fredag 6. juni 2025

Det første bryllupet av Karen Forberg

Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Siden jeg liker historisk drama, men ikke er så glad i det søte, var det med forventning og uro jeg startet lesingen av denne romanen.

Forlaget om handlingen:
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess. Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til. Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2025
Sider: 319
Kilde: PDF fra forlaget

I denne første boken i serien Miraklenes tid legges grunnlaget for det jeg allerede nå aner, kommer til å bli en stødig skildring av norske forhold på 1800-tallet.

Historien er satt i et fiktivt univers hvor storgårder og husmannsplasser, herskap og tjenere er oppdiktet. Til tross for dette kjenner jeg raskt på troverdigheten i romanen, for rammen for historien er gjenkjennelig i forhold til det jeg selv kan, om norske tradisjoner og liv, fra denne tiden.

De to gifteklare Wilhelmsen-søstrene kommer fra en rederfamilie ved sørlandskysten. Nå blir de fraktet inn i landet til Hurdal, hvor de to like gifteklare brødrene på Austad, er klar til å ta imot dem. Nær sagt selvfølgelig, blir det litt klabb og babb rundt hvem som skal ha hvem, og siden både jentene og guttene er veldig ulik sine søsken, så skjønner leseren raskt hvor skoen trykker.

Dette er en velskrevet og detaljrik roman, hvor intrigene mellom disse fire ungdommene er bærebjelken. Samtidig skildres et samfunn hvor det er stor forskjell på fattig og rik. Hverdagslivets seder og skikker beskrives som en selvfølgelig ting, og små drypp av nyheter, som Linnès nye system og innføring av poteten, er med på å forankre historien i virkeligheten.

Karen Forberg har gjort et godt stykke historisk arbeid med starten på denne romanserien, og jeg gleder meg til å lese mer om hvordan det går med Ella, Maria, Olav og Nikolai.

Jeg anbefaler gjerne Det første bryllupet videre,
gjerne som behagelig sommerlektyre
⚄

onsdag 4. juni 2025

Langhelg til Sogn i slutten av mai

Kristihimmelfartsdag betyr alltid langhelg for oss, og denne gangen pakket vi i minicamperen og satte nesen mot vakre Lærdal for å gå på turer. Her tilbrakte vi to netter, før vi gjorde en liten forflytning til Stedje, hvor tur igjen var på programmet.

Onsdag etter jobb kjørte vi av sted, vi satt opp camp, handlet litt mat, og tok en sving innom den fine bebyggelsen i Lærdalsøyri, før vi spiste middag og sov som noen steiner i vognen. 

Torsdag gikk vi opp til Mjølkeflathytta som ligger 95 høydemeter over munningen til Fodnestunnelen, nede i Lærdalsøyri. Det er bare en kilometer å gå, turen var gjort på 18 minutter, så vi fortsatte likegodt videre oppover.

Det var vi glad vi gjorde, for dette ble en spennende tur, både med tanke på utfordrende passasjer, nydelig utsikt og den varierte biotopen, som holdt praten vår i gang. 780 meter over havet nådde vi Åsen, etter å ha gått samme vei et stykke ned, fikk vi oss en rundtur ned til campingen igjen.

Mjølkeflathytta 95 moh

Seteren på Åsen 780 moh

Returen fra svimlende høyder er alltid en utfordring, men ved å bruke en stav for å ta av for de verste støtene, så greier venstrefoten min seg bedre og bedre. Derfor ble det tur også etter middag, vi kjørte til Øvre Årdal for å besøke dagsturhytten Moakamben. Hytten ligger 245 moh med utsikt ned mot smelteverk og alt det andre som foregår i dette området.
Turen opp tok 20 minutter, den gikk gjennom den tørre skogen og var lettgått og fin. Vi liker å plusse på korte turer med en liten omvei, og det greide vi også her. 

Dagsturhytten Moakamben i Øvre Årdal

Frode la til noen timer på sykkelen etter denne turen, mens jeg satt meg ned i solen og prøvde å samle tankene om boken jeg holder på med. Før vi køyet pakket vi ned teltet med tanke på en tidlig forflytning til Stedje dagen etter. Vi ville kjøre når det var gråvær denne dagen, for å være klar for langtur lørdag da det var meldt mye bedre vær.


Takk for nå vakre Lærdal, vi kommer tilbake!

Etter en fergetur og litt kjøring, var vi i Sogndal. Vi fant oss en fin plass på Stedje camping, før vi kjørte til Leikanger for å gå opp til Orrehytta. Denne ligger på toppen av alpinbakken på Kleppa, så selv om vi kom oss opp på 525 høydemeter, så var det bare 112 av disse høydemetrene vi gikk til fots. 

Orrehytta med fin utsikt ned til Hermansverk

Vi fant parkeringsplass!

Dagen er ennå ung, og etter litt lunch i vognen snørte vi turskoene igjen, og denne gangen gikk turen fra Stedje camping og rett opp i skogen. Vi tok sikte på å finne Stedjestova som ligger på 413 moh, det gjorde vi etter 30 minutters gange i fint terreng med en rik flora. Selv om hytten har fin utsikt ned til bebyggelsen, så blir utsynet "forstyrret" av alle trærne, blant andre av type svartor, et treslag som ble fredet i 1980. 

Solen var tittet frem og fra hytten så vi en fristende sti som fortsatte oppover. Vi lot oss lokke, og endte turen på toppen av Stedjeåsen 612 moh. Vi gikk til sammen 7,2 kilometer i dette nydelige terrenget - anbefales!

En lang tur opp gjennom skogen krever en pust i bakken

Og for en utsikt vi ble belønnet med

Lørdag hadde vi dagsturhytten Eikjabu på planen, men aller først sto et gjensyn med Molden på ønskelisten. Vi har vært her før, Frode var med på Molden Opp mens jeg trakket meg opp på 1116 høydemeter for å heie ham og de andre i mål.
 

Denne gangen vandret vi uten andre turgåere, nesten helt til toppen før vi møtte de som hadde kjørt opp de første 500 høydemetrene og parkert på Mollandsmarki. Vi fikk følelsen av å ha gått opp et "Donald-fjell", da vi kom opp og det var masse mennesker på toppen. 

Siden det egentlig er lite utsikt på veien opp, er opplevelsen en får etter å ha krysset det flate platået på toppen, nær sagt eksplosiv. 

Vi brukte 4 timer t/r på turen, over tusen høydemeter kjennes i beina, men stien er lettgått uten store kneløft og svimlende høyder, så turen er for alle.


Så var det helgens hodepine til slutt da. I boken hvor dagsturhyttene i Sogn og Fjordane presenteres, står det at langt de fleste padler kajakk for å besøke denne hytten. Det hadde ikke vi mulighet til, så det ble å ta beina fatt. Det står i boken at det er mulig å ta seg ned til Eikjabu fra Mollandsmorki, så vi kjørte opp og parkerte like etter parkeringsplassen, hvor det er skiltet ned mot Stuaflåten.
 


Sånn ser det ut der turen starter noen hundre meter videre fra parkeringen

Huset er åpent og vi kunne gå inn å se oss omkring

Husmannsplass fra 1700-tallet i bratt bratt terreng

Så langt så bra! Den smale og overgrodde stien slynger seg nedover fjellsiden som er skikkelig bratt. Det er kronglete og utfordrende å gå, mest på grunn av all vegetasjonen som i perioder nådde oss til hoftene. Vel nede ved den gamle husmannsplassen fra 1700-tallet, kom den virkelige utfordringen, hvordan komme seg helt ned til sjøen?

For å gjøre en lang historie litt kortere, det gikk ikke. Her er det stupbratt over alt, det skal finnes noen stier bortover og nedover, men nå har naturen har tatt over styringen. Etter å ha bakset i mengder av brennesle, stikkebusker (og masse fine blomster) som nådde oss til livet, hadde vi ikke sjanse å finne en trygg vei ned. 

Det står i boken at det foreligger planer for sikring av denne stien, og den planen bør settes i verk fortere enn fortest, før noen går utfor her.

Dagsturhytten Eikjabu ligger helt nede ved sjøen, bortenfor neset på bildet. Det ser kanskje ikke så bratt ut, men det er helt ufremkommelig. Den totale lengden på stien er 4 km, så det tar en drøy time å gå opp igjen.


Vi klatret opp igjen til bilen, og nå var vi så slitne at vi droppet å besøke hytten i Vik, som vi hadde på planen. Den står godt der til neste gang vi skal kjøre over Vikafjellet.

Hvis ikke pinsen glimter til med nydelig vær, ble dette siste tur med campingvognen på en stund. Midt i juni skal Frode sykle Norge på langs, og når han kommer hjem er det tid for årets sommerferie ☺



mandag 2. juni 2025

Angst - mordene i Notting Hill av Parly Stallvik

Boken jeg har lest nå er intet mindre enn vinneren av Indiebokprisen 2024! Gratulerer Parly Stallvik! Boken er første del av en klassisk engelsk krimserie med privatdetektiven Richard C. Voss i hovedrollen. Vi befinner oss i et kunstnermiljø og ikke minst, lesingen ga meg en etterlengtet tur til London, mine gleders by. 

Forlaget om handlingen:
En vårdag i Notting Hill, London, gjør prominente gjester seg klare til åpningen av en Munch-utstilling ved Kensington Museum of Arts. Idet dørene åpnes, gjøres et makabert funn. Et menneskehode er plassert på en pidestall midt i rommet der Edvard Munchs mest kjente verker henger utstilt. Hodet er deformert og ligner figuren malt av Munch i et av hans mest kjente verk – Skrik – som henger på veggen ved siden av.

Blant gjestene er Richard C. Voss, en norskættet privatdetektiv og Munch-entusiast. Sammen med The Metropolitan Police begynner Voss å nøste opp i mordgåten, men oppdager raskt at mye er galt. Både museets nattevakt og Munch-maleriet Madonna har forsvunnet i løpet av natten. 


Vi som husker tyveriet av Skrik og Madonna i 2004, er glad i Edvard Munchs kunst, og elsker London, kan fryde oss over et dypdykk i nettopp dette scenarioet. 

Selv om historien absolutt er fri fantasi, og enkelte detaljer er litt vanskelig å tro på, så kan en lære litt om kunst ved å la seg underholde av lettbent krim. 

Boken er delt inn i fem deler, hvor hver del har fått navn etter et av Munchs bilder. Kapitlene er korte, noe som bidrar til at lesingen går unna i en fei. Når det er sagt, det er en ordrik historie dette her, for etterforskningen tar mange vendinger. Leseren blir tatt med på etterforskningsmøter, hvor teknisk og taktisk etterforskning diskuteres. Det er også flere oppsummeringer underveis, hvor teamet forsøker å finne helhet og sammenhenger, når de går gjennom de ulike hypotesene.

Privatdetektiven Richard C. Voss er hovedpersonen i historien. Han plages av bekhterevs men blir kjørt rundt i en staselig Bentley, og drikker dyr konjakk i dype chesterfieldstoler, så jeg syntes ikke så veldig synd i ham. Det er gøy at han har aner fra Fosen i Trøndelag, og de norske innslagene følger både Edvard Munch og R. Voss. 

Historien har et passe stort persongalleri, vi møter museumssjef, konservator og kurator på kunstmuseet, og en god del andre i tillegg til hele politikorpset. Ugjerningsmannen har også en liten stemme, der han følger med på tumultene som utspiller seg i rommet, hvor de fjorten Munch-bildene har blitt stokket om på.

Det blir litt for mye repetisjon og etterforskning til at spenningskurven kommer så høyt som jeg liker den, men mot slutten får kurven en fin bøy oppover. Ikke alle karakterene var den de utgav seg for, og litt nytt åpenbarer seg mot slutten, men det hele ble avrundet på en fin måte. 

Dette er første bok i en serie, og jeg gleder meg til å følge Richard C. Voss videre i hans detektivliv i selveste London. 

Jeg anbefaler gjerne Angst videre ⚃


Forlag: ParlyParty
Utgitt: 2024
Sider: 325
Kilde: Leseeksemplar

søndag 1. juni 2025

Oppsummering av lesemåneden mai

Mai er favorittmåneden min, til tross for at det regnet på 1 mai, så kom finværsdagene på rekke og rad til langt over 17 mai. Fint vær betyr lite tid bak pc`en, så bibliotekbøker og lydbøker har jeg ikke brydd meg om å skrive om, selv om Eikemo sin bok nok skulle fått litt spalteplass, for den var nydelig. 

En aldri så liten oppsummering er allikevel på sin plass, så her kan dere se hva jeg har holdt på med.

Dette leste jeg i mai:

  1. Vibecke Groth - Rovfuglene - 5
  2. Lars Widding - Eva Brauns forspilte liv - 4
  3. Johanna Frid - Haralds mamma - 5
  4. Truls H. Grimstad - Alvoret - 4
  5. Vibecke Groth - En fredsmeglers død - 4
  6. Johanna Swanberg - Cassi - 4
  7. Maria Grund - Nattflygeren - 4
  8. Haruki Murakami - Byen bak muren - 5
  9. Birte Svatun - Til deg som jeg savner - 4
  10. Selma Lønning Aarø - Feliz Navidad - 4
  11. Eva Aagaard - Vi ser deg - 4
  12. Marit Eikemo - Vi er brødrene Eikemo - 5
  13. Ljudmila Ulitskaja - Det store grønne teltet - 3
  14. Parly Stallvik - Angst eller Mordene i Notting Hill - 4

Litt kultur ble det også: 

Den andre mannen i meg, om Olav H. Hauge, en AI påvirket konsert "med" Kirsten Flaggstad, show med Else Koss og Trond Viggo, og et mimreshow om Radiofantomene Kurt Foss og Reidar bø, med P.I.L.S-gutta Finn Tokvam og Bård Ose med venner.


To turer med minicamperen ble det også, først en runde i Hardanger hvor vi tok oss frem til fire dagsturhytter, og så kristihimmelfartshelgen som vi tilbrakte i Lærdal og Sogndal.

Med dette ønsker jeg alle som er innom en fin lesesommer!!

tirsdag 27. mai 2025

Til deg som jeg savner av Birte Svatun og Borghild Fallberg

Birte Svatun har gitt ut en rekke flotte bøker for barn, som med deltagelse fra en voksen leser, kan lære mye om å håndtere følelsene sine. Jeg har lest flere av bøkene hennes, og de har alle inspirert og hjulpet meg til å lage fine samlinger med barna i barnehagen jeg jobber i. Denne nyeste boken er litt annerledes, den går tett på de aller vanskeligste følelsene.

Forfatterens innledning til boka:
Når en som er viktig for oss dør, kommer sorgen. Sorg kan ligne en grå sky full av tårer. Sorgen lever i følelsene våre. Du kan kjenne deg trist. Kanskje lengter du veldig etter den som døde. Det går også an å bli sint. Kanskje roper du høyt. Noen kan også bli redde. Noen kan føle seg alene. 

Sorgen flytter også inn i tankene våre. Kanskje tenker du at dette er urettferdig. Kanskje lurer du på hvor den som døde er nå. Noen vil spørre seg selv: «Hvordan vil resten av livet mitt bli nå?»

Sammen med illustratøren Borghild Fallberg har Birte Svatun denne gang skrevet en bok for barn og familier som har mistet en de er glad i. 

Slik jeg ser det er barnet i fokus, mens målet med boken fremstår som å trygge voksne i møte med barn som har opplevd tap. Mange voksne er usikre på hvordan de skal forholde seg til barns følelser, da er de luftige sidene i denne boken en døråpner til refleksjon og gode samtaler. Boken er nydelig illustrert av Borghild Fallbergs meningsbærende tegninger utført i en rolig og dus palett. 

En av Borghild Fallbergs flotte illustrasjoner fra boken

Det er vanskelig men viktig, å vise barn gjennom åpne samtaler, at sorgen de føler på er ekte. Hvis det ikke blir snakket om, oppfatter gjerne barnet det som, det ikke skal snakkes om, og det skal det jo. 

Til deg som jeg savner er ment å leses i fellesskap, barnet som er i sorg, og en voksen som barnet er trygg på. Boken innbyr til aktivitet, for på hver side er det en igangsetter i form av en setning, som gir barnet en oppgave, som skal løses i boken, ved hjelp av fargeblyanter eller tusjer.
Jeg ser for meg at den voksne må bli sittende når barnet gir seg i kast med å illustrere sidene, som på de åpne sidene har et lite bilde og overskrifter som:

Hvis du var her nå, ville jeg sagt dette til deg:

Den beste trøsten for meg er:

Når de hjemme er lei seg, får jeg disse følelsene:


Stillhet og roen som følger med det at den voksne stadig er tilstede, vil nok løsne på stemmebåndene til barnet. Det er mange måter å vise barn at vi tar dem og følelsene deres på alvor, og at vi er villig til å lytte. Ved å gi dem tid til å være stille og samle seg, samtidig som de beholder den voksnes tilstedeværelse, innbyr automatisk til prat.

Vi mennesker er forskjellige, så sorgbearbeiding kan arte seg på ulike måter. At vi trenger gode hjelpemidler for å få i gang de rette refleksjonene rundt sorgen er helt sikkert, og med denne litt uvanlige boken, tenker jeg at det er mulig å komme i gang med det som skal til for å gå videre, på en positiv måte. 


Jeg anbefaler gjerne Til deg som jeg savner videre ⚄


Forlag: Birte Svatun
Utgitt: 2025
Sider: 52 litt spesielle sider
Kilde: Leseeksemplar

søndag 25. mai 2025

Byen bak muren av Haruki Murakami

Det er ikke første gang Murakami skriver om isolerte byer, og i etterordet til denne romanen, forteller han hvordan akkurat denne boken ble til fra en langnovelle, som kom ut i 1980. Bokens forhistorie er spennende, og det var romanen jeg har kost meg med den siste uken også. 

Forlaget om handlingen: 
En mann møter igjen ungdomskjæresten han aldri har glemt, og befinner seg snart i en by omsluttet av en høy mur. Da han drar tilbake til hverdagen og bibliotekarjobben, er det som om livsgnisten er borte. Han vil tilbake til byen bak muren, til kvinnen han endelig er blitt gjenforent med. 

Men er byen virkelig, eller bare en fantasi de to diktet opp da de var unge og nyforelsket? Byen bak muren er en historie om kjærlighet, ensomhet, drømmer og illusjoner, fortalt slik bare Haruki Murakami kan.

Forlag: Pax
Utgitt: 2024
Sider: 512
Oversatt av: Ika Kaminka
Kilde: Leseeksemplar


Haruki Murakami er noe helt for seg selv, jeg antar at han er en forfatter som en enten elsker eller ikke helt får grep om. Selv er jeg begeistret, og lot meg atter en gang fascinere av universet jeg ble invitert inn i, da jeg leste Byen bak muren. 

De møtte hverandre da hun var 16 og han 17. Hun forteller at hennes egentlige jeg holder til i byen bak den høye muren, og at den han nå snakker med er en stedfortreder, en slags skygge. Han har forelsket seg i henne, og vil med hele seg finne den ekte utgaven av henne, som befinner seg i en by hvor klokken i tårnet på markedsplassen, er uten visere. På sin søken må han legge fra seg sin egen skygge, noe som blir litt av en utfordring etter hvert.

Murakami bruker språket på en glimrende måte, for å gi leseren tydelige bilder av miljøene karakterene ferdes i. Historien har god utvikling og blir aldri kjedelig. Handlingen endrer seg underveis, og på en litt magisk måte innlemmes nye mennesker i historien. 

At jeg hele tiden var nysgjerrig på hvordan alt hang sammen, gjorde at jeg gledet meg til hver leseøkt jeg skulle i gang med. Romanen er mer magisk enn realistisk, men skildrer bygninger og samfunnsstruktur som en kan kjenne igjen fra hundre år tilbake. 

                                    I det jeg kommer ut fra dette mørke området hvor ikke en sjel er å se, ligger arbeiderboligene på rad og rekke, toetasjes trebygninger som ser ut som de når som helst kan ramle sammen. Selv om folkene som bor der omtales som fabrikkarbeidere, jobber de ikke egentlig på fabrikk, eller jobber i det hele tatt. Så i dag refererer ikke navnet til noe virkelig, men brukes av gammel vane. Det er evigheter siden fabrikkene var i drift og røyken fortsatt steg opp fra de høye skorsteinene. 


Liker du å lese bøker hvor hodet får litt å jobbe med underveis, romaner hvor språket er bunnsolid, og hvert ord og setning som er satt på trykk, er gjennomtenkt? Da er Byen bak murene den perfekte romanen å putte i håndbagasjen til sommerferien!

Jeg anbefaler gjerne Haruki Murakamis nyeste roman på norsk videre ⚄ 

mandag 19. mai 2025

Nattflygeren av Maria Grund

Maria Grund er en av mange dyktige krimforfattere i Sverige, et nytt navn for meg, men etter å ha lest Nattflygeren er hun på radaren min. Dette er den første boken i serien om Sanna Berling, en ung politibetjent som klarte å gjøre seg bemerket, sin aller første uke på jobb i politiet.

Forlaget om handlingen:
I mars 1986 blir en 16-årig jente vitne til et mord på et motell i sørlige Sverige. Hun har dratt hjemmefra etter en grusom hendelse som ødela hennes familie: Søsteren som forsvant og til slutt ble funnet myrdet.

Sanna Berling, nyutdannet politi, får sakene de andre kollegaene ikke vil ha. Og ettersom alle andre er opptatt av mordet på Olof Palme, blir det hun som må kjøre 16-åringen hjem til småbyen Augu i Småland.

En ny tenåringsjente blir meldt savnet. Politiets generelle holdning er at det er frivillig, men Sanna er uenig. Hun fortsetter etterforskningen på egenhånd, og gjør urovekkende funn ved et gammelt nedlagt sykehus og ved de bunnløse sjøene i Augu.


Aller først møter vi Camilla som er fanget i et forhold med "kjæresten" sin, som selger henne til andre menn, og Jorun på 16, som Camilla verner fra ham, så godt hun kan.

Vi befinner oss i dagene like etter Palmedrapet, så alt personell går med til dette. Når Camilla blir drept, blir den blodferske politiaspiranten Sanna Berling sendt åstedet, og hun er akkurat rett person på rett sted. 

Så hører vi om portugisiske Henriqueta, eller Harriet som hun kalles i Sverige. Hun har en mor som sliter med psyken, og selv kommer hun til å ta seg av en diger pytonslange. Når Sanna skal kjøre Jorun hjem til foreldrene i Augu, haiker Harriet og slangen med dem.

Dette er bare begynnelsen, for Maria Grund sin nye krim er en innholdsrik historie, med et stort persongalleri. Teksten inneholder mange hint til leseren om mulige gjerningsmenn, i forhold til gamle saker lokalt i Augu. 

Det lille stedet med butikk, videosjappe, bensinstasjon og solarium, er bebodd av en del underlige mennesker. Her er mange spenningsmarkører som avlåste kjellere og et for lengst nedlagt sykehus, men også språket Maria Grund bruker bidrar til å gjøre det spennende.

Nattflygeren er en klassisk krim, etterforskingen utføres av en person, litt i skjul og litt på trass og litt i hevn for den dårlige behandlingen hun har fått av sjefer og kolleger. Spenningskurven er jevnt høy, noe jeg kan like, og et godt tegn er at etter en kjapp fjelltur leste hele boken på en lang lat søndag i solen på terrassen. 

Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne serien og
anbefaler gjerne Nattflygeren videre ⚃ 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2023/på norsk 2025
Sider: 304
Oversatt av: Morten Hansen
Kilde: Lånt på biblioteket