Dyrafjellet - høyest i Karmøy Kommune

Det er ikke langt mellom toppene i denne del av landet, og en liten halvtimes kjøring etter Haugesunds høyeste topp, var vi ved Karmøys høyeste, Dyrafjellet 172 moh. De er litt kinkig å finne disse småfjellene, for de er skjelden hedret med skilt, og det virker ikke som lokalbefolkningen tar seg bryet med å gå opp dit. Kjør til Døleveien helt opp til nr. 81. Her kan du gå gjennom en port og over et gjorde. En ser en mast hele tiden, men det er ikke den. Vi gikk opp til masten, men fant ut at toppen ved siden av var høyere. Siden jeg i min iver ikke hadde husket GPS`en, besøkte vi begge toppene. Turen opp gikk gjennom lyng & brake og var ganske slitsom, men vi holdt ut de 40 minuttene det tok.

Klauv - høyeste topp i Haugesund Kommune

Lørdag er vi tidlig på farten, ivrig på å ta fatt på vår første Rogaland topp, Klauv 246 moh. Vi tar av fra E39 rett etter fylkesgrensen. Stien starter fra en firefotet trafostolpe, her er det parkering til et par biler. Kjører du sakte, spotter du den på høyre side. Vi fant den på første forsøk. Her er ingen skilt eller merking men fin sti til toppen. Vi brukte 1 time t/r. Som bildene vitner om, er vi allerede iført "Bergensbunaden" og den skulle vi komme til å bære hele helgen.

Kommunetoppraid i Rogaland

Ivrig og motivert etter WWV treff forrige helg, heiv vi oss avgårde sørover denne helgen. Dette ble bestemt når Frode var på jobb fredag og jeg påtok meg oppgaven med å pakke i bilen til han kom hjem. Siden vi måtte forsere fredagsrushet forbi Lagunen og være på fergekaien på Krokeide til kl 17, så gikk planleggingen litt fort for seg.
Første tur ble en av de få Hordalandtoppene vi hadde igjen, altså Austevoll.
For å komme til startpunkt for bestigning av Loddo 243 moh. kjører du fra Hufthamar og i rundkjøringen etter Storebø kjører du til høyre inn på vei 546. Kjør nøyaktig 4,3 km. slipp gassen og ta av til venstre midt i en krapp sving. Her finner du parkeringsplass og stistart
(velg den til høyre).
Det var en godt brukt sti opp til toppen, bred og tør og passe bratt. Vi brukte 30 min. opp og 20 ned igjen. Flott utkikstårn på toppen.
Raserpakkingen min medførte at jeg tok med noen gamle fjellsko til Frode uten såler, men han tok det med et smil. Det skulle vise seg at alle turene resten av helgen måtte tas i sjøstøvler alikevel.
Turen går videre med ferge til Sandvikvåg og kl. 21:10 ankommer vi Langenuen Camping hvor vi leide en liten hytte for kl. 360,-

Min familie

I dag er det endelig slutt på sommerferien når det gjelder teaterbesøk. Jentene og jeg skal på Store Scene og se oppsettningen "Min familie".
Det er Anne Marit Jacobsen som spiller den manipulerende og pillespisende moren, som skruppelløst avslører alle sine døtres hemmeligheter, mens selvbedraget langsomt får henne til å krakelere.
Når storfamilien samles etter at familiens far Beverly Weston (Helge Jordal) plutselig er forsvunnet, eksploderer barndomshjemmet i heftige følelser, pinlige avsløringer og komiske oppgjør. Det som skulle være en tid for å samle familien og støtte seg til sine nærmeste, forvandler seg til det stikk motsatte.
I sentrum for begivenhetenes gang står en pillespisende og desillusjonert morsfigur. Hun har en skånselløs høne å plukke med enhver som måtte komme innenfor hennes rekkevidde. Og hvilken bedre samling av målskiver kunne hun finne enn denne samling av de aller næreste og kjæreste? Med sin skarpe og destruktive tunge, detonerer hun hele minefeltet av hemmeligheter, skuffelser, løgner og skakkjørte skjebner.
Krigen bryter ut og fasadene faller, en etter en. Etterlatt i det krater som en gang skulle forestille å være familiens trygge rede, står hun selv, mest avkledd og stakkarslig av dem alle.

Min familie er en av de store publikumsuksessene på Broadway den siste tiden.

Morgen i Jenin

Sterke saker, som jeg kunne ønske jeg hadde lest for lenge siden. Det at det er (eller kan være) en sann historie og at det pågår fremdeles, gjør det ekstra sterkt.

Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.
Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap - men mest av alt om forsoning og kjærlighet.
Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. "Morgen i Jenin" er en slik bok.
Den forklarer Palestina-konflikten bedre enn noen annen bok. Og det gjør Susan Abulhawas roman først og fremst fordi debutanten lykkes i å veve Palestina og Israels historier sammen med skjebnen til enkeltmennesker på begge sider i konflikten."
Denne gripende, og godt oversatte, boken følger en familie gjennom flere generasjoner. Vi begynner i forkant av staten Israel og lever oss gjennom mange (alle?) viktige episoder i den palestinske tragedien. Det er menn og kvinner som trasser seg videre, knekker sammen, mister vettet, språket, alt de eier, barn, elskede.

World Wide Viking treff på Innerdalshytta

Innerdalstårnet, tatt fra hytten om fredagen.
Vi kjørte fra Bergen torsdag ettermiddag, via Lærdal og til Øvre Årdal. Her tok vi Tindevegen og nøt synet av Skagestølstindane og Hurrungane mot knall blå himmel. Veien videre gikk til Lom hvor vi leide oss inn på vandrerhjemmet i Bøverdalen (rett ved oppkjørselen til Juvasshytta) og mimret om da vi besteg Galdhøpiggen.
Til 500,- var det ingenting og si på hytten. Fredag suste vi videre via Otta, Dombås og forbi Sunndalsøra. Her fant vi veien som førte opp i fjellet mot Innerdalshytten. Fra parkeringen var det en liten times lett vandring på grusvei inn til hytten, som var en stor hytte med mange gårdshus. Vi ble plassert i "Låven" som var nyrestaurert med strøm, men uten innlagt vann, og dermed den tradisjonelle "kaggen". I hovedhuset fant vi vannkloset og dusj og all den service et fjellhjerte kunne begjære.
Utover ettermiddagen kom de andre treff-deltagerene, og vi ble uniformert i make t-sjorter og navneskilt. Det var kjempegøy å få se ansiktene på alle vi har lest om turene til, og som vi har lært oss å kjenne via nettsiden.

På kvelden holdt Stein foredrag med bilder fra Mount Everest og ekspedisjonen hvor han var med å redde Jarle Traa ned. Det var veldig spennende og vi lærte masse nytt om sånne turer og hvordan en må gå fram. Han gir ut bok i september, så det skal bli gøy å følge med i nyhetene når det skjer.


Vi samlet oss på tunet før tur
Lørdag var det tid for fellestur til Innerdalstårnet (kjenner du det igjen som "Blåfjell"?). Dette hadde vi gledet oss til. Ingen kunne forstå hvor heldige vi var, da vi startet turen med knall blå himmel uten et vindpust. Sondre la ivei, og med så mye skryt som han hadde fått, ble det et forrykende tempo oppover bakkene. Det var en flott sti inn til foten av fjellet, hvor det ble betraktelig brattere. Vi kløv oppover og måtte ta i med armer og bein.


Sondre, Frode og de andre kommer krypende.
Ca. 200 meter fra toppen stoppet Sondre opp og ville ikke mer, så da gikk han og jeg ned igjen, mens Frode fortsatte til toppen med de andre. Vi hadde det fine været med oss hele dagen, så det ble blåbærplukking og soling til vi møtte de andre igjen.
Da vi kom tilbake til hytten igjen, ble det god stemning og vi kunne sitte ute i solen og nyte en velfortjent pils. På kvelden ble det servert mat og en ekte døl spilte musikk for oss.
Søndag startet vi tidlig på det som skulle bli en 10 timers biltur. Vi tok samme veien hjem igjen, sånn at vi slapp ferge.

Er det mulig? får vi skyfritt?

Vi har ikke vært velsignet med mye utsikt fra de høyeste toppene vi har besøkt. På Skålatårnet var det tjukk tåke, på Galdhøpiggen snødde det. Hardangerjøkulen, kraftig vind og tåke. For ikke å nevne alle "småtoppene". Til helgen skal vi kjøre langt, og lengre enn langt for å være med WWV på treff, nær Sunndalsøra. Lørdag skal vi sammen bestige Innerdalstårnet, som på bildene jeg har sett er et nydelig spist fjell. Siden jeg har fått kontroll på knærene mine, er det været som utgjør den store spenningen. Forstå-seg-påer`ne melder faktisk fint vær, så nå øker forventningene om å faktisk få se noe, også fra toppen av fjellet.