Huset - bind 1 i en ungdomsserie på 3 av Yves Grevet

Ja da, voksne damer kan også lese dystopier for ungdom. METO som serien heter, har vunnet, intet mindre enn 13 franske litteraturpriser, og når Belinda på Bokvrimmel skrev varmt om denne, kom den raskt ned fra hyllen. Sondre på 14 har også lest boken, hans kommentar til den står helt nederst.

Forlagets presentasjon:
64 gutter lever på en isolert øy stengt inne i et stort hus. De vet de må dra når de blir store, men hva skjer med dem etter Huset?
Guttene, som er delt opp i fire aldersgrupper, lever innestengt i et stort hus under et strengt regime. De følger et program med sport og utdannelse, og alt de gjør, kontrolleres ned til den minste detalj. Ingen av dem kan huske fortiden eller hvordan jenter ser ut. Guttene lever alle i frykt for den dagen de når en bestemt høyde og må forlate huset. Ingen vet hva som skjer med dem da.

Vi følger Meto som nekter å underkaste seg blindt. Han leter etter allierte blant de andre barna.


Serien er det de kaller "kontrafaktisk", dvs. den beskriver hva som kunne ha skjedd dersom den kalde krigen ikke tok slutt.

Heldigvis er dette fri fantasi, for scenarioet som males frem her er skremmende. Jeg liker dystopier som beskriver en virkelighet som kunne vært sann, men for å klare å tenke dette må en ikke forvente svar på alle spørsmål.
Guttene lever i dette store huset. De har ikke noe minne om livet sitt før huset, og aner ikke hvem de er eller hvor de kommer fra. De vet ikke at det finnes jenter, eller at de har hatt en mor eller far. Det eneste de vet er at når de når puberteten, blir de tatt vekk fra det kjente, og muligens dukker opp som tjenere.

Meto finner ut at de blir dopet om kvelden, og når han slutter og drikke det infiserte vannet de får til kvelds og er våken når Cæsarene kommer på inspeksjon etter leggetid, begynner han å finne ut mer om det oppkonstruerte samfunnet de lever i.

Det var mange ting jeg fikk lyst å utforske nærmere når jeg leste; hvor de får mat fra, hva overgriperne vil med barna, og hva som finnes utenfor huset eller øya det står på, for den saks skyld. Siden dette er første bok i en serie antar jeg at vi får vite disse tingene etter hvert, og det føles ikke som en mangel ved boken at vi må vente.

Dette er en handlingsmettet roman med høyt tempo, noe som gjør at det aldri blir kjedelig. Språket passer til handlingen og er fritt for ungdommelige fraser og ord, som vi godt voksne kan irritere oss over. Jeg gleder meg til å lese andre bok Øya, som kommer til våren!

Sondre på 14 sier dette om boken: Det passer til både jenter og gutter på hans alder, men ungdommen bør være reflektert og ha interesse for hva som skjer i verden. Boken ble lest fort, så mor tolker dette som at den fenget. Selv håpet han på at Meto og de andre kom seg ut av huset i denne boken, og ble litt irritert på den brå slutten, som henviser til neste bok. Alt i alt, en spennende og fornøyelig leseopplevelse, i følge Sondre.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2008/på norsk 2015

Sider: 238

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering for lesemåneden november

Den, i mine øyne mørkeste måneden er nå over, og heldigvis for det. Det ble lest litt denne måneden også, men bokvalget mitt er litt preget av "godt nok", noe alle 4`erne vitner om.
Den boken som imponerte mest er nok debutromanen til Martine Johansen, Hvite jenter kan ikke synge blues. Håper mange vil lese denne før vi skal nominere til Bokbloggerprisen.

Har jeg lest din favorittbok til Bokbloggerprisen 2015? Skulle gjerne vist hvilken bok det er?????



Lest i november:

1. Tomas Enger - Banesår - 4
2. Jan Guillou - Blå stjerne - 4
3. Viktoria Lindberg - Snart er det lenge siden - 4
4. Jan Kjærstad - Slekters gang - 6
5. Marit Eikemo - Alt inkludert - 4
6. Morten A. Strøksnes - Havboka - 4
7. Odd Karsten Tveit - De skyldige - 4
8. Harlan Coben - Oppdageren - 4
9. Stig M. Andersen - Bipolar Superstar - 4
10. Haruki Murakami - Hør vinden synge - 4
11. Dag Tjersland - Pasta og pizza - 5
12. Heidi Sævareid - Slipp hold - 5
13. Kjell Askildsen - Vennskapets pris - 4
14. Edvard Hoem - Bror din på prærien - 5
15. Martine Johansen - Hvite jenter kan ikke synge blues - 6
16. Henning Mankell - Kvikksand - 3
17. Yves Grevet - Meto - 5
18. Hogne Hongset - Den femte dykkeren - 5

En liten statistikk:

Krim: 1

Thriller: 1

Novellesamling: 2

Ungdomsroman: 3

Romaner: 9

Kokebok: 1

Sakprosa: 1

I november har jeg sett og hørt Agnes Ravatn på Åsane bibliotek, og vært på Lørdagskafè på DnS hvor Vår ære og vår makt, som skal settes opp på DnS i januar var et tema. Dessuten så jeg Hellemyrsfolket for fjerde gang nå i november, og gleder meg til å se det en siste gang nå i desember.  Jeg digger Amalie Skram og kan ikke få nok av dette flotte stykket til Julian Berntzen og Gunnar Staalesen.

Den femte dykkeren av Hogne Hongset

Nordsjødykkerne var med på å skape den velstanden vi i Norge nyter godt av. Det var en tøff jobb, med livet som innsats, noe de aldri ble tilstrekkelig kompensert for. I 2009 frikjente Høyesterett de norske myndighetene i striden med dykkerne. Det er et veldig interessant bakteppe Hongset har i denne thrilleren sin - anbefales på det varmeste, også til deg som ikke leser krim!

En loslitt, gammel mann truer seg inn i VG`s nyhetsredaksjon, og viser frem et brev han vil ha trykt på forsiden av VG. Etter å ha fått forsikringer fra redaksjonssjefen om at det vil bli trykt, skyter han seg selv foran øynene på alle som er til stede. Teksten han vil ha på trykk nevner en dødsulykke på 70-tallet som har blitt holdt skjult, og det er denne ulykken som er utgangspunktet for plottet i denne historien.

Samtidig blir vi kjent med Arve Meyer. Han er etterforsker i Økokrim, men det er som sønn av en tidligere nordsjødykker han utfører sin etterforskning. Når hans mor dør, arver han noen dagbøker, hvor faren har dokumentert livet sitt som nordsjødykker. Werner Meyer tok livet av seg da Arve var 15 år, noe Arve tok tungt, og aldri helt har forsonet seg med. Nå benytter han sjansen til å finne ut mer om farens dødsfall.

Det var 5 dykkere som var involvert i ulykken 32 år tidligere, og disse stifter vi nærmere bekjentskap med. To dødsfall som har blitt avskrevet som selvmord blir sett nærmere på, og snart har politisjef  Melvin Bertheussen en sak å jobbe med.
Heldigvis har han den supersmarte, initiativrike og ultrapositive studinen sin å støtte seg til. En godt brukt klisjè ja, men det må påpekes at det kun var fremstillingen av studenten Grete Varhaug jeg reagerte på som noe velbrukt.

Har du plukket opp denne boken fordi du interesserer deg for dykking, eller nordsjødykkernes historie, så får du masse innsikt i dette. Det meste av "fagstoffet" er samlet i de ti dagbøkene som Arve etterhvert leser. Dette er merket i kursiv og egne kapitler, så det er lett å hoppe over, hvis du heller vil holde trykket oppe.
Jeg syntes det var spennende å lese om trykkfallsyke, dekomptabeller og hvor brutalt dype dykk er på leddene. Hogne Hongset ser også med et skråblikk på den spede starten av det norske oljeeventyret, noe som kan få enhver til å spinne i gang noen etiske tanker.

Alle kapitlene er godt merket med tid og sted, så selv om vi befinner oss på forskjellige steder og det er flere handlingstråder involvert, er det ikke vanskelig å henge med. Den femte dykkeren er ikke en krim hvor løsningen på gåten ikke blir røpet før på siste side. Vi vet hvem som er synderen, men dette har ingenting å si for action nivået. Her er det dramatikk til tusen!

Hongset har tjue år bak seg i oljebransjen, blant annet ti år som informasjonssjef i Statoil. Det er tydelig at han har blitt inspirert til å skrive, for alle fire bøkene han har gitt ut etter han ble pensjonist har sitt bakteppe i oljelobbyens hemmeligheter.

Forlag: Hobi

Utgitt: 2015

Sider: 391

Kilde: Leseeks

Kvikksand en erindringsbok av Henning Mankell

Den nylig avdøde Henning Mankell har et betydelig forfatterskap bak seg. Kvikksand som kom ut nå i høst ble påbegynt etter Mankell hadde fått kreftdiagnosen, og her deler forfatteren med leseren, sine tanker om hva det innebærer å være menneske.

Romanen er satt sammen av mange anekdoter hvor forfatteren fra ulike synsvinkler belyser evighet og udødelighet. Kapitlene er korte, og skiller historiene fra hverandre, noe som gjør boken lett og lese. Han tar oss med på reiser i tid og til fremmede kulturer som f.eks. Kreta og Hagar Qim-tempelet på Malta. Han forteller om oppdagelsen av forhistorisk kunst som ble skapt 1300 generasjoner tilbake, og tidsspennet går fra istid til mulig ny istid og dreier seg om hundretusen år.
Henning Mankell har levd et langt og innholdsrikt liv, og i denne boken illustrerer han sin egen, men også menneskehetens iboende nysgjerrighet og kraft til å ville forstå det som skjer rundt oss. Vi presenteres for hvordan man gjennom livet bygger seg et palass for minner men også etterhvert benytter seg av glemselens rom.


Temaene er mange i denne boken og spenner så vidt som pest, krig og krigsveteraner, Uri Geller og røntgen, og nær sagt, selvfølgelig er forfatteren innom hvor viktig lesing og skriving er for menneskene.

Handlingen drives av et forløp som utvikler seg, men kapitlene kunne godt vært stokket om på, uten at det hadde gjort så mye. Hvert kapittel starter med en innledning, gjerne bare en setning som sier noe om ham selv og hans liv. Dette gjør nytten som et springbrett til de refleksjoner han har tenkt å by på i kapitlet. Her er ingen overveldende spenning eller dunkle hemmeligheter i denne boken, men ser du på den som en lavmælt avskjed fra en elsket forfatter, vil du nok sette pris på det du leser.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar

Bror din på prærien av Edvard Hoem

Leste du Slåttekar i himmelen vet jeg at du også kommer til å lese denne. Jeg valgte å høre den første boken, og forfatteren leser så bra, at det var ikke tvil i min sjel om at jeg ville høre Bror din på prærien også.

Forlaget om handlingen:
Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet i Kristiansund med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, blinda av tårer. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet ser ikkje vekk, dei set snarare blikket rett på han. Da han kysser den dragande Jenny Mortenson, er det både med sterk lyst og frykt for å bli bunden. Han forsøker å la arbeidet styre han.

Det skal kome ei stor og gjennomgripande omvending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin, bryt han opp – på same måten som 50 000 andre nordmenn – og startar på den lange reisa til Albertaprærien i Canada. Han tar land ved Hesteskoen i Donalda hausten 1905.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han nokon gong skal få sjå sonen sin att i dette livet.

Eilerts møte med sin stolte og egenrådige tante Gjertine blir ikke sånn som han hadde tenkt seg. Hun lider av depresjon, og tar ikke imot den unge gutten på den måten han hadde forventet. Heldigvis vet Eilert råd, og mannen hennes Ole vet å lytte til gode råd.

Handlingen veksler mellom det som skjer hjemme hos far Knut i Rekneslia og Eilerts liv i Amerika, og senere i Canada. Eilert er en gudfryktig ung mann, som når han kommer til Amerika, holder både jenter og festivitas på en armlengdes avstand. Han tenker seg om både en og to ganger hver gang han skal ta et valg, noe som fører til at han blir en ensom ung mann. Etterhvert blir han lei av seg selv, og når tiden kommer for at han skal "ta land" på Albertaprærien begynner det å haste med å finne seg et koneemne. Heldigvis dukker Marta opp på bakeriet han jobber, og ting ordner seg.

Vi får mange skildringer av hvordan en må forholde seg for å skaffe seg gård og grunn. Spesielt godt likte jeg å høre om hvordan Eilert bestilte møbler, før han bygget hus.

Eilerts liv i Amerika byr på mange utfordringer, men det er hjemme i Norge den største dramatikken oppstår. Her tar vi del i livene til mor og far, Serianna og Knut Nesje, som begynner å bli gammel. Av søsknene til Eilert hører vi ikke så mye om halvbroren Hans og søsteren Kristine.  En bror skaper brudulje når han rømmer landet, etter å ha blitt innkalt til førstegangstjeneste. Yngstemann, Anton Edvard ble i forrige bok satt vekk til onkelen, finsnikkaren som ikke fikk noen egne barn. I denne boken er han snart voksen og føler for å reise ut, i stedet for å bli værende hos de to gamle på den lille gården bak fjellet.

Et av de fineste avsnittene er når førsteslåttekar Nesje litt ufrivillig blir pensjonert, 65 år gammel. Da tvinger arbeidsgiveren ham til å legge ljåen på hyllen, for Jervelgården har kjøpt maskiner til å gjøre arbeidet som han har gjort et helt liv.

Romanen er fylt av tro og tvil, sorg og glede, savnet av barna som har flyttet vekk og tristhet over at ingen vil overta gården, som Nesje endelig blir eier av. Til tross for at handlingen går litt i moll, er det en positiv roman med fremtidshåp. Handlingen er bygget rundt faktiske hendelser i Edvard Hoems slekt, så personer og stedsnavn er plassert korrekt og i rett årstall.

Edvard Hoems formidable måte å lese på passer så godt til handlingen at denne vil jeg anbefale deg på det sterkeste å høre. Han leser fort og med ganske lite tonefall, men dette er helt perfekt. Måten han leser alle de amerikanske benevnelsene på, bidrar til den autistiske følelsen en får når en lytter til denne boken.

Det er ikke bare jeg som er begeistret, se bare her:
Sukkerrør, Kleppanrova og BokBloggBerit

Forlag: Lydbokforlaget

Boken: Oktober

Utgitt: 2015

Lyttetid: nesten 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen

Året nærmer seg slutten og superlesere rundt omkring leser norske forfattere for harde livet, så vi skal få mye å velge mellom når vi skal stemme frem de beste bøkene til Bokbloggerprisen for 2015. Det var bloggeren Lukten av trykksverte som tipset om boken, og heldige meg fant den ledig på eBokBib.

Forlagets introduksjon av boken:
Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent roman om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de nye generasjoners Europa. Og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og togturer med et røft språk.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2015
Sider: 274
Kilde: eBokBib


For en utrolig herlig roman, og en debutant attpåtil! De kjappe og velplasserte replikkene gjør at en får lyst å notere sitater på hver annen side. Selv om min oppvekst minner lite om June sin, er mange av følelsene som beskrives gjenkjennelig til tusen.

På toppen av fjellet ved en liten kafè som har utsikt langt forbi båtens fortøyning, blir vi servert et måltid italienerne stolt kaller lokal spesialitet. Vin og vann følger måltidet og styrker barnetroen. Vin helles i glassene våre fra en blåmalt keramikkmugge, og vi skåler høylytt. Spiser focaccia og pesto som får meg til å sette spørsmålstegn ved det jeg har kjøpt hos bakeren hjemme i Norge.

At vin og vann på en italiensk cafè styrker barnetroen har jeg selv erfart, så jeg smiler fornøyd når jeg følger June videre på hennes ferd til Paris, Berlin og Amsterdam. Det er ikke for å besøke storbyer hun har pakket gitarvesken på ryggen og lagt i vei, men i en søken etter å forstå bluesen inni seg selv.

Har du ingenting å si?
Det er tydelig at han egentlig ikke ønsker at jeg skal si noe mer. Han trenger en utvei, og jeg er villig til å gi ham en.
Nei, jeg har ikke det, svarer jeg.
Man skal aldri la en sjanse til å holde kjeft gå fra seg.

Det handler om å trenge hverandre og om å være lite materialistisk men emosjonelt sulten. June er en udisiplinert gatemusiker uten ambisjoner, noe som ikke plager henne, men irriterer kjærestene hun etterhvert møter. Penger er av og til et tema, men aldri et problem. June lever fra hånd til munn, og selv om hun av og til føler seg likestilt med jukeboksen i hjørnet, greier hun å overleve på spillingen sin.

Romanen har et hendelsesforløp som følges kronologisk, men via tilbakeblikk, minner og lengsler lærer vi June og kjenne, og forstår mer og mer av hvor hun kommer fra. Slutten som indikerer hva som hender med June er glimrende, og summer egentlig opp den ferden vi har vært med på.

Hvite jenter kan ikke synge blues er absolutt en bok jeg vil anbefale deg å titte nærmere på, og en roman jeg kommer til å nominere til Bokbloggprisen 2015.

Haruki Murakami - Hør vinden synge og Flipperspill, 1973

Haruki Murakami har gitt ut en mengde romaner, hvorav 15 stykker er oversatt til norsk. Mange av romanene hans er bejublet av publikum, og han har skaffet seg en solid fanskare. Mellom permene i denne boken finner vi to kortromaner som ikke har vært gitt ut på norsk tidligere. Romanene som han kaller "kjøkkenbordromaner" var skrevet i 1979 og 1980 og i forordet til boken, forteller forfatteren litt om hvordan de ble til.

Forlagets beskrivelse:
I tiden rundt og etter studiene tilbringer den navnløse fortelleren og vennen hans Rotta tiden på Jay’s Bar i hjembyen. De drikker øl, hører låter på jukeboksen og snakker om litteraturen, livet og om jenter. Noen år senere jobber fortelleren som oversetter og bor sammen med to identiske tvillinger som brått har flyttet inn. Han hjemsøkes av minnet om et tidligere forhold og om et helt spesielt flipperspill som ikke vil slippe taket.

Allerede i disse fascinerende debutbøkene møter vi mange av de temaene Murakami er blitt så kjent for, som ensomhet, oppvekst og studentliv, men også jazz, amerikansk litteratur, matlaging og ung kjærlighet. Bøkene kombinerer det velkjente nære og underfundig murakamiske med en frisk og fri og ungdommelig holdning til livet og skrivingen.

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 utgjør første og andre del av den såkalte «Serien om Rotta», som ble avsluttet med Sauejakten og Dans dans dans. Dette er obligatorisk lesning for alle Murakami-lesere og tilhengere av nyskapende, moderne litteratur.

Det er sjelden jeg setter så stor pris på et forord som jeg gjorde da jeg hadde lest de 10 nyskrevne sidene, Murakami spanderte på oss i denne boken. Jeg har lest både Kafka, 1Q84 og den siste Fargeløse Tsukuru, men kom til kort da jeg skulle prøve meg på Sauejakten og Dans dans dans. Når jeg nå ser at disse to kortromanene er opptakten til de to sist-nevnte bøkene, skjønner jeg hvorfor denne boken virket så kjent.

I forordet forteller Murakami om hvordan han arbeidet seg frem til skrivestilen han etterhvert har blitt så kjent for, og det hjalp meg på en måte til å forstå ham bedre. Han er tro til stilen sin i alle romanene jeg har lest, kanskje bortsett fra Fargeløse Tsukuru, som jeg vil betegne som litt mer "normal".

Livet raser forbi, og ingen av oss klarer å holde noe av det igjen.

  - Det er slik vi lever livene våre. 

Denne gangen vil jeg i liten grad gå inn på handlingen i de to kortromanene. De har et snev av oppvekstroman over seg, men de strekker seg over for få år, til at en egentlig kan kalle dem det. Hverdag, er det mye av i Hør vinden synge. Jeg-personen røyker og drikker mye øl på Jay`s Bar, og når han ikke snakker med bestevennen Rotta eller innehaveren på baren, tenker han dype tanker.
Det skjer ikke så mye i romanen, og etter en har fulgt den røde tråden rundt mange avledninger er det plutselig slutt. Han er grei og sier det som det er med et enkelt "med dette slutter egentlig historien min", før han gir oss en enkel oppsummering av hva som skjedde etterpå, og vi føyses videre til neste historie Flipperspill, 1973.

Da jeg våknet, lå det to jenter i senga mi, en på hver side av meg. De var tvillinger. Det var ikke første gangen jeg våknet med jenter i senga, men tvillinger var en  ny opplevelse, må jeg innrømme.

Denne historien har også mange små fortellinger i seg, men den har allikevel en strammere regi enn den forrige. Jeg-personen starter et oversettelsesbyrå sammen med en venn, og arbeidet her, sammen med skildringer av hverdagslivet med tvillingene preger hans del av historien. En liten bihistorie er den om flipperspillet, som en innskutt bisetning kommer den mot slutten av romanen, uten å gjøre så mye av seg, på underfundig Murakami-vis.

Den andre delen er Rottas historie. Han lever et ensomt liv, og denne gangen er det han som holder Jay med selskap i baren. Han finner etterhvert ut at han må bryte opp og flytte fra byen, men han kvier seg for å si det til Jay.

Stillhet. Hva ville være igjen når de ytre lagene ble skrellet av? Rotta visste ikke. Stolthet? Han lå på senga og stirret fra den ene hånda til den andre. Et menneske kunne ikke leve uten stolthet. Men å leve bare på stolthet var en nedslående tanke. Veldig nedslående.

Det var spennende å lese Murakamis første bøker, og tenke på at han allerede helt i starten av sitt forfatterskap hadde et så stødig grep om pennen. At han har sin helt egen måte å skrive på, er helt sikkert, og jeg anbefaler gjerne denne boken videre!

Tusen takk til Beathe for boken! Jeg fant ingen andre bloggomtaler om boken, så skrik ut om du har skrevet om den!

Forlag: Pax

Utgitt: 1980/på norsk 2015

Sider: 277

Kilde: Gave fra Beathe