Nå i mars er det 5 år siden jeg leste Koke bjørn, en roman jeg trillet full pot på terningen til. Mikael Niemi greide å kapsle meg inn i sin verden atter en gang med Stein i silke, hans måte å skildre samfunnet de svenske finnene levde under, er helt formidabel.
I den hardfrosne myra utenfor Pajala avdekker en gravemaskin noe som viser seg å være restene av et menneske. Levningene synes å ha ligget der lenge, og sporene leder generasjoner tilbake: til en forgangen og hardere tid da veien gjennom Pajalas enorme skoger skulle bygges. Menneskene i området levde i stor elendighet, i et sterkt klassedelt samfunn. Blant disse er husmannen Eino, kona Saara og de tre barna deres. Da Veiforeningen søker arbeidskraft, øyner de håp om et lysere liv. Samfunnets sterke menn - med Einos egen bror i spissen - gjør imidlertid hva de kan for å holde fattigfolket nede og rive familier i stykker. Samtidig er Sverige i ferd med å forandres for alltid, for i kjølvannet av sult, nød og undertrykkelse følger opprør.
Flere tiår senere får en kvinne i Uppsala et av sine tilbakevendende syner. Noe drar henne nordover, til farens oppveksttrakter. Kan det være forfedrenes røster som roper?
Liket som blir funnet i myra i 2017, gir politibetjent Leif Haraldsson i Luleå noe å gruble på, men det er forsvinnende lite vi hører fra nåtidshistorien, som sparker i gang romanen.
Den andre vi møter i nåtid er Siw, hun er synsk, det vil si hun føler på seg enkelte ting som skjer i samfunnet. Når vi først møter henne er hun godt voksen, men senere i boken får vi høre hvordan hun som seksåring taklet synene hun opplevde.
I første del av boken befinner vi oss i 1920, Eino Vanhakoski er jaget fra foreldregården av sin bror. Han gifter seg med Saara og får barn, og gjennom hele romanen følger vi det slitsomme livet som livegen. Tidlig pådrar han seg en gjeld, som han aldri greier å betale tilbake, og dette holder familien i dyp nød.
De unge mennene livnærer seg med tjærebrenning, tømmerfløting og ikke minst veibygging, som er en av industriene vi hører mye om her. Det vi også får innblikk i, er arbeidsmiljøet før det fantes lover og fagforeninger.
Det som var mest interessant å lese om var forvirringen rundt ordet "sosialist". Folk brukte det som et skjellsord, akkurat som amerikanerne gjør fremdeles. Rikfolk, jordeiere og embedsmenn var livredde for kommunismen, og følte seg truet når kroppsarbeidere som levde fra hånd til munn, plutselig krevde rettigheter og muligheten til å leve av lønnen sin.
Historien er delt i 7 deler, hvor det ved hver del, gjøres sprang fremover i tid til, vi ender i 1996. Det ble nye urettferdighet, sult og strev for en stakkars leser som lever i sus og dus, men skildringene var troverdige, og arbeiderkampen vekket absolutt mitt engasjement.
Mot slutten blir Siws historie mer fremtredende, og jeg skjønner at den henger tettere sammen med den andre handlingen, enn jeg først så. Jeg likte slutten kjempegodt, den er mer positiv og håpefull, og kvinnene våger å stå mer opp for seg selv. Det bygges litt intrige mot slutten, som på en besnærende måte avslutter denne flotte romanen.
Jeg anbefaler gjerne Stein i silke videre ⚄
Oy, denne ser jeg at du likte godt og jeg er glad for at jeg valgt å ikke avbestille den i bokklubben, nye bøker. Jeg likte første bok utrolig godt, så denne gleder jeg meg virkelig til å lese. Det må bli påskeboka mi. Skummet bare løselig over, så nå har jeg noe å glede meg til. Ha en fin torsdag, hilsen Ingun.
SvarSlettGleder meg til å snart få igjen pc min, er lei av å knote på tlf og iPad.
Koke bjørn var noe helt for seg selv, men denne er absolutt hakk i hel. Pluss for fint oppsving mot slutten, du kan være glad du kan ha denne tilgjengelig i påsken :)
SlettDenne må jeg nok lese. Likte Koke Bjørn veldig godt:)
SvarSlettJa det må du :)
Slett