(Erke)bergenseren Stig Holmås debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Åtte fra Bergen. Han holdt seg til dikt i ti år før han ga ut sin første novelle. Etter det har han gjort seg bemerket med barne- og ungdomsbøker, dramatikk, sakprosa og et korverk. Selv om Holmås er en kjent skikkelse i Bergen er det ikke mye jeg har lest av ham, men jeg er stolt av å ha vært på åpningsforestillingen på Cornerteateret for 10 år siden, hvor hans stykke Gatens helter, ble det aller første de satt opp.
.jpg)
Ansiktene. Han tydet blikkene, prøvde å forstå. Munner, lepper. Munnene åpnet seg, leppene beveget seg. Han åpnet sin egen munn, beveget sine egne lepper. De andre ungene så uforstående på ham. Blikkene deres var ubehagelige da. Det hendte at de lo. Både ungene og de voksne. Han visste ikke at det het lo, eller le, og han hørte ikke latteren. Han levde i en lydløs verden.
Der gresshoppen aldri synger er en gripende beretning om en gutt som blir født døv på 1880-tallet. Vi følger ham og hans nærmeste gjennom flere tiår. Det handler om fordommer, om svik, om urette gjerninger – og om stor, stor kjærlighet.
Det er 15 år siden Stig Holmås ga ut sin forrige roman, så de som har ventet, har sannelig fått vente en stund. Jeg er sikker på at de det gjelder ikke føler de har ventet forgjeves, når de leser årets utgivelse Der gresshoppene aldri synger.
Selv var jeg bergtatt av det jeg leste fra første side, jeg hadde halvveis forventet meg noe tjuaguttaktig med kraftig bergenskoloritt, men det fikk jeg ikke. Vi befinner oss i Nordhordland, og historien starter helt på tampen av 1800-tallet.
Her blir vi kjent med miljøet i de små bygdene som er avhengig av kystbåter for kommunikasjon med omverdenen. Egentlig blir vi bedre kjent med omgivelsene og skikkene på stedet enn familien romanen handler om, helt til Sigurd blir født.
Sigurd er den fjerde sønnen i familien Søvik, hvor en driftig far og en kjærlig mor tar hånd om gjengen sin. Til tross for at far har trebein, så er han iherdig og en ressurs for lokalsamfunnet. Sigurd er født døv, og på denne tiden medfører dette skam for familien. Han blir sett på som evneveik og en belastning, men moren og storebroren gjør sitt beste for å gi ham et godt liv.
Det er ingen som forventer seg noe av Sigurd, storebror Georg skjønner at han ikke er dum, og begynner å lære ham bokstavene, mens mor Ingeborg lar ham styre kulerammen på kramboden deres.
Når mor dør og Georg drar til sjøs blir det vanskelig å være Sigurd, men 10 år gammel får han komme på døveskole i Trondheim, hvor han blir i 8 år.
Det er grusomt å lese om hvor stygg folk kan være mot mennesker som har en utfordring som den Sigurd hadde. Holmås greier med historien sin å få frem sinnelaget til sambygdingene til familien Søvik på en tydelig og troverdig måte.
Fortsettelsen er ingen solskinnshistorie, ensomheten i det å være døv skildres gjennom hverdagslige hendelser, noe som gjør at leseren kjenner sorgen og savnet langt inn i margen.
Litt intrige bygges det også, når far gifter seg med husholdersken, som er en mannevond kvinne med sterke fordommen mot Sigurds handikap. Enkelte antydninger setter leseren på sporet av hva som vil komme, men i stedet for å male ut scenene, får vi en fin skildring av livet til sjøs, når Georg endelig dukker opp i historien igjen.
Med sine sterke kulturhistoriske skildringer og knivskarpe betraktninger rundt hvordan det føles å leve med en hørselshemming, vil dette være en av bøkene jeg leser i år, som ikke slipper tankene så lett.
Denne må du få med deg!
Denne høres fin ut. Det var litt morsomt at du har har funnet fram tredje boka av Kim Leine, den har jeg også akkurat lastet ned. Morsomt at du også skal høre den nå. Jeg skal bare få ferdig et par andre først. :)
SvarSlettJeg har lest de to første i denne trilogien, så da ble det lyd på siste boken. Artig å at vi skal høre den samtidig Ingun :)
SlettDet er rart hvor forskjellig det går an å reagere på ei bok. Jeg leste anmeldelsen til terningkast 1 i BT og tenkte at så ille kan det vel ikke være. Den 1-eren har nok gjort mange nysgjerrige og salget av boka har vært godt. Men jeg må dessverre si meg enig med BTs anmelder! Holmås forteller en sterk historie som krever finfølelse.Men Holmås forteller på en måte som får meg til å tenke at han bruker storslegga. Og han påstår at den døve Sigurd er intelligent, men i partier beskriver han ham som nærmest dum. "Sigurd forstår" skriver han flere ganger, som om kunnskap og forståelse ligger tungt for den døve gutten. Og beskrivelsen hans av Sigurd som alvorlig psykisk syk er bare stygg. Jeg har mistanke om at Holmås er inspirert av en bifigur i en av Edvard Hoems bøker, men der Hoem skriver lavmælt og med respekt om den syke, dundrer Holmås løs, stygt og ekkelt. Jeg hadde lyst å brenne boka da jeg var ferdig med den! Svart/hvitt, mange slemme menn og engleaktige kvinner. Dermed blir ikke historien troverdig. Holmås har en interessant idé, men han har ikke språklige finfølelse til å fortelle den på en måte som griper, men som får meg til å ønske at jeg aldri hadde lest den! Huff!
SvarSlettMorsomt at du har så annen oppfatning av denne boka Jorun, flott at du skrev det. :)
SlettFor et spennende innspill du kommer med her KK. Det du sier sveiv meg ikke i det hele tatt, da jeg leste. Jeg oppfattet det motsatt, at Sigurd ble sett på som dum av de fleste rundt ham, men leseren (og han selv) vet jo hele tiden at han ikke er det. Jeg synes han skildrer traumet det var å vokse opp med et sånt handikap på denne tiden, på en troverdig måte, uten at jeg kan si noe om hvordan det var i virkeligheten.
Slett