DnS og Bergen kvinnesaksforening inviterte i dag til Lørdagsuniversitet på Lille Scene. Salen var fullsatt av damer i sin beste alder, et par unge damer som nærmer seg femti, og et par menn, iberegnet min kjære Frode som forvillet seg med i dag.
Elisabeth Aasen pratet til oss om Amalie Skram, hennes forfatterskap og ikke minst hennes liv. Jeg har lest nesten alle bøkene hennes og hørt flere foredrag om henne før, så jeg trodde jeg skulle sitte å nikke gjenkjennende hele tiden, men jeg fikk med meg noe nytt allikevel.
Det er utrolig fascinerende å høre Elisabeth Aasen øse av sin kunnskap. Hun gjør det på en så trygg og elegant måte, at jeg blir sittende å sukke henført. Flere ganger fikk jeg tårer i øynene av det hun fortalte. Gratulerer med fylt 80-års dag, du ser ikke ut som du er en dag over 60 :)
I forkant av Aasens foredrag av vår alles kjære Amalie fikk vi en annen gledelig nyhet. Karen B. Helle, en annen sprek 80-åring har gitt ut bok i år igjen. I fjor ga hun ut boken om D.C. Danielssen, som jeg likte veldig godt. Årets utgivelse heter En kvinneskjebne i Camilla Collets tid, og er historien om D.C. Danielssens eldste datter Fredrikke.
Se mer her! Denne ønsker jeg meg til jul!
En av de store milepælene mot slutten av året er fornyingen av årskortet på DnS. Det gjorde jeg i dag, og fikk med meg hjem 9 billetter til forestillinger i 2016.
Følgende stykker står på planen:
Spellemann på taket
Løperjenten basert på Vibeke Løkkebergs film
Mummitroll i kulissene av Tove Jansson
Spellemann på taket
Direktøren for det hele av Lars Von Trier
Mamma heks
Tonje Glimmerdal
Mot månen vi skyter han ut
Vår ære/vår makt av Nordahl Grieg
Jeg ønsker mine kultur- og litteraturinteresserte venner en fin førjulshelg, håper dere får gjort mye av det dere liker å gjøre :)
Fjellturer og ferieturer
lørdag 12. desember 2015
torsdag 10. desember 2015
Frihet, likhet, Island av Mimir Kristjansson
"En saga om en mann og et land i krise" lyder undertittelen til denne boken. Island har hatt sine kriser den senere tid. Selv hadde jeg sparepengene mine i en islandsk bank som gikk konkurs, og satt askefast i Bergen så jeg gikk glipp av jenteturen til Amsterdam. Drømmen om å reise til Island er der fortsatt, og etter å ha lest denne morsomme beretningen håper jeg å få komme meg avgårde snarest.
Fra bakpå boken:
Bak askeskyen fra Eyjafjallajökull lever et folk som har skrevet verdens største sagaer, men som trenger en egen app for å hindre søskenbarnekteskap. Et folk som er i ferd med å legge ned landet sitt og flytte til Norge.
Mímir Kristjánsson flytter den andre veien. Han er blakk, singel og snart 30. Frihet, likhet, Island er en bok om en liten manns 30-årskrise og et lite lands finanskrise.
Boken er ikke en reiseguide, selv om det er et lite kapittel med tips bakerst i boken. Krisene til mannen og landet skildres på en underfundig måte, med en humor som fikk meg til å humre både høyt og lavt, mange ganger.
Det islandske språket er utrolig beskrivende. De som har funnet på benevnelsene må ha hatt en fantastisk evne til å favne mye i et eneste ord. Forfatteren formidler denne siden av språket på en treffende måte.
Familiestrukturen på Island er ikke som den norske, dette og mange snodige detaljer får vi vite om det lille landet. Fakta som antall innbyggere, fraflytting og industri flettes inn i teksten så det føles ikke tørt eller oppramsende. Alt i alt er dette en saftig og tørrvittig beretning, som i kapitlet "Dama til Eivind er fantastisk", da lo jeg så godt at familien krevde høytlesning.
Boken er delt inn i korte kapitler med navngitte overskrifter. Her er en rød tråd, men hvert kapittel tar for seg en reise eller en hendelse. Overskriften gir oss et hint, og det lille kartet viser oss hvor på Island han tar oss med. Ved å fylle ut detaljer om den islandske folkesjela og hva samfunnet er tuftet på, gir Mimir Kristjansson meg en følelse av å ha vært med en tur til sagaøya i vest. Boken anbefales på det varmeste!
Takk til Artemisia som tipset meg om denne, du må gjerne få med deg
hennes tanker om boken også :)
Forlag: Manifest
Utgitt: 2015
Sider: 230
Kilde: Biblioteket
Bak askeskyen fra Eyjafjallajökull lever et folk som har skrevet verdens største sagaer, men som trenger en egen app for å hindre søskenbarnekteskap. Et folk som er i ferd med å legge ned landet sitt og flytte til Norge.
Mímir Kristjánsson flytter den andre veien. Han er blakk, singel og snart 30. Frihet, likhet, Island er en bok om en liten manns 30-årskrise og et lite lands finanskrise.
Boken er ikke en reiseguide, selv om det er et lite kapittel med tips bakerst i boken. Krisene til mannen og landet skildres på en underfundig måte, med en humor som fikk meg til å humre både høyt og lavt, mange ganger.
Einhleypur = en som løper alene
= det islandske ordet for singel.
Det islandske språket er utrolig beskrivende. De som har funnet på benevnelsene må ha hatt en fantastisk evne til å favne mye i et eneste ord. Forfatteren formidler denne siden av språket på en treffende måte.
Familiestrukturen på Island er ikke som den norske, dette og mange snodige detaljer får vi vite om det lille landet. Fakta som antall innbyggere, fraflytting og industri flettes inn i teksten så det føles ikke tørt eller oppramsende. Alt i alt er dette en saftig og tørrvittig beretning, som i kapitlet "Dama til Eivind er fantastisk", da lo jeg så godt at familien krevde høytlesning.
Boken er delt inn i korte kapitler med navngitte overskrifter. Her er en rød tråd, men hvert kapittel tar for seg en reise eller en hendelse. Overskriften gir oss et hint, og det lille kartet viser oss hvor på Island han tar oss med. Ved å fylle ut detaljer om den islandske folkesjela og hva samfunnet er tuftet på, gir Mimir Kristjansson meg en følelse av å ha vært med en tur til sagaøya i vest. Boken anbefales på det varmeste!
Takk til Artemisia som tipset meg om denne, du må gjerne få med deg
hennes tanker om boken også :)
Forlag: Manifest
Utgitt: 2015
Sider: 230
Kilde: Biblioteket
mandag 7. desember 2015
En mann som sover av Georges Perec
Det hender jeg kommer over "snåle" bøker, som enten har en uforståelig handling (eller handling, som jeg definerer det, uteblir) eller boken er skrevet på en uvant måte.
En mann som sover er en sånn eksperimentell bok, men den bød på akkurat nok fotfeste til at jeg kom meg gjennom hele.
Fra bakpå boken:
En mann som sover er historien om hverdagen til en ung mann med en økende følelse av fremmedgjøring i sitt eget liv; en historie om et menneske på vei mot erfaringen av den absolutte likegyldighet. Romanen følger innbitt en ung manns livslede til det ytterste: begivenhetsløse dager glir forbi; endeløse vandringer om natten uten mål og mening; døsige morgener tilbragt i sengen, lyttende med halvhjertet oppmerksomhet til naboens bevegelser på den andre siden av veggen. Ingenting skjer og det blir heller ikke gjort noe som helst for å endre på situasjonen. Som om romanen selv var i en tilstand av lediggang gir den et dypsindig innblikk i en manns følelse av egen meningsløshet.
Tema i romanen belyser menneskenes eksistens. Romanen handler om tid og stillhet og tingene vi har gjort oss så avhengig av. Her er ingen "jeg-person" men en "du-person", for det er noen som forteller oss om denne studenten som velger å avslutte sitt liv. Han tar ikke livet av seg, eller på noe tidspunkt ytrer ønske om dette og han er heller ikke depressiv. Han mister rett og slett fotfeste og har et sterkt ønske om å unngå at ting skal ha en hensikt.
Mye av teksten består av oppramsing av fremtoninger, ting, kjøretøy, plasser etc som hovedpersonen observerer, eller ikke observerer. Han forsøker å kun utføre de helt elementære gjøremål, og bestreber at det han faktisk blir nødt å gjøre, skal bli så rutinemessig og lite lystbetont, at han gjør det med den største likegyldighet.
Georges Perec beskrives som en bejublet og meget populær fransk forfatter. Boken er skrevet i 1967, og jeg kan ikke unngå å reflektere over om et menneske av i dag hadde fått lov å trekke seg så til de grader ut av samfunnet, som denne studenten gjør, før de hadde blitt halt med til psykolog og medisinert. Kanskje er det ikke meningen at handlingen skal være troverdig, men et stykke tekst som får en til å tenke over hva det er vi egentlig bruker tiden og livet vårt på.
Boken er kort og raskt å lese, og det var vel verdt tid å lese den. Spørsmål om hvordan vi lever livet vårt, og hva som er viktig, både for enkeltpersoner og menneskeheten er veldig interessant, men jeg synes ikke det samfunnskritiske kommer godt frem i denne boken. Når det er sagt, er jeg redd jeg ikke kommer til å glemme denne mannen så lett, for min egen dragning mot stillheten er kraftig nok til at jeg lot meg fascinere av En mann som sover.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/på norsk 2015
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar
En mann som sover er en sånn eksperimentell bok, men den bød på akkurat nok fotfeste til at jeg kom meg gjennom hele.
Fra bakpå boken:
En mann som sover er historien om hverdagen til en ung mann med en økende følelse av fremmedgjøring i sitt eget liv; en historie om et menneske på vei mot erfaringen av den absolutte likegyldighet. Romanen følger innbitt en ung manns livslede til det ytterste: begivenhetsløse dager glir forbi; endeløse vandringer om natten uten mål og mening; døsige morgener tilbragt i sengen, lyttende med halvhjertet oppmerksomhet til naboens bevegelser på den andre siden av veggen. Ingenting skjer og det blir heller ikke gjort noe som helst for å endre på situasjonen. Som om romanen selv var i en tilstand av lediggang gir den et dypsindig innblikk i en manns følelse av egen meningsløshet.
Tema i romanen belyser menneskenes eksistens. Romanen handler om tid og stillhet og tingene vi har gjort oss så avhengig av. Her er ingen "jeg-person" men en "du-person", for det er noen som forteller oss om denne studenten som velger å avslutte sitt liv. Han tar ikke livet av seg, eller på noe tidspunkt ytrer ønske om dette og han er heller ikke depressiv. Han mister rett og slett fotfeste og har et sterkt ønske om å unngå at ting skal ha en hensikt.
Mye av teksten består av oppramsing av fremtoninger, ting, kjøretøy, plasser etc som hovedpersonen observerer, eller ikke observerer. Han forsøker å kun utføre de helt elementære gjøremål, og bestreber at det han faktisk blir nødt å gjøre, skal bli så rutinemessig og lite lystbetont, at han gjør det med den største likegyldighet.
Georges Perec beskrives som en bejublet og meget populær fransk forfatter. Boken er skrevet i 1967, og jeg kan ikke unngå å reflektere over om et menneske av i dag hadde fått lov å trekke seg så til de grader ut av samfunnet, som denne studenten gjør, før de hadde blitt halt med til psykolog og medisinert. Kanskje er det ikke meningen at handlingen skal være troverdig, men et stykke tekst som får en til å tenke over hva det er vi egentlig bruker tiden og livet vårt på.
Boken er kort og raskt å lese, og det var vel verdt tid å lese den. Spørsmål om hvordan vi lever livet vårt, og hva som er viktig, både for enkeltpersoner og menneskeheten er veldig interessant, men jeg synes ikke det samfunnskritiske kommer godt frem i denne boken. Når det er sagt, er jeg redd jeg ikke kommer til å glemme denne mannen så lett, for min egen dragning mot stillheten er kraftig nok til at jeg lot meg fascinere av En mann som sover.
Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/på norsk 2015
Sider: 137
Kilde: Leseeksemplar
søndag 6. desember 2015
Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger
Etter å ha lest Bokvrimmel sin flotte omtale, ble denne boken bestilt på eBokBib og begynt på uten at jeg hadde hengt meg så veldig opp i hva den skulle handle om. Det gjorde første halvdel av boken til en artig opplevelse.
Forlagets presentasjon:
Alma og Oskar bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.
I denne korte romanen legges det ikke vekt på bygging av karakterer, her går vi rett inn i handlingen uten inngående beskrivelser av omgivelsene. Siden jeg ikke hadde lest bakpå boken gikk det litt tid før jeg forsto slektskapet mellom de fire hovedpersonene. Adina, damen fra sosialtjenesten ble heller ikke navngitt i begynnelsen, og jeg undret meg over hvem hun egentlig var.
Romanen beveger seg mellom nåtid hvor Alma og Oskar venter på å bli hentet. Eller er det bare Oskar som skal hentes? De har tømt huset for mat, Oskar er låst inne av Alma, som bærer nøkkelen rundt halsen i en tråd. Det er mye snakk om skitt og fett som må skrapes bort, og disse to blir liksom aldri kvitt all dritten som dekker dem og innboet deres.
I korte tilbakeblikk lærer vi om hvordan disse to traff hverandre, og i enda kortere tilbakeblikk, nærmest i et par bisetninger får vi vite noe om Almas barndom.
Elsa er nabokona, som også var Almas venninne i barndommen. Ulrik er sønnen hennes, som nok led litt under Elsas utagerende liv da han var liten. Elsa har forskanset seg i huset sitt, også hun i påvente av kommunen som skal komme å hente henne, har Ulrik spikret planker foran døren deres.
Handlingen i denne romanen er til tider bisarr, men refleksjonene jeg gjør meg når jeg leser tilsier at den gir meg uventet mye. Dette handler om ensomme, gamle, skitne mennesker, som for lengst burde vært fanget opp av "systemet". Feelingen er absolutt av typen "noir", begivenhetene som skildres gjør romanen original, siden historien aldri blir overtydelig.
Jeg likte godt den gåtefulle skrivestilen som er benyttet her, noe min uvitenhet om boken også bidro til. Mye sies mellom linjene her, men det er gjort på en behersket måte som får leseren til å utvide tankene underveis.
En liten smakebit som fikk meg til å tenke på min parfymeelskende bokvenn:
Tungsinn, sa jeg, er når mannen din kommer sent hjem og lukter vanilje oppe, og kompost nede fordi han bedrar deg med venninna di.
Til det sa han ikke noe.
Før trodde jeg det var på grunn av bakverkene du lukta sånn, men nå vet jeg at bollene ikke lukter vanilje på den parfymerte måten. DU LUKTER VANILJE PÅ EN ANNEN MÅTE!
Forlagets presentasjon:
Alma og Oskar bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Sider: 160
Kilde: eBokBib
I denne korte romanen legges det ikke vekt på bygging av karakterer, her går vi rett inn i handlingen uten inngående beskrivelser av omgivelsene. Siden jeg ikke hadde lest bakpå boken gikk det litt tid før jeg forsto slektskapet mellom de fire hovedpersonene. Adina, damen fra sosialtjenesten ble heller ikke navngitt i begynnelsen, og jeg undret meg over hvem hun egentlig var.
Romanen beveger seg mellom nåtid hvor Alma og Oskar venter på å bli hentet. Eller er det bare Oskar som skal hentes? De har tømt huset for mat, Oskar er låst inne av Alma, som bærer nøkkelen rundt halsen i en tråd. Det er mye snakk om skitt og fett som må skrapes bort, og disse to blir liksom aldri kvitt all dritten som dekker dem og innboet deres.
I korte tilbakeblikk lærer vi om hvordan disse to traff hverandre, og i enda kortere tilbakeblikk, nærmest i et par bisetninger får vi vite noe om Almas barndom.
Elsa er nabokona, som også var Almas venninne i barndommen. Ulrik er sønnen hennes, som nok led litt under Elsas utagerende liv da han var liten. Elsa har forskanset seg i huset sitt, også hun i påvente av kommunen som skal komme å hente henne, har Ulrik spikret planker foran døren deres.
Handlingen i denne romanen er til tider bisarr, men refleksjonene jeg gjør meg når jeg leser tilsier at den gir meg uventet mye. Dette handler om ensomme, gamle, skitne mennesker, som for lengst burde vært fanget opp av "systemet". Feelingen er absolutt av typen "noir", begivenhetene som skildres gjør romanen original, siden historien aldri blir overtydelig.
Jeg likte godt den gåtefulle skrivestilen som er benyttet her, noe min uvitenhet om boken også bidro til. Mye sies mellom linjene her, men det er gjort på en behersket måte som får leseren til å utvide tankene underveis.
En liten smakebit som fikk meg til å tenke på min parfymeelskende bokvenn:
Tungsinn, sa jeg, er når mannen din kommer sent hjem og lukter vanilje oppe, og kompost nede fordi han bedrar deg med venninna di.
Til det sa han ikke noe.
Før trodde jeg det var på grunn av bakverkene du lukta sånn, men nå vet jeg at bollene ikke lukter vanilje på den parfymerte måten. DU LUKTER VANILJE PÅ EN ANNEN MÅTE!
Er du på jakt etter romaner utenom det vanlige
så må du ta en titt på denne!
lørdag 5. desember 2015
De urolige - en mor, far og barn-roman av Linn Ullmann
I den dypt personlige romanen De urolige skildrer Linn Ullmann sin oppvekst, som fant sted sammen med, og fjernt fra sine foreldre Ingmar Bergmann og Liv Ullmann. Jeg hadde lest hennes forrige roman Det dyrebare, så forventningene var store da jeg tok fatt på årets utgivelse, men jeg ble ikke skuffet.
Fra bakpå boken:
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.
Fra denne innledningen kan det se ut som romanen skal handle om Ingmar Bergman og hans alderdom. For de som synes dette høres kjedelig ut, så kan jeg berolige dere med at her får du et nyansert bilde av mye mer enn bare Linn Ullmann sin gamle far.
Idèen om at de to skulle skrive bok sammen hadde de hatt lenge, men det var først når han var 87 år gammel at de faktisk satte igang.
Det ble investert i båndspiller, og far og datter satt av mye tid til å samtale om livet. En del av samtalene er trykket i boken, og jeg priser meg lykkelig for at forfatteren har en vittig tunge og god fremstillingsevne, for samtalene alene hadde ikke resultert i den briljante romanen dette har blitt.
Romanen har et hendelsesforløp som begynner med hennes egen tilblivelse i 1966, og frem til far dør i 2007. Innen for denne rammen hoppes det i tid, og hun forteller vekselvis om seg selv, sin mor og sin far. Foreldrene bor aldri sammen, og Linn lever et nomadeliv, mest med moren men etterhvert også i lange somre sammen med faren på landstedet Hammars. Far blir fremstilt som litt av en skrue, hvor punktlighet og fravær av basiller er en viktig del av hverdagen.
Jenta likte som barn flest å lage lister og føre regnskap, og hvis noen spurte henne om faren, kunne hun svare: Faren min har fire hus, to biler, fem koner, en swimmingpool, ni barn og en kino.
I romanen bruker hun ikke egennavn, men sier jenta, faren og moren. Kun Ingrid, Ingmar Bergmans siste kone er gjennomgående nevnt med navn. Bildet hun tegner av sin mor som mor, er ikke akkurat flatterende. Å prioritere kariere fremfor å være mamma til sin datter er vanskelig å forstå, men kunstnere fremstilles ofte som drevet av noe annet enn oss dødelige, så det er vel meningen vi skal godta det.
Det er en dypt personlig roman Linn Ullmann har skrevet. Hun beskriver hvor ensom og forlatt hun følte seg i oppveksten, uten at vi får vite noe om hva moren egentlig holdt på med i New York og andre steder hun farter. Det sies egentlig ganske lite om mor og hva hun driver med, for når det handler om henne er det fra et barns ståsted vi ser på livet til mor, noe som etterhvert danner et gustent og lite flatterende bilde av henne.
Når jeg leser denne romanen er jeg preget av at det er kjente mennesker jeg leser om. Mange hendelser og følelser skildres på en rørende måte, men jeg forstyrres av å få bilder på netthinnen av personene som er involvert. Derfor undrer jeg meg over om jeg hadde hatt mer utbytte av romanen om den hadde vært oppdiktet fra ende til annen.
Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.
Romanen anbefales på det varmeste!
Les gjerne Rose-Marie sin begeistrede omtale av romanen!
Fra bakpå boken:
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.
Fra denne innledningen kan det se ut som romanen skal handle om Ingmar Bergman og hans alderdom. For de som synes dette høres kjedelig ut, så kan jeg berolige dere med at her får du et nyansert bilde av mye mer enn bare Linn Ullmann sin gamle far.
Idèen om at de to skulle skrive bok sammen hadde de hatt lenge, men det var først når han var 87 år gammel at de faktisk satte igang.
Det ble investert i båndspiller, og far og datter satt av mye tid til å samtale om livet. En del av samtalene er trykket i boken, og jeg priser meg lykkelig for at forfatteren har en vittig tunge og god fremstillingsevne, for samtalene alene hadde ikke resultert i den briljante romanen dette har blitt.
Romanen har et hendelsesforløp som begynner med hennes egen tilblivelse i 1966, og frem til far dør i 2007. Innen for denne rammen hoppes det i tid, og hun forteller vekselvis om seg selv, sin mor og sin far. Foreldrene bor aldri sammen, og Linn lever et nomadeliv, mest med moren men etterhvert også i lange somre sammen med faren på landstedet Hammars. Far blir fremstilt som litt av en skrue, hvor punktlighet og fravær av basiller er en viktig del av hverdagen.
Jenta likte som barn flest å lage lister og føre regnskap, og hvis noen spurte henne om faren, kunne hun svare: Faren min har fire hus, to biler, fem koner, en swimmingpool, ni barn og en kino.
I romanen bruker hun ikke egennavn, men sier jenta, faren og moren. Kun Ingrid, Ingmar Bergmans siste kone er gjennomgående nevnt med navn. Bildet hun tegner av sin mor som mor, er ikke akkurat flatterende. Å prioritere kariere fremfor å være mamma til sin datter er vanskelig å forstå, men kunstnere fremstilles ofte som drevet av noe annet enn oss dødelige, så det er vel meningen vi skal godta det.
Det er en dypt personlig roman Linn Ullmann har skrevet. Hun beskriver hvor ensom og forlatt hun følte seg i oppveksten, uten at vi får vite noe om hva moren egentlig holdt på med i New York og andre steder hun farter. Det sies egentlig ganske lite om mor og hva hun driver med, for når det handler om henne er det fra et barns ståsted vi ser på livet til mor, noe som etterhvert danner et gustent og lite flatterende bilde av henne.
Når jeg leser denne romanen er jeg preget av at det er kjente mennesker jeg leser om. Mange hendelser og følelser skildres på en rørende måte, men jeg forstyrres av å få bilder på netthinnen av personene som er involvert. Derfor undrer jeg meg over om jeg hadde hatt mer utbytte av romanen om den hadde vært oppdiktet fra ende til annen.
Skriveteknikken og språket Linn Ullmann bruker er glimrende, og jeg liker godt måten hun har vinklet romanen. Omstendighetene rundt hennes egen barndom og farens alderdom skildres på en hudløs måte, uten at det blir sensasjonspreget.
Romanen anbefales på det varmeste!
Les gjerne Rose-Marie sin begeistrede omtale av romanen!
Forlag: Oktober
Utgitt: 2015
Sider: 411
Kilde: Leseeks
torsdag 3. desember 2015
Huset - bind 1 i en ungdomsserie på 3 av Yves Grevet
Ja da, voksne damer kan også lese dystopier for ungdom. METO som serien heter, har vunnet, intet mindre enn 13 franske litteraturpriser, og når Belinda på Bokvrimmel skrev varmt om denne, kom den raskt ned fra hyllen. Sondre på 14 har også lest boken, hans kommentar til den står helt nederst.
Forlagets presentasjon:
64 gutter lever på en isolert øy stengt inne i et stort hus. De vet de må dra når de blir store, men hva skjer med dem etter Huset?
Guttene, som er delt opp i fire aldersgrupper, lever innestengt i et stort hus under et strengt regime. De følger et program med sport og utdannelse, og alt de gjør, kontrolleres ned til den minste detalj. Ingen av dem kan huske fortiden eller hvordan jenter ser ut. Guttene lever alle i frykt for den dagen de når en bestemt høyde og må forlate huset. Ingen vet hva som skjer med dem da.
Vi følger Meto som nekter å underkaste seg blindt. Han leter etter allierte blant de andre barna.
Serien er det de kaller "kontrafaktisk", dvs. den beskriver hva som kunne ha skjedd dersom den kalde krigen ikke tok slutt.
Heldigvis er dette fri fantasi, for scenarioet som males frem her er skremmende. Jeg liker dystopier som beskriver en virkelighet som kunne vært sann, men for å klare å tenke dette må en ikke forvente svar på alle spørsmål.
Guttene lever i dette store huset. De har ikke noe minne om livet sitt før huset, og aner ikke hvem de er eller hvor de kommer fra. De vet ikke at det finnes jenter, eller at de har hatt en mor eller far. Det eneste de vet er at når de når puberteten, blir de tatt vekk fra det kjente, og muligens dukker opp som tjenere.
Meto finner ut at de blir dopet om kvelden, og når han slutter og drikke det infiserte vannet de får til kvelds og er våken når Cæsarene kommer på inspeksjon etter leggetid, begynner han å finne ut mer om det oppkonstruerte samfunnet de lever i.
Det var mange ting jeg fikk lyst å utforske nærmere når jeg leste; hvor de får mat fra, hva overgriperne vil med barna, og hva som finnes utenfor huset eller øya det står på, for den saks skyld. Siden dette er første bok i en serie antar jeg at vi får vite disse tingene etter hvert, og det føles ikke som en mangel ved boken at vi må vente.
Dette er en handlingsmettet roman med høyt tempo, noe som gjør at det aldri blir kjedelig. Språket passer til handlingen og er fritt for ungdommelige fraser og ord, som vi godt voksne kan irritere oss over. Jeg gleder meg til å lese andre bok Øya, som kommer til våren!
Sondre på 14 sier dette om boken: Det passer til både jenter og gutter på hans alder, men ungdommen bør være reflektert og ha interesse for hva som skjer i verden. Boken ble lest fort, så mor tolker dette som at den fenget. Selv håpet han på at Meto og de andre kom seg ut av huset i denne boken, og ble litt irritert på den brå slutten, som henviser til neste bok. Alt i alt, en spennende og fornøyelig leseopplevelse, i følge Sondre.
Forlagets presentasjon:
64 gutter lever på en isolert øy stengt inne i et stort hus. De vet de må dra når de blir store, men hva skjer med dem etter Huset?
Guttene, som er delt opp i fire aldersgrupper, lever innestengt i et stort hus under et strengt regime. De følger et program med sport og utdannelse, og alt de gjør, kontrolleres ned til den minste detalj. Ingen av dem kan huske fortiden eller hvordan jenter ser ut. Guttene lever alle i frykt for den dagen de når en bestemt høyde og må forlate huset. Ingen vet hva som skjer med dem da.
Vi følger Meto som nekter å underkaste seg blindt. Han leter etter allierte blant de andre barna.
Serien er det de kaller "kontrafaktisk", dvs. den beskriver hva som kunne ha skjedd dersom den kalde krigen ikke tok slutt.
Heldigvis er dette fri fantasi, for scenarioet som males frem her er skremmende. Jeg liker dystopier som beskriver en virkelighet som kunne vært sann, men for å klare å tenke dette må en ikke forvente svar på alle spørsmål.
Guttene lever i dette store huset. De har ikke noe minne om livet sitt før huset, og aner ikke hvem de er eller hvor de kommer fra. De vet ikke at det finnes jenter, eller at de har hatt en mor eller far. Det eneste de vet er at når de når puberteten, blir de tatt vekk fra det kjente, og muligens dukker opp som tjenere.
Meto finner ut at de blir dopet om kvelden, og når han slutter og drikke det infiserte vannet de får til kvelds og er våken når Cæsarene kommer på inspeksjon etter leggetid, begynner han å finne ut mer om det oppkonstruerte samfunnet de lever i.
Det var mange ting jeg fikk lyst å utforske nærmere når jeg leste; hvor de får mat fra, hva overgriperne vil med barna, og hva som finnes utenfor huset eller øya det står på, for den saks skyld. Siden dette er første bok i en serie antar jeg at vi får vite disse tingene etter hvert, og det føles ikke som en mangel ved boken at vi må vente.
Dette er en handlingsmettet roman med høyt tempo, noe som gjør at det aldri blir kjedelig. Språket passer til handlingen og er fritt for ungdommelige fraser og ord, som vi godt voksne kan irritere oss over. Jeg gleder meg til å lese andre bok Øya, som kommer til våren!
Sondre på 14 sier dette om boken: Det passer til både jenter og gutter på hans alder, men ungdommen bør være reflektert og ha interesse for hva som skjer i verden. Boken ble lest fort, så mor tolker dette som at den fenget. Selv håpet han på at Meto og de andre kom seg ut av huset i denne boken, og ble litt irritert på den brå slutten, som henviser til neste bok. Alt i alt, en spennende og fornøyelig leseopplevelse, i følge Sondre.
Forlag: Mangschou
Utgitt: 2008/på norsk 2015
Sider: 238
Kilde: Leseeksemplar
tirsdag 1. desember 2015
Oppsummering for lesemåneden november
Den, i mine øyne mørkeste måneden er nå over, og heldigvis for det. Det ble lest litt denne måneden også, men bokvalget mitt er litt preget av "godt nok", noe alle 4`erne vitner om.
Den boken som imponerte mest er nok debutromanen til Martine Johansen, Hvite jenter kan ikke synge blues. Håper mange vil lese denne før vi skal nominere til Bokbloggerprisen.
Har jeg lest din favorittbok til Bokbloggerprisen 2015? Skulle gjerne vist hvilken bok det er?????
Lest i november:
En liten statistikk:
Den boken som imponerte mest er nok debutromanen til Martine Johansen, Hvite jenter kan ikke synge blues. Håper mange vil lese denne før vi skal nominere til Bokbloggerprisen.
Har jeg lest din favorittbok til Bokbloggerprisen 2015? Skulle gjerne vist hvilken bok det er?????
Lest i november:
- Tomas Enger - Banesår - 4
- Jan Guillou - Blå stjerne - 4
- Viktoria Lindberg - Snart er det lenge siden - 4
- Jan Kjærstad - Slekters gang - 6
- Marit Eikemo - Alt inkludert - 4
- Morten A. Strøksnes - Havboka - 4
- Odd Karsten Tveit - De skyldige - 4
- Harlan Coben - Oppdageren - 4
- Stig M. Andersen - Bipolar Superstar - 4
- Haruki Murakami - Hør vinden synge - 4
- Dag Tjersland - Pasta og pizza - 5
- Heidi Sævareid - Slipp hold - 5
- Kjell Askildsen - Vennskapets pris - 4
- Edvard Hoem - Bror din på prærien - 5
- Martine Johansen - Hvite jenter kan ikke synge blues - 6
- Henning Mankell - Kvikksand - 3
- Yves Grevet - Meto - 5
- Hogne Hongset - Den femte dykkeren - 5
En liten statistikk:
Krim: 1
Thriller: 1
Novellesamling: 2
Ungdomsroman: 3
Romaner: 9
Kokebok: 1
Sakprosa: 1
I november har jeg sett og hørt Agnes Ravatn på Åsane bibliotek, og vært på Lørdagskafè på DnS hvor Vår ære og vår makt, som skal settes opp på DnS i januar var et tema. Dessuten så jeg Hellemyrsfolket for fjerde gang nå i november, og gleder meg til å se det en siste gang nå i desember. Jeg digger Amalie Skram og kan ikke få nok av dette flotte stykket til Julian Berntzen og Gunnar Staalesen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)







