Galgedans av Tor-Håkon Håvardsen

Tor-Håkon Håvardsen kommer fra Stokmarknes og er nå bosatt i Melbu i Vesterålen. Han har i en årrekke vært tekstforfatter og trommeslager for flere metal/punk-band. Han kom ut med sin første bok i 2017, og nå i vår debuterte han som kriminalforfatter med Galgedans, som er den første av tre bøker i en miniserie.

Forlaget om handlingen:
Jenny Ness er ingen vanlig jente. Jenny Ness har en kraft i seg. En mørk kraft. Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet. Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket. En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en skjebnesvanger og makaber vending ...

Kreftene som slippes løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien og alle som bor i Viktoriahavn for alltid. 


Vi har ikke før blitt sperret inne av korona før Håvardsen slipper sin Galgedans. Mulig du ønsker deg en virkelighetsflukt, men beveger du deg til Viktoriahavn tipper jeg du raskt ønsker deg tilbake, selv til en litt utrygg virkelighet.

Forlaget kaller Galgedans en skummel og nervepirrende krim, der mørke og hemmeligheter forenes på genialt vis. Hver eneste side er så intens at du glemmer å puste. Vel, bytt ut "krim" med "splatter-thriller" og erkjenn at stønning også er pusting, - du har blitt advart!

De første hundre sidene gikk som en lek, jeg la godviljen til, og forventet lite troverdighet, når det kom til handlingen, så det gikk fint. Men, så gikk jeg lei, det får være grenser liksom.

525 sider ble i lengste laget for meg denne gangen, men jeg ville unngå en dnf, så jeg presset meg gjennom mengder med blod og gørr, mest for å se hvordan historien ville bli avsluttet.

Vil du vite mer om handlingen, kan du ta en titt på Aftenbladet sin anmeldelse.

Soga om veret av Bergsveinn Birgisson

Da jeg leste Bergsveinn Birgissons nye roman Reisen til livsvannet, utløste det et sterkt behov for å lese mer av denne forfatteren. Svar på brev frå Helga ble bok nummer to, og da jeg fikk anbefalt Soga om veret fra 2014, var jeg ikke vanskelig å be. Heldigvis var eBokBib på lag denne gangen, så da gikk det raskt å skaffe seg boken.

Forlaget om handlingen:
Soga om vêret tek oss til ein gudsforlaten fjord heilt nordvest på Island, der nokre få forkomne sjeler driv sjarkfiske, viss vêret tillét det. Halldor skriv dagbok, og det er livshistoria hans som vert avdekka gjennom møta hans med Gud, presten, filosofen, krøplingen, torsken og kjærleiken.


Det er ikke få dramatiske hendelser vi får ta del i, i denne boken. Mye er morsomt, men mye er også sår lesning. Bergsveinn Birgisson viser oss "vrangsiden" av Island, bygden langt utenfor sivilisasjonen, noe beboerne her er umåtelig stolt av. Innbyggerne langt nord i Geirmundafjord har ikke sansen for de fjonge byfolkene i Reykjavik, som ikke har skjønt hva livet dreier seg om.


Det kjem av og til slike bussar midt på sommaren med ein flokk turistar som tek bilete av oss med fjella bak. Somme seier at det er vakre fjell som omkransar fjorden, og at Geirmundarfjord er eit sant paradis på jord. Sidan går folket inn att i bussen. Det eg har vanskar med å forstå, er kvifor vi berre er sju eller åtte stykke i dette paradiset i Geirmundarfjord. Kanskje er det keisamt i paradis samanlikna med all moroa sørpå?

Haldor, som har skrevet denne dagboken er en reflektert ung mann, men det aller viktigste han noterer i boken er hvordan naturen oppfører seg. Her er varierte notater om vær og vind, om den daglige fangsten. Han studerer skyene og sjekker hvordan fugl og sjø oppfører seg, før han bestemmer seg for om det er trygt å dra utpå havet og fiske.

Vi blir kjent med Dufgus, som var tretten da han begynte å fiske, han var sjøsyk og spydde, men sluttet ikke å dra lina. Brødrene Ebeneser og Bernhard krangler hele tiden, men er avhengige av hverandre i ett og alt. Også Dosi da, den rastløse og livate karen som har sine dype, tause stunder.

Mye av det Haldor skriver er trist og morsomt på en gang, noe smakebiten under er et eksempel på:

Eg tok den øydelagde juksemaskina med på verkstaden til Hilmar ding-dong som han vert kalla. 
  Hilmar snakka som vanleg høgt og spurte om det var noko fitte å få der nordom kniv og gaffel, og så lo dei andre på verkstaden rått medan playboybertene hang omkring på alle veggene. Eg sa at det var nok av sauer. 
  Då ringde mobilen hans Hilmar, og det var særdeles artig å sjå korleis denne plumpe råtampen vart til ein gentleman av rang og kviskra: ja, skatt, eg skal gjere det, skatt, eg skal berre gjere meg ferdig her, så kjem eg med ein gong. 

Mot slutten av den 228 sider lange romanen skjer det mye, og jeg ble skikkelig oppslukt av handlingen. Det er mye vær og vind i denne historien, men også mye filosofi, ikke bare fra "Filosofikeren", som kaller presten en kjortelkledd hedning. Vi hører om Freud og Kierkegaard, og jeg noterte noen gullkorn som: "Filosofien har søkt sannheten, ikke skapt den, slik religionene har" og "Er vi bare fluer i skjebnens edderkoppnett?".

Med følelsen av saltvann i håret og fiskeslo under neglene, avsluttet jeg boken med et fornøyd sukk, denne må du lese!

Flere har lest: Ågots bokblogg, Guffens kulturblogg og Kleppanrova, jeg støtter hennes ønske om filmatisering!

Har du kontakt med din indre fisk?

De fremmede av Birgit Alm

Birgit Alm er et nytt navn for meg, men da hennes femte roman kom ut nå i vår var det noe med denne handlingen, som fristet meg.

Fra bakpå boken:
Det er mandag, dagen da pensjonistene demonstrerer utenfor rådhuset. Mens solen går sin gang, nyter en gruppe expats livet på torget. Kevin har fått en ny sjanse. Liv har arvet en leilighet. Ted prøver å skrive en roman, og Tom uroes over noe han får øye på i kikkerten. 
Da de lokale går hjem for kvelden, har de torget for seg selv. Hver for seg er de alene, men alle stryker hverandre med hårene for å oppleve tilhørighet. Men så kommer borgermesteren. 

De fremmede er fortellingen om en dag i en landsby i Sør-Spania. Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise, der de på hver sine måter leter etter en vei ut av det evinnelige døgnfluelivet. 

I Birgit Alms nye roman er det vi, som er de fremmede. Vi, nordmenn og andre nordeuropeere, som velger å flytte til Spania og bosette oss blant menneskene som har sine røtter godt plantet allerede.

Selma er grafisk designer, på jakt etter oppdrag men aller helst ville hun hatt et kontor med kolleger å gå til. Ted flyttet til Spania til tanten da det ble slutt med kjæresten hjemme i England. Kevin har rømt fra tilbakebetaling av penger han har forsøkt å snuske til seg, og fikk hjelp av Ted til å finne fotfeste i den lille landsbyen. Han har vært sammen med Selma, men ble sendt på dør da han også innledet et forhold til norske Liv, som har kommet sørover for å gravlegge sin mor.

Vi får et lite innblikk i et titall av disse innflytterne til en liten by i Spania. De fleste fremstår som å ha flyktet fra noe, med drømmer om noe mer, men sitter fast i en håpløshet de ikke greier å komme ut av. Hverdagen preges av uvirksomhet og ensomhet, der de tilbringer dagene i evige diskusjoner om alt og ingenting på de lokale pubene og kafeene.

Hjemme i sine egne leiligheter viser de sine sårbare sider, drømmer og lengsler og innrømmelser de holder godt skjult for "vennene" de treffer ute. Handlingen byr på mye fyllerør og selvstimuli i all ensomhet, men noen skarpe observasjoner veier opp for det jeg helst ville sluppet å lese om.

Romanen er kort og fullt mulig å lese i en jafs, slik jeg gjorde i sol og regn på terrassen i forrige uke. Den fikk meg til å reflektere over hvor godt jeg har det, og erkjenner at selv om livet i solen kunne fristet, så har det aldri vært et alternativ å flytte sørover.

Rettelse: Jeg har lest Alm før, Anita gjorde meg i dette innlegget oppmerksom på at jeg har lest og likt (veldig godt) Ensom planet.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 141

Kilde: Leseeksemplar

Melkemannen av Anna Burns

Er du klar for hverdagsliv i Belfast i de voldsomme tredveårene (1967-1997) som blir kalt The troubles? Anna Burns`roman er "spot on", en opprivende roman skrevet av en forfatter som selv vokste opp i utryggheten. Hun har mottatt flere priser for romanen, blant annet Man Booker Prisen i 2018.

Forlaget om handlingen: 
Hun er atten år og lever midt i en militær konflikt, i en verden av oss og dem, vår religion og deres religion, våre områder og deres områder. I bydelen hun bor i, drepes alle hundene i løpet av en natt, politi og sykehus er fienden og alle har minst én bror eller en far som er død i konflikten. For romanens hovedperson blir det først virkelig farlig når den lokale paramilitære lederen - «melkemannen» - fatter interesse for henne. 


Vi befinner oss på slutten av 70-tallet, hvor den navnløse hovedpersonen vår har sine egne løsninger på å få være i fred fra den paramilitære trusselen i Belfast. Når hun skal ut, går hun alltid og leser en bok, hun vil ikke sitte på med noen, men går, for å unngå den ekstreme sosiale kontrollen som finnes overalt.

Hun lever et liv preget av begrensinger og fortielser. Moren mener hun skulle vært gift for lengst, men det gjelder å forelske seg "passende", noe som ikke har skjedd enda. Først må det vurderes "har han rett religion"? og "er han gift allerede"? Hun har en kjæreste, eller kanskje-kjæreste som han kalles i boken.

Det er ikke mange egennavn i denne romanen, men det refereres til landet på andre siden av vannet og landet på andre siden av grensen, så kan en jo selv tenke seg hvor det er. Med en familie på ti barn er det ikke enkelt for en fraværende far å holde styr på hvem som er hvem. Han kalte dem datter, sønn eller kone. Vi hører om den unevnelige eldstesøster, som savner gamlekjæresten sin som nå er død, om de veslesøstre, som er flittige på skolen og om tredjesvoger som er kameratslig og drar på joggeturer med mellomsøster som er hovedpersonen vår.

Det virker ganske upersonlig med disse betegnelsene på familien sin, men det var kanskje sånn det føltes å vokse opp i en stor søskenflokk og ha et arsenal av restriksjoner fra samfunnet, å forholde seg til.

Jeg lot meg oppsluke av denne romanen, den er skrevet med en skarp penn, i et originalt og lekent språk. Det religiøse og tradisjonelle samfunnet som skildres, er fullstendig gjennomsyret av paranoia, noe små og store hendelser tydelig fremstiller. Det er hele tiden mellomsøsters perspektiv vi tar del i, bare i noen få sidehistorier, som når vi hører om opprettelsen av den første feministgruppen på stedet, er hun litt på siden. Mot slutten hører vi mye om den ekte melkemannen , og om Somebody McSomebody og hans skjebne i livet, og det er med lettelse jeg hører lengstevenninne sette hovedpersonen vår inn i tingenes tilstand.

Statsfornektere, bilbomber og overvåkningskameraer over alt. Selv om forfatteren ikke er tydelig på tid og sted, er det ikke tvil om at det er det nordirske samfunnet på -70 tallet som skildres. Jeg er oppvokst med nyhetene om

Jeg likte Melkemannen godt, handlingen kan virke flytende og ørlite forvirrende, men det går aldri lang tid før man er fengslet av det som skjer igjen. Fanny Vaager leser forbilledlig, og forblir en av mine favoritter når det gjelder høytlesning ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 14:25:51

Kilde: Lytteeksemplar

Alt du er trengs her - diktsamling av Kristian Bergquist

Siden debuten i 2007 har Kristian Bergquist gitt ut ni diktsamlinger. Når jeg leser hans niende, oppstår det en liten jubel inni meg, for dette er dikt jeg kan forstå.

Forlaget om samlingen:
Alt du er trengs her finner det sted en samtale om ensomhet og dødsdrift i et mildt, ujålete og henvendt språk. Diktene sprer varme, som en solstorm i kosmos. Kjærlighetslengselen er stor, meningsløsheten større, men ved tilbaketrekningen poeten selv gjør, bort fra menneskene, inn i skogen og litteraturen, finner han slektskap. Hjorten er en sky skikkelse, atomkraftverket i barndomsbyen lekker, norske hverdagshelter klager ikke og relativitetsteorien kan forklare så mangt.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 210

Kilde: Leseeksemplar

Ryggsekken vi mennesker bærer rundt på, påvirker hvordan vi oppfatter en bok, og spesielt der hvor handlingen går tett på. Denne diktsamlingen oppfattet jeg som sterkt personlig, uten at jeg skal påstå at den er det. Mot slutten kan jeg lese: "la meg snakke til meg som du", og et par sider senere bruker forfatteren også sitt eget navn. Hvis jeg, på grunn av dette kan tillatte meg å tolke diktsamlingen som forfatterens egne følelser, kjenner jeg at det blir veldig personlig.

Diktene handler om måter hovedpersonen er i verden på. Ja, for jeg oppfatter diktene som en slags monolog, fra ett menneske. Her er tilbakeblikk til en vond barndom, til kjærlighetssorg og til fremtidsfrykt.

nå har faren min 
parkinsondemens
om det
er arvelig
så er det håp 
om at jeg en dag
endelig kan klare 
å glemme deg

Da jeg leste sank jeg dypt ned, for det er ikke særlig muntert det som kommer frem i disse diktene. Allikevel fant jeg noe å humre over, som diktet under.

syns du
at det er
mye lurt i
aktiv dødshjelp
og bruker natta
på å avgjøre
om du er
episk alene
bibelsk ensom
eller rett og slett
historisk patetisk?

Til forskjell fra flere diktsamlinger jeg har lest, så forstår jeg her hva jeg leser, og ikke minst, han når inn til følelsene mine. Han sier selv i ett av diktene sine "jeg driver med ord og kan skape dikt helt ut av det hverdagslige". Tekstene gir meg noe, og jeg skimter også et forløp, som en svak sti i skogen. Bergquist setter ord på følelser som også jeg har kjent på. Til tross for at det meste er ganske dystert, så byr slutten av diktsamlingen på et snev av håp.

Boken er velskrevet, lettlest og, som sagt forståelig for en utrent diktleser, så jeg nøler ikke med å anbefale den videre ☺

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk

Polske Olga Tokarczuk er forfatter og psykolog, og en av få kvinnelige Nobelprisvinnere i litteratur. Hun ble også nominert til Man Booker International 2019 for denne romanen. Jeg stålsatte meg litt for å lese denne, for jeg hadde allerede måtte gi tapt for Løperne, som jeg begynte på, da nyheten om Nobelprisen ble sluppet i 2018. Jeg ventet lenge før romanen var tilgjengelig for meg på eBokBib, men jeg fikk låne den til slutt ☺

Forlaget om handlingen:
Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning forårsaket av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. 

Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for. 



Er du klar for en roman hvor hovedpersonen har et eksistensielt forhold til alt levende i naturen? Forlaget kaller boken "en mørk feministisk komedie og en eksistensiell fabel", noe jeg kan si meg enig i, for det er mye humor å finne mellom linjene som skildrer denne sterke kvinnen.

Poeten William Blake har en sentral rolle i romanen, siden hovedpersonen vår er aktiv i arbeidet med å tolke og oversette ham. Syttenhundretalls poeten Blake er ikke en jeg har noe forhold til, men etter å ha lest denne romanen ble det litt googling, uten at jeg fikk videre lyst å fordype meg i ham.

Hovedpersonen vår heter Janina, men hater navnet sitt. Hun er i det hele tatt ikke glad i de klassiske døpenavnene, så hun omdøper de fleste hun møter. Derfor kalles karakterene ting som Svarte Frakk, Innvoll, Askegrå og Godt nytt. Hun er veggis som meg, og blir fysisk dårlig av å se dyr som har det dårlig. Hun lider av en sykdom som kommer og går, denne er skildret på en troverdig måte og gjør karakteren enda litt mer spesiell.

Olga Tokarczuk imponerer med sine fargerike karakterer og måten hun skildrer naturens stemninger på. Astrologi går som en rød tråd gjennom hele romanen, og sammen med mordmysteriet som utspiller seg i egnen hvor hun bor, bygges det elegant opp en roman med karakter.

Jeg klarer ikke å forestille meg det. Ble han kvalt av oldenborrer?
   Jeg lagde svart te. La henne kjenne hvordan ekte te smaker. 
   Ja, sa jeg. Han var fullstendig dekket av Insekter, de hadde krøpet inn i munnen hans, lungene, magesekken, ørene. 
Kvinnene fortalte at det var Biller som kravlet over ham. Jeg har ikke sett det, men jeg kan utmerket godt se det for meg. Cucujus haematodes overalt.
   Hun stirret inntrengende på meg. Jeg klarte ikke å lese blikket. 
   Jeg serverte kaffe. 

Virkemidlene hun bruker med store bokstaver på tilsynelatende uvilkårlige ord, var i begynnelsen litt rart, men jeg greide å overse det etter hvert. At akkurat det skal tilføre teksten noe positivt, skjønner jeg ikke. Bortsett fra det, likte jeg handlingen godt, de 289 sidene "leser seg selv", og er av en mye mer tilgjengelig støpning enn Løperne, som jeg har prøvd meg på før.

Før plogen din over de dødes knokler kom ut i 2009 men var ikke tilgjengelig i norsk oversettelse før ti år etter. Jeg likte romanen godt, så det var vel verdt å vente på.

Anbefales!!

Kjære Grønland - et langdikt av Ida Frisch

Ida Frisch debuterte i 2018 med romanen Klør. Jeg likte den veldig godt, og ble nesten litt glad da diktsamlingen Kjære Grønland hadde noe roman-aktig over seg.

Forlaget om diktsamlingen
Grønlandsisen smelter. Vi har sett bildene, lest artiklene og hørt forskerne legge ut om konsekvensene. Vi vet alle hvorfor det skjer, men i Ida Frisch sin bok Kjære Grønland, er det ikke snakk om togradersmål og strenge pekefingre, i stedet forsøker hovedpersonen å forstå den hvite øya. Hvor er den på vei? Hva forvandler den seg til? Ligger det en lettelse i det å bli en annen? Kan forholdet mellom havet og isen sammenliknes med kjærlighet? 

Kjære Grønland er et langdikt, en sørgesang, et brev, en ønsket samtale mellom et menneske og verdens største øy. Boken er også et åpent forsøk på å tenke vårt forhold til naturen på nytt, på et tidspunkt da det kanskje er aller mest nødvendig.

Denne romanen tar oss gjennom årets syklus. Vi starter om sommeren, når det er så varmt at hun svetter, når hun ligger i sengen om natten. Hun smelter akkurat som Grønland.

Hun har en som sover ved siden av seg, og han blir det ofte referert til, som en motpol til henne som det drypper av. Han er tålmodig med henne, når hun vekker ham midt på natten, spør han bare rolig, tenker du på isen igjen? før han legger seg rundt henne.

jeg sier jeg blir fort varm,
det er fordi du er Grønland, sier han,
slutt, da, sier jeg.

Vi hører om livet til insekter, fugler, dyr og fisk på Grønland, og hun får det til å høres ut som at de er de viktigste innbyggerne her. Menneskene med de smale øynene som styrer hundesledene svisj, svisj over isen er noe som gjentatte ganger dukker opp, så også henvisninger til de gule blomstene i hagen hennes.

Hun skriver til, og snakker med Grønland som om han er et menneske. De snakker om følelser, om drømmer om å gjøre noe nytt, om å fornye seg, og hele tiden vil hun finne løsninger som gjør at Grønland ikke skal smelte vekk og gå i havet. Ja, for hun håper at Grønland vet at havet er fullt, hvor har du tenkt å gjøre av alt vannet?

Har den hvite kalde kjempen hatt en kjærlighetshistorie med havet? eller kanskje med solen? Hun snakker direkte til solen, som for å ta Grønland i forsvar:

Det er som om du tar litt for hardt i, om det er Grønland du vil ha, mener jeg.
Men elsker man, så brenner man, og brenner man, så smelter den andre og blir til blått og iskaldt vann.

Smeltevann, elveløp, blått brevann, dette er et sanselig langdikt som tar leseren med seg nord til fjellrev og reinsdyr. Når vi kommer til vinteren smelter ikke fortelleren vår lenger, akkurat som Grønland, sånn vil vi ha det, sier hun til den hvite kjempen. Årshjulet ruller, og våren må nødvendigvis komme med sin varme og snøsmelting. Grønland har vært på besøk, fortalt hemmeligheter og hatt det godt, men nå må hun dra.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 64

Kilde: Leseeksemplar

Artemisias Verden hadde denne boken som eksempel på en debutant i forrige runde av diktlesesirkelen. Jeg tenkte at jeg ville Kjære Grønland som en "gammel favoritt" i mai, siden jeg likte hennes forrige bok veldig godt. Men, eBokBib ga meg nettopp tilgang til dikt fra en annen gammel favoritt, så jeg får la mai dra seg litt til, og bidra med den ☺