Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger

I 2015 leste jeg Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner, og selv om jeg ikke husker detaljer fra handlingen, så husker jeg hvor frustrert jeg var på "jallaspråket", da jeg leste den boken. Denne romanen er skrevet på helt normal bokmål, og det ble en riktig fin leseopplevelse ☺

Forlaget om boken: 
Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. 

Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

I åpningsscenene er vi i nåtid, det vil si at Sidsel er uføretrygdet, lever et stille liv alene, med datteren og barnebarnet i nærheten. Hun sitter barnevakt for Liam, men Em holder henne under oppsyn. 

I begynnelsen vet vi ikke hvorfor Em ikke stoler helt på moren sin, men etter hvert som historien avdekker fortiden til Sidsel, skjønner vi at Em er litt forsiktig. 

Skildringer av enkeltepisoder er med på å gi leseren et levende bilde av situasjonen, som for eksempel når hun krasjet bilen. Sidsel har problemer med de sosiale kodene, oppmerksomheten hennes sklir ut i samtale med andre og hun fremstår som tafatt. Vi hører om sykdomsforløp og tidligere innleggelser og en liste med symptomer og diagnoser som er lang.

Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig?

Fortelleren er mer eller mindre aktiv gjennom hele romanen, noen ganger blir det litt anmassende, med Sidsel ditt, og Sidsel datt, men skråblikket hun har på Sidsel innbyr også til litt lettere stemning. 

Jeg likte denne korte romanen godt, er litt usikker på slutten, den kom litt brått, på meg i alle fall. Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus. 

Romaner som dette kan være med på å øke forståelsen og respekten for psykiske lidelser, i samfunnet. Er dette noe du har lyst å få utviklet ditt perspektiv på, anbefaler jeg gjerne denne romanen  ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget