Mandeltreet av Michelle Cohen Corasanti

Boken blir sammenlignet med Drageløperen, og den likte jeg jo godt, så hvorfor ikke?
Litt "satt ut av spill" av det pastellvakre coveret, kom den harde virkeligheten i historien brått på meg.

Fra bakpå boken:
1955. I en fattig palestinsk landsby underlagt israelsk militærstyre, blir tolv år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familien mister både hjemmet og levebrødet.
Men Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og ved hjelp av sine ekstraordinære evner i matematikk og fysikk, vinner han et universitetsstipend som gjør det mulig. Studiene bringer ham ut på en inspirerende reise i en verden full av fordommer, men også uendelige muligheter. 

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 366

Kilde: Leseeksemplar

Når jeg leser de første hundre sidene av denne boken tar jeg meg i å være livredd for at dette var virkeligheten for mange palestinere. Saken er at livene til mange palestinere sikkert var mye verre, enn det som beskrives her. Det skjærer meg i hjertet, at noen kan behandle andre mennesker så vont. Ichmad feirer 12 års dagen sin med familien og landsbyen. Han er utrolig smart med tall, og det at han regner, beregner og analyserer for å koble av, skal følge ham gjennom hele oppveksten. De hjerteskjærende hendelsene kommer på løpende bånd, og Ichmad og søsknene hans gjør det beste ut av det lille de har. Jødene er ute etter dem, etter at huset deres er brent og de er jaget vekk, må de bo i telt. Så skaffer de seg noen pappesker, sånne du vet som Israelerne får fraktet de nye kjøleskapene sine hjem i. Disse bor de i, før de klarer å bygge seg et bitte lite hus. Bare få dager etter kommer de og brenner ned huset, fordi de ikke hadde løyve. Løyve ville de aldri fått, siden faren i familien sitter fengslet.
Dette er starten på boken, og det er den jeg synes er sterkest å lese. Vi følger Ichmad i livet videre, som ikke blir så mye lettere selv om han går på universitetet og senere kommer seg til USA.
Jeg opplever boken som troverdig, selv om jeg ikke kan nok om konflikten til å begrunne dette noe videre. Det eneste jeg reagerer på er hans loyalitet til broren Abbas, som tidlig tok avstand fra Ichmad og det livet han ville leve. Inn i teksten flettes mange hendelser som beskriver forholdene i bosetningene og senere i Gaza. Besøket i dyrehagen er morsomt, men på en vemodig og trist måte.

En smakebit:
Nedslaktede palestinske småbarn lå i søppelhauger side om side med israelsk militærutstyr og tomme whiskyflasker. Bygningene i den palestinske flyktningleiren Shatilla var bombet sønder og sammen. TV-kameraet zoomet inn på de israelske blussene som fortsatt var festet til de små fallskjermene sine, og som lå strødd utover området. 

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel.