Jeg har lest: Snø på hennes ansikt av Thorstein Thomsen

Snø på hennes ansikt begynner og slutter i 2006. Selve handlingen starter i 1936, men dette er ikke atter en historie med 2.verdenskrig som bakteppe. Fra begynnelsen er vi innom alle tiår frem til det hele avrundes i 2006.
Det er Michala som forteller og det er også hun som er hovedperson gjennom hele boken, selv om hun ikke blir født før mye senere.
Dette er som du skjønner en ekte familiekrønike, og det er jo danskene gode på. Michala forteller først om sin mor Karen, og hennes oppvekst som er preget av livet i en religiøs sekt. Videre følger vi Michala på godt og vont gjennom de frie og hektiske 70 årene.

De forskjellige scenene i boken er levende beskrevet og det var lett å la seg rive med følelsesmessig. Eneste gangen jeg stusset var den lette måten hun kom ut av narkotikaproblemene sine på. Her var uansett mer enn nok av intriger å boltre seg i, og den ble aldri kjedelig. Michala er en forteller, og historiene hun dikter opp blir en del av handlingen. For meg som er en utålmodig leser, blir dette unødvendige sidesteg, men jeg ser at andre synes dette er en styrke i boken. Så forskjellig kan vi være. Boken er lettlest, med korte kapitler, og det er en veldig fin historie, men jeg tenker at dette ikke er en bok som fester seg så veldig lenge. Den danske forfatteren, Thorstein Thomsen har skrevet flere romaner og over 40 barnebøker.

Forlag: Juritzen
Sider: 460
På norsk: September 2013
Kilde: Leseeksemplar
Terningkast 4

Både Berit og Åslaug leste boken i sommer og har skrevet flotte omtaler om den!

Gled deg til Lilli Valentin - vi var på prøveforestilling på DnS i kveld

På førstkommende lørdag er det endelig premiere på Lilli Valentin, som settes opp på DnS nå. Vi har billett til forestillingen senere i november, men har skaffet oss plasser på andre rad på denne prøveforestillingen via Bergen Kulturforum, som vi nylig meldte oss inn i.
Stykket er et monodrama skrevet av Willy Russel. Original tittel på stykket kjenner vi som Shirley Valentine, og det hadde sin første premiere i Liverpool i 1986. Stykket nådde Londons West End to år etterpå, og siden Broadway. Nå er det bergensernes tur å se stykket. Ragnhild Gudbandsen er eneste aktør på scenen, og hun har nok av plass, for hun har hele Store scene å boltre seg på.

Sånn presenterer DnS handlingen:
Lilli Valentin er historien om kvinnen som sitter igjen på kjøkkenet sitt, etter at de voksne barna er flyttet ut og ektemannen synes å ha glemt hvem han er gift med. "Jeg har alltid sagt at når bare ungene blir store, så går jeg fra ham. Men da de ble store, var det ikke noe sted å gå." Men så bestemmer Lilli seg for å gjøre noe...
Lilli Valentins eneste fortrolige er kjøkkenveggen. Og replikkvikke og morsomme Lilli vet å få sagt det: "Jeg pleide å hoppe fra taket jeg, da jeg var liten. Ikke sant, vegg? Bare for gøy. Nå blir jeg svimmel bare jeg står på fortauskanten."
Men i Lillis håndveske ligger en billett til de greske øyer.... For Lilli våger å ta tak i livet sitt. Og har dermed noe å fortelle til langt flere enn kvinner i Lilli Valentins situasjon. For man kan gjerne si at dette handler om å ta tak i sitt eget liv. Ingen gjør det for deg.

Boltre seg, gjorde Ragnhild til gangs. I første akt var scenen begrenset av et kjøkken, og virket ikke så enorm. I andre akt var vi på Kreta og scenen var dyp og vid, med lang sandstrand og blått hav. Jeg er igjen imponert over hvor små fiffige triks som skal til for at vi skal finne den rette stemningen. Det var i monologen snakk om både barn og venninner og ikke minst mannen hennes, men hun klarte brasene alene, og jeg savnet aldri at andre mennesker fylte disse rollene. Teksten var lagt til nåtid og Bergen, og vi bergensere smelter jo, når vi får vårt eget språk servert på denne måten.
DnS har levert mange flotte stykker i 2013, og med Lilli Valentin nærmer vi oss slutten på årets program. Skynd deg å skaff deg en billett, for dette må du få med deg!

Gullfjellet 987 moh - jeg har oppsøkt is og snø, helt frivillig

Varden på Gullfjellet med en dramatisk en dramatisk himmel i bakgrunnen

Når det klaffet med finvær på fridagen min, så var det ingen vei utenom. Søndagen gikk med til å sitte å lese Jordmora, så i dag var jeg klar for tur. Skiltet på siden her, er en original utgave av "Barn leker" skiltene, som er å se på kjøreturen opp mot parkeringen for Gullfjellet. Vi har kjørt forbi mange ganger, men i dag stoppet jeg og tok bilde av det.

Morsomt trafikkskilt :)

Turen opp fra Osavatn gikk via Redningshytten. Det står 60 min. på skiltet men jeg bruker 45. De som løper halverer nok denne tiden :) Videre fra Redningshytten tar det 1 time og 45 minutter. På denne strekningen var det først litt is, og så 10 cm. snø med hard skare oppå. Det var ikke mange som hadde gått denne turen i helgen, for jeg så kun 3 fotefar i snøen. De hadde ikke greid å følge hverandre, så jeg ble litt forvirret til tider. Traseen er jo merket med flotte store varder, men det er allikevel ok å se stien, for vardene står oppå toppene og stien snirkler seg i dalene under.
Opp kom jeg på nøyaktig 2,5 time. (Torbjørn ler seg nok ihjel, for han løp denne strekningen på 44:38 i løpet i juni.) På toppen var det vindstille, så jeg satt meg rett ned og nøt livet. Medbrakt te, skiver og bok ble plukket frem fra sekken, og så satt jeg en god stund i solen og koste meg.
Da jeg skulle gå ned igjen, endte jeg med å gå en helt annen vei enn den jeg har gått før. Jeg fulgte noen fotefar som ikke vinglet så fælt. Denne personen siktet seg inn på en løype som var merket med små varder av 4-5 steiner og en lyseblå malt strek. Siden løypen gikk i rett retning, fant jeg ut at jeg skulle teste den.
Merkingen "forsvant" (hvorfor forsvinner sånt?) ved en litt større varde, men der så jeg en tydelig sti som gikk i retning Osavatn. Denne smale, bratte stien fulgte jeg helt til jeg kom ut på grusveien helt nede ved demningen. Utrolig kjekt å slippe å gå den kjedelige veien ned fra Redningshytten. Vil du prøve denne flotte stien opp, må du ta av til venstre ved varde 13. Lykke til!

Kong Vinter har kommet til Bergen  - her er utsikt fra Gullfjellstoppen mot øst

Der er mange nydelige varder på vei opp, men jeg så ikke stien i dag

Jordmora av Katja Kettu - ikke gå glipp av den!

Katja Kettu ble født i Rovaniemi i Finland for 35 år siden. Jordmora er hennes 3 bok. Det er første gang jeg leser noe av henne, og jeg må bare si at jeg er mektig imponert. Jeg brukte søndagen på denne boken, og sto opp før klokken 6 mandag, for å lese de siste sidene før dagen tok til.  F a n t a s t i s k !

Etter å ha lest (uten overdrivelse) hundrevis av bøker med andre verdenskrig som bakteppe, trodde jeg ikke at det var noen vinkler på denne krigen jeg ikke hadde vært borti. Der tok jeg feil. Finland har tradisjon med å sloss mot russerne, så når Tyskland okkuperte Finland så de på dem som redningsmenn. I det siste krigsåret sluttet Finland fred med Russland og de kriget sammen med russerne mot tyskerne. Mange finner var forvirret og fant aldri ut av hvem det lønte seg å støtte i denne perioden. Dette endring av fokus ble skjebnesvangert for hovedpersonen i boken.

Jordmora er en kjærlighetshistorie godt pakket inn i faktiske hendelser fra Lappland i 1944. Hovedpersonen Villøye er datter av en foraktet kommunist, og har vært utstøtt hele livet. Hun livnærer seg som jordmor. Det er den tyske offiseren og fotografen Johannes, som fanger hennes hjerte og hun følger med ham til fangeleiren Titovka. Når krigen nærmer seg slutten må de rømme og de havner på kysten av Norge i en liten bortgjemt koie i Dødmannsfjorden.

Det er et nydelig språk i denne boken, all ære til Turid Farbregs som har oversatt fra finsk. Johann og Villøye har begge en fortellerstemme, og dette fungerer veldig bra. Fremdriften i boken er god, og selv om det ikke er spenningen som driver den fremover, fant jeg det vanskelig å legge den fra meg. En liten advarsel: Kapitlene er korte og de hopper i sted og tid, frem og tilbake hele tiden. Jeg var en periode litt forvirret, og satt ofte med en følelse av at der var noe jeg ikke hadde fått med meg. Følger du med på overskriften på kapitlet slipper du denne forvirringen.

Det var ikke vanskelig å velge ut noen flotte skildringer:
  - Og tåka lettet. 
  - Om jeg noen gang i livet er blitt stum, så var det nå. Det stykket land som ble avdekket bak tåka da den blåste opp fra sjøen, var et landskap med kløfter og stup, dype blå skygger og lys. Jeg kjente igjen omrisset av Seiknausen og Kvalskjær, og snart så jeg hytta vår. En varm iling for gjennom meg: Her har jeg vært før!

Litt fakta på slutten: 700 barn ble født av finske kvinner, etter forhold til tyske soldater, og de ble aldri godtatt av samfunnet. Det Norske anslaget er 10.000, og det er ganske mange barneskjebner.
Når krigen var over var fylkene Lappland i Finland og Finnmark i Norge tømt for sivile og alle bygninger brent ned. Etter krigen ble det ryddet 800.000 prosjektiler, 70.000 miner og 400.000 andre sprenglegemer fra bakken i dette området. Så seint som på 1970 tallet ble sivile drept av miner.

  - Jeg satte meg på en stein og ga meg til å vente. 
  - Du kom byksende nedetter fjellsida i kveldingen med ørret tredd på ei grein over skulderen, en soppfangst innsvøpt i SS-jakka, du brakte lydene tilbake. Straks jeg så deg, begynte brebekken å buldre, havet å bruse, humlene å surre, og stillheten var borte. Ku kom hoppende på samme måte som sorgløse guttunger når de er fylt av sol og frihet og har en favn som venter der hjemme.

Forlag: Pax

Forfatter: Katja Kettu

Tittel: Katilø 2011

Norsk tittel: Jordmora 2013

Oversetter: Turid Farbregs

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5

Den blinde guden av bergenseren Chris Tvedt - en smakebit

Den blinde guden er den nyeste boken til Chris Tvedt som kom i butikkene nå i oktober. Jeg har lest det andre han har skrevet og hev meg forventningsfullt over hans nye bok.

De fem første bøkene har den litt forsoffne forsvarsadvokaten Mikael Brenne som hovedperson, mens i de to siste er det kriposetterforsker Edvard Matre handlingen dreier rundt. Det bøkene har til felles er at de er veldig spennende, så denne bergenseren må du få med deg!

Fra bakpå boken:
Et usedvanlig brutalt ran i Bergen ender med drap. Edvard Matre og hans team bli satt på saken. Sporene peker mot en gruppe voldelige høyreekstremister, men til Edvards store frustrasjon får han beskjed av PST om å holde fingrene fra fatet. Samtidig må han slite med en gryende mistanke om at en av hans egne folk kan ha liv på samvittigheten.
Forlag: Cappellen Damm
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar

Rekkefølgen på bøkene:

• Rimelig tvil (2005)
• Fare for gjentakelse (2007)
• Skjellig grunn til mistanke  (2008)
• Rottejegeren  (2009)
• Dødens sirkel (2010)
• Av jord er du kommet (2012)
• Den blinde guden - (2013)

Er du glad i "tradisjonell" krim, så er dette boken for deg. Jeg synes Chris Tvedt skriver veldig troverdig og spennende. Språket er enkelt og det er ikke mye fiksfakseri, noe som gjør boken lett og rask å lese. Historien er vel av den typen jeg føler jeg har lest før, men bihistorien som dreier seg om Tommy, den gjør at nerven i handlingen øker.
Da jeg hadde lest ferdig "Av jord er du kommet", husker jeg at jeg var litt stresset pga. noen uavklarte hendelser. Disse, eller den viktigste blir avklart i denne boken.

Smakebiten fra side 399:
Han skimtet en bevegelse i øyekroken. Noen kom gående målbevisst mot ham, og han så ikke lenger det gylne lyset og den fallende snøen, han så bare Solveig og ingenting annet. Sinne og frustrasjon boblet opp i ham. Du, skrek han og pekte med en anklagende finger. La meg være i fred. Slutt å plage meg.

I april 2009 skrev jeg om mitt første møte med forfatteren.
I 2011 skrev jeg om da han samme år mottok Rivertonprisen for Dødens sirkel.
I 2012 har jeg lest Av jord er du kommet

Vil du lese flere smakebiter gjør du lurt i å besøke

Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten. 

Om søndagen finner du mange fristelser

Lørdagskafè på DnS - Bamse presenterer de unge håpefulle

Ine leste fra "Teori og praksis" som en del av presentasjonen av henne

Dagens lørdagskafè besto av Bjørn Willberg Andersen og fire ferske fjes på DnS. Andersen var trygg i rollen som gamlefar og så ikke ut til å bli nervøs av at unge talentfulle kolleger inntar etablissementet. Skuespillerne er dagsaktuelle i stykkene Robin Hood og Anne Franks dagbok.

Herman Bernhoft og Ine Marie Wilmann spilte Peter og Anne i Anne Franks dagbok
Ole Martin Nilsen og Ingvild Holthe Bygdnes spilte Guy og Marion i Robin Hood

Vi som har sett begge stykkene følte jo at vi har begynt å bli kjent med skuespillerne, i alle fall pittelitt, og det var derfor utrolig kjekt å bli enda bedre kjent med dem. Bjørn W. Andersen styrte det hele og inviterte dem frem en etter en, hvor de fortalte litt om seg selv. Ine leste fra en bok som hun har hatt et forhold til lenge, som har handling fra stedet hun er vokst opp. Jeg noterte meg tittelen, for det jeg hørte i dag, ga mersmak. Vi fikk høre mye vakker sang i dag, først i åpningen og så i presentasjonene av de tre andre. Ingvild som er fra Harstad sang en nydelig Kari Bremnes låt, og jeg hadde store problemer med å holde tårene tilbake. Herman og Ole Martin imponerte også stort med stemmene sine.
Dette var et fint knippe med unge, lovende skuespillere som gløder for kunsten, og har mye på gang. Herman Bernhoft kan vi se igjen 16 november, når han og Sigmund N. Hovind skal ha noe de kaller for åpen lesning.

Lørdagskafè er noe DnS tilbyr sine gjester helt gratis. Happeningen finner sted lørdag
kl.12, i begynnelsen av hver måned, i DnS sine lokaler. Jeg har deltatt mange ganger, og jeg går alltid begeistret derfra.

Inn i elden av Aina Basso - anbefales!

Inn i elden var en av to bøker fra Norge som var nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som ble delt ut på onsdag for første gang. Selve litteraturprisen er 50 år gammel, så det var på tide at barn og ungdom fikk sin egen pris.
Vinneren av prisen gikk til Finland og boken Karikko.

Forlag: Samlaget
Sider: 221
Utgitt: 2012
Kilde: Biblioteket


Sånn presenterer Samlaget handlingen:

I tiåra frå 1620 og utover blei i alt 80 ”trollkvinner” dømde til døden på bålet i Finnmark. I denne romanen møter vi to unge jenter som hamnar på kvar si side i denne utrulege og skremmande delen av norsk historie.

Romanen har to parallelle forteljarar, den velståande Dorothe frå København og den fattige Elen, som er dotter av ei ”klok kone” i Finnmark. 16 år gammal blir Dorothe gifta bort til ein mykje eldre mann og drar med han til Vardø, der Dorothes og Elens liv kryssast på dramatisk vis. Gjennom dei to like gamle, men svært ulike jentene, får vi ei levande og poetisk skildring av å vere på veg inn i vaksenverda, og av ei fjern fortid med både parallellar og sterke kontrastar til vår eiga.

En smakebit fra midt i boken:
Kjem dei? spurte ho og heldt seg på magen.
Eg nikka. Eg byrja gråte.
 - Det er ikkje sant, sa ho. - Ingenting av det du vil høyre om meg, er sant. 
Vi høyrte lyden av venger på taket. Ein ramn landa ved ljoreholet, så ein til og endå ein.

Dette er en fantastisk stemningsfull historie. Den er fint bygget opp, og veksler mellom historiene til Dorothe og Elen. Hun begrenser informasjon om tid og sted, og er du ikke kjent med handlingen, går det lang tid før du vet at vi er på 1600 tallet. Små brokker av informasjon blir formidlet litt etter litt, som tilsammen gir et fargerikt bilde av hvordan det kunne vært å være ung på denne tiden. Mot slutten har heksebrenningen overtatt hele oppmerksomheten, og dette er virkelig spennende lesning. Informasjonen vi får til sist i boken om heksebrenning, var interessant og det fikk meg til å ville lære mer. Jeg er veldig glad for å ha valgt å lese denne romanen, som absolutt passer til voksne, like bra som ungdom. Terningkast 5!

Heksebrenning var mest utbredt i Rogaland og Finnmark. Det var årene fra 1600 til 1700 dette foregikk, og bare i Finnmark ble 88 for det meste kvinner dømt til døden.