Malurtveien 10 av Maria Sand

Maria Sand er en norsk forfatter og skuespiller, som debuterte i 2015 med Hold pusten så lenge du kan. Jeg har ikke lest denne romanen, så hennes andre roman ble mitt første møte med henne. Her møter du en katolsk familie i fem generasjoner, hvor arvesynd, svik og tilgivelse er viktige punkter.

Fra forlagets beskrivelse:
De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood. Mi er forberedt på katastrofe.

Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene. Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare.

For en original og skjønn familiesaga Maria Sand har skrevet. Måten hun skriver om alle generasjonene på en gang, kunne fort blitt litt forvirrende, men siden det er Mi som er forteller hele tiden, så gjør ikke disse sprangene i teksten noe.

Ulykken som rammet oldemor Agnes da hun var en ung lærerinne, kom til å prege hennes forhold til andre mennesker, også sin datter og sin mann. Det er grusomt å høre hvordan hun ikke kommer videre i livet, og skildringene av angsten hennes er så gode, at jeg får regelrett vont i hjertet.

Det er Agnes` fortjeneste at deler av familien blir katolikker, og disse religiøse tilbøyelighetene skal komme til å prege familien i generasjoner. Vi hører om datteren hennes, altså mormoren til Mi, og også hun legger til en grusom skjebne i familiens historie, en skjebne som får følger.

Jeg prøver å forstå hva legen sier. Prøver du? Forstår du hva som har skjedd? Hva som kunne ha skjedd? Hvorfor viste du dem båten? Kan du ikke la være å presse din egen barndom på dem hele tiden?

Og det er akkurat det denne romanen handler om, hvordan vi hekter vår egen ryggsekk på de som kommer etter oss. Det er Mi`s mann som snakker i utdraget jeg har valgt meg, og han er temmelig irritert på Mi som har forårsaket at barna rodde ut i båten alene.

Mor og far til Mi skildres som to umodne skuespillere, som gjerne overlater barna til besteforeldrene og reiser rundt for å jobbe og feste. Det er ikke så mye annen dramatikk rundt disse, selv om vi får noen kloke refleksjoner rundt hvordan det var å være barn med disse to som foreldre.

Du har sikkert skjønt det, denne romanen krøp langt inn i hjertet mitt. Malurtveien 10 er en roman med karakter, som fremstår som troverdig og helt fri for sentimentalitet. Språket er godt, og vendepunktene mange, så her var det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 267

Kilde: Leseeks

Dvalen av Camilla Grebe

Dvalen er en frittstående oppfølger til fjordårets Glassnøkkelvinner Husdyret. Jeg var begeistret for den, både handlingen og måten Camilla Grebe skriver på, så det var med iver og glede jeg festet på meg øretelefonene og la i vei i Stoltzen, med boken på øret.

Forlaget om handlingen:
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. 

Aller først en advarsel, går du på tur når du lytter, pass på så du ikke går utfor veien, for dette er i perioder vanvittig spennende. Grebe har med kløkt og oppfinnsomhet puslet sammen en historie som byr på mye mer enn bare drap og etterforskning. Her stilles det betimelige spørsmål, som i alle fall ga denne leseren, noe å tygge på. Hva sosiale medier gjør med oss mennesker, hvordan vi lever våre liv gjennom skjermen, og lar vår lykke avhenge av likes og kommentarer, var besnærende og litt skremmende lesning.

Karakteroppbyggingen er akkurat sånn som jeg liker den, uten lange digresjoner faller alt på plass av seg selv, og spesielt Pernilla mor til Samuel og ikke minst Samuel selv, kommer en godt under huden på. Det ligger en hund begravet i Pernillas fortid, som inkluderer en fraværende mor og involvering i menighetsarbeid som har hatt dårlig påvirkning på henne.

Samuel er en ungdom som gir faen i det meste, så lenge livet på kort sikt er behagelig. Han er en lite sjarmerende person, som jeg tenker burde fått en tupp i ræven av sin mor for lenge siden. På den positive siden, språket til Samuel tilfører handlingen kjærkommen humor, og mot slutten av boken blir også denne karakteren til å holde ut.

Manfreds historie begynner med at datteren faller ut av  vinduet, og denne ulykken følger historien helt til slutt. Det er interessant å se hva ulykken gjør med Manfreds relasjon til sin kone, noe som avrundes med en sterk konklusjon som innbefatter smugrøyking og mobilbruk. Han leder også etterforskningen av mordene, men denne delen av handlingen er nedtonet til fordel for det som skjer med Samuel og Pernilla.

Det fungerer bra med fire innlesere, alle gjør en god jobb, og skiftingen av synsvinkel blir tydelig for lytteren.

Er det kvalitetskrim som kan få deg til å holde pusten (eller gå utfor veien) du er på jakt etter, så let ikke lenger, her har du den!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 12 timer

Kilde: Lytteeksemplar

De uskyldige av Kristine T.G. Hardeberg

Det er alltid spennende å lese debutanter, og når forfatteren har bakgrunn fra blant annet kunsthistorie, så skjerpes interessen min betraktelig. Jeg kan ikke si annet enn "takk for turen", for det var deilig å være tilbake i vakre Firenze igjen ☺

Forlaget om handlingen:
Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være. 

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske? 

Handlingen i denne romanen er vanskelig å si noe om, uten å røpe detaljer, som bør komme som en overraskelse på leseren. Jeg brukte mye tankeenergi underveis på å fundere på når de to historiene møtes, selv om koblingen føltes ganske selvsagt.

Den første historien finner sted midt på 1800-tallet, i en urolig tid for Italia, som endte med at de forskjellige statene på halvøyen ble samlet under ett flagg i 1861. I De uskyldige bygges historien rundt kvinners kår og ufrihet på denne tiden. Det var ikke vanlig at kvinner fikk utdannelse, så når mor nekter i ren frykt for hva folk vil si, ordner far til Teresa det slik at hun får en privatlærer. Vi er i Firenze, og det kjente renessansebygget som ble satt opp som et hittebarnhus på 1400-tallet spiler en viktig rolle.

Romanen starter med nåtidshistorien, som finner sted i 1995. Sandras mor har dødd og hun finner ting etter henne som bygger oppunder nysgjerrigheten hun alltid har hatt på sin egen historie. Hun reiser til Firenze for å finne sin far, og mens vi er der er det vi får smake på den italienske gjestfriheten.

Kristine Hardeberg har skrevet en skjønn roman, hun bruker et fint språk og har gode karakterskildringer. Jeg er glad i sanselige historier som får frem essensen av en kultur, og det får vi med De uskyldige. Det er mye jeg skulle likt å lært mer om, både Ospedale degli Innocenti og denne brytningstiden i Italia, og siden nåtidshistorien egentlig ikke tilførte den andre historien noe, syntes jeg at den kunne vært kuttet vekk. Skrive kan hun i alle fall, så jeg gleder meg til neste bok!

Forlag: Liv

Utgitt: 2019

Sider: 403

Kilde: Leseeks

Skogens historie av Reidar Müller

Det var Berit som åpnet øynene mine for denne boken, så jeg skylder henne et stort takk for akkurat den omtalen! Selv om jeg ikke er spesielt interessert i skog (eller ulv) så fenget denne boken godt nok til å lokke meg opp av lesestolen og ut på tur, flere ganger.

Forlaget om boken:
Med sekken full av spennende kunnskap blir gleden ved å ferdes i skogen enda større.

Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den - og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det - å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?

Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Det er alltid like spennende å gå igang med sakprosa på øret, og denne gangen tenkte jeg faktisk "hva er no dette for noe....?" Helt til det var gått en liten time, og jeg tok meg i å følge nøye med, smile anerkjennende og sukke fornøyd.

I Skogens historie tar Reidar Müller for seg mye mer enn bare skogen, selv om han begynner med mosen og jobber seg utover, oppover, bortover... Vi blir kjent med skogens dyr, alt fra insekter, fugler og større dyr, helt til vil liksom stopper opp ved ulven. For det er mye ulv i denne historien, et fascinerende dyr som er temmelig misforstått hos de fleste av oss. Sammenligningen av ulv og bjørn i referanser som har med livet å gjøre var artig å høre om.

Tidsmessig så beveger vi oss fra tidenes begynnelse, gjennom istider og deler av evolusjonen, og frem til i dag. Müller har også mange "funfacts", som spriter opp teksten og gjør den lett og underholdende å lytte til.

Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og lar oss være med når han blir skikkelig "bitt av ulve-basillen". Jeg selv formelig kjente på kroppen, hvordan han lengtet ut i skogen, og kunne godt tenke meg å finne på et sånt solitude-stunt.

Er du fan av skogen, eller vet å sette pris på en ensom vandring, så er Skogens historie noe for deg. Her får du eventyrlyst, utforskertrang og en masse kunnskap, i en og samme underholdende bok!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 8:36

Kilde: Lytteeksemplar

Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

Endelig! et nytt møte med Huldar og Freya. Jeg har lest det meste av Yrsa Sigurdardottir sin krim, og blir igjen og igjen slått i bakken av kvaliteten på plott og spenningskurve. Dette er krim som du sluker i en fei, uten å sette noe i halsen ☺

Forlaget om handlingen:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. 
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. 
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? 

I Yrsa Sigurdardottirs serie møtes politi og barnevern på Island. Bøkene i serien står støtt på egenhånd, men forfatteren er grei med trofaste lesere, og bruker ikke mange ordene på å repetere hendelser fra tidligere bøker i karakteroppbyggingen. Tenker allikevel at det går greit å hoppe rett inn i Galgen, som er den ferskeste boken.

Igjen skaper forfatteren et plott hvor den endelige løsningen på mysteriet ikke avsløres før helt mot slutten. Handlingen innbefatter en del krangling på kammerset, hvor Erla, den kvinnelige politisjefen fremstår som en skikkelig bitch. Nykommeren, studenten Lina er et friskt pust, og den nylig avslørte homofilien til Gudlaugur, gir en menneskelig fønvind inn fra siden.

Med privatlivet til Huldar skjer det ikke så mye i Galgen, mens Freyas historie utvikles videre. Hun har vært behjelpelig med å passe broren Baldur sin lille datter, når han har sittet i fengsel, og nå når han skal løslates oppstår det noen utfordringer hun må ta seg av.

Handlingen foregår i Reykjavik, og siden jeg tilbrakte ti dager her for et par år siden, var det med glede jeg fulgte karakterene rundt i gatene. Det var lite vær og vind og øde landskap denne gangen, men det er greit for Island er jo så mye mer enn stemninger skapt av ødemark og værguder.

Tematikken som ligger til grunn for handlingen dreier seg om ufrivillig sex, distribusjon av dette og ikke minst hevn. Kanskje ikke så originalt, men den godeste Yrsa har skrevet sammen en skikkelig bladvender, så det gjorde ingen verdens ting.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2019

Sider: 383

Kilde: Leseeks

Artemisias verden har en fin omtale av boken!

En av mange flotte gater i Reykjavik

Kjærlighet og mørke - biografi om Marie Hamsun

Interessen min for Knut Hamsun startet noen år tilbake da jeg sammen med familien tilbrakte noen dager på Hamarøy, hvor han bodde noen år. Jeg ønsket meg Knut Hamsuns samlede verker i julegave, og begynte å lese, men jeg har noen bøker igjen. Etter å ha lest Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun har jeg fått et helt annet bilde av Knut, og dyp respekt for det Marie utholdt, i livet sitt.

Forlaget om boken:
Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun? Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik. Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. 


Marie var overbevist nazist selv etter krigen. Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere - men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.

Av de bøker jeg har lest om Knut Hamsun og i hans romaner, så er det ikke mange tegn til at han var gift med en uvanlig kvinne i sin tid. Hun levde et intenst liv som både kjærlighetsobjekt og hoggestabbe, og en kan bare undre seg over hvordan livet til kunstneren Knut hadde vært, om han ikke hadde giftet seg med Marie? Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun parkerte meg i et ettertenksomt hjørne, for her var det mye å fordøye.

Biografien starter i 1950 når Marie har endt sin soning etter landssvikoppgjøret, og bor hos sin sønn. Hun er i gang med en selvbiografi, som kom ut to år senere, og denne boken Regnbuen, er et av utgangspunktene for Simonsens tidsreise.

Det er spennende å høre om Maries bakgrunn og oppvekst. Hun var eldst av 10 barn, og skammen over farens konkurser gjorde at hun vokste opp og ble en urolig sjel, med dårlig selvfølelse. Hennes kunnskapstørst gjorde at hun som femtenåring forlot det harde gårdslivet og begynte på Ragna Nielsen skole i Kristiania. Vi får høre at hennes aller først møte med Knut ble da hun leste Viktoria på gymnaset, noe som tydelig viser hvor stor aldersforskjellen var på de to.

Hennes forhold til Dore Lavik som fikk henne inn i teatermiljøet, førte til et brudd med foreldrene, som ikke kunne tåle at hun involverte seg i disse kretsene. Hun var fattig, men lykkelig og fri, og det var som skuespiller i hans stykke Ved rigets port teaterforakteren Knut så henne første gang.

Marie levde et hardt liv etter hun ble fru Hamsun. Knut var streng i sine krav til henne og familien, han flyttet dem og bestemte hvordan de skulle leve, og hva hun fikk lov til å gjøre for egen del. Selv var han mye vekke, for han trengte absolutt ro og stillhet for å kunne skrive. Marie likte seg godt på gården på Hamarøy, men dessverre ble det ikke mange årene de fikk bo der, før Knut bestemte at de skulle flytte sørover igjen. Han kjøpte Nørholm, og brukte alt de hadde av midler til å restaurere gården, noe som gikk ut over Maries mulighet til å gi barna og seg selv et bedre liv.

Gården på Hamarøy sommeren 2016

Marie stemte NS som den eneste i sin kommune, allerede i 1936. Da var hun 55 år gammel og hadde levd et hardt liv i tjeneste for andre. Hun anerkjente okkupasjonen som nødvendig, men var ikke fornøyd med Josef Terbovens harde regime. Til tross for det harde rettsoppgjøret etter krigen, gikk hun aldri tilbake på sine politiske holdninger. Mottakelsen hun hadde fått i 1941-1943 da hun reiste på omfattende turnèer som oppleser i Tyskland, var formidabel, og noe som nok bygget oppunder holdningene hennes om at det nazistene prøver å få til er til det beste for Norge.

Kjærlighet og mørke er bygget på brevvekslingen som Marie hadde med Knut og med venninnen Cecilia Aagaard, men teksten fremstår ikke i brevformat. Lesingen flyter lett, handlingen berører sterkt og gir et filosofisk hode noe å grunne på. All dokumentasjon er listet opp på slutten, med både noter, litteraturliste, navneregister, forkortelser og billedliste, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Det er nesten litt trist å tenke på at da freden kom til Norge i 1945 var Knut Hamsun 86 år gammel. Han var døv og halvt blind, og om han ikke hadde svekkede sjelsevner, som det står i dommen over ham, så var han en surrete og sta gammel mann. Dette unnskylder ingenting, men i mitt hode forklarer det en del. I årene etter hun slapp ut fra Bredtvedt pleiet Marie ham frem til hans død i 1952.

Det er trist å lese om livene deres etter krigen, og til tross for hennes overbevisninger kan jeg ikke annet enn å føle respekt for det hun gikk gjennom. Mennesket Marie var ingen feiging, hun sto opp for seg selv og tok stolt imot dommen. Marie Hamsun greide før hun døde å føre seg selv tilbake til samfunnet. Hun var tilbakeholden og forekommende og med kløkt og vennlighet bygget hun tillit hos sine medmennesker.

Jeg hadde stor glede av å lese denne biografien, Anne Hege Simonsen skriver lett og medrivende, det er ikke ofte en kan kalle en sakprosabok en "pageturner", men her passer benevnelsen godt ☺

Forlag: Publica

Utgitt: 2019

Sider: 372

Kilde: Biblioteket

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

Bilde lånt fra Kleppanrovas flotte omtale

I tillegg til et knippe av Knut Hamsuns romaner har jeg lest om ham:

Vårt besøk på Hamarøy

Tore Rems skildring av Reisen til Hitler

Ingar Sletten Kollonens biografi Svermeren

Selma Lønning Aarøs Hennes løgnaktige ytre

Egne rom av Line Baugstø

Egne rom er den tredje boken hvor Sigrid er hovedpersonen, men i likhet med Sommer uten brev og Fører av grå folkevogn så står også årets roman støtt på egne ben. Jeg likte dette møtet med Sigrid godt, og anbefaler gjerne boken videre.

Forlaget om handlingen:
Sommeren 1985 opplever Sigrid at hun endelig har fått større frihet. Den pleietrengende faren har fått sykehjemsplass,og barna lever sitt liv i hovedstaden. Men da Sigrid begynner å rydde ut av barndomshjemmet, oppdager hun at det nesten ikke finnes spor etter kvinnene i familien.
I de to foregående romanene om Sigrid utforsket Line Baugstø kvinners livsvilkår på seksti-og syttitallet. Bakteppet for Egne rom er åttitallet og den nyliberalistiske vendingen. Det er den individuelle friheten som gjelder, men Sigrid kan ikke løpe fra ansvaret for de andre. Romanene om Sigrid dreier rundt pliktfølelse og frihetstrang, fravær og tilstedeværelse, og hvordan relasjonene i en familie stadig er i forandring.


Frihet og relasjoner er hovedtema i denne romanen, og via karakterene i historien gjør Line Baugstø seg mange kloke betraktninger.

Romanen har to fortellerstemmer, Sigrid som er på min alder og den ene datteren Mari, som speiler morens tanker og holdninger på en fin måte. Historien er handlingsdrevet, med flere vendepunkter, som gir små spenningstopper.

Jeg likte spesielt godt besøkene Sigrid gjør seg, hos sin gamle senile far som nå bor på sykehjem. Hvordan hun forsøker å få faren til å huske ting fra hverdagen, men må gi opp og heller spørre ham om ting fra barndommen. I denne familien har flere familiemedlemmer forsvunnet på en eller annen måte, noe som danner grunnlaget for romanens tematikk.

Når Sigrid ser dødsannonsen til en tidligere ektemann i avisen, utløser dette et skred av tanker, og når venninnen sier at hun bør gå i begravelsen hans, kjenner hun at dette rokker ved frihetsfølelsen hennes.

Sigrid har to døtre, Marit og Tine. Det er Marit vi følger, for Tine har i historien rollen som "den forsvunne". Marit får sommerjobb som journalist, og ergrer seg over å bli satt på de snille og ufarlige "kvinnesakene".

Det er ikke tvil om at jeg relaterte mest til Sigrid og hennes utfordringer, og nettopp derfor fant denne delen av romanen mest spennende. Det vil bli interessant å lese omtaler av boken, og se om de yngre kvinnelige kanskje tenker annerledes enn meg.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2019

Sider: 251

Kilde: Leseeks