Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Elskede Sputnik er den niende romanen av Haruki Murakami som ble oversatt til norsk. Den regnes for en av de mest velkomponerte og "streite" romanene, så den er godt egnet som innfallsport til dette spennende forfatterskapet. 

Forlaget om handlingen:
Tjueto år gamle Sumire er forelsket i Miu, en sytten år eldre kvinne. Men mens Miu er glamorøs og suksessrik, kler Sumire seg i svære boots og en altfor stor bruk tweedjakke, og drømmer om å bli for fatter. Hun sitter i timevis på telefonen med bestevennen K og snakker om de store spørsmålene i livet. 

Hva er meningen med litteraturen, hva er egentlig seksuell tiltrekning, og burde hun fortelle Miu hva hun føler for henne? 

K, som selv har vært forelsket i Sumire i flere år, forsøker å gi råd så godt han kan. Så en dag ringer en desperat Miu ham fra en liten gresk øy. Noe uforklarlig har skjedd med Sumire, og hun trenger hans hjelp. 

Denne romanen har et begrenset persongalleri, men det har ikke noe å si for historien eller hvor medrivende romanen er. 

Det er K som er fortelleren, han er en ungdom som litt tilfeldig har blitt barneskolelærer. Han er en ensom sjel, som ser ut til å trives med livet sitt. Så møter han Sumire, og de to finner tonen. Hun er et par hakk snålere enn ham i aleneheten sin, men de har gode samtaler om blant annet skriving. Spesielt likte jeg den delen hvor de snakket om litteratur, og om hvordan en kan skape en levende fortelling, og få en tekst til å henge sammen.

Det er mye dialog i denne romanen, og selv om vi blir kjent med tre ensomme mennesker, så handler det mye om forelskelse og begjær. Sumire påstår overfor K at hun ikke har seksualdrift, og Miu, som Sumire blir kjent med i et bryllup, har en lignende utfordring. K derimot er superforelsket i Sumire, men vokter seg vel for å gå for fort frem, siden hun er så åpen om hvordan hun føler det.

Handlingen byr på et lite krimplott, som fører K ut av Japan og hele veien til en gresk øy. K gjør en skikkelig innsats når han skal hjelpe Miu å finne Sumire, men selv når spenningskurven peker oppover, er det de flotte betraktningene rundt liv og kjærlighet som bærer romanen. 

Elskede Sputnik er kanskje en underlig tittel, men når du leser får vi en god pekepinn på hvor den kommer fra. Det er en gjenkjennelig Murakami-humor i romanen, katter har en rolle (som alltid) og karakterene har trekk som også går igjen i hans romaner. 

Jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Pax

Utgitt: 1999/på norsk 2010

Oversatt: Magne Tørring

Sider: 248

Kilde: Kjøpt selv 

Jordfest av Eivind Buene

Komponisten Eivind Buene har, i tillegg til å skrive musikk for symfoniorkestre og festivaler, skrevet romaner og essays. Hans romandebut fant sted i 2010 med tittelen Enmannsorkester. Jeg har ikke lest noe av ham før, men presentasjonen av Jordfeste pirket liv i min mørke side, så denne ville jeg få med meg.

Forlaget om handlingen:
Ingen vet hvor ideen kom fra. Noen mener at den oppsto dypt inne i finansdepartementets embetsverk under Tajik-regjerningen. Et seiglivet rykte sa at det var Erna Solberg, på dødsleiet med en hissig virusinfeksjon, som hadde stukket en gul lapp i hånden på en sykepleier.

Ikke så mange år fra nå er Norge islagt. I 2043 opprettes Nynorge opprettet på den arabiske halvøy, og med unntak av noen få hardhauser flytter nordmennene sørover til det mange betrakter som en luksuskommunistisk stat. Her jobber Lydia i boligavdelingen. 

En dag dukker en kvinne opp på arbeidsplassen hennes, sier at hun er Lydias søster, og at faren deres er død hjemme i gamlelandet, hvor Lydia ikke har satt sin fot på 20 år. 

Dette blir starten på en reise gjennom snø og is, via samiske separatister og kvadraturfrikere, og inn i egen fortid. Lydia blir kjent med et frysetørket Oslo der man kjører snøscooter over Valkyrie plass, og bygningene synger i vinden.

I de beste romanene jeg leser, byr historiene på uventede omgivelser og miljøer, gjerne med et sci-fi preg, som aller helst er satt i en tid, ikke så veldig langt fra der vi befinner oss i dag. Med tanke på alt som skjer i verden akkurat nå, så treffer Eivind Buene blink hos meg, for dette ble en skikkelig skremmende og samtidig tankevekkende leseopplevelse. 

Jordfest er en blanding av halvrealistiske fremtidsutsikter for landet vårt, og en historie om to søstre som finner hverandre i voksen alder. Skildringene av hvordan de to kvinnene litt famlende og forsiktig bekrefter og styrker relasjonen sin er fin lesning, men det er ikke tvil om at det som har med politikk og samfunn å gjøre, var det som traff meg best.

Tilsynelatende fungerer samfunnet som ble opprettet i 2043 godt, bortsett fra en broket forsamling med folk som ikke vil følge strømmen, er alle nordmenn flyttet til den arabiske halvøyen. Når Lydia blir med søsteren Tale tilbake til Oslo, møter hun mennesker som fremdeles lever her, og flere reflekterte samtaler oppstår:

        Du, det fungerer veldig bra. Det er ingen som lever under fattigdomsgrensen, ingen segregerte eller underprivilegerte områder, etter at firedagers-uka ble innført er det så og si ingen arbeidsledighet.
        Jo, jo. Det virker bare så... maskinelt, det hele. Jada, jeg skjønner at jeg kommer fra en annen tid. Min tid har vært. Og den kommer ikke igjen. Men det å overlate så mange beslutninger til algoritmer, til kunstige intelligenser, jeg vet ikke... finnes det noen plass utenfor systemet?

Det er dette livet "utenfor systemet" som gir romanen en ekstra dybde. Å ønske alle velkommen til å leve det livet de selv ønsker, fungerer ikke i et rigid system, noe Lydia får helt nye perspektiver på, etter hun har besøkt Norge igjen. 

Ah, dette var spennende tankestoff å jobbe med i sommervarmen, da ferien bød på lange turer i vill natur. Jeg koste meg virkelig med denne romanen som klarte å pirke litt i mine egne tanker om hva som er troverdige scener for vår fremtid. 

Jeg anbefaler gjerne Jordfest av Eivind Buene videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Skyggekvinner av Fumiko Enchi

Siden jeg skal lese fem romaner av Haruki Murakami i sommer, så var det spennende å få med seg en annen forfatter fra Japan. Skyggekvinner kom ut i 1957 men har ikke tidligere blitt oversatt til norsk. Romanen er en del av forlagets serie om oversette mesterverk, det at den i det siste har blitt utgitt på ny verden over, pirret min nysgjerrighet.

Forlaget om handlingen:
Tokyo, sent på 1800-tallet: Den plikttro hustruen Tomo er kommet til storbyen på et helt spesielt oppdrag. Hun skal studere en rekke unge jenter for å velge ut en skjønnhet som kan inngå i husholdningen – som mannens konkubine. 

Behersket, men med sinnet i opprør, plukker Tomo ut en slående vakker femtenåring som intetanende følger med henne hjem. 

Etter hvert tvinger mannens grenseløse seksuelle appetitt flere unge kvinner inn i huset, men i takt med at samfunnet utenfor gjennomgår store endringer, fremstår ordningen som gjelder i hjemmet, stadig mer gammeldags. Hvordan skal Tomo bryte med plikten som er så dypt festet i henne?

Tradisjonen vi får ta del i gjennom denne romanen er veldig eksotisk, og jeg antar at det har skjedd dramatiske justeringer av den, siden bokens utgivelse i 1957. 

Det er vanskelig for en moderne leser av i dag å forstå hvordan barn kunne bli solgt som sexarbeidere av sine egne foreldre, og at det ikke var heftet skam, ved verken kjøp eller salg.

Byråkrathustruen Tomo Shirakawa har med seg sin ni år gamle datter Etsuko og en tjenestekvinne når hun reiser tilbake til Tokyo for å snakke med sin tidligere nabo Kin Kusumi. Hun har stor tro på at Kin kan hjelpe henne med å finne en egnet konkubine til sin mann. 

Det er skrevet mye kultur inn i romanens teks, vi hører om geishadans, shamisen musikk, tesermonier og besøk i templer. Litt politikk får vi også lære om, jeg hadde for eksempel ikke hørt om Meiji-restaurasjonen, før jeg den ble nevnt i denne romanen. 

Romanen diskuterer fornedrelsen Tomo er utsatt for, for det er ikke bare greit at mannen bruker all sin tid og masse penger på en ung elskerinne. Hemmeligholdelsen som gjøres overfor deres datter er Tomos problem, hun vil ikke at Etsuko skal vite hvilken rolle femten år gamle Suga egentlig har i familien deres. 

Skyggekvinner har en god utvikling, romanen byr på et eksotisk innblikk i en verden veldig ulik den vi lever i. Historien fortelles på en lavmælt og respektfull måte, uten å dele ut skyld eller skam. Vi kjenner jo Japan som et rikt land, men fattigdommen (fra før Meiji-tiden?) som fikk familier til å selge barna sine, lyser gjennom i teksten. 

Er du klar for å utvide horisonten,

så anbefaler jeg deg å lese Skyggekvinner ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1957/på norsk 2025

Sider: 215

Oversatt av: Ingvill Kjærstein

Kilde: Leseeksemplar

Ingen av oss kommer tilbake av Torborg Igland

Torborg Igland debuterte i år med diktsamlingen Ingen av oss kommer tilbake. Hun kommer fra Grimstad, stedet jeg tilfeldigvis befant meg på, da jeg første gang tok fram diktsamlingen fra bokhyllen i campingvognen, og leste den ute i solen, på en idyllisk liten campingplass. 

Forlaget om diktene: 
Ingen av oss kommer tilbake handler om barnets utsatthet, og beveger seg i spennet mellom det å være fremmedgjort og det å høre til, mellom det allmenne og det personlige, i et landskap der omsorg og arbeid, natur og mystikk, sivilisasjon og ødeleggelse utgjør rammene for det voksne jeget og barnet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 50
Kilde: Leseeksemplar

Ingen av oss kommer tilbake er en tittel som kom til å gi mer og mer mening for meg, etter hvert som jeg leste, og gjenleste. Min erfaring er at dikt må leses flere ganger, før den dypere meningen åpenbarer seg. 

Det første som traff meg var sitatet, som forfatteren har valgt for å sette stemning for diktsamlingen sin. Det er Toni Morrisons ord fra Nobeltalen hun holdt i 1993:

I don`t know whether the bird you are holding is dead og alive, but what I do know is that it is in your hands. It is in your hands.

Det er mye kamp i denne diktsamlingen, det brenner, det rives og klores og noen klamrer seg fast. Men, her er trøst også, noen som viser omsorg og aldri mister håpet.

Teksten gjør noe med meg når jeg leser, jeg føler smerten og fortvilelsen som kommer frem i diktene, og det er nesten for tungt å bære. Men, bære dem kan jeg og skal jeg, for dette er ikke min kamp, og av ren medfølelse står jeg i det og puster tungt, med det sterkeste håp om at krigen skal slutte.

Jeg kjenner ikke barnets far
og heller ikke hendene hans
og buen han spiller med
Til barnet sier jeg
Ikke lengt etter hender som likner dine
og skjegget hans, det vil vi ikke ha

De neste dagene går vi og venter på 
at han skal komme tilbake
men ingen av oss kommer tilbake

Det er en kort diktsamling Torborg Igland har skrevet, men den tar tid å lese, så da jeg satt den tilbake i hyllen, hadde den blitt lest i, mange ganger. 

Liker du å lese tekster som får hjertet til å banke og som planter uro i sjelen din, da er denne imponerende diktdebuten verdt å ta en titt på.

 Ingen av oss kommer tilbake er en diktsamling
det absolutt er verdt å ta en titt på ⚄

På jakt etter Norge av Toril Moi

Ikke la deg forlede til å tro at dette er en enkel bok med reiseskildringer fra en tid hvor menneskene reiste på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. I denne boken tar professor i litteratur Toril Moi oss med på et dypdykk inn i den norske folkesjelen. Toril Moi har i førti år bodd og arbeidet ved universiteter i USA og er en forfriskende folkelig stemme fra den, ofte så tunge og traurige akademiske verden.

Forlaget om handlingen: 
I denne boken får vi nyskapende forskning skrevet for et bredt publikum. Prosjektet er både historisk og personlig, for i sin utforskning av kultur og liv i Norge bruker Toril Moi seg selv som eksempel. 

Resultatet er ikke en memoar eller en selvbiografi, men en reiseskildring fra tiårets kulturliv. I sin reise gjennom arkivene fant Moi fram til filmregissøren Edith Carlmar og forfatterne Aimée Sommerfelt, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Torborg Nedreaas, Ebba Haslund, Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Kjøpt selv

En fin innledning gir leseren en forventningsavklaring til hvordan en bør lese, for å få mest mulig ut av boken. Det handler mye om litteratur, og drivkraften i boken er forskjellige tekster skrevet av et knippe forfattere. 

Moi bruker bøker og filmer, ispedd norsk lokalhistorie til å skrive frem den norske folkesjela. Spesielt artig er det å få satt ord på, hvordan en bør lese romaner som er skrevet, la oss si på 50-tallet. Moi leste disse bøkene for første gang på 70-tallet, med tiårets opprørsånd i seg, og hvilket blikk har en når en leser bøkene igjen i dag?

Selv om jeg har lest 200 bøker i året lenge nå, så føler jeg ikke at jeg virkelig kan lese. Moi minner meg på hvordan kulturen jeg ble født inn i har formet meg, og snakker om hvordan norsk identitet har blitt formet fra 2. verdenskrig og fremover. 

Jeg leste denne boken på sommerens 4 ukers biltur i Norge. Vi passerte hjemplassen til Aasmund Olavsson Vinje da jeg begynte på kapitlet som handlet om Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Så leste jeg om to av de viktigste romanforfatterne på 50-tallet, Mykle og Bjørneboe og målstriden de var aktive deltagere i. 

Torborg Nedreaas er neste ut, og for meg som er med i selskapet med hennes navn, og har lest mye av henne, ble Mois tanker rundt hennes tekster et høydepunkt. 

Ebba Haslund har jeg ikke lest så mye av, men det skal jeg få gjort noe med. Filmskaperen Edith Carlmar var et helt ukjent navn for meg, men måten hun gikk i bresjen for kvinnelige filmskapere, ga henne en stor flott fjær i hatten fra meg.

Toril Moi skriver med et feministisk blikk på verden, hun skriver norskhet, norske væremåter og norsk identitet. Kjærlighet, sex, abort, husarbeid, kvinnesyn, kristendom og meningen med livet, er noe av det vi er innom i denne medrivende og veldig interessante boken. 

På jakt etter Norge er delt inn i syv deler, og i etterordet bekrefter inntrykket jeg fikk da jeg leste, at teksten er formet som essays, som gjerne kan leses separat. Selv om forfatteren av denne boken er en fagperson av rang, så kan ikke alle tema fenge alle lesere like mye, så en fin måte å lese boken på, er å ta et kapittel om gangen. 

Når jeg skriver dette sitter jeg på kafè på Oppdal og skriver. Jeg har jaktet på norskhet rundt sørlandskysten og langs Mjøsa, vi har møtt godt kledde fjellkarer på vei opp på Høgronden og Gravskarhøgda og vært innom Grimdalstunet, fordums kobbergruvedrift i Åmdal og gått 10km. tur i den gamle tømmerrennen i Vennesla. 

For et nydelig land vi bor i! tar en seg tid til å farte litt rundt og stoppe for eksempel ved Mollestadeika, Norges nest største tre med en omkrets på 11 meter, vil en også se jorder som bugner av korn, og koselige mennesker som bidrar til at vi som farter rundt og blir kjent med landet, blir tatt godt i mot. 

Takk for en super bok Toril Moi - måtte mange finne frem til den ⚄

Generasjon null av Stefan Ahnhem

I fjor startet Stefan Ahnhem en ny krimserie med En helt annen historie. Tittelen sier litt om sceneskiftet, men til stor glede for oss som har fulgt serien om Fabian Risk, vil han utgi bok hver annet år begge disse seriene. Generasjon null er Fabian Risk 7, en velskrevet serie som ikke er for de aller mest lettskremte.

Forlaget om handlingen:
En sensommernatt går strømmen i store deler av Skåne. Fabian Risk ser mørkleggingen fra seilbåten sin i Öresund, sammen med datteren Matilda.

Tilbake i Helsingborg står han og kollegaene overfor en rekke tilsynelatende uforklarlige saker i etterdønningene av mørkleggingen. Etterforskninger der vitnene oppfører seg merkelig, og ingenting ser ut til å stemme.

Samtidig blir Fabian kontaktet av en tidligere kjæreste. Datteren hennes er forsvunnet - er hun kidnappet, eller er det faren som står bak?

Fabian begynner å ane et mønster. Men hva er det han ikke ser?

Når jeg kaller Generasjon null for velskrevet, så var det en underdrivelse av dimensjoner. Historien er så godt komponert og har så mange finesser at en ikke kan beskrive den som annet enn genial. 

Et stort antall karakterer skal introduseres med hver sin skisse. Dette danner en ramme om historien, som setter stemning, som med Amanda Olsen. Hun har en datter på 12 år som heter Emelie, og en ufyselig ektemann. Emelie griner fra sengen sin, og Amanda blir forbudt av mannen å gå inn til henne, når hun så gjør det er både Emelie og mannen forduftet.

Et lammende strømbrudd som rammer store deler av Skåne settes i forbindelse med et milliardran som skjer på samme tid. Politiet ser på dødsfallet til Cornelia Berghammar, hundeeieren som er naboen til en familie med masse katter, men rettsmedisineren avskriver det som slag.

Fabian Risk og gruppen hans får en ny medarbeider. Linn Hagman er ikke en beskjeden nykomling, men en som er på hugget, bidrar med innspill og får gjort ting. Det er hun som stiller spørsmål ved rettsmedisinerens påstand om slag, og med det begynner ballen å rulle.

Stefan Ahnhem har en skriveteknikk hvor det i møte mellom to mennesker foregår to ting samtidig. Som når de snakker med rikingen Edelfeldt: han rydder og prater med personalet sitt som forbereder fest, samtidig som han går rundt på eiendommen sin og avhøres av politiet. Eller når de avhører en som ligger på sykehuset og okker seg over å få fart i smertepumpen, samtidig som politiet fortvilet prøver å lokke detaljer ut av ham.

Generasjon null er en talende tittel på denne historien, og det samfunnet som skisseres opp her er skremmende til tusen. Plottet er bygget opp sånn at leseren hele tiden holder på engasjementet, og lurer oppriktig på hva det er som ligger bak de underlige scenene som utspiller seg. Det er når det går opp for deg hva som holder på å skje, at det blir skikkelig creepy. 

Stefan Ahnhem sin nyeste historie byr på et dryss av samfunnskritikk, men først og fremst er dette en fartsfylt krim med mye nerve. Stødige karakterer og en historie som holder mål gjennom hele boken gjør at leseren avviser tanken på at dette muligens ikke kunne skjedd i virkeligheten - for det kan det kanskje...

Jeg anbefaler Generasjon null på det varmeste ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 547

Oversatt av: Henning Kolstad

Kilde: PDF fra forlaget

Haruki Murakami og Jean-Christophe Deveney - Manga stories vol. 1

Haruki Murakamis fantasifulle og ettertenksomme historier er perfekt for tegneserie, og endelig har noen av dem kommet ut i dette formatet. Bøkene er ikke oversatt til norsk, men fortellingene er allikevel lett å forstå, gjennom det enkle språket som passer godt til illustrasjonene, og ikke minst mengden av lydhermende ord.

Boken jeg har lest nå inneholder fire av disse korte historiene. Birthday Girl kjente jeg igjen, så den har jeg nok lest ett eller annet sted, men ellers var de tre andre novellene ny for meg. 

Alle fire novellene gjorde inntrykk, det mørke appellerer alltid til meg, og streken sammen med de dystre fortellingene gjorde at jeg leste sakte, og nøt stemningen denne leseopplevelsen satt meg i. 

Historiene tar for seg tap, sorg og det å la seg spise opp av dårlig samvittighet. Murakami har alltid et sideblikk på hvor unødvendig det er å grave seg ned i disse negative følelsene, så selv om det er mørkt, finnes det alltid håp.

I den første novellen er det en kjempefrosk som styrer handlingen, i den andre møter vi en mann som uten vederlag gjør en detektivjobb for en kvinne. Hun undrer seg over at han ikke vil ha betalt, noe vi får svar på, som er en del av punchlinen. Birthdaygirl får ett bursdagsønske av den eksentriske restauranteieren hun jobber for, og den siste novellen, som også er den mest hjerteskjærende og dypsindige, har følgene av en kjempebølge som omdreiningspunkt.

Mulig det er vanskelig å lese teksten på disse to eksemplene, men bildene gir en liten pekepinn på hvordan illustrasjonene fremstår.

Super-Frog Saves Tokyo

Where I`m likely to find it

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal lese de andre bøkene i denne serien,
så jeg anbefaler gjerne Haruki Murakami i tegnet versjon videre ⚅

Forlag: Tuttlepublishing

Utgitt: 2023

Sider: 142

Kilde: Lånt på biblioteket