En bokanbefaling

Kildens utspring av Ayn Rand
Meningen med livet? Hvordan skal vi leve?
Store spørsmål, som er fint pakket inn i en story som belyser menneskers personlighet og hvordan vi påvirker hverandre.
Handlingen er lagt til 30-tallet i Amerika, og grunnrisset er arkitektur, selv om det ikke er det boken egentlig handler om. Howard og Peter er arkitekt studenter og livene deres er flettet sammen allerede når historien starter. Det er Peter`s gradueringsdag og skjebnen vil at det også er dagen da Howard blir utvist fra skolen, et år før graduering. Howard som har elsket arkitektur fra han var 10 år, jobber seg gjennom skolen, og leier et rom hos moren til Peter. Peter kommer heller ikke fra en rik familie, men blir på alle måter tatt hånd om av sin temmelig manipulative mor, som har peilet ham inn på arkitektur fordi det var bedre enn kunstmaling som han var interessert i.
Disse to som vi følger videre i livet har veldig forskjellig personlighet. Howard er kompromissløs og bryr seg virkelig ikke om hva andre synes. Han lever og tenker ut i fra seg selv, og har en urokkelig integritet. Peter derimot er avhengig av tilbakemeldinger fra sin mor, Howard og alle andre rundt seg for å fungere. Det er moren som har ambisjoner og høye tanker om sin sønn, som skyver ham foran seg. Han lar de rundt seg ta avgjørelsene for seg. Der Peter er slu, og klatrer karrierestigen uten å bry seg om hvem han tråkker på, velger Howard å følge sin overbevisning og gjøre det som føles rett for ham. Howard lever et liv i ærlighet og med verdighet, men uten å være taktisk tar det ham lenger tid å komme fram her i verden. Han blir oppfattet som arrogant og asosial, og kun avhengig av seg selv, han ber ikke andre om noe og han forventer heller aldri at andre skal legge tingene til rette for ham. Evnen til å håndtere mennesker har ikke Howard fått utdelt, og han virker skremmende på de rundt seg. Tilfeldighetene vil det til at Howard ender opp med egen praksis mye tidligere enn Peter, men han firer ikke på prinsippene og bygger ikke ting han ikke kan stå helt og fult inne for, derfor er det ikke flust med oppdrag.
Historien har et galleri av karakterer, selvfølgelig jenter med ytterst forskjellige personligheter, sjefer og kunder med tanker og meninger som utfordrer både Peter og Howard.
Ayn Rand ga ut boken i 1943, men er skrevet i et lett språk som flyter elegant, og driver en videre. Det tykke gule eksemplaret jeg har lånt fra Biblioteket er fra 1994, og er en fryd å sitte med i fanget. Boken er også filmatisert i 1949 med Gary Cooper i hovedrollen, så er det noen som har den, låner jeg gjerne.

En sporvogn til begjær

Utgangspunktet for dagens teaterstykke på DnS, ”En sporvogn til bejær” er Tennessee Williams Pulitzer pris vinnende skuespill. Dramaet ble gjort kjent i 1951, av den amerikanske filmen med samme navn, som hadde Marlon Brando og Vivien Leigh i hovedrollene.
Skuespillet er blitt film, teaterstykke og blir også satt opp som ballet i april, med Den Norske Opera & Ballett.
DnS sier:
Blanche (Marianne Nielsen) kommer uventet på besøk til sin søster Stella (Ellen Birgitte Winther), som bor i svært enkle kår sammen med sin mann Stanley (Frode Winther). For overklassekvinnen Blanche blir dette et brutalt møte med virkeligheten. Hun har mistet ”alt”, både hjemmet, jobben og mannen, og flytter nå inn i søsteren og svogerens trange leilighet.
Stella og Stanley har et helt spesielt forhold, som veksler mellom kjønnskamp og heftig kjærlighet. Nevrotiske Blanche har problemer med å forholde seg til sin svoger som ofte oppfører seg som en villmann. Samtidig lar Blanche seg fascinere av Stanleys sex appeal, som hun skjønner også er grunnen til at Stella er så avhengig av mannen. Blanche har derimot en svært skitten hemmelighet å skjule bak all glamouren, og Stanley er flinkere til å gjennomskue henne enn hva hun tror.Det må bare sies: Dette var sterke saker! Marianne Nielsen i rollen som Blanche tok pusten fra meg, og følelsen av å ha vært på tur med en tørketrommel satt i lenge etter jeg var kommet hjem. Herr og fru Winther gjorde også en kjempejobb, det var mye ekte følelser og lite "skuespilleri". Gå gjerne å se det, men finn deg en plass midt i salen, for på første rad satt en å så under scenen og det var mye røyking på scenen som kan sjenere.

P2 lytternes romanpris 2009

I min stille stund på hytten ble radioen skrudd på og jeg koste meg med "Sokrates", et program om filosofi med innslag av jazz. Men overraskelsen kom etterpå da P2 skulle finne ut hvilken bok lytterne synes var beste roman i 2009. Et panel var satt sammen av 6 mennesker med forskjellig bakgrunn som har lest romanene som var kommet til "finalen". Jeg fikk høre på veldig gode diskusjoner, og masse velbegrunnede argumenter for hvorfor de likte, og ikke likte de forskjellige bøkene.
Her er de som kom til finalen med plassen bak:
Mirjam Kristiansen - Et rikt liv - 3
Britt K. Larsen - Det vokser et tre i Mostramagg - 2
Nils Fredrik Dahl - Herre - 5
Atle Næss - Din nestes eiendom - 4
Karl Ove Knausgård - Min Kamp I - 1
Anne Oterholm - Toget fra Ajaccio - 6
Panelet var enig om sisteplassen, og det de sa om den boken gjør at jeg ikke har lyst å lese den, selv om en sjetteplass må være bra, det var sikkert mange fler bøker med i denne konkurransen. Jeg skal i alle fall hive meg på å lese de andre bøkene. Min Kamp får komme når jeg får den fra biblioteket, men jeg skal i skrivede stund stille meg på venteliste for et par av de andre. De var også forholdsvis enige om førsteplassen, selv om de ikke hadde lyst å gi gullmedaljen til en så pass profilert bok, så måtte det bli sånn. - gleder meg til å lese den!
Etter nå å ha lest "andreplassen", Det vokser et tre i Mostramagg kan jeg ikke annet enn å bøye meg i støvet. En veldig god bok!

Nydelig skihelg på Kvamskogen

Det var like kaldt på Kvamskogen som hjemme, + 1 grad, og 5 grader inn i hytten da vi ankom så det var raskt å få varmen. Susanne var med så det ble litt "action" for oss andre. Lørdag tok vi turen til Aktiven, hvor Susanne, Sondre og Frode kjøpte dagskort og koste seg. Jeg fikk meg en "one way ticket" til topps og gikk tur innover mot Steinkvanndalen. Nydelig silkeføre, og siden jeg var tidlig ute i de nypreparerte løypene var alt stille og idyllisk.
Vi samlet oss til lunch, og etterpå suste slalomkjørerene bort i bakken igjen, mens jeg benket meg foran P2 for å høre Sokrates. Jeg hadde med meg en bok på hytten som jeg var blitt anbefalt på Bokelskere.no, men den sleit jeg med, så i mine ensomme timer, satt jeg meg ned for å se om jeg kunne komme gjennom den.
Søndag streiket Susanne og ble hjemme, mens vi tre andre propeller kjørte opp Aktiven-trekket og la i vei innover viddene. Vi gikk en ekstra runde helt inn til Øvre Steinkvanndalen før vi satte utfor bakkene. I dag var det sol og blå himmel, og virkelig vakkert i fjellet.

Ny vinterinspirert genser

Da jeg kjøpte garnnøsteren fra Villepinner falt jeg samtidig for fristelsen til å strikke meg en genser. Likte bildet på oppskriften og satset på at det var overkommelig for meg å få til. Jeg kjøpte samme garn som på bildet Lucca tub 76, siden det passer godt til dongeribuksene som jeg går med for tiden.
Garnet ble nøstet i en fei, og jeg satte i gang. Litt styr med en bord nederst som ikke ble fin, og som jeg rekket opp igjen. Den skulle strikkes høyere bak, noe som så kryptisk ut, men det gikk greit. Størrelse S passet meg som et skudd, og etter den hadde fått vridd av seg all overskuddsfargen, og tørket på badegulvet fikk den jomfruturen på teateret i går.

Døden - går det an å lære å dø?

Det går slag i slag med teaterbesøkene våre, og i dag er det forestillingen Døden av Mick Gordon og De Hennezel, som står på programmet. Stykket er bygget på boken Intimate Death av psykologen Marie de Hennezel, som tilbrakte flere år ved en avdeling for palliativt syke i Paris.
DnS forteller: Boken, som beskriver Maries egne erfaringer og opplevelser som psykolog og ledsager for sine pasienter i deres siste dager. Med stykket har produsentene skapt et unikt vitnesbyrd fra de høyst private siste øyeblikkene i disse individers liv. Det er en empatisk og emosjonell redegjørelse for hennes egne, pasientenes og de pårørendes erfaringer. Gjennom disse menneskenes historie, inviteres vi inn i et intimt og fantasifult møte med den døende. Og kanskje viser det seg her en dyrebar lærdom for oss – de levende.
Døden er en samproduksjon mellom Bergen prosjektteater, Den Nationale Scene og Sogn og Fjordane Teater.
For den som temaet fenger, kan jeg samtidig anbefale boken "Døden er livsviktig" av Elisabeth Kübler-Ross, legen og psykiateren som mesteparten av sitt liv arbeidet med uhelbredelige syke, gjengir i denne boken noen av hendelsene som gjorde at hun valgte å vie sitt liv til omsorgen for døende. Velidg bra bok, som jeg er klar for å repetere.
Etter teateret: Stykket var faktisk bra, ikke veldig for jeg felte ikke en tåre, men sikkert lærerikt for den som fremdeles tenker og føler at døden er noe farlig.

Et februarprosjekt

Himmel og hav kor det snør i Bergen. I går måket jeg så mye snø at jeg ikke kunne strikke på mange timer etterpå. Heldigvis er det ikke meldt mer nedbør på en uke, og med minus 5-6 grader får vi enda en fin vinteruke.
To forhold har trigget mitt ønske om å sette i gang med dette februarprosjektet.
Tenker du av og til over hvor godt vi har det? Jeg har det i alle fall veldig godt, bortsett fra et par utfordringer, så kunne jeg ikke hatt det bedre. Sånne filosofiske tanker, følges ofte av tanken på at de fleste på kloden ikke er like heldig som meg.
Om ikke hver enkelt av oss kan gjøre ting så vi merker utgjevning, så føles det godt for en selv å være litt solidarisk. Hvorfor skal jeg spise kjøtt og kjøre bil hver dag, når millioner av mennesker ikke har denne muligheten? Dette er en av grunnene til at vi sluttet å spise kjøtt for 6 år siden, og at jeg prøver å unngå å bruke bilen.
Er grunnen til all elendighet i verden at vi få her i nord tar for oss som gribber av kakefatet? I alle fall, litt "slow living" og tilbake til naturen tankegang gjør godt, og det er en artig øvelse å leve litt asketisk innimellom.
Jeg har bestemt meg for å ikke bruke penger på annet enn mat i hele februar. Busskortet er fylt opp, og tanken på bilen er full. Når det er tomt er det tomt. Kanskje det høres lett ut? Jeg har prøvd før, og vet at det ikke er lett, men denne gangen skal jeg ikke bare prøve, det skal gjennomføres.
At jeg sa opp jobben min på fredag, og har lyst å se hvor lite vi egentlig kan klare oss med er også en motivasjon, selv om jeg ikke tviler på at jeg er i jobb igjen før jeg vet ordet av det.