Jeg har lest: Mnem av Simon Stranger

Etter å ha lest en smakebit på bloggen Betraktninger og Ellikkens flotte omtale, var det ingen vei utenom. Køen var kort på biblioteket siden boken kom ut i 2011, så det var ikke langt fra tanke til handling denne gangen.

Fra bakpå boken:
Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt? 

Drømmen ble et mareritt.

Romanen er selv bygget opp som en by. Hver gate har sitt eget kapittel, og hvert kapittel sine mennesker, historier og skjebner. Her er mannen som mister hukommelsen, komponisten som forsøker å fange stillheten, og familien som selger alt de eier for en tulipanløk. Samtidig fortelles historien om Peter, en forfatter som kommer til Nem, og gradvis avdekker hendelsene ingen lenger ønsker å snakke om. 
Mnem er en storslått og ambisiøs fortelling om hukommelse og glemsel, om en drøm som blir til et mareritt. 

I romanen Mnem dukker det opp fotografier, formler og tegneserier, essays, dikt og kortprosa, noe som før jeg begynte å lese var min eneste kime til skepsis. Kan dette bli bra da? Normalt sett liker jeg at en roman skal være bygget opp av et par hendelsesforløp som knyttes sammen ganske tidlig i historien, uten andre former for viderverdigheter. Jeg synes ofte at spenningen og driven forsvinner med for mange og lange utlegginger.

Så, før jeg dypdykket i boken var jeg nysgjerrig men skeptisk, og forventet å muligens måtte levere den pent tilbake på side femti. Lenge før denne siden satt jeg og gliste - jeg elsket det jeg leste! Det at boken starter med en bruksanvisning og et lykke til på veien fra forfatteren frelste meg helt. Han anerkjenner "skummere" og har differensiert tekstens grad av relevans, og anbefaler de mer utålmodige av oss lett og risikofritt å hoppe over parenteser og fotnoter. Etter å ha lest disse trøstens ord, følte jeg meg i trygge hender, og leseopplevelsen ble dertil en av de store.

Å lese Simon Stranger sin roman Mnem er som å leke. Det er nesten for gale å referere handlingen i denne boken, for litt av gøyen lå jo i det at jeg ikke viste hva som skulle skje. Her er to hendelsesforløp. Den middelaldrende dansken Peter Ørlinge Oort får i oppdrag å skrive en bok om byen Nem. Det er Oliver Poppelièr, direktør ved museet i Nem som gir ham oppdraget, og det er historiene til disse to vi følger, først sammen så hver for seg. Olivers historie står i kursiv, og denne fascinerte meg mest. Fokuset på bokskrivingen til Peter er ikke så stort, han driver research, men selve tilblivelsen av boken er det ikke mye fokus på.
Boken krever litt av leseren når den innbyr til å fullføre setninger, og sende inn forslag til forbedringer. Til sist har forfatteren utformet noen forslag til anmeldelser, og siden jeg er begeistret avslutter jeg dette med den overveldende positive og usaklige anmeldelsen:

Hurra!
Simon Stranger er verdens beste forfatter! Stem Simon inn som president i all verdens land straks! Hurra!

Denne boken er som sagt fylt til randen av overraskelser, og det funker, det gjør virkelig det, så jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale deg å lese boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2008

Sider: 503

Kilde: Biblioteket

Her er det tut og kjør når jeg skriver om mnem

Forberedelser til Londontur til helgen - og litt bøker på gang

Med en ekstra søndag og god tid til å planlegge, vil jeg be om litt hjelp. Årets tur til London nærmer seg, og i år har den en litterær rød tråd. Jeg har satt opp et program, men det er ikke så tettpakket som jeg liker det, og skulle gjerne fylt på med mer innhold av det litterære slaget.

Gode forberedelser skal til for å ha fire supre dager alene i London

Besøk i bokhandlere er selvsagt og listen over bøker jeg håper å ha på vent når jeg kommer hjem ser slik ut:

• Sara Lark - Call of the Kiwi
• No Violet - We need new names
• Nancy Mitford - The blessing
• Douglas Adams - Afterliff
• Neil Gaiman - The ocean at the end of the lane
• Michel Faber - Under the skin

Har du lest noen av dem? Flere av titlene har jeg notert meg etter å ha blitt inspirert av gode blogginnlegg. Utenom denne listen kommer jeg nok til å handle litt etter innfallsmetoden, vanskelig å holde seg helt til ønskelisten. Har du tips til meg om bøker som er lure å få med seg hjem fra London? Bøkene øverst på bildet er bøker jeg skal bytte inn i The Phone Booth Library. (Første gang jeg har bøker med meg til London). 

Shopping er ikke min greie, så det har jeg ikke satt av tid til, men å gå innom en butikk eller to som ser spennende ut, det skal jeg. Jeg har et par, tre ting på handlelisten, så shoppestoppen min skal få en liten time out.
Her kan du se en kjapp plan, og hvis du har opplevd noe spennende i London som du har lyst å anbefale, så er jeg lutter øre. Turen opp i The Shard og de to besøkene på The Globe har jeg billetter til, så de er spikret, alt annet er utskiftbart og kan byttes mot annet gøy. 

• Besøke Shakespeares The Globe og se The last days of Troy
• Tur opp i The Shard høyeste bygning i London og hele EU
• Lunch på Borough market
• Tilbake til The Globe og se Antony & Cleopatra
• Oppsøke The phoneboot library litt utenfor byen
• Drikke kvelds på den ultraherlige pub`en The Narrow
• Besøke Sherlock Holmes museet
• Besøke British Library
• Spise lunch og handle helsekost på Planet organic
• Besøke Charles Dickens museet
• Lunch på The Gate - beste vegetarrestaurant i London!

Jeg håper i tillegg å få med meg noen herlige måltider på andre vegetarrestauranter som allerede er testet ut og inne i varmen. Så mitt spørsmål til dere er: Er det noe i London du mener jeg ikke må gå glipp av? Gjerne noe som omhandler litteratur....

For riket er ditt av Birger Emanuelsen

Novellesamlingen For riket er ditt er Birger Emanuelsen sin debut som forfatter. Forrige søndag serverte jeg en smakebit fra hans romandebut, som kom ut i år Fra jorden roper blodet, og ble så begeistret over det jeg leste at jeg sporenstreks skaffet meg hans første utgivelse.

For riket er ditt settes i båsen novellesamling, men på boken brukes ikke dette ordet, her kaller de det fortellinger. Den består av ti fortellinger krydret med f.eks. utdrag fra Biografisk leksikon, en nekrolog, små snutter fra leserinnlegg, og utdrag fra andre romaner og noveller. Dette "krydderet" står i kursiv og kommer mellom de ti hovedfortellingene, som alle sammen er plassert på Tromøy men fra forskjellig årstall.

Den første historien Sønnen har sin handling i 1768. Vi møter Sara som plukker et livløst menneske opp fra fjæresteinene og forsøker å få liv i det igjen. Det er en tydelig fortelling, som etterhvert avdekker forhistorien og hva det er som egentlig skjer.

Språket er nydelig, og etter å ha lest to av fortellingene er min lettelse stor over at jeg har hele boken "tilgode". En del noveller har veldig åpne og "plutselige" slutter, men i Birger Emanuelsen får vi en avklaring på slutten som gjør at jeg blir "ferdig med" hver historie. Fortellingene henger også løselig sammen, med det til felles at de alle er bundet i sted, og alle har det samme ettertenksomme språket.

En vårlig smakebit fra den tredje fortellingen Kona: 
Bestefaren fortalte om den gangen mora ble bitt av en orm. Den hadde ålet seg inn i teltet deres og lå i soveposen da mora krabbet nedi og skulle sove. Først kjente hun noe nede ved føttene, noe kaldt, noe som beveget seg, og hun rakk ikke å bli redd før hun kjente et bitt, og så et til, Hun begynte å skrike og ville kravle ut av soveposen, men stoffet var glatt, og hun kom seg ikke ut, og hun skrek og skrek, og til slutt måtte bestefaren trekke henne ut.

Er du ikke en racer på novellesamlinger, men har lyst å prøve vil jeg (som nettopp har knekt novelle-koden selv) anbefale deg denne. Jeg koste meg med den hele veien gjennom. Har du lest den kanskje?

Forlag: Tiden

Utgitt: 2012

Sider: 202

Sjanger: Noveller

Kilde: Biblioteket

Gullfjellet Opp 2014 i et vanvittig flott vær - endelig!

Sondre og Thorbjørn på toppen

I år viste Gullfjellet seg fra sin aller beste side, en side vi har sett før men ikke på løpsdag (de siste to årene) Det var masse mennesker i fjellet 150 påmeldt turklassen og like mange i konkurranseklassen.
I år som i fjor var det Thorbjørn Ludvigsen og Kirsten Marathon Melkevik som gikk av med seieren - gratulerer til dere begge!!

Men, i år var alle vinnere - så mange glade fjes og godt humør skal en lete lenge etter. Pappa og jeg startet i god tid, så vi skulle være på toppen når konkurranseklassen gikk i mål, og med "snarveien" opp fossen greide vi turen på 2 timer. Den traseen som Thorbjørn innehar løyperekorden på 44:38, bruker jeg altså 2,5 time på. Det sier litt om farten de holder hele veien.

Melkesyre samlet en god gjeng på toppen, og mange av oss dannet et muntert følge ned "fossen" igjen.

Spreke pappa`n min som blir med som sjåfør og godt selskap

Godt med en pause før løperne kommer

Frode i fin driv rett før mål, perset med 1,5 minutt

Sondre er med for første gang - utrolig sporty gutt!

Sondre har vært på Gullfjellet mange ganger og de to siste gangene Frode har vært med i løpet Gullfjellet Opp, har han holdt seg med meg, men trippet av lyst til å løpe med. I år valgte han å stille sammen med konkurranseløperne, det betyr at faren løper fra ham, og han må klare seg selv hele den lange veien opp på toppen som er den høyeste i Bergen med sine 987 meter over havet. Det tok ham bare 1 time og et kvarter, et lite ti-minutt mer enn faren.

Sondre i kø noen meter fra mål

Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman

Denne boken ble kåret til årets barnebok av The sunday times i 2013. Siden jeg er glad i gode barnebøker med flotte illustrasjoner var dette en bok jeg så fram til å lese.

Forlaget om boken:
Du har sikkert opplevd det selv: Mamma drar på jobbreise og lar pappa sitte igjen med ansvaret. Og en lang liste med ting han må huske på mens hun er borte. Den viktigste tingen på den lista er at han IKKE MÅ GLEMME MELKA.
Dessverre er det akkurat det han gjør. Så neste morgen, før frokost, må han ut og kjøpe melk. Men hvorfor tar det så lang tid?

Faren i Heldigvis hadde jeg melka har en ellevill historie å fortelle. Klart det er vanskelig å komme seg hjem i tide når man støter på tidsreisende dinosaurer, ildsprutende vulkaner og dansende dverger underveis. Heldigvis hadde han melka.


For meg som er bergenser og har et språk kjemisk fritt for a-endinger, leser jeg tittelen som "Heldigvis hadde jeg melket". Dette betyr jo noe helt annet, men selv om jeg vet (av teksten bakpå boken) at det er melken det er snakk om, så henger ikke hodet med.

Å henge med i handlingen i denne boken er ikke problematisk, det gikk i en drivende fart, og selv for meg som er en voksen dame, så var den gøy å lese. Illustrasjonene til Skottie Young er i en klasse for seg, og jeg satt lenge ved noen av dem for å nyte alle detaljene. Teksten er humoristisk, vi møter sjørøverdronningen som aldri har hørt om å gå planken, og når faren må demonstrere blir han i siste liten reddet av at en taustige daler ned foran øynene sine. Det er professor Steg i sin "svevende-ball-person-fartøy", som kommer ham til unnsetning. Disse sammensatte ordene går igjen i boken og gjør den forunderlig artig å lese. De to blir ikke helt enig i om de er i fremtiden eller fortiden, men sammen forsøker de å finne tilbake til den tiden hvor barna hans sitter og venter på melken.

Dette er en barnebok for de som har begynt å lese selv, jeg vil anslå 9-13, og som gjerne er interessert i dinosaurer, vampyrer, vulkaner, tidsreiser U name it!
Les gjerne om Elins møte med forfatteren i forrige måned.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 125

Sjanger: Barnehumor

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har hørt: Fjellgraven av Hjorth & Rosenfeldt

Fjellgraven er den tredje boken til forfatterduoen. Serien starter med Mannen som ikke var morder, og fortsetter med Dødens disippel. Profileringseksperten Sebastian Bergman sin historie i disse tre bøkene har et hendelsesforløp som gjør at jeg vil anbefale deg å lese bøkene i rekkefølge.

Historien begynner med to damer som er på fjelltur og oppdager en grav med mange lik i. Dette blir opptakten til etterforskningen som Torkel og de andre i Rikskrim setter i gang. Vi får også høre om en leiemorder som tar seg inn i Sverige for å drepe et menneske, noe som ikke blir helt uproblematisk for henne. Samtidig lærer vi å kjenne den afghanske enken Shibeka, hvis mann forsvant sammen med broren for mange år siden. Hun har aldri slått seg til ro med at de bare reiste, og nå tar hun kontakt med Lenart i tv-programmet Uppdrag granskning.


Ellinor som ble kjæreste med Sebastian i forrige bok har sin egen agenda i denne boken, som gir litt piff til spenningsnivået. Også Jennifer, som var en bi-karakter i forrige bok er i Fjellgraven med i teamet til Torkel.

Jeg skal ikke legge skjul på at det er mange historier her, og at til tider forvirret de meg en smule. Det er snakk om SEPO, CIA, FBI, leiemordere og rikets sikkerhet. Hvem som er the bad guy og hvem som er the good guy er innimellom litt uklart, og jeg måtte gi litt slipp på å forstå det hele mot slutten.
Det er mye dreping i denne boken, og etter en liten opptelling kom jeg til 13 døde. Bortsett fra et lite innslag av tortur er ikke mordene bestialsk beskrevet, men det blir liksom litt mye, særlig når en del av drapene blir lagt lokk på, med tanke på "rikets sikkerhet".  Det som det også ble litt mye av, er Sebastian sin historie. Denne får mye oppmerksomhet midt i boken, og føles litt som "fyllmasse" for å drøye boken. Sebastian Bergman er ikke med i etterforskningen i særlig grad, men driver med sin posisjonering i forhold til Vanja. Han er ganske så skruppel løs og en person med romslig samvittighet, så det er ikke mye goodwill han får fra meg, siden selv hint av mykere sider har en baktanke.

Ivar Nergaard leser fenomenalt godt, vær på utkikk etter lydbøker med hans stemme! Hjorth og Rosenfeldt kommer helt sikkert med en bok nummer fire i denne serien, for historien til Sebastian stoppet litt vel brått. Jeg synes denne boken var mer "komplisert" å høre/lese enn de andre og flere av historiene gikk parallelt litt for lenge, før alt plutselig ble knyttet sammen.
Kanskje det er dette de kaller "intelligent" krim? for plottet er komplisert, med mange historier og det hele samles til et hele på en fin måte. Jeg anbefaler gjerne boken, men les de andre to først!

Forlag: Lydbokforlaget

Lyttetid: 13 timer

Utgitt: mars 2014

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har lest Stål av Silvia Avallone - skyggesiden av Italia

Når boken har påtrykk "Italiensk sensasjon" blir jeg nysgjerrig. Bøker med handling i Italia er høyt verdsatt i min verden, og denne gangen er det ikke den idylliske framsiden av medaljen vi får skildret.

Forlagets ord om handlingen:
Byen Piombino i Toscana er så forskjellig fra postkortene som over hodet mulig. Her er ingen olivenlunder, vinmarker eller fargerike restauranter, men et stålverk som har slukt byens menn i uminnelige tider.
I trappeoppgangene til de forfalne høyblokkene langs via Stalingrado deales det heroin og andre stoffer.

Her vokser Anna og Francesca opp. De er tretten, snart fjorten og lyser opp stranda med sin blendende skjønnhet. "Stål" er den fantastiske historien om deres drømmer og lengsler, om deres kjærlighet og vennskap som skal vare evig, og om et samfunn der kompasset har gått i stykker.



Handlingen finner sted året før Italia gikk over til Euro, og de svimlende summene de trenger for å kjøpe den minste ting, blir et artig innslag i handlingen. Beskrivelsen av hovedpersonene er i førstningen grov og litt ekkel, det er greit med sex og sånt, men når jentene er 13, smaker det mer av et suspekt litterært virkemiddel enn av noe som danner grunnlag for en god historie. Etterhvert viser jentene sin andre side, som er mer sårbar og fortvilt. De har brødre og fedre som lever opp til klisjèen italienske menn er belemret med. Mødrene likedan, de er hardtarbeidende hustruer som gjør mye ut av ingenting, helt fritt for menn i livet sitt de kan stole på til å ta i et tak. Fedrene har problemer med at døtrene deres vokser til, får pupper og oppfører seg, i egne øyne, som horer, men samtidig sitter de og sikler og ser på dem i kikkert, når de dusjer og tuller seg på badet etter en dag på stranden.

Hva vil det si å vokse opp i et boligområde med fire store leiegårder, der brokker med murpuss og asbest flasser fra balkongene, i en bakgård der barna leker side om side med ungdommer som dealer med dop og gamlinger som stinker? Hvilket bilde får du av verden på et sted der så å si ingen drar på ferie, går på kino, vet noe om verden, ikke blar i en avis eller leser en bok, og har det bra med det?

Rammen rundt historien er det svære stålverket som preger byen Pombino, som ligger på vestkysten av norditalia. Alessio, broren til Anna har, selv om han ennå er ung, jobbet her i mange år, og det gjorde faren også til han blir oppsagt. Denne delen av historien innbyr til en viss seriøsitet, som handlingen sårt trenger.

Det var den samme historien dag ut og dag inn. Anna og Francescas evinnelige renn fra vannet til badehusene, fra badehusene til vannet. Inn i dusjen, bak baren. Og så ned til vannet igjen. Fram og tilbake, Anna og Francesca foran og guttene etter. Mens de stygge jentene så på. Lisa og de andre stakkars taperne hvis kropper også var i ferd med å forandre seg. 
Men det var ikke de eneste som fulgte med. Det var også en oppe i tredje etasje i via Stalingrados bygning nummer sju som stirret, uten å ta blikket fra dem.

Dette er en oppvekstroman satt i traurige omgivelser, noe det ofte gjør i sånne romaner. At dette er i Italia er forfriskende, og boken vil nok være med meg i hodet neste gang jeg kjører fra Milano flyplass for å komme rundt i dette deilige landet, for her har jeg allerede sett baksiden av medaljen.  Boken har en handling som er velkjent, men innehar nok nerve til at det går på frem. Det er de utførlige beskrivelsene av miljø, mennesker og hverdag samt tanker og følelser som karakterene har, som gjør dette til en bra bok å lese. Mot slutten blir det ganske så dramatisk, mens det hele avrundes på en forsonende og hjertevarm måte. Absolutt en bok å anbefale!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2010/på norsk 2012

Sider: 367

Sjanger: Oppvekstroman

Kilde: Leseeksemplar