glimrende lest av Lars Berge.

Forlaget om handlingen:
Det er 17. mai, og politiet jakter en mann i folkehavet langs Karl Johan. Noen timer tidligere forsvant et norsk militærfly over Østersjøen.

Jens Meidell er alenefar og landets nye justisminister. På sin første dag får han vite at det foregår fredssamtaler mellom russere og ukrainere i Norge. Men samtalene er nær ved å grunnstøte, og regjeringens ære står på spill. Kan prisen for fred bli for høy? En maktkamp bryter ut, og Jens må manøvrere i et landskap av kjærlighet, kynisme og hat. 

Innbyggere i et land kan neppe forestille seg hva som foregår i kulissene, når det gjelder politikk, strategisk planlegging og beskyttelse av befolkningen.

To ting skjer i Oslo denne maimåneden, en person blir drept i en parkeringskjeller på nasjonaldagen, og etterpå sprenges et Herkulesfly med trent ukrainsk personell i luften. Alle instanser er på ballen, fra det lokale oslopolitiet til Kripos, PSD, Delta og E-tjenesten. Alle har ikke like stor betydning for historien, men det var interessant å bli vitne til hvordan de opererer sammen.

Historien var i begynnelsen ganske så lærerik, vi blir kjent med et par intriger med karakterene, før spenningskurven etter hvert begynte å peke oppover. De hemmelige fredssamtalene på Hurdal blir forstyrret av et attentat, og måten dette skildres på føltes nesten litt for virkelig. Med innsikt og engasjement skildres forhandlinger fylt med trusler fra begge sider, og mennesker som fyller forskjellige politiske roller. 

De nevnte Liselott og Martin jobber i PSD, to tøffe politifolk med hodet og hjertet på rett plass. Sammen med dem møter vi også de som anses å være forbryterne i denne historien, et møte som viser at alle saker må ses fra minst to sider.

De svarte enkene er velskrevet og innsiktsfull, jeg lot meg engasjere i den politiske maktkampen, og lo litt av den håpløse forholdet som justisminister Jens Meidel og forsvarsminister Angela Bjerke rotet seg inn i.

Ingar Johnsrud skriver i et klart og tydelig språk, han har korthugde setninger og kommer raskt til poenget i alle scenene. Dette gir høyt tempo, i en spennende historie som har god utvikling. 

Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien - denne må du lese ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 5:39 timer og 394 sider i boken

Kilde: Lydfil fra forlaget

Elvestad av Ketil Bjørnstad

Elvestad er bok nummer to i det som skal bli en trilogi. Bok en het Norefjell, den likte jeg godt, og etter å ha lyttet meg gjennom årets utgivelse, gleder jeg meg til den avsluttende boken i Vendepunkt-trilogien. Vi følger ikke de samme personene i denne trilogien, tematikken dreier seg om kjærlighet, alderdom, ensomhet og vennskap i selvstendige historier.

Forlaget om handlingen: 
Den kjente programlederen Brockenhurst faller sammen og dør utenfor NRK-huset, etter et hemmelig møte om en ny TV-serie. Hans beste venn, pianist og assistent Elvestad, kjenner et sterkt savn og forsvinner inn i sorgen. 

Men når et forlag ber ham om å skrive biografien om sin avdøde venn, sier han ja, og leier en forfallen gård i et dalføre noen timer nord for Oslo. Der møter han mennesker som han på forskjellig måte får sterk kontakt med. 

I tillegg blir han kjent med en rotte, som blir ekstra glad når han spiller Schumann, og han møter den tidligere drapsdømte kassadamen Une Bekkedalen.

For oss som kjenner til Ketil Bjørnstad fra Verden som var min, kan ikke unngå å se Bjørnstad i Elvestad. De er begge musikere og skrivende mennesker, to hovedelementer i denne romanen. Hovedpersonen i denne romanen har leid en falleferdig storgård for to år, her skal han sitte å skrive biografien om mannen han hadde et tett samarbeid med i en årrekke, og som døde plutselig et år tidligere. 

Han tror han skal få være alene og konsentrere seg om arbeidet, men i denne bygda lever de tett på hverandre. Eiendomsmegler Glen Høyhalsen setter ham inn i forholdene, og som den ihuga sladrehanken han er, forteller han litt av hvert om både lensmannen, butikkdamene og redaktør Arnhild Siklebekken i "bladet". 

Det er litt av noen navn de har fått disse karakterene, og det er ikke det eneste Bjørnstad har lekt seg med i denne romanen. Rotta Ruth har en helt spesiell rolle i historien, først vil han ikke vite av henne, han kjøper rottegift på butikken, men han blir frarådet på flere hold, fra å ta livet av rotten, som hele bygda har blitt glad i. 

Støyømfintlig som jeg er, kjente jeg meg igjen i hva lyden av elven kan gjøre, og ikke minst når han hører lyd fra den nedlagte jernbanelinjen. Han går opp til gamle Alm stasjon, og går tur opp til den store fossen som flere ganger har forårsaket stor ulykke, da den har kommet brått på flere padlere. Her er også mange litterære referanser og ikke minst er musikken med gjennom hele boken.

Elvestad er en nydelig roman som skildrer livet på godt og vondt. Når han endelig kommer i gang med skrivingen, reflekterer han over hva bitterhet kan gjøre med et menneske, og hvordan tiden som går kan gjøre noe med minnene en bærer på, om så vel hendelser som mennesker.

Jeg satt og strikket da jeg lyttet til brorparten av denne romanen, jeg nøt hvert sekund og frydet meg over nerven som stadig var til stede i historien. Ketil Bjørnstad er en historieforteller av de sjeldne, det er et godt håndverk han har levert også denne gangen, og jeg gleder meg til neste og avsluttende bok i denne nydelige trilogien.

Boken er glimrende lest inn av Jan Gunnar Røise.

Jeg anbefaler gjerne Elvestad videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Lyttetid: 5 timer - boken har 233 sider

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Ulvestuen av Jan-Erik Fjell

Ulvestuen er den ellevte historien hvor Anton Brekke er hovedpersonen. Jeg har fulgt serien siden Tysteren kom i 2011 som første bok, og har fått mange spennende opplevelser. Denne utgivelsen er litt annerledes, for her tas vi med tilbake til Brekkes første tid som politi.

Forlaget om handlingen:
Under en kjøretur med Magnus Torp ser Anton Brekke en han pågrep for drap mange år tidligere. Han forteller Torp om saken der den 22 år gamle studenten Susanne Leander ble funnet drept.

Året er 2002. Anton er fersk i Kripos, og reiser til Kristiansand sammen med sin mentor Harald Uteng. Det tegner seg et bilde av Susanne Leander som en som kom fra et strengt, kristent hjem, og levde et dobbeltliv. 

Parallelt med etterforskningen blir vi kjent med Selma Gressmo, som er alenemor til Julie på fem år. De to møter en hyggelig mann som jobber i Dyreparken. Mannen kan mye om ulver.

Anton Brekkes liv har gjennom hele serien vært preget av at han liker å gamble, noe han tydeligvis gjorde som ung også. En kveld i 2002 kan han ikke unngå å tape en stor sum penger i poker, og dette blir den berømte dråpen, for hans høygravide kone Elisabeth.

Handlingen vender igjen og igjen tilbake til dette, Brekke er på jobbreise, mens tankene hans dreier seg om hvordan blidgjøre konen, som har flyttet hjem til foreldrene sine. Innimellom får han noen polititekniske tips av Harald Uteng, blant annet om tunnelsyn, og viktigheten av å ikke konkludere for tidlig. 

Selma og Julie er en handlingstråd som utvikles litt over langs. Vi følger mor og datter til dyrehagen hvor de ser på ulvene, og senere på butikken, hvor Julie kommer bort fra moren sin. Selv om jeg skimter noen spenningsmarkører her, så blir det aldri dramatikk ut av det.

Jonathan og Jeremias er to navn som dukker opp underveis. Sammen med et par mannsnavn til, har leseren mange muligheter å velge mellom, for å pønske ut hvem som drepte Susanne Leander. Hintene var dessverre for tydelige til at jeg hadde noen tro på dem, og jeg skulle få rett for gjerningsmannen var godt skjult i teksten til siste side. 

I nåtid er Anton Brekke og Magnus Torp på en lengre kjøretur. Jeg glemte fort hva det er de egentlig skal, og det angår heller ikke saken i stor betydning. Vekslingen mellom Anton Brekke i 2025 og Anton Brekke i 2002 var sømløs nok til at jeg flere ganger måtte bla tilbake og konferere notatene mine, noe som bidro til at engasjementet mitt glapp litt underveis.

Fortellerstilen til Jan-Erik Fjell forvirret meg, men at det også gikk utover spenningskurven, som ikke pekte nok oppover, var verre. Å legge frem hypoteser, presentere resonnementer, diskutere mulige utfall med kolleger eller intervjue tilfeldige vitner, skal i mine øyne bygge opp plottet, ikke vanne det ut, sånn som jeg synes skjer her.

Ulvestuen er en kort bok, med en slagside av personlige problemer. Kanskje jeg har blitt bortskjemt av Jan-Erik Fjell sine tidligere bøker i denne serien, for denne her fanget meg ikke inn, sånn som de andre har gjort. 

Du som har fulgt serien, må for all del få med deg denne også ⚃

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 299

Kilde: PDF fra forlaget

Taperen - ny spennende bok fra Terje Bjøranger

Taperen er bok seks i den kritikerroste thrillerserien med politietterforskeren Charlie Robertsen. Jeg har hatt stor glede av å følge denne serien, som tar for seg viktige tema som tvangsekteskap, menneskehandel og prostitusjon. Terje Bjøranger er jurist og har lang erfaring i det han skriver med, etter mange år i Kripos og Utlendingsdirektoratet, noe som bidrar til troverdighet i denne bokserien. 

Forlaget om handlingen:
Taperen er en forrykende actionthriller av Terje Bjøranger der hevnen forfølges og livet det verdsettes lavt. Men kanskje vinner kjærligheten og rettferdigheten også denne gangen?
For seks år siden utførte 17 år gamle Jaro sitt første drap. Det har gjort ham uovervinnelig – og nettverket han styrer har tentakler i alle samfunnslag.
I Chile lever Kim og Assala i skjul, men Assala oppdager akkurat i tide et ansikt hun gjenkjenner. Så ser de skyggene nærme seg huset der de skjuler seg.

I Norge blir politimannen Charlie Robertsen med i den strengt konfidensielle Arbeidsgruppen. I infiltrasjonens tjeneste og på tvers av landegrensene jobbes det med å avsløre dobbeltspill og korrupsjon i egne rekker.

Sytten år gammel var den kommende klanlederen Jaro opptatt av våpen og canabis. Det var forventet av ham at han skulle forakte de vantro og tukte sine søstre, men gutten som vokste opp i huset til en særdeles urimelig og voldelig far, delte ikke de samme idèene som ham.

Kim og Assala rømte for to år siden fra hjemlandet, og nå finner vi dem i på et lite sted sør i Chile, hvor de har gjemt seg bort så godt de kunne. Dessverre blir de tvunget på flukt igjen, og i denne historien har de begge viktige roller.

Charlie og kollegene hans, tror han blir stuet vekk på et kontor for å digitalisere gamle straffesaker, for når sjefene trenger hjelp til å sette fast den mektige klanlederen Jaro, må ingen vite noe. De kriminelle nettverkene har yrkesgrupper som advokater og revisorer, politi og skattemyndigheter i sin hule hånd, noe som knebler etterforskningen av denne typen kriminalitet.

Taperen tar med seg akkurat nok tråder fra de forrige bøkene, og til glede for trofaste lesere gjøres dette uten å repetere handlingen for mye. Historien viderefører også diskursen rundt et utfordrende samfunnsproblem, med fokus på guttenes rolle i de kriminelle nettverkene, som tar kvelertak på Sverige og Norge.

Tvangsgifting og æreskultur danner rammen for tematikken i denne serien, dette er litt nedtonet her, men siden vi befinner oss i de samme miljøene, og noen av karakterene går igjen, så er vi innom dette også i Taperen. 

Jaro er en reflektert ung mann som er fanget i et miljø hvor det kreves at han skal tukte kvinnene i familien strengt. Gjennom historien dukker det opp mange kriminelle, alle gutter, veldig unge gutter. Her inviteres det til refleksjon rundt hva det er som får disse unge guttene til å gjøre det de gjør. Hvorfor ikke flere sier nei til sine fedre eller onkler, som tvinger dem til å bli undertrykkere.

Tematikken er skremmende og plottet så spennende at det er umulig å ikke bare kjøre på. Hjertet mitt banket for Kim, Assala, Rojin og Charlie, jeg hadde ikke lyst at noen av dem skulle forsvinne ut av serien i denne boken. 

Terje Bjøranger holder seg akkurat innenfor streken når det gjelder de ekleste scenene, men lar det ikke gå på bekostning av actionnivået. Bortsett fra et par blaff av romantikk, så er det ikke mange lystige scener her, men da jeg fordypet meg i dette alvorlige temaet, fikk språket og ordvalgene meg allikevel til smile fornøyd.

Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier at du må få med deg denne serien.
Taperen står ikke tilbake for de foregående fem bøkene,
jeg heier på gutta og håper mer ⚅

Serien i rekkefølge: 

Den tredje søsteren

Barcode

Business

Kalifatet

Den ingen ser

Taperen

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 304

Kilde: PDF fra forlaget

Doggerland av Agnes Ravatn

Forlaget kaller Agnes Ravatn sin nye roman for et intenst kammerspill om en familie og et forlag på randen av kollaps. Humor og satire preger, spesielt essayene til Ravatn, men også romanene har friske fraspark. Fugletribunalet fra 2013, fikk meg til å reise helt til Oslo for å se teateroppsetningen av nettopp denne romanen. Det var med stor forventning jeg satt meg ned med denne nyeste utgivelsen, som jeg hadde stor glede av å lese.

Forlaget om handlingen:
I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.

Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på ei isolert øy i havgapet, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familieløyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning.  

Doggerland viser oss at å hoppe til konklusjoner på sviktende grunnlag ikke er særlig smart. Dårlig samvittighet og evig skrekk for å bli avslørt, får en til å gjøre det utroligste.

Før vi kommer så langt skal vi gjennom en lang rekke morsomme scener. Med et skeivt blikk på menneskets lite sjarmerende sider, tas vi med på det noen tror er 70 års laget til Myrna, mens andre vet at det er helt andre ting som står på spill. 

Jesper Holt er organisasjonspsykolog, og det er han som tar i mot familien på Marholm Kysthotell, som ligger på en liten øy, isolert fra alt og alle. Allerede her heftes noe klaustrofobisk til handlingen, og det som skjer videre, skal ikke lette på denne følelsen.

Vi lærer dynamikken i familien å kjenne, og hører litt om historien til de fleste. Dialogen karakterene i mellom skjerpes, siden tvillingene Henny og Filip er veldig uenig i hvordan forlaget de skal overta etter sin mor, skal ledes fremover. 

Handlingen i romanen er lineær, men selve plottet utspiller seg på to plan. Kursleder Jesper leder familien gjennom mange korte sesjoner, hvor diskusjonene fortsetter i pauser og under måltider. På siden av dette tar Edda seg av sønnen Matias på 8 som har sine utfordringer. Han har stadig øreklokker på seg, for å prate med KI-vennen som skal hjelpe ham å bli mer sosial.

Doggerland har flere dramatiske høydepunkt, flere av dem sirkler rundt hva som egentlig står i det manuset som plutselig dukket opp. Boken handler om litteratur, om lesertall som synker, og en befolkning som ikke lengre kan konsentrere seg om en bok. Eksistensgrunnlaget til forlagene svikter, og også her kommer KI og selvpublisering frem som reelle utfordringer. 

Jeg koste meg virkelig med denne romanen, humret stadig vekk godt for meg selv, og frydet meg over skarpe observasjoner på hvor stupide vi mennesker av og til kan være. 

Doggerland må du få med deg ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2025

Sider: 211

Kilde: Leseeksemplar

Kismat - en roman av radarparet Torkil Damhaug og Abid Raja

Politiker og bokhandlerfavoritt Abid Raja har slått seg sammen med, trippel Riverton-vinner Torkil Damhaug. Jeg er fast leser av dem begge og frydet meg over dette samarbeidet. Etter jeg hadde slukt de siste hundre sidene og lukket boken, satt jeg tilbake med høy puls og et sterkt håp om en oppfølger - dette var gode greier!

Forlaget om handlingen:
35 år gamle Aurang Zeb Khan blir innkalt til et hemmelig møte på statsministerens kontor. Advokaten med minoritetsbakgrunn er ønsket som statsråd. Aurang har flere ganger latt seg intervjue om sin turbulente ungdomstid og hevder å ha vært åpen om sin fortid. Men når ungdomsvennen Musah Ahmad plutselig dukker opp, vekkes mørke minner fra koranskolen i Pakistan og ungdomsmiljøet på Oslo øst til live – minner som for enhver pris må forbli skjult.

Snart presses Aurang fra flere kanter, og det er ikke lenger bare karrieren som står på spill. Nå handler det om overlevelse, om gamle løgner og en fortid som aldri må se dagens lys. For finnes det sterke krefter i eller rundt oss som styrer hvem vi blir og hva vi gjør – eller er våre handlinger resultatet av frie valg?

Den velstående forretningsadvokaten Aurang Khan, får sitt livs mulighet når statsministerens kontor innkaller ham til et møte. Skal? skal ikke? - han har sine hemmeligheter fra fortiden, men også et strekt ønske om å gi karieren et byks oppover.

Før historien flytter seg bakover i tid, blir vi også kjent med gravejournalisten Kim Zahid Burmeister. Han har hørt ryktene om ministerskiftet, og setter seg fore å grave opp nok informasjon til et portrett av den nye ministeren. Han intervjuer folk fra Aurangs bekjentskapskrets, tidligere lærere og elever og en gammel kompis av Aurang.

I del to av romanen tas vi med tilbake til år 2000, da Aurang hadde en feide med sin far, og ble sendt til koranskole i Punjab. Her ble tiåringen i to år, i et miljø som bar sterkt preg av frykt og indoktrinering. Han møtte også mennesker som ville ham vel, og diskusjonene rundt islam og hvordan en skal tolke koranen, er nøye balansert mellom hat mot vestlige, og kloke utsagn i koranen som rommer livsvisdom og nestekjærlighet.

Historien veksler i tid, vi følger journalisten Burmeister i sitt arbeid, og får et nytt tidsbilde fra Aurang Khan sitt liv, denne gangen fra han er 16 år og blir innhentet av en "kompis" fra koranskolen. Vi hører om tradisjoner i familien, mishandling, hvordan han måtte jobbe for faren, med juling som takk. Han drømmer om fremtiden, og når han forelsker seg i en klassevenninne, topper det seg hjemme og han flytter til tanten og onkelen sin.

Kismat er en handlingsmettet spenningsroman, som med sine hyppige sceneskift holder på leserens oppmerksomhet hele tiden. Her er mye å lære om kulturen innad i pakistanske familier, men også hva som foregår i kulissene blant ungdommene på gata i Oslo, og de litt tøffere gjengkriminelle i B-gjengen og Young Guns. 

Spesielt relasjonene mellom enkelte av karakterene skildres på en utrolig fin måte, Aurangs svigerinne Kristin, tanten hans Maryam og den døde kusinen, har helt spesielle plasser i hjertet hans. Sønnen hans Ismael som sliter litt med utenforskap, har han også gode følelser for, mens resten av den nære familien, kona, døtrene, faren og søstrene hører vi lite om. 

Flere artige grep blir brukt for å tilføre historien dybde, blant annet dette at Kristin skal gjennom sitt tredje IVF-forsøk. Dunkle hemmeligheter holdes skjult for offentligheten, og for leseren blir dette spiren til forestående dramatikk på flere plan. 

I begynnelsen av romanen, syntes jeg at hovedpersonens historie, minnet meg litt for mye om det jeg har lest om den ene forfatteren av denne boken. Etter hvert som plottet utviklet seg, ble denne fornemmelsen mindre viktig, og jeg nøt å lese en logisk og ryddig fremstilt historie, med mye dramatikk og troverdige karakterer. 

Jeg anbefaler gjerne Kismat videre ⚅

Les gjerne den flotte omtalen på Artemisias Verden!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar

Lyset de døde ser av Levi Henriksen

Levi Henriksen gjorde en pangdebut som forfatter i 2004 med romanen Snø vil falle over snø som har falt. Jeg lot meg begeistre av denne romanen, og har siden fulgt dette forfatterskapet med stor interesse. Selv om de påfølgende romanene fra denne pennen også har sin handling fra Skogli og pinsevennmiljøet her, er det først i år vi får en direkte oppfølger til storsuksessen fra 21 år tilbake.

Forlaget om handlingen:
Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.

Det er en liten familie som har sitt samlingspunkt på Bergaust nå, huset ved foten av Brattberget som oldefar Kaspersen en gang bygget. Daniel er 59 år gammel, og begraver sin elskede Mona, som han ble kjent med i forrige bok.

Lille Sebastian som han den gang knapt turte å røre, er nå en voksen mann, og så har det kommet til en lillesøster, som har litt av det sprelske blodet til faren i seg.

Vi møter familien en dag i desember, hvor sidelengssnøen er i bevegelse. Nye lesere lærer fort Daniel å kjenne, som en som var og fremdeles er en mann med knyttede never. Har er en mann som ikke sløser med ordene, han observerer, trekker konklusjoner og holder følelsene sine i sjakk. Denne personligheten speiles i skogene og stillheten i traktene, den subtile ensomheten som preger Daniel, gir seg uttrykk i eksplosiv virketrang, som vitner om en mer sammensatt karakter enn først antatt.

Han er omgitt av gode mennesker men opplevde tidlig i livet å bli dolket i ryggen av folk som ikke ville ham vel, så han er skeptisk av natur. Her minnes vi onkel Rein, det fine forholdet de to hadde i forrige roman, vi får utvidet bildet av Markus Grude, den Charlie Parker-elskende lensmannen, som Daniel besøker på aldershjemmet hvor han har havnet.

Lyset de døde ser er en roman med flotte refleksjoner rundt livet, hvordan det ble, og ikke minst hvordan en må takle livet, når alderdommen begynner å feste sitt grep om en. At Mona nylig er død er en vemodig start på romanen, men betraktningene Daniel gjør seg rundt dette er nydelig lesning.

                    Det ble mørkt uten at han egentlig registrerte at det hadde vært dag. Han spiste, men det smakte ikke. Han sov, men hvilte aldri. Han så leppene til velmenende folk bevege seg år de snakket til ham, men han klarte ikke å registrere hva de sa.

Heldigvis har han mennesker rundt seg, og det er ikke få saker Daniel blir nødt å finne ut av. Denne romanen viser seg å være en mysteriebok av beste klasse, hvorfor ga Markus Grude Daniel en plate av Charlie Parker, sånn helt ut av det blå? og hvor stammer det den sure stemningen fra, som Markus Grude opplever med en annen beboer på pleiehjemmet? og ikke minst, hva er det atten år gamle Jakobine holder på med på kveldene?

Det er flere utfordringer å ta tak i her, noe som gjør historien til medrivende lesning, og boken vanskelig å legge fra seg. Hevn og straff, Gud og evigheten og ikke minst rettferdighet og oppreisning, er stikkord som poppet opp, etter å ha lest boken.

Handlingen er satt i en kort periode rundt juletider, men er ikke en utpreget julebok av den grunn. Den har sorg og tomhet etter en kjær persons død som utgangspunkt, men er langt fra sørgelig - Levi Henriksen greier å få frem sterke følelser med teksten sin, uten at det på noe tidspunkt blir sentimentalt eller søtsuppe. 

Hilde Sandvik og Levi Henriksen snakket om boken på høstsleppet forrige måned

Jeg anbefaler gjerne Lyset de døde ser videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2025

Sider: 299

Kilde: Leseeksemplar