Jeg har lest de tidligere fem bøkene i serien om Hoem-slekten. Husjomfru er den sjette og siste boken, og det var med stor glede jeg oppdaget at handlingen tar oss med til Bergen.
Året er 1911. Julie Elisabeth Hoem, felemakar Lars Olsen Hoems yngste dotter, døyr på gamleheimen på Nordnes, 75 år gammal. I dødsfallsprotokollen kan ein lese at ho hadde "Ingen Slegtninger og Intet Efterlatt".
I utgangspunktet er Julie Elisabeth ei ungjente som aldri slår blikket ned, og som vekker oppsikt kvar ho kjem. Men tidene forandrar seg, og menneska blir forandra av tidene. Etter å ha tent i tidlege ungdomsår i fine hus i Christiansund arbeider Julie Elisabeth dei fleste av livsdagane sine som husjomfru hos dei fremste familiane i Bergen. Ho har mange tenarar under seg. Ho inntar måltida ved herskapets bord. Men ho får også erfare at det er stor avstand mellom klassane, og at den privilegerte posisjonen ikkje eigentleg er hennar eigen.
Ut frå eit sparsamt tilfang av historiske fakta løftar Edvard Hoem fram eit kvinneliv i tida før velferdssamfunnet var ein realitet. "Husjomfru" er romanen om korleis tilfeldige avgjerder får livsvarige konsekvensar, om draumar om kjærleik som aldri vart fullbyrda, men også om eit liv fylt av meining.
For en lesefest dette ble! ikke minst fordi små og store detaljer fra Bergen på midten av 1800-tallet skildres så livlig. Nå er ikke jeg så gammel som jeg høres ut, men jeg kunne kjenne meg igjen i mye av det som ble skrevet frem her.
Gjennom en blanding av "nåtidshistorien" fra da Julie var ung, og den 75 år gamle Julies tilbakeblikk, formidler Hoem livet hennes slik det er dokumentert, og slik fantasien til Edvard Hoem har bestemt seg for at det muligens utspant seg (der dokumentasjon ikke finnes)
Hun reiser til Bergen 14 år gammel for å være "enepige" i et velstående hjem. Heldigvis er hun en oppegående jente med bein i nesen, så hun klarer seg bra. I tillegg til å lese om enepigen, og senere husjomfruens plikter og sysler, får vi høre om politikk, tradisjoner og sosiale anliggender på denne tiden.
Historien beveger seg raskt fremover, Julie Elisabeth skifter arbeidsgiver 3-4 ganger i løpet av de 20 årene hun er i Bergen, før tilfeldighetene tar den 41 år gamle kvinnen med til Amerika. I Silver Lake ble hun i 5 år, livet på prærien var ikke enkel, men Julie greide seg bra, og fikk oppleve et barns uforbeholdne kjærlighet. Så skal en tragisk hendelse ta fra henne denne kjærligheten og også gudstroen, så hun reiser hjem igjen.
Når hun kommer tilbake til Bergen i 1881 er hun 45 år gammel. Hun er heldig å få en post hos Peter Jebsen, men når hun ytret sin mening over forholdene i Jebsens fabrikk, blir hun sendt bort på timen. Heldigvis finner hun tilbake til sin venninne, og de to greier å holde det gående med forskjellige sysler som innbringer akkurat nok penger til at de har til mat og husvære.
Edvard Hoem sin lavmælte fortellerstemme tar brodden av all angst og nød, livet i klassene under borgerskapet må ha inneholdt. Jeg vil påstå at han har de rosa brillene på, for verken fattigdom eller sykdom er vektlagt her. Byutviklingen som skjer på de femti årene Julie bodde i Bergen, skildres på en levende måte. Oppbygging av byen etter brannen i 1855 beskrives, men dramatikken under brannen hører vi ikke om. Etter hvert blir det innført elektrisitet og vann til husene, at det bare er de rikeste i borgerskapet som får dette, nevnes ikke.
De tidligere bøkene i serien har engasjert meg, i betydelig større grad enn Husjomfru. Kanskje fordi jeg kjente historien til Julie Elisabeth Hoem, altså at hun kom til Bergen og bodde og arbeidet der til hun døde på et aldershjem i godt voksen alder. Hoem gjør seg flotte betraktninger rundt hennes karakter, og forhold til arbeidsgivere og andre hun blir kjent med, men det er ingen brodd i det. Selv når hun på sin siste post blir oppsagt på dagen, følte jeg ingenting, for hun har gjennom hele boken landet på beina, og ikke tatt på vei for noe.
Det er mange i dette landet som styrer unna nynorsk, men måten Edvard Hoem skriver på, gjør at du ikke trenger kvie deg. Lesingen flyter lett, artige karakterer med bergensk tjuagutt-koloritt, gjør det innimellom morsomt, handlingen fortelles kronologisk, med mange historiske datoer som ledetråd.
Jeg koste meg med denne historien, som er den sjette og siste boken som har familien Hoem fra Rekneslia, som utgangspunkt. Til tross for mine innvendinger, likte jeg romanen godt, jeg har ikke vont av å lese noe mildt og snilt av og til ⚃
Forlag: Oktober
