Jeg elsker Dickens en roman av Hilde Østby

I 2023 kom jeg tilfeldigvis over en lydbok på Storytel som jeg falt helt for, Kart over ensomheten heter boken, som ble mitt første møte med Hilde Østby. Jeg fortsatte med Kreativitet og leste så Å dykke etter sjøhester, og forble begeistret. Mageboka er bestilt på biblioteket, for å bevise for meg selv, at leseopplevelsen jeg nettopp har hatt, ikke skal få noe å si for vårt fremtidige forhold ☺ 

Forlaget om handlingen:
Den danske eventyrforfatteren H.C. Andersen besøkte sitt store forbilde Charles Dickens på hans landsted i Kent sommeren 1857. Han ble værende i fem uker, mye lenger enn planlagt. Etter dette traff de to forfatterne hverandre aldri igjen. Hva skjedde egentlig denne sommeren?

Jeg elsker Dickens er en roman om H.C. Andersen, om hvordan han kjemper seg ut av fattigdom og vold og på veien omskaper vonde opplevelser til ikoniske eventyr.
Det er en fortelling om berømmelse og ensomhet, og om å være den evige gjest, ført i pennen av en hemmelighetsfull arkivar. Men mest av alt handler romanen om å være hjelpeløst forelsket og villig til å gjøre alt for å oppnå den store og usannsynlige kjærligheten.

Er du klar for en litt snurrig leseopplevelse, så er Hilde Østbys historie om H.C. Andersen mitt i blinken. Jeg som har lest sakprosa av denne forfatteren tidligere, gikk fem på, når det gjelder fortellerstemmen i denne romanen, og trodde lenge det var Østby selv som var den hemmelighetsfulle arkivaren.

Litt forvirret ble jeg da hun klaget over arbeidsgiveren sin, snakket til leseren om sin egen rolle som biograf, om egen skriving og håp for bøkenes liv etter hun har sluppet dem fra seg. Her nevnes uvitenskapelige antagelser, forskning og historiske kilder om en annen, og en stakkars leser kan bli skikkelig frustrert. 

Når Hans Christian Andersen plutselig blir Helena Christina Andersen toppet det seg for meg, hun kunne vel ikke mene at han var en kvinne? Lenge er det Helena og Hans om en annen, i likhet med begynnelsen hvor summen 14 år gamle Hans Christian hadde i lommen (eller støvlene) da han ble sendt fra Odense til København, var 13 eller 113 riksdaler.

Jeg måtte jobbe hardt med å få ting til å stemme, da jeg leste Jeg elsker Dickens. I scenen da fortelleren som 14 åring, var med sin far på jobb i Riksarkivet, og dette var 20 år siden, googlet jeg forfatteren, og så at hun ikke er 34 som arkivaren i denne boken, men runder 50 i år.

Etter det hadde jeg en periode hvor jeg undret meg over om jeg kunne tro på noe av det jeg leste i denne romanen. Oppveksten til H.C. Andersen, moren og mormoren var preget av fattigdom, sult, mobbing, overgrep, skitt og elendighet, men var den egentlig det? Jeg vet ikke hva jeg skal tro på, og føler meg litt lurt.

To knagger fant jeg i alt virrvarret, som jeg kunne feste oppmerksomheten på, HC ble skysset av gårde til Køben av sin mor, da han var 14, og så denne ferien hos Charles Dickens, men om selv det er sant, vet jeg ikke. Store deler av romanen er grusom og nydelig lesning, skrevet i et språk som flyter lett. 

Litt av skylden for forvirringen skal jeg ta på min kappe, jeg ser jo at det er en roman dette, og burde ikke ta historien for god fisk. Siden jeg aldri leser bakpå bøker før jeg setter i gang, og har stolt på Hilde Østby som sakprosaforfatter, forventet jeg ikke at dette var en tulleroman.

Du er herved advart, så du slipper forvirringen når du skal lese boken ⚃

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 329

Kilde: Biblioteket

Minnesota - ny bok fra Jo Nesbø

Siden forfatterdebuten i 1997 har jeg lest og likt Jo Nesbø sine bøker, enten det er snakk om Harry Hole, Doktor Proktor, eller alt det andre han har skrevet. Eller sunget kan en gjerne si, for sangene til Di Derre, er soundtrack til store deler av mitt liv som ung. Forventningene til Minnesota var skyhøye, men jeg var ikke redd for å bli skuffet, for det blir jeg aldri, ei heller denne gangen.

Forlaget om handlingen:
Når du verken har utseende, penger eller sjarm, må du jobbe hardere enn konkurrentene. Verre er det ikke. Så det er det Bob Oz gjør. Både som etterforsker i Minneapolis-politiet og når han skal dra damer.

Bob Oz gir aldri opp. Selv ikke når han er suspendert for vold i tjenesten. Da våpendealeren Marco Dante utsettes for et drapsforsøk, lar ikke Bob seg styre av politisjefens retningslinjer. Det er nemlig noe med Dante som minner Bob på den saken han aller helst vil glemme.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 407

Kilde: PDF fra forlaget

I Minnesota befinner vi oss i den amerikanske midtvesten i 2016. Fortellerstemmen til Holger Rudi innleder, kommenterer pittelitt underveis, og avslutter historien, et klassisk fortellergrep jeg kjente igjen fra gamle bøker. 

Jo Nesbø er en mester i å skrive frem litt ufordragelige hovedpersoner, som leseren ikke kan unngå å bli glad i. Forhistorien til Bob Oz skildrer ham som litt av en drittsekk, spesielt med damene han sjekket opp. Ikke har han særlig respekt for autoriteter heller, men tradisjonen tro, er det akkurat dette som gjør at han finner ut av sakene.

Personligheten til Bob når vi blir kjent med ham, er preget av refleksjon rundt hvordan vi mennesker er med hverandre. En røff tid ligger delvis bak ham, han har hevet blikket og gått i seg selv, men presterer å bli suspendert for ustabil adferd og manglende sinnemestring. Mer vil jeg ikke si om dette, men lover deg at du vil bli varm i hjerterota flere ganger, når du leser.

Nesbø bruker ikke mange ord på å skildre menneskelig samkvem, som klarer å få meg til å sukke fornøyd og kjenne hjertet banke. En gang kom det faktisk så brått på, at jeg fikk tårer i øynene, men ikke la deg lure til å tro han har blitt soft, for Minnesota er en rå krim, det er det ikke tvil om.

            Hva i helvete hadde du å bestille ved Track Plaza? Du er suspendert, Oz! Og du var full, for helvete.
            Jeg hadde en Johnnie Walker å bestille, sjef. Jeg drakk. Jeg drikker. Jeg er suspendert, for helvete. Det oppsto en pause der Bob lyttet til overbetjentens rasende prusting. Da Walker snakket igjen, hadde han senket volumet, men ikke intensiteten:
            Du har å holde deg langt unna denne saken, Oz. Hører du? Aye aye, sjef. Jeg lover. Går straks i gang med det.

Kanskje er det blandingen av menneskelighet og råskap som gjør at jeg likte boken så godt. Gjennom historien hører vi om gjengkriminalitet, og i denne sammenheng diskuteres det hva som driver enkeltindividene i en gjeng. Å få forståelse for andre menneskers handlinger og uttalelser, virker som å være en av byggesteinene i denne historien.

Her filosoferes det også over karma, og tanken "hvordan hadde livet mitt blitt, om jeg hadde valgt annerledes for 30 år siden?" noe som fikk god gjenklang i meg, som har sett serien Dark Matter.

Skrivestilen er som vanlig preget av en god dose av den tørre humoren som jeg liker så godt. Han har gitt mange av karakterene delvis norske navn, som Joe Kjos og Mike Lunde, dette undret jeg meg over i begynnelsen, til det gikk opp for meg, at sammen med de amerikanske måleenhetene, gir det teksten et ekstra løft. Som alltid har Nesbø med mange musikalske referanser, vi hører om Bob Dylan som ble skutt der hvor vi er, og om Prince som er født her. 

Språket i Minnesota fikk meg til å sukke henført mange ganger, men også scener i boken fikk meg til å riste på hodet i rein begeistring, som når Liza sier til Bob at han er "et får i ulveklær" og når Bob en morgen sjekker hodepinestatusen sin, (det er altså måten å gjøre det på)

Minnesota er en krimroman med god driv i handlingen, den er umulig å legge fra seg når en først har begynt. Språk, plott og karakteroppbygging er av ypperste klasse, så jeg kan ikke annet enn å heise flagget for Minnesota, Jo Nesbøs blodferske utgivelse.

Denne må du ikke gå glipp av ⚅

Den blå timen av Paula Hawkins

Leste du Piken på toget for noen år siden, er jeg sikker på at du blir glad for å høre at Paula Hawkins er ute med en ny bok på norsk. Superlativer som nyansert, kraftfull og stilsikker følger den britiske forfatteren, som holder seg i samme sjanger som Piken på toget. 

Forlaget om handlingen: 
På øya Eris er det kun ett hus, en innbygger – og en vei ut. Tolv timer om dagen skjermer tidevannet øya fra det skotske fastlandet. Den anerkjente, avdøde kunstneren Vanessa bodde her ute. Hennes notorisk utro mann forsvant sporløst for tjue år siden. Nå holder Grace til på øya, hun var Venessas fortrolige venn gjennom mange år. 

Da de finner et menneskebein i en av Vanessas kunstinstallasjoner i London, er det noen som begynner å oppsøke Grace for å finne svar.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024/på norsk 2025
Sider: 304
Kilde: PDF fra forlaget

I likhet med Piken på toget handler også Den blå timen om sårbarhet og besettelse. Jeg husket den forrige boken som en psykologisk thriller, og ble derfor litt utålmodig da spenningen i Den blå timen lot vente på seg. 

Paula Hawkins er god på karakteroppbygging, detaljer om hver av hovedpersonene avdekkes litt etter litt, mens historien tar oss med frem og tilbake i et tidsaspekt på førti år. Når vi blir kjent med Grace sin bakgrunn, er vi tilbake til 1981, til kollektivet hun bodde i i Goodge Street, og minnebildene mine flasher opp, siden jeg kjenner godt til London på 80-tallet, og denne gaten spesielt.

Kunstinstallasjonen som er stilt ut på Tate i London har vært utstilt mange ganger før, men denne gangen er det en fagperson som ser nøye på det lille beinet som er en del av kunstverket, og melder fra om at dette må være et bein fra et menneske. Tate kontakter Sebastian Lennox som er den fremtidige arvingen av Fairburn, som eier kunsten til Vanessa Chapman, og de setter i gang jobben med å dementere denne påstanden.

Dette er romanens nåtidshandling, men i sprang tas vi stadig med tilbake i tid. Ved å bruke dette grepet leser vi alle historiene som nåtid, og med mye direkte tale levendegjøres også bakgrunnen for det som skjer på Eris.

Handlingen har flere små mysterier som søker sin oppklaring, og her er mye mellommenneskelig dramatikk, men til tross for mye kaos, strid og ufred, blir det ikke direkte spennende før helt mot slutten. Så langt mot slutten, at utålmodige meg begynte å bli litt rastløs. Som krim faller historien litt gjennom synes jeg, men som roman med kunst og kunstnerliv som drivkraft er boken genial.

Den delvis avsondrede øya Eris og dens formidable klippefremspring, kunne fremstått som en idyllisk naturperle. Været er en konstant trussel, men også det at hvem som helst kan ta seg over til øya ved lavvann, gjør at de som holder til her ute, aldri føler seg helt trygge. Tidevannet har en stor rolle i denne historien, siden alle som skal til eller fra øya, må forholde seg til det.

Vanessa Chapman fremstår som egoistisk og uærlig, mens Grace som frivillig har gjort seg til en slags hushjelp for henne, er selvutslettende i sin beundring av Vanessa. Dette gjentas gjennom hele romanen, og det samme temaet preger også gjengen som driver galleriet. Det ble litt mye av det gode etter min smak, kanskje jeg bare var litt treg, men jeg oppfattet ikke all dramatikken mellom disse folkene som spirer til spenning, før helt mot slutten.

Når det er sagt, Paula Hawkins skriver veldig godt, alt henger sammen med alt, hun ungår å være alt for tydelig i sine skrivetekniske triks og knep, og med kunsttematikken, holder hun absolutt på interessen min, gjennom hele boken.

Likte du Piken på toget, kan du glede deg til denne ⚃

Artemisias Verden har også lest denne og er begeistret