Guttene - en prisbelønnet ungdomsbok av Jessica Schiefauer

Både forfatter og bok var helt ukjent for meg da jeg begynte å lese, og hadde jeg lest bakpå boken hadde jeg sikkert satt den tilbake i hyllen. Jeg var på jakt etter den tynneste boken i ulest-hyllen, og Guttene fikk heldigvis sin store sjanse. Boken har fått den prestisjetunge Augustprisen i hjemlandet, den var også nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og herved slår jeg et slag for den her på bloggen.

Forlaget om boken:
Vi fylte fjorten år den våren, Bella, Momo og jeg.
På vinterettermiddagene var vi som oftest på Momos rom, men i sommerhalvåret var vi i hagen til Bella, eller inne i veksthuset hvis det regnet. Vi lyttet til insektene og så fuktdråpene tørke på kronbladene når solen brøt fram.
Vi levde midt i dette fargesprakende, og det fikk meg til å glemme at jeg var Kim, at jeg hadde en kropp som vokste og sprengte. Veksthuset var en frisone, et sted å gå til der andre lover gjaldt.
På dagtid må Kim og venninnene Bella og Momo leve med krenkelsene fra guttene på skolen, men om natten drikker de nektar fra en fantastisk  blomst som forvandler dem til gutter.
Kim får aldri nok av friheten den andre kroppen gir , og som gutt blir hun også forelsket i Tony. Sammen opplever de spenning og en gjensidig tiltrekning, men som jente er ikke Kim interessant for Tony.

Blomsten på coveret er den egentlige hovedpersonen i romanen, for hadde det ikke vært for nektaren fra denne blomsten så hadde ikke eventyret åpnet seg for de tre jentene.

Denne romanen har en handling som er vanskelig å skildre. Prøver en å gå dypere enn de korte trekk som forlaget har holdt seg til, vil det bare høres banalt ut. Dette handler ikke bare om tre hormonelle og søkende fjortiser som tester ut gutter. For å bli kjent med seg selv på nytt, sånn som ungdom gjerne må, søker ikke jentene ut, men heller innover i seg selv.

Her er elementer av utkledning og skuespilleri, av forstillelse og eksperimentering. I tillegg opplever vi spenningen når Kim og Tony slår seg sammen og skal på tokt, og ensomheten når hun mot slutten trekker seg helt tilbake.

Det er noe eventyrlig over romanen, for leseren må akseptere at en kropp kan forvandle seg (til det ugjenkjennelige) for så å vende tilbake til normalen etter en natts søvn. De tre jentene er mye overlatt til seg selv av sine foreldre, men de har hverandre og har et helt spesielt vennskap. Nektaren de drikker åpner et hull i virkeligheten, som på godt og ondt gir dem innsikt og erfaringer å ta med seg.

Da jeg nærmet meg rekkehusområdet, var sokkene slitt i stykker. Beina mine var numne av kulde helt opp til knærne, men jeg hadde ikke vondt og kjente ikke at jeg var våt. Hodet mitt var et hull, tankene var blemmer som hadde sprukket. Jeg dro hendene over kinnene, kjente sårene fra kvistene som krigsmaling i ansiktet. 

Språket i romanen er nydelig, med få ord greier forfatteren å sette farge og personlighet både på mennesker og blomster. Det er Kim som har den ledende fortellerstemmen, og det er også hun som ikke greier å gi slipp på friheten de har opplevd som gutter.

Til tross for at jeg er ute av min mest utforskende ungdom, traff denne boken meg på en fin og litt undrende måte, så jeg anbefaler den gjerne videre til voksne. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2011/på norsk 2017
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar

Jeg fant en bloggomtale av boken og det var Alettesbokverden, titt gjerne innom henne!