Boken på vent: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Det er igjen tirsdag og Beathe inviterer oss til å fortelle hvilke bøker vi har på vent i hyllen. Jeg har forsøkt å dempe lesetempoet nå når vi har gått inn i desember, og har bare en bok (jeg har bedt om å få) igjen å lese. Marit Kaldhol sin nye roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz har fått gode omtaler.

Forlaget sier dette om boken:
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Det var omtalene til Gro og Anita som overbeviste meg om at dette er en bok jeg bør ha lest før jeg skal sette meg ned og nominere til Bokbloggerprisen. Nå gjenstår det å se om jeg er enig :)

I år kommer jeg opp i over 200 leste bøker, og det synes jeg er formidabelt. Jeg ser at jeg fra å lese mye krim og romaner, har brukt mye tid på sakprosa i år, noe som er en utvikling jeg ikke har jobbet for. Til Bokbloggerprisen har jeg lest tilsammen 70 bøker, noe jeg er veldig fornøyd med. Gleder meg til jeg skal sette meg ned å velge ut bøker til nominasjonen.

Julefreden holder på å senke seg over bloggen, jeg har ikke mange omtaler igjen å skrive, og fra nå av skal jeg fokusere på familiekos fremfor alt. Gleder meg til å se hva Beathe og dere andre har på vent i hyllen, og lurer på om dere har ambisjoner om å lese den boken i år?

Latteren og døden av Pieter Webeling

Det har blitt mye 2.verdenskrig på meg i det siste, og denne romanen føyer seg inn i rekken. Handlingen i denne boken finner sted i en konsentrasjonsleir, men selv om det som skjer der er grusomt, så blir ikke boken nitrist av den grunn. Jeg må nevne at jeg leste denne på samme tid som jeg lyttet til Ida Jackson sin sterke sakprosa om Morfar, Hitler og jeg, heftige saker!

Forlaget forteller dette om boken:
Komikeren Ernst Hofman er jøde og blir i februar 1944 arrestert og sendt til Auschwitz. Under transporten møter han en kvinne som synger som en engel. Tanken på å se Helena igjen holder ham i live – og det gjør også hans evne til å få folk til å le. Ernst bruker humor til å holde motet oppe hos sine medfanger. Tyskerne oppdager talentet hans og vil ha ham til å opptre for dem. Han sier nei. Aldri om han vil selge sjelen sin til fienden. Helt til han finner Helena døende, og hans komiske talent er det eneste som kan holde henne i live.
Denne historien om død, ondskap, latter og kjærlighet er en reise gjennom livets mest ekstreme sider, der viljen til å overleve blir satt på den ytterste prøve.

Humor er å overleve – men hvor langt kan du gå?

Det føles surrealistisk å skulle skrive at dette er en skjønn kjærlighetshistorie, når den i sin helhet er satt i Auschwitz, etter at den grusomme drepingen av jøder var i full gang. Jeg tror aldri jeg har lest en bok hvor hverdagslivet i en konsentrasjonsleir har fått så stor del av handlingen. I denne romanen er det ingen politiske refleksjoner og forfatteren prøver heller ikke å fordele skyld eller søke rettferdighet. Ernst Hofman er i en særstilling, siden nazistene ser at de kan bruke ham for å roe ned massene, sånn at de frivillig og uten protester går inn i det fatale dusjrommet. Det betyr ikke at han gjør det med glede, og han må gjennomgå sin del av smerte og terror, men han har blitt lovet at de skal ta seg av Helena hvis han gjør dette.

Når Herman skal underholde i Obersturmbannfuhrer sitt selskap: 
  Hei, jeg er Helmut. Liten neve.
  Hei, jeg er Manfred. Enda en liten neve. Du har stor nese. Du ser ut som en jøde! De sprutet ut i latter, begge to. 
Manfred! utbrøt kommandantens kone. Skam deg. Si unnskyld. Nå!
Unnskyld, herr komiker. 
Jeg nikket. Det var uklart for meg hvilken del av morsomheten sin han skulle si unnskyld for. Var det nesa mi, at jeg var jøde, eller begge deler? Moren hans bidro heller ikke til noen oppklaring av det. Men han var den første tyskeren på lenge som sa unnskyld.

Dette er en sånn roman som gjør noe med sjelen din. Den er grusom, morsom og hjertevarm på en gang, og i tillegg syntes jeg at jeg lærte enda litt mer om hvordan jødene ble behandlet under denne grusomme krigen. Med sine korte setninger og korte kapitler, blir dette en lett bok å lese. Den er medrivende og til tider spennende, men det er de dype følelsene som gir boken sin karakter. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Bazar

Utgitt: 2010/på norsk 2014

Sider: 268

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har tidligere i høst lest om jødenes deportasjon fra Norge, i Marte Michelet sin nye bok
"Den største forbrytelsen". Da jeg ble vist rundt i Tromsø av en lokalkjent venninne viste hun meg at det er lagt ned messingskilt ved husene til jødene som ble deportert derfra. Skiltene jeg har fotografert ligger utenfor butikken som familien Caplan drev, og etterkommere av familien driver faktisk butikken fremdeles.

Det var veldig sterkt å få se dette.

Streetart i Bodø - et billedshow mer eller mindre

Tingeling i full gang med spraying av stjernestøv

Da jeg var på tur med Hurtigruten stoppet vi som snarest i Bodø. Det var søndag og alt var stengt, og så mye var det egentlig ikke å se på i Bodø. Byen var preget av fiskeri langs alle tomter som lå ved sjøen, så bortsett fra en stor båthavn, var det ikke mye vakkert å få øye på. Etter en halvtimes marsj fra båten og innover i byen snudde jeg og gikk en annen gate tilbake, der fikk jeg endelig øye på noe som fanget min oppmerksomhet. Kunstverkene jeg har fotografert var alle malt på samme sted, ved noe som kunne ligne på et utested av tvilsom karakter. Kunsten var i alle fall fin :) Jeg har dessverre ingen navn på kunstnerne, så tenk om noen kunne opplyst meg?????

Se størrelsen! Ikke rart den fikk fart på hjertepumpa mi

Denne ble jo liten i forhold

Dobbel Lalinja

Heartbreaking 

Ta gjerne en titt her: Nord-Norges største streetart

Her kommer det frem: Uteplassen "Dama di"

Slåttekar i himmelen - skrevet og lest av Edvard Hoem

Hverdagsliv på den norske landsbygda, på slutten av 1800-tallet, er ikke et tema som ofte dukker opp i lesingen min. Nå har jeg blitt fristet av Rose-Marie til å lese Edvard Hoem sin nye bok, og siden hun framsnakket Edvard Hoem sin høytlesning valgte jeg lydbokversjonen denne gangen.

Forlaget sier om boken:
Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vere villig til å satse og om å gjere store offer.
Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar i Reknes-lia og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får han med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn.


Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra, stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim.

Når en lytter til boken som Edvard Hoem leser selv, og synker inn i handlingen, er det nesten som en glemmer at dette er skrevet av en nålevende forfatter. Jeg har lest både Amalie Skram og Knut Hamsun, og litt av den følelsen jeg fikk da jeg leste disse gamle bøkene, fikk jeg også her. Hans buldrende røst og raske måte å lese på passer veldig godt til denne boken.

Vi er altså i Moldetraktene og blir kjent med Nesje samtidig som han blir kjent med Serianna. De er unge og har livet foran seg, og i denne romanen følger vi dem til de er kommet i den alderen da ungene begynner å flytte ut. Det er ikke bare paret på Reknesgarden vi følger, Serianna har en søster og to brødre, og disse blir vi også kjent med. Nesje og Serianna eier ikke gården sin selv, men jobber på Gørvellgarden, for storbonden der. Det skal han komme til å gjøre hele livet. De får 4 barn i tillegg til sønnen Nesje hadde fra forrige ekteskap.

Ole "salmaker" er en vakker mann som har jentene i kø etter seg. Når han bestemmer seg for at det er Gjertine han vil ha, krever hun at han må holde seg vekke fra jenter i to år, for å bevise at han er en trofast mann. Dette greier han, og vi får være med på deres reise gjennom livet.

Den ene broren til Serianna og Gjertine er Erik "finsnikkar". Han gifter seg med Anna, men de får ingen barn. Det går lang tid før disse to får oppmerksomhet i romanen, men på slutten gir dette paret handlingen en egen nerve (som jeg ikke vil røpe)...

Ola og Sara bor på Bortegarden. Det er Ola som kjøper ut de andre søsknene og blir boende på odelsgården, til også de ser seg nødt til å emigrere.

I første halvdel av romanen bygges det opp et innsiktsfullt og levende bilde av hverdagslivet på midten av 1800-tallet. De ryddet grunn, bygget gård, stabbur og låve. De drev med dreiing av tre til møbler og garving av skinn. Han skriver også engasjert om hvordan slåtten gikk for seg, hvordan bryllup, konfirmasjoner og begravelser foregikk, og hvor ydmyk småkårsfolk ble når de måtte forholde seg til de kondisjonerte.

Fra begynnelsen får vi høre om Hans Ås som har utvandret til Amerika. Han er broren til Ole salmaker, og når også foreldrene deres utvandrer går det ikke lang tid før Gjertine og Ole tar med seg barna og kommer etter.
Vi får høre om den lange reisen med båt til Ålesund og videre til Hull i England. Tog til Liverpool og den store Amerikabåten videre derfra til Quebeck i Canada. Herfra gikk det med tog til Dakota og præriene hvor de skulle slå seg til. De må først installere seg hos Hans, men Ole jobber hardt med produksjon av saler og seletøy, og Gjertine plukker poteter dag og natt, for at de skal få nok penger til å kjøpe sitt eget. En tomt på 650 mål, får de så kjøpe, og greier å sette opp hus der.

Noen år senere er det Ola og Sara som ser seg tvunget til å dra. Gjelden vokser dem over hodet og Hypotekbanken truer med tvangsauksjon. De får en tøff start på livet i Amerika, og må grave seg jordhuler og sette opp en tippi for å innlosjere seg i begynnelsen. En voldsom snøstorm, som tar livet av 200 skolebarn kommer også over dem, men de var trygg i hulen sin.

Mot slutten av boken er vi tilbake til Nesje og familiene i Norge igjen. Nesje som alltid har arbeidet hardt uten noe sløseri, begynner å selge ovner for eldstesønnen som har bosatt seg i Kristiansund, og dermed kommer han seg litt mer vekk fra gården enn tidligere. Det er trasig når barna skal hjemmefra, og tidene forandrer seg for familiene.

Dette var en nydelig bok, velskrevet og med mange små hendelsesforløp. Det er ganske nær historie dette her, og vi tror kanskje at vi vet det meste. For meg ble det lærerikt, spesielt forholdet mellom rike og fattige ble belyst på en fin måte. Heldigvis var dette en positiv beretning, så selv om de slet og knapt nok hadde det de trengte, så var der ingen undertrykkelse og nød blant disse folkene.
Språket han bruker passer godt inn i tiden den er satt til, og for meg som lyttet til boken var det en drøm å høre på.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 9 timer og 27 minutter
Boken har 352 sider

Kilde: Lytteeksemplar

Boken er nominert til P2-lytternes romanpris 2014! 

Palmene på Hampstead Heath av Synnøve Germann

Bøker med handling i London er alltid veldig fristende. Nå har jeg lest norske Synnøve Germann sin bok som kom ut i år, og har prøvd å skrive om den uten å røpe noe av handlingen.

Forlaget presenterer boken sånn:
Palmene på Hampstead Heath er en roman om kjærlighet, forhold og mørke hemmeligheter.
Sara er en norsk kvinne som bor i England med sin engelske mann Will. En dag leser de om en gammel venn, Eddie, i avisa. Minnene strømmer på, og vi får høre historien om hvordan Sara forelsket seg i elektronisk musikk på slutten av 80-tallet, og hvordan denne musikken bandt henne og Will sammen da, og gjennom et turbulent ekteskap.
Romanen tar opp dilemmaer og problemstillinger som valg av karriere, om en skal få barn og når, om et ekteskap er verd å redde, destruktive forhold, hvem som har skylden når et forhold havarerer, det å leve i fortiden og ikke komme videre. Den handler også om å være ung og forsøke å ta riktige valg.

Palmene på Hampstead heath er en roman om å være ærlig med hverandre og våge å si tingene som de er, før småting vokser seg ut av alle proposjoner. 

Vi begynner med slutten og får på den måte med en gang vite at det ordner seg for Sara og Will. Handlingens nåtid er satt til London i 2001, da Sara og Will har vært sammen i 13 år. Sara har tatt en viktig beslutning om å ringe til AA for å få hjelp, og det som har trigget dette er den store ekteskapelige oppvasken hun og mannen har hatt etter de fikk øye på et bilde av den gamle vennen deres Eddie i avisen. De har ikke sett eller hørt fra ham på de 10 årene som har gått, siden de skiltes sist.

Sara møtte Will i Bergen på slutten av 80-tallet, på en sted hvor de spilte elektronisk dansemusikk. Denne musikken som Will lager, og Sara elsker å danse til, er det som holder denne romanen sammen. Ellers er det mye hopping frem og tilbake i tid for å dra oss inn i plottet som bygger opp til denne «oppvasken».

Siden jeg allerede har røpet at det går bra, (det står på den første siden) så vil jeg ikke røpe kjernen i krangelen mellom Sara og Will. Mye av boken går med på å tegne bilde av det som skal forløses mot slutten av handlingen. Det er herlig med en roman hvor handlingen er lagt til London, men en hovedperson som er redd for å ta undergrunnen er for meg helt usannsynlig. 

Det er dessverre flere ting jeg reagerer på som lite trolig i denne boken, bare der hvor handlingen er lagt til Bergen får jeg hikke et par ganger. Det som har skjedd og som skal opp i dagen, er også for meg ganske tvilsomt, men det er kanskje bare jeg som lever et fryktelig forutsigbart liv.

De gangene jeg har lest en virkelig god bok om forhold som går, eller nesten går over styr, så har den blitt karakterisert som «god» i mine øyne fordi den har truffet noe i meg. Denne boken har et helt ordinært språk uten setninger som spiller på mine strenger. Det er mye action og direkte tale så lesingen drives fremover av seg selv, men spennende eller følelsesladd blir det egentlig aldri. Et sikkert tegn på at hjertet mitt fikk tikke i fred, i rolig tempo, er at boken er like hel, uten et eneste eseløre. Jeg har heller ikke notert meg et eneste ord i kladdeboken min. 

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Hurtigruten Bergen - Tromsø del ll

En spontan tur med Hurtigruten er det lureste jeg har gjort på lenge. Turen fra Bergen til Tromsø innebærer 4 netter og 4 dager ombord i båten sammen med et lite knippe turister. Mine forventninger og første del frem av turen frem til Trondheim på dag to, kan du lese om i del I, denne delen tar for seg turen videre til Tromsø, og tanker om forventningene.

Da båten la fra land i Trondheim kl. 12 gikk det ni timer til neste stopp som var Rørvik, her var stoppet så kort at jeg ikke gikk i land. Når jeg lå og snorket i lugaren min passerte vi
De syv søstre, så de fikk jeg ikke med meg. Neste luftetur ble i Bodø midt på dagen. Nå var det søndag og alt var stengt, men Bodø var en liten (og unnskyld meg: ganske stygg by...,) så etter en rask spasertur var jeg tilbake på båten.

Fin Streetart fant jeg utenfor et utested i Bodø

Når vi seilte videre nærmet vi oss Lofoten, men da vi stoppet i Stamsund og Svolvær var det putt mørkt og ikke en fjelltopp å se. Denne turen må definitivt gjentas ved St.Hans så jeg får sett litt mer. Da vi la fra kai kl. 22, etter et lite stopp i Svolvær, inviterte mannskapet på fiskekake og en knert på øverste dekk, før de manøvrerte båten inn mot Trollfjorden. Det ble mye mas om nordlys og turistene var begeistret, selv om jeg bare syntes det lignet på et tynt skyslør, og måtte legge godviljen til for å innrømme at det kanskje var nordlys. En fin avsluttningskveld ble det for meg som skulle av båten ettermiddagen etter. Den siste dagen på båten ble det ingen luftetur på land. Vi våknet i Harstad, men før jeg var kommet meg opp til frokost la båten fra kai. Eneste stoppet den siste dagen min før jeg ankom Tromsø var et ørlite holt i Finnsnes.

Det har kommet litt snø i fjellet her nord, men ikke i lavlandet

Majestetiske fjell

En liten bit av en svær sandstrand på Senja, så litt kaldt ut

Da jeg kom til Tromsø sjekket jeg inn på hotell Amalie like ved kaien, før jeg møtte Ingunn som har sitt tilhold her i byen deler av året.

Hun har bodd her siden hun studerte her på 70-tallet og var en perfekt guide for meg, som ville se alt. Første stopp på programmet var en tur over broen og opp til 421 moh. med Fjellheisen.
Det var godt å få skravle litt igjen, mens vi koste oss med deilig kaffe og fin utsikt. Da vi kom oss ned til byen igjen spiste vi middag på sushirestaurant. I morgen er det på tide å komme seg tilbake til hverdagen, men først skal jeg ha en runde for meg selv i Tromsø, før jeg skal møte Ingunn til lunch. Flyet til Bergen via Oslo går på ettermiddagen, og er jeg riktig heldig kommer min kjære og henter meg på Flesland.


Og hva synes jeg om turen?

• Lugaren var stor og fin (dekk 3 og 6 er uten innsyn)
• Lunchen var god men lite variasjon for veggiser 
• Mannskapet var godlynt og veldig greie noe som ga god stemning
• Det var god plass og veldig stille +++ for fravær av balalaikaorkester
• Internett på to steder var ok til surfing men ingenting annet
• To av fire dager skulle vi i land når lunchen ble servert, det var litt dumt
• Skulle gjerne hatt litt mer dagslys, så jeg fikk sett litt mer av omgivelsene :)

Nå må jeg bare gå å trippe til jeg kan få fullført turen. Jeg var ikke ferdig med Hurtigruten da jeg gikk av i Tromsø i dag, og var misunnelige på de som skulle videre med båten. Det gikk helt greit å reise alene for meg som leser og lytter så mye til bøker. Kjøpte kryssord og kortstokk, men brukte det egentlig ikke. Turen anbefales på det varmeste!

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson - overbevisende sakprosa

Da jeg først hørte om denne boken, tenkte jeg njaei... og havnet av forskjellige grunner på nei. Etter å ha hørt så mange si fine ting om boken, greide jeg ikke å la være. Glad er jeg for det, selv om det har kommet mange bøker med 2. verdenskrig min vei i det siste, så er denne virkelig original.

Sånn presenterer forlaget boken:
Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. 
"Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. 

Denne boken har Ida skrevet om sin egen, høyt elskede morfar. Det er en tøff oppgave hun har påtatt seg, men resultatet av hennes research inn i morfarens privat- og yrkesliv, har gitt oss et unikt innblikk i vår egen folkesjel.

Foranledningen for boken var at hun i 2005 googlet seg selv og fikk se sin morfars navn på Wikipedia. Her fremkom det at han hadde vært medlem av det Germanske SS Norge, og det var med skrekkbladet interesse det gikk opp for henne at morfar var en krigsforbryter.

Morfar ville forstått at jeg ikke skriver denne boken med glede.

Per Pedersen var journalist og redaktør i ukeavisen Germaneren, så mye av hans meninger og holdninger er dokumentert i form av tekster han har skrevet. Han var blant de første som meldte seg inn i NS og kjempet med divisjon Viking på Østfronten.
De aller fleste bøker om nordmenn som på en eller annen måte var aktive under 2. verdenskrig omhandler offre eller helter, aldri før har jeg lest om nordmenn som endte opp med å bli forbrytere.

Ida Jackson har dekning for alt hun påstår i denne boken, og skriver på en overbevisende og meget lærerik måte om bakgrunnen for hvorfor morfaren ble nazist. Hun forklarer uten å fordømme, og skiller mellom sin kjære morfar, og den mannen Per Pedersen fremsto som for oss andre. Ganske så innledningsvis får vi høre de forskjellige bortforklaringene som var vanlig å bruke etter krigen, når det var snakk om hvorfor forbryterne gjorde som de gjorde. Deretter går vi rett over på å høre om hvorfor morfar ble nazist. Tiden de levde i og omstendighetene rundt hans liv er forklarende elementer, som på mange vis føyer seg inn i rekken av bortforklaringer vi nettopp hadde hørt.

Fra en bauta på Hurtigrutekaien i Bodø

Handlingen i denne boken tar oss også med ut av Norge. Vi lærer om hvordan ting hang sammen da Hitler overtok makten, og hvilken makt og innflytelse han hadde på menneskene som kom til å tro på ham. Det som var mest interessant å lese om var hvordan vi som i ettertid bare har hørt om 2. verdenskrig har fått presentert informasjon vasket og ferdig pyntet, i et språk og en forpakning som det er mulig å ta inn. På den måten er Ida Jackson sin bok veldig lærerik, måten hun plukker fra hverandre det morfar har hatt på trykk i Germaneren og forklarer hvordan det egentlig var.

Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Jeg valgte lydbokversjonen denne gangen fordi jeg så at Runa Eilertsen er innleseren. Henne har jeg hatt god erfaring med før, og hun sviktet ikke denne gangen heller. Skepsisen min til å høre sakprosa, ble gjort til skamme. Her fungerte det helt fint, uten at jeg kan si om jeg gikk glipp av mye fordi billedtekster og sånt ble utelatt.

Det ble en sterk opplevelse for meg å høre den, for det meste av lyttingen foregikk i mørket på panoramadekket på hurtigruteskipet Polarlys, noen dager i slutten av november. Det blir en spesiell stemning når mennesker som ikke kjenner hverandre sitter helt stille, sammen i mørket og ser ut på sjøen i timesvis. Boken jeg leste på lugaren var Latteren og døden, en bok om en jødes opphold i konsentrasjonsleir. Ganske sterkt å lese begge bøkene på en gang, samtidig som jeg har selskap av en haug med tyskere på Hurtigruten.

Få gjerne med deg Rose-Marie sin flotte omtale av samme bok! Der finner du også lenker til flere som har skrevet om boken, sånn hvis du fremdeles er i tvil om du skal lese den :)

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 8 timer og 25 min

Kilde: Leseeksemplar