torsdag 27. januar 2022

Hundreårstrilogien av Gunnar Staalesen

Du må ta en titt på Gunnar Staalesens meritter, ryddig og fint gjengitt på Gyldendals nettside (til tross for at flere av utgivelsene er på andre forlag). Mange kjenner nok denne forfatteren fra krim og Varg Veum, men noen av oss har lyttet andektig til det han har å si, i teatermiljøet og i Amalie Skramselskapet, hvor han har en viktig rolle. Jeg har lest Hundreårstrilogien før, men lytter meg gjennom de mange sidene nå, før jeg skal lese 2020 Post festum, som kom ut i fjor. 

Forlaget om 1900 Morgenrød: 
Den første natten i det 20. århundre blir konsul Carl August Frimann brutalt slått ned og drept. Saken blir etterforsket og får sin tilsynelatende oppklaring. Men var det egentlig slik det skjedde? 

Med et fargerikt historisk bakteppe får leseren følge et knippe av personer og viktige hendelser i Gunnar Staalesens romantrilogi fra Bergen på 1900-tallet. Og bakom slynger hele tiden den uoppklarte mordgåten fra nyttårsnatten 1900 seg.


Konsul Friman deltar på et maskeball på nyttårsaften, når et nytt århundre skal drikkes inn. Ved sin side har han tilsynelatende sin kone, men skarpe blikk kan skimte bak masken, at det ikke er fruen.

Dette lille mysteriet er et av mange små spørsmål, som vi faktisk får svar på underveis. Det store spørsmålet utgjør den røde tråden gjennom hele serien: Hvem drepte konsulen? Tilsynelatende svar, og mange små ledetråder holder handlingstråden varm og synlig for leseren.

Underveis blir vi kjent med et stort knippe karakterer, som dukker opp i forskjellige settinger. Disse skildrer med sitt språk og sine hverdagslige sysler livet på begynnelsen av 1900-tallet, og i mine bergenske ører klinger det godt. 

Av de mange historiske hendelsene som flettes inn i handlingen kan jeg nevne arbeidet på Bergensbanen og åpningen av nytt teater (DnS). Vi hører om amerikafarere, barn som blir syke og dør, om hvordan folk tok vare på hverandre på denne tiden, og hvordan klasse spilte en stor rolle for frihetsfølelsen til menneskene. Det er artig å høre om hvordan den elektriske belysningen fikk betydning for byfolket, og at det i 1914 var 30 biler i Bergen.

Ekstra spennende er det å høre om krigsutbruddet, og hvordan det påvirket Bergens befolkning, og ikke minst brannen i 1916, som er godt kjent historie for mange av oss. Spanskesyken var tøff, og bidro til oppblomstring av uroligheter og dannelsen av fagforeninger. 

En annen ting som fant fotfeste tidlig på 1900-tallet var omstreifende predikanter. Når dette omtales, får vi morsomme replikker fra tvilende foreldre, og ungdommens begeistring. Dette skildres nær sagt i samme åndedrag, som ungpikers blodrøde blomstring, to av mange mursteiner, som på elegant vis mures sammen til denne fargerike fortellingen. 

Som du sikkert skjønner dette er en handlingsmettet roman, som går raskt fremover. Ved hvert kapittel hopper vi noen år frem, men stadig holder vi følge med noen av karakterene.

I avslutningen av denne første delen av trilogien er det urfremførelsen av Nordal Griegs stykke Vår ære og vår makt som får fokus. Jeg så dette stykket 80 år etter det ble satt opp første gang, og frydet meg over å lære tumultene rundt premieren, bedre å kjenne. 

Boken kom ut i 1997

*******

Forlaget om 1950 High noon: 
I oktober 1932 blir en mann funnet druknet i Puddefjorden. Saken blir etterforsket som et mystisk dødsfall, og spørsmålet dukker opp: Har det noen sammenheng med det uoppklarte drapet på konsul Frimann, natt til 1. januar 1900? 

I andre bind av Gunnar Staalesens trilogi om vårt århundre, 1950. High Noon, tas trådene fra den første saken opp igjen, og på ny må spørsmålet stilles: Hva var motivet den gang og nå? Og - kan den skyldige ennå avsløres?

Historien plukkes opp igjen, der hvor forrige bok sluttet. Den uspiselige predikanten blir funnet druknet, og denne gangen er sønnen til etterforsker Christian Moland, junior på oppdagelsesavdelingen.

Vi får høre om følgene av den brutale voldtekten på tjenestejenta Tordis, som skjedde for 15 år siden. Sønnen hennes har kommet til byen, og Gurine, moras tante, forteller detaljer rundt hvordan han ble til. 

Krigen kryper innpå, noe diskusjonene blant folk bærer preg av. Videre opplever vi krigsutbruddet, og ikke minst, en fantastisk skildring av da skipet Voorbode eksploderte på Vågen 20 april 1944. Min farmor var en ung dame den gangen, og på vei ut døren for å gå til frisøren. Hennes hadde lenge vært sengeliggende, og faren jobbet på BDS på kaien, dette har jeg hørt mye om, så det var ekstra spennende å lese Staalesens skildringer av denne ulykken.

Det er ikke tvil om at krigens herjinger i Bergen er spennende lesning. Det skildres på micronivå, gjennom fine skildringer av enkeltmenneskets gjøren og laden, og med politiske briller som gir overblikket. 

Denne boken tar oss gjennom krig og gjenoppbygging, og det er ikke tvil om at menneskene i tiår etter krigen var slutt, var preget av hva de hadde vært gjennom. Staalesen tar et saftig oppgjør med myndighetenes neglisjering av uteseilerne, og skildrer fint skammen de følte, de som var nazivennlige.

Khrusjtsjov, lederen i Sovjetunionen som var den første som besøkte USA hører vi litt om, og også Cubakrisen som pågikk i tidsrommet som High Noon dekker. 

I bokens avslutning befinner vi oss i 1962. Politimannen Ole Berstad er 89 år gammel, og nå ønsker han å snakke med kollegaen sin den gang, Sven Atle Moland. Det var disse to som skulle oppklare drapet på Konsul Friman i 1900, så nå knyttes disse to bøkene nensomt sammen.

Boken kom ut i 1998

*******

Forlaget om 1999 Aftensang: 
Tredje bind i Gunnar Staalesens trilogi om det 20. århundre begynner med etterlysningen av den elleve år gamle Veslemøy Heggøy, som ble borte fra sitt hjem i bydelen Landås en torsdag i oktober 1962. En sak for politibetjentene Nymark, Vadheim og Lyngmo. Samtidig er det noen som ikke kan slippe taket i drapet på konsul Frimann natt til 1. januar 1900...

En ny forbrytelse skjer i åpningen av denne boken, det er spennende når det pågår, og utover i boken ser vi tilbake på hendelsene.

Romanen skildrer tidsånden perfekt, både måten menneskene snakket til hverandre, hva de brydde seg om, og små og store fremskritt som gjøres i hjemmet, tv for eksempel. 

Vi hører om drapet på Kennedy og at det faktisk hadde mye å si for de politisk interesserte i Bergen. Arven etter krigen henger i, de som hadde familiemedlemmer som leflet med nazistene, føler skam, og flere søker seg vekk fra de kjente omgivelsene i fortsettelsen av livet sitt.

Sammen med 70-tallet dukker Isdalskvinnen opp, denne kjente mordsaken, som vi liksom aldri blir ferdig med. Et tiår senere er det Aleksander Kiellandulykken det handler om, og det etter at vi har hørt om oljeeventyrets begynnelse, og den store mangelen på sikkerhet og kontroll som preget oppstarten. Før selve ulykken skildres, får vi noen innledende beskrivelser av livet på plattform samtidig som vi blir kjent med noen av karene som jobbet i oljen. Spenningen øker, for vi vet jo hva som kommer til å skje. Det er ikke til å legge skjul på at tårene mine trillet da min mann og jeg sammen lyttet oss gjennom denne historien, på kjøreturen hjem fra skihelg.

Smilet kom tilbake igjen da jeg la i vei opp Stoltzen og vi hørte om presten i Fyllingsdalen Kirke. Vi befinner oss rundt 1982, akkurat det året jeg selv ble konfirmert i denne kirken. Jeg gikk på Lynghaug Ungdomsskole, og farmor jobbet på gamlehjemmet, så nå beveger Staalesen seg frydefullt nær min egen livshistorie. 

Det føles naturlig at denne siste boken ikke blir like spennende som de to forrige, siden vi historisk sett befinner oss i nåtid. Handlingen mot slutten er preget av det hundre år gamle drapet, som vi får servert løsningen på, som en liten dessert, helt mot slutten. Før vi kommer så langt går den kjente privatdetektiven i Telthussmuget grundig gjennom hvordan det hele hang sammen.

Jeg likte denne boken og resten av Hundreårstrilogien veldig godt, og nå gleder jeg meg til å sette meg ned med 2020 Postfestum, for å se hvordan Gunnar Staalesen oppsummerer og avrunder trilogien, 20 år etter.

Boken kom ut i 2000

*******


Sigmund Sæverud leser helt perfekt. Han har dreisen på striladialekten, tjuaguttdialekten fra Bergen, og fiffens måte å snakke "høybergensk" på. Lydbokversjonene jeg har lyttet meg gjennom ble lest inn i 2019, og hver bok er på drøye 19 timer.

2 kommentarer:

  1. Oy, her har du vært igjennom litt av en samling, på så mange timer....
    Ja, dette var litt av et maraton.
    Ha en fin helg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da jeg begynte å ta bussen på jobb, i stedet for å kjøre, trengte jeg et prosjekt. Veldig artig trilogi, som belyser vår nære historie på en morsom måte :)
      God helg til deg også Ingun!

      Slett