Business - ny krim fra Terje Bjøranger

Business er ikke Terje Bjøranger første utgivelse, han jobber til daglig som politiadvokat i Kripos og kan med den bakgrunnen gi en realistisk bakgrunn for sine kriminalhistorier. Jeg hadde ikke lest Barcode som kom ut i 2017, men det gikk fint å lese Business uten å ha lest den forrige boken.

Forlaget om boken:
En mann kommer inn i en blomsterbutikk på Aker Brygge. Drar fram en pistol og skyter kvinnen som ekspederer. Mannen setter bevisst fingeravtrykk og vinker til overvåkningskameraet. Likevel greier ikke politiet å identifisere morderen.

For politietterforsker Charlie Robertsen blir dette en reise inn i en mørk verden der menneskehandel er «big business», men hvem står bak og hvordan kan de komme unna uten å sette spor etter seg?


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar


Når vi først møter Charlie befinner han seg på Island, ett år etter han ble suspendert fra jobben og rømte fra livet sitt i Oslo. Kollega Lennart Ramberg trenger ham til den ferske mordsaken, og reiser oppover for å hente ham tilbake til jobben.

Vi blir også kjent med Kim som sitter i fengsel for drap. Han er en bekjent av Charlie, og når det er snakk om ham og også Charlies drepte kjæreste Mia, skjønner jeg at jeg kanskje skulle ha lest Barcode før jeg leste Business. Dette legger dog ikke noen demper på lesegleden min, og siden jeg har et par positive erfaringer med å lese "baklengs" kan det godt være jeg leser Barcode etterpå.

Dette er en kriminalhistorie hvor fokus er på selve etterforskningen. Vi er innom problematikk som omfatter menneskesmugling, tvangsekteskap og overgrep mot barn, tøffe tema som heldigvis presenteres på en måte så mageinnholdet holder seg på plass. Det vil si, enn så lenge, for mot slutten blir jeg direkte kvalm med tanke på om forholdene som skildres kan ha noe med virkeligheten å gjøre.

Språket og sjargongen passer godt til denne type kriminalhistorie, her er litt humor og en tøff tone, som jeg antar de har i politiet. Karakteroppbyggingen er veldig god, jeg blir fort glad i Lennart, Aicha og Charlie, og liker måten de er sammen på.

Business er en velskrevet krim helt uten språklige "hickups" eller andre ting å få kaffen i halsen av. Historien er troverdig, spennende og vel balansert med tanke på skildringer av etterforskning og karakterer. Anbefales på det varmeste!

Les gjerne Mycriminalmind sin flotte omtale av boken!

Vera av Anne Svärd

Vera er Anne Svärds fjerde utgivelse. Boken fikk en varm mottakelse da den kom ut i Sverige og er allerede oversatt til atten språk. Forfatteren fra Skåne er illustratør og kunstpedagog, og forhåpentligvis i full gang med å skrive oppfølgeren til Vera ☺

Forlaget om boken:
Under falskt navn kommer franske Sandrine fra krigens mørke til et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945. Hennes eneste bagasje er et ufødt barn hun ikke vil ha, og en hemmelighet som hun er forberedt på å gjøre hva som helst for å holde på.

Sju måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle legen Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli – en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.

Sandrine har kommet seg fra Frankrike, gjennom Polen og helt til trygge Sverige, bare for å bli innesperret i familien Ceders jerngrep. Hun er 17 han 33, når de gifter seg har de aldri tatt i hverandre, hva er det med dette paret? Historien om deres første møte kommer etterhvert, og når vi har fått det på det rene, tas vi med tilbake til Sandrines barndom.

Alt det jeg gjorde for og få lov til å leve. Uten å tenke på at jeg senere også skulle leve med det.

I fortsettelsen kryssklippes det sømløst mellom Sandrines hverdag i den nifse Cederfamilien, og forskjellige beskrivende hendelser tidligere i livet hennes.

Er hun medgjørlig eller livsfarlig, den fødende unge hustruen som ikke lager en lyd? Konene til Ivans tre brødre, og hans mor sirkulerer i utkanten av Sandrines oppmerksomhet. Hun har født lille Vera, et barn hun ikke vil ha noe med å gjøre, så det plager ikke henne at Ivan lar noen andre ta seg av henne.

Leseren oppdager litt etter litt hva det er med Ivan, men det er ikke før godt forbi halvveis at det som virkelig foregår åpenbarer seg. I mellomtiden har vi følt med Sandrine i hennes ensomhet, i den store klemmen hun er satt i, mellom svigermorens krav om et barn til, og mannens manglende vilje til å invitere henne opp i ektesengen.

Det er en spennende roman Anne Svärd har forfattet med Vera. Språket er sanselig og flott, og vakkert tolket og lest av Maria Sand. Det er ikke en "søtsupperoman" dette, men en uventet alvorlig historie om ensomhet, som også skildrer hvordan samfunnet vårt har utviklet seg de siste 70 - 80 årene. Slutten var en tanke åpen, og for en gangs skyld tenker jeg at her må det komme en oppfølger!

Vera anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 10:57

Kilde: Lytteeksemplar

Det er vakrest når det skumrer av Camilla Bøksle

Denne romanen skildrer alderdom og oppvekst i skjønn forening, men det er hovedpersonens barnebarn som er den som gjør sterkest inntrykk på meg. Dette er Camilla Bøksle sin debut som romanforfatter, en debut som gjør at jeg gleder meg til neste.

Forlaget om boken:
Camilla og farfar vandrer gjennom Kristiansands gater, gjennom barndommen til farfar, mimrer i gatene han gikk som barn. Han er på slutten av livet, hun snart midt i. Farfar forteller om en oppvekst forskjellig fra hennes egen, og gjennom deres tid sammen, gjennom hans minner og fortellinger, vokser et uventet vennskap frem.

Det er vakrest når det skumrer er en roman om familie og om å bli kjent med hverandre før det er for sent, en erindringsroman om de store linjene i livet – døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 14 februar 2019

Kilde: Leseeksemplar

Historien begynner tidlig, med farfars farfar som også het Birger. Vi hører om farfars oppvekst, hvor man kunne se mye elendighet i familiene i denne byen. Her er fattigdom, drukkenskap og psykisk sykdom, og alt ligger åpent for alle å se. Barna måtte stort sett klare seg selv, og ble i perioder skikket avgårde til familie i andre byer, av årsaker som ikke alltid var klare for barna.

I intervaller hører vi om dagliglivet til farfar, hvordan det arter seg nå, når han er blitt en gammel mann. "Her og nu er alt han har, gårsdagen finnes ikke og morgendagen er borte". Det er godt å lese hvordan Camilla tar seg av sin farfar, hvordan hun greier å sette seg inn i hans situasjon, og hvordan hun respekterer ham og finner små, enkle løsninger så hun kan bidra til at han får en fin hverdag.

Teksten er litt forvirrende, det tok tid før jeg fikk med meg tankesprangene, og de gangene det plutselig leses, drømmes eller resiteres. Språket er litt gammelmodig, eller er det den sørlandske dialekten som skinner gjennom, uvant er det i alle fall, men ganske fint.

Her er mange kontraster som når sjelslivet skildres på en øm og varsom måte, også avbrytes vi av Hitlerjugend og propagandamarsjer. Disse brå sprangene innimellom tolker jeg som den gamles litt forvirrede hjerne, som tar imot de impulser som dukker opp. Camilla justerer verdensbildet hans varsomt når de i hverdagen jobber seg gjennom sine små gjøremål. Vi vet lite om henne, men måten hun lar ham bruke tid der han trenger det, og det at hun føyer seg og tar hensyn, gjør henne til en minneverdig karakter, som det er verdt å ta lærdom av.

Det er vakrest når det skumrer er en dempet skildring av oppvekst i Norge, og om hvordan det kan oppleves når våre foreldre og besteforeldre begynner å trenge litt mer av vår omsorg og tid, enn det de har behøvd før. En roman jeg absolutt anbefaler videre!

Les for en god sak - Den internasjonale barnekreftdagen

I dag er det den 15 februar og Den internasjonale barnekreftdagen. Det finnes ikke noe bedre grunn til å bli sittende inne å lese, enn å skulle delta på Lines årlige utfording "Les for en god sak". 
Jeg har vært på jobb i dag, men kom hjem til ferdig middag og kake i kjøleskapet, så det tok ikke mange minuttene før jeg var i gang med lesingen. 

Etter å ha kost meg med krim (Business av Terje Bjøranger) et par timer tok jeg en pause hvor jeg fyrte i peisen og hentet meg et glass vin. Deretter tok jeg frem Nobelprisvinneren Wislawa Szymborskas diktsamling Livet er den eneste måten. Denne begynte jeg på i går, og det var med forventning jeg fortsatte lesingen av hennes nydelige dikt.

Som en avslutning på denne leseøkten tok jeg frem og begynte på Simone de Beauvoirs berømte roman Det annet kjønn, en roman jeg har kommet over som referanse i flere bøker jeg har lest i det siste, og som jeg er skikkelig nysgjerrig på.

Jeg donerer kr. 1,- pr leste side og håper å tangere rekorden fra 2015.

Skal du bare gi penger til èn god sak i år, så er dette lenken å besøke!

VIPPS 02099

de av Helle Helle

Det må bare innrømmes først som sist, jeg har kommet litt skjevt ut med Helle Helle. Hun skriver den type romaner som irriterer mer enn underholder, med sine hverdagsskildringer. Jeg opplever igjen og igjen handlingsforløpene hennes som platt, enkel og uhyre lite interessant, noe som føles som et handikap for meg, siden "hele" litteraturverden hyller Helle Helle og hennes romaner.

Forlaget om boken:
Mengden av innbo holdes naturlig nede, moren hennes kasserer med hard hånd, det er døde ting. Hun har en remse med alle adressene, moren hennes stikker fingrene i ørene, tørkleet faller fram i pannen. Det er rødt og blått og hvitt. Det er fra Sans Souci, det overlever.

I en provinsby på Lolland begynner en seksten år gammel jente på gymnaset. Moren hennes skulle egentlig ha vært på arbeid i forretningen på torget. Og datteren skulle egentlig ha vinket til moren på vei til bussen om morgenen. Men dette året er ingenting som det egentlig skal være.

de er en skildring av et mor–datter-forhold. Det er en fortelling om sykdom og kjærlighet og om å gå på gymnaset på åttitallet. Om ønsket om å kunne formulere seg i lengre setninger. Og det er en fortelling om å holde fast, og å slippe når man må. Med humor og alvor og dirrende ømhet skriver Helle Helle fram et portrett av en ung jente på vei inn i voksenlivet.

Da jeg to dager etter endt lesning satt og skulle skrive noen ord om boken, var det helt blankt, jeg husket ingenting fra handlingen. Jeg så til min store fortvilelse at jeg for en gangs skyld ikke hadde notert noe i kladdeboken min, og da jeg slo opp ved den eneste merkelappen jeg hadde satt i boken, viste det seg at den sto ved noe jeg hadde oppfattet som en skrivefeil. Denne typen "feil" skulle vise seg å være den første av flere, så jeg resignerte og tilskrev dette forfatterens ønske om å gjøre seg interessant.

Kusinen er litt hipp om happ. De klarer ikke bestemme seg, taxien kjører videre. Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke.

Marta Norheim kaller dette et uvanlig godt grep, mens for meg ble det en gjennomgående irritasjon i lesingen. Det er fantastisk å lese på forlagets side, sitatene som er klippet fra omtalene som har vært på trykk i landets aviser, for det er ikke bare NRK sin litteraturkritiker som som gir meg noe å tenke på.

Romanen begynner med noen setninger om en som bærer et blomkålhode. Når jeg etter 157 sider igjen blir konfrontert med dette blomkålhodet, blir det som en evighetsmaskin, for jeg blar uten stopp frem til første side og begynner å lese på nytt, på leting etter mening.

For å unngå å blamere meg ytterligere, vil jeg ikke si noe mer om boken. Som alltid her på bloggen, er det, en vanlig lesers opplevelse av boken som teller, og jeg må dessverre innrømme at dette gikk langt over mitt hode.

Les gjerne omtalen på bloggen Beathes bibliotek, hun kan sin Helle Helle, og har mye fornuftig å si om romanen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2018/på norsk 2019

Sider: 157

Kilde: Leseeksemplar

Penelopiaden av Margaret Atwood

Den greske dikteren Homer levde ca 800 år før vår tidsregning, og Odysseen er et av to episke dikt han blir husket for. Penelopiaden er Margaret Atwoods gjendiktning av den kjente myten om Penelope og Odyssevs, som sammen med andre gjendiktninger ble gitt ut som Myteserien. Selv syntes jeg dette var oppbyggende lesning, og romanen føyer seg inn i rekken av bøker jeg har lest i det siste, hvor sterke kvinner har en fremtredende rolle.

Forlaget om boken:
Historien er basert på legenden om Odyssevs og Penelope. Homers Odysseen er ikke den eneste versjonen av historien om Odyssevs som kommer hjem til sin ventende kone. De mytiske fortellingene som ligger til grunn for den ble opprinnelig fortalt muntlig, og det finnes derfor mange lokale varianter av den samme myten. Margaret Atwood har basert seg på andre versjoner enn Homers i sin gjenfortelling av denne myten. Nå er det Penelope som forteller, noe som gir oss et helt nytt perspektiv på den verdenskjente historien.

Forlag: Cappelen
Utgitt: 2005
Sider: 200
Kilde: Biblioteket


Når det er Penelope som forteller, sier det seg selv at dette blir en annen historien enn den Odyssevs selv ville fortalt. Innfallsvinkelen er spennende, og jeg kjenner at jeg verker etter å lese "originalen", for å se hvor forskjellene ligger.

De store linjene antar jeg er temmelig like. Penelope, datter av kong Ikarios av Sparta, blir giftet bort til Odyssevs av Ithaka som 15-åring. De får et barn, sønnen Telemakinos, men når han er ganske liten greier den fagre Helena av Troja å sende Odyssevs ut i den trojanske krigen. Han kriger i ti år, men problemene starter når de har fått bud om at følget hans er på retur, og de ikke dukker opp.

I de neste ti årene må Penelope holde et hundretalls beilere på armlengdes avstand. Alle vil ha henne, men er det hun som frister eller er det pengene hennes. Hun har styrt husstanden til å gi god avkastning, men disse frierne hennes gjør nesten kål på det hele. Telemakinos vokser opp, og også han slutter å følge morens direktiver. Han legger ut på en sjøreise for selv å se om han kan oppspore sin forsvunne far.

Dag etter dag bega jeg meg opp i øverste etasje på slottet og speidet ut over havnen. Dag etter dag, og ingenting å se. Noen ganger var det skip, men aldri det jeg lengtet etter å se. 

Med hjelp av kammerpikene sine holder hun frierne fra livet med å si at hun ikke kan gifte seg igjen før hun har vevd ferdig svigerfarens likklede. Kløktige som de var, brukte de natten til å rekke opp det de hadde vevd, og slik gikk tre år.

Når Odyssevs så endelig kommer, ti år etter han var ventet, og ser hvordan det står til hjemme, blir han arg, og tar sin hevn på aller verste måte. Han skyter Penelopes tolv næreste og kjæreste kammerpiker og tar livet av frierne på bestialske måter.

Penelopiaden er en grensesprengende roman, som spenner seg over tusenvis av år. Her gjelder bønner og offergaver, varsler blir mottatt fra orakler og gjenferd, her sendes beskjeder fra skyggeriket og innimellom blir vi minnet på at disse karakterene er guder, eller i det minste ånder av mennesker som har vært død i tusen år. Mor til Penelope skildres som en najade, en nymfe som er halvt fisk, og vi hører også om Poseidon, Zevs og Afrodite, kjente skikkelser fra den greske mytologien.

Historien er medrivende til tusen, og veldig underholdende. Penelope er en karakter en blir fort glad i, og selv om Odyssevs dreper hennes kjæreste venner når han kommer hjem, viser hun stor forsoning i gjenforeningen med sin ektemann.

Det var Marianne i ebokhyllami som først gjorde meg oppmerksom på Penelopiaden, les gjerne hennes fristende omtale. Beathe og jeg har lest boken samtidig, og også hun har skrevet en flott omtale, som er verdt å få med seg!

Drapet på kommandanten Bok I - mer magi fra Haruki Murakami

70 års jubilanten Haruki Murakami fengsler meg igjen og igjen. Dette er hans fjortende roman, og som tittelen tilsier, kommer det flere bøker i denne miniserien. Boken kommer i salg 15 februar, og du kan virkelig glede deg!

Forlaget om boken:
En trettiseks år gammel portrettmaler blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et hus oppe i fjellene. Huset har tilhørt en berømt gammel maler. Snart begynner det å skje merkelige ting. På loftet finner han et uhyggelig maleri, «Drapet på kommandanten», laget av den tidligere eieren. Han kan ikke slippe tanken på det. Funnet av bildet setter i gang en rekke av surrealistiske hendelser. Her inngår overnaturlige fenomener som på typisk Murakami-vis fører historien i bisarre retninger. Den navnløse fortelleren er, som mange av Murakamis figurer, en ensom ung mann som leter etter en retning i livet og i kjærligheten.

Forlag: Pax

Utgitt: 2019

Sider: 408

Kilde: Leseeks

Drapet på kommandanten minner på en måte lite om Murakamis tidligere bøker, til det er handlingen for "rett frem" og forståelig. Men han har fremdeles et element av vage fornemmelser, mytiske innslag hvor grensen mellom det virkelige og det imaginære til tider er godt skjult.

Hovedpersonen vår er en mann med høy integritet og vilje til å føre det liv han selv ønsker. Han har i lang tid malt portretter, og har sin egen arbeidsmåte og stil, som er godt likt blant gallerienes kunder. Når vi blir kjent med ham har han bestemt seg for å slutte å male portretter, men når han bor i nihonga-mesteren Tomohiko Amadas hus, langt ute i ødemarken, så skjer det ting, som snur opp ned på livet hans.

 Når han blir tilbudt en ublu sum for å male et siste portrett, føler han seg som en pensjonert leiemorder som ikke får være i fred for mafiaen. Han takker ja, noe som fører ham ut på nye veier.

Det var meg bjellene ringlet for. Det hadde jeg skjønt. Og med mindre jeg foretok meg noe, ville de antakelig fortsette å ringle i all evighet. Hver bidige natt skulle jeg frarøves min fredelige søvn og våkne med kvelningsfornemmelser. 

I denne romanen blir vi kjent med omstruktureringen av de japanske kunstformene, som fant sted i begynnelsen av forrige århundre. Innen malerkunst, litteratur, musikk og filosofi ble det vestlige integrert på en måte som skulle ivareta det ikke-vestlige. Vi hører om shintoh-helligdommer, om statuer og jizofigurer, og alt dette lærer vi gjennom å følge den spennende historien som Murakami skriver frem.

Eksempel på nihonga-teknikk

Handlingen er bygget opp av flere lag, hvor kommandanten har flere viktige roller, også levendegjort som legemliggjøringen av en idè. Den rike velgjøreren som ga ham i oppdrag å male portrettet hans, blir etterhvert en venn og medsammensvoren, og fortellerstemmen blir igjen forført til å utføre et oppdrag for ham. Hvem er denne mannen? og hva skjedde med kunstneren som eier huset han bor i, da han var i Østerrike på slutten av 30-tallet?

Haruki Murakami leverer igjen varene, har du lest noe han har skrevet før og likt det, kommer du til å elske Drapet på kommandanten. Jeg gleder meg til fortsettelsen, håper forlaget ikke  venter et helt år med å gi den ut☺