Vestlandet - poeten Erlend O. Nødtvedts fantastiske romandebut

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest denne romanen før. Kanskje jeg har trodd at det var noe helt annet en det det er, eller kanskje mine møter med forfatteren har fått meg til å tenke at dette er i særeste laget. Sært er det, men på en utrolig morsom måte, jeg lo høyt, godt og lenge flere ganger og humret meg gjennom boken.

Forlaget om handlingen:
En billedkunster og en poet trosser uvær, ras og stengte tunneler på en fuktig odyssé gjennom Vestlandets dramatiske natur. Som ledemotiv har de Anders Lysne, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803. Langs smale og farlige veier treffer de på alt fra døde og levende kunstnere og forfattere til spelemenn, separatister og tobakksbønder. Et burlesk og regnvått portrett av mennesker, landskap og land i endring.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2017

Sider: 190

Kilde: Kindle

Til å være litteraturformidler på Bergen Offentlige Bibliotek, synes jeg at Erlend har vært beskjeden, han bør peise på med heftig formidling av boken sin!

Det blir litt vanskelig å skulle skrive et handlingsresymè av Vestlandet, for det er ordene, setningene, observasjonene, og de mange usannsynlige hendelsene som gjør dette til en genial roman, helt utenom det vanlige. Du vet, når noen forteller om noe morsomt som har skjedd, og reaksjonen uteblir, da rister vi bare på hodet og sier "du skulle ha vært der...." Det er litt sånn med denne boken, dette er historie og historiefortelling på sitt aller beste.

Vi blir kjent med bondeopprøret i Lærdal, og utfallet av dette. Vi er også med når Erlend og Yngve skal finne Jon Fosse, og i mange små og store "problemer" som melder seg underveis. Det de er underveis til er Lærdalsmarknaden, hvor Yngve skal delta med en kunstutstilling, med bilder som blir til på veien. De har også Anders Lysnes hodeskalle med seg, en skalle de har planer om å begrave der den hører hjemme.

Heldigvis for meg så har jeg vært i Lærdal, jeg har gått Galdane rundt og opp Vindhella, og kjørt i Gudvangtunellen, så jeg hadde mange knagger å henge handlingen på. Er du interessert i kunst og ikke minst historie, så er dette boken for deg, for her møter vi i tillegg til Anders Lysne, også Absalon Pedersson Beyer, Gjest Baardsen, Olav H. Hauge og Ludvig Eikaas.

Vestland er en historie med mye fyll og spetakkel, faktisk nesten bare fyll og spetakkel, presentert som roadmovie, i beste "feel-good" stil. Skulle gjerne vært en flue på veggen baki Camryen til Erlend og Yngve, selv om snøstorm, regn, flom, ras og brann ikke akkurat står på ønskelisten min.

Berge av Jan Kjærstad

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese Berge, til tross for at tilstrekkelig mange bokbloggere mener den har fortjent Bokbloggerprisen. Boken havnet på kortlisten, men det var tilgangen på Fabel som gjorde at jeg bestemte meg for å lese den allikevel. De tre innleserne gjorde en formidabel jobb, det var ryddig og greit å ha tre forskjellige, når romanen er delt inn på denne måten

Forlaget om boken:
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.

Det var romanens likhet med 22 juli tragedien som opprinnelig fikk meg til å styre unna, men til andre som har de samme følelsene som meg, så kan jeg berolige dere med at dette er helt innafor.

Tematikken sirkler rundt hvordan vi reagerer på noe som kan anses som angrep på den norske folkesjela og hva terror egentlig gjør med menneskesinnet. Historien er tredelt, og først blir vi kjent med den litt utbrendte journalisten Ine Wang. Vi ser den første tiden etter drapene med hennes jounalistøyne, hun er ute etter en god historie som kan redde henne opp av bakevja hun føler hun befinner seg i.

For å finne en ny vri, vil hun intervjue Nicolai Berge, en ekskjæreste av avdøde Gry Storefjell. Han, en avdanket ungdomspolitiker og heller mislykket forfatter, sier seg villig til å la seg portretere. Denne delen slutter med en uventet vending, som gjorde handlingen lett å huske til senere.

Jan Kjærstad er en kløpper med karakterene sine, jeg blir skikkelig frustrert over Ine Wang, med sine nykker og særegne personlighet, samtidig som jeg forelsket meg i tingrettsdommer Peter Malm. Han er anglofil til tusen, en soignert herremann som promenerer i Oslos gater med spaserstokk og panamahatt. I den andre delen blir vi kjent med ham, som får svettebyger av tanken på at han blir utpekt til å være dommer i terrorsaken.

Den siste fortellerstemmen vi møter er Nicolai Berge selv. Romanen er lagt opp kronologisk, hva som har foregått frem mot fengsling og i året som må ha gått frem mot rettssaken får vi ikke høre noe om. Det er ikke en krim dette her, og fokus er milevis fra "hvem er ugjerningsmannen?" Mot slutten av romanen møter vi en forvirret mann, hvis tanker stort sett dreier seg om å samle ideer til en novellesamling (eller ti). Historien hans gir leseren en enkel forklaring på hvordan det gikk til at han havnet som anklaget i terrorsaken, men med tanke på hvor overfladisk mange detaljer behandles, måtte jeg sette meg ned å pønske ut, hva budskapet egentlig er her.

Med fare for å røpe essensen av slutten på boken, lar jeg detaljene ligge, men kan røpe så pass at jeg ikke likte den siste delen, ei heller slutten. Her mangler den underfundige humoren og viddet som preget de to første delene, og siden forløsningen jeg ventet på uteble, var det også lett å glemme de skarpe observasjonene som preget første del av boken.

Utgitt: 2017

Spilletid: 14:46

Kilde: Fabel

24 in 48 Readathon - lesemaraton for oss bokelskere

Dette maratonet er dårlig forberedt fra min side, siden det var Beathe og Elidas innlegg av i går kveld, som sparket meg i gang. Siden jeg er sammen med familie og venner på en heller aktiv ferie i Tyrkia, antok jeg at jeg kun ville være med i starten og heller ta en DNF etterhvert, men nå har jeg fått lest så mye i dag at jeg føler at jeg er "all in".

På min splitter nye Kindle leser jeg bok nummer to i Grønland-trilogien til Kim Leine. Rød mann/Sort mann er fengende til tusen, så jeg har nesten litt problemer med å legge ned maskineriet og lese litt i en av de to andre bøkene jeg hadde planer om å lese.


Nå skal jeg derimot ned til bassenget en tur, så da blir det lyd som gjelder (i solstolen). Jeg har kommet til tredje bok i trilogien om gutten av Jon Kalman Stefânsson, Menneskets hjerte, så da beveger jeg meg fra Grønland til Island. Heldigvis er bøkene veldig forskjellige, til tross for den tilsynelatende likheten i miljø og tidsepoke.

Veldig behagelig måte å lese på :)

Hønemor i hagen var allerede i gang med frokosten kl. 07:00

Har også lagt frem den eneste papirboken jeg har med til Tyrkia, Gaute Wicksanders krim Liket i Slottsparken. Denne boken hadde jeg ganske lave forventninger til, helt til Åslaug la ut en omtale av boken, som pirret nysgjerrigheten min.

Island ved bassenget - store kontraster

Lykke til med lesingen i dag, til Ingrid Petrine, Beathe, Elida og alle dere andre som leser i dag, legg gjerne igjen et hallo, kjekt å vite hvem jeg leser med i dag ☺😎☀


Søndag kl. 07:30 Jeg har deilige dager, smetter ut av sengen, koker vann til kaffe og tusler ut på balkongen hvor det er strålende sol og 30 varmegrader. Bjørnebok la ut en omtale av boken jeg skal lese i dag, og siden han var ganske uenig med Åslaug ble jeg nysgjerrig. Hopper i det, og skal å bade kl. 10:00 så det blir to 2-timers økter på meg i dag.

Heldigvis fant vi roen i badeanlegget i dag, så det ble en ekstra leseøkt i solsteiken. Kan oppsummere sommerens lesemaraton med 12 timer lørdag og 6 timer søndag - ikke helt i mål, men absolutt "innafor" på en hektisk feriehelg.

Der ingen finn oss av Mathias Nyhagen Asplund

Mathias Nyhagen Asplund debuterer i sommer med Der ingen finn oss. Boken er skrevet med tanke på barn i alderen 9-12 år, og jeg var derfor spent på hvordan jeg som voksen dame ville lese den. Dette ble også min debutbok, min debut som Kindle-leser, for boken og lesebrettet mitt kom samtidig, bare to dager før jeg skulle reise på årets sommerferie.

Forlaget om boken:
Bli med på ei reise inn i fantasien! Til ein stad der ingen finn oss ...

Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!

Det er ei stilfaren og tenksam, men også fantasifull og fabulerande bok, som grip tak i lesaren og ikkje slepp taket. Mathias Nyhagen Asplund har eit særeige språk og ein levande fantasi som overtyder alle som les boka om at fantasi er viktig. Viktigare enn å følgje reglar og å gjere ting «rett».

Tips nummer en, ikke heng deg opp i målgruppen, for dette er litteratur for deg som kan tåle å strekke fantasien litt, og setter pris på en handling som har kraft til å forandre noe i deg. Tips nummer to er til deg som vegrer deg for nynorsk, glem det! to sider og du merker ikke at det ikke er bokmål du leser.

Romanen er delt inn i kapitler hvor hvert tar for seg en fantasireise som de to barna foretar. Reisene kommer i stand på forskjellige måter, noe som gjør at romanen føles variert. De besøker et spøkelseshus, en underjordisk verden hvor de må hjelpe en tusse med å få tak i solen, og senere er vi i et litt dystopisk samfunn hvor barna må rømme fra de som bærer en sykdom.

Detaljer rundt guttens sykdom og jentas angst mot skole og familie, dveles det ikke ved. Når gutten er så syk at han er sengeliggende i mange dager, sniker jenta seg inn til henne og forteller en levende historie om når hun rømmer og slutter seg til et sirkus. Historien er fin, men det såre som ligger bak, hennes årsak til å ville rømme, blir ikke belyst.

Når gutten blir innlagt på sykehus er det hans tur til å fortelle historie. Han tar de andre syke barna med seg ned på gulvet, og for å døyve deres kjedsomhet forteller han.

  Båten er borte. Havet er stort.
  Om eg sym, sym eg opp eller ned? Kva er nede i djupet? Kor blir eg av? Der det tunge mørkeret pressar på.
  Stille i rommet. Han sluttar å fortelje. 
  Alle held fram historien for seg sjølve. Ungane ser sin eigen båt, med sine eigne foreldre. Dei ser seg sølv symje, redde foreldra, eller seg sjølve.

Maathias Nyhagen Asplund skriver drivende godt, språket er behersket og bærer med seg en porsjon sårbarhet. Han berører meg dypt med skildringene sine, og selv om rammefortellingen er spenning for barn, så huser teksten noe hudløst som gjør sterkt inntrykk på meg.

Der ingen finn oss er en hyllest til den nær sagt glemte kunsten, å fortelle historier. Samtidig er det en skildring av hvordan det kan oppleves for et lite barn å være syk, å bli plaget eller å ha en venn som er syk. Det er nydelig fortalt, og selv om slutten var fylt av håp, trillet det noen varme tårer.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 128

Alder: 9-12

Kilde: Leseeks

Pappas gutt av Emelie Schepp

Pappas gutt er den fjerde boken i Schepps serie om den litt skakkjørte statsadvokaten Jana Berzelius. Jeg har lest de tre andre, og så med spenning frem til å høre bok nummer fire.

Forlaget om boken:
En varm sommerkveld ringer en seks år gammel gutt til faren sin. Skrekkslagen forteller han at noen har tatt seg inn i huset. Det er det siste faren hører fra gutten, før han sporløst forsvinner. Statsadvokat Jana Berzelius leder etterforskningen sammen med førstebetjent Henrik Levin og politibetjent Mia Bolander. Hva har skjedd med gutten?

Etter hvert som de sirkler seg inn mot sannheten, blir utredningen mer personlig for Jana. Hun innser at guttens liv er i fare og at det haster med å finne ham. 

Emelie Schepp innfrir igjen! Til tross for høye forventninger til denne boken, lot jeg meg begeistre av både plottet og spenningskurven.

Tidligere har Jana og Mia vært skikkelig i strupen på hverandre, dette er noe tonet ned, samtidig som Jana Berzelius har blitt litt mer menneskelig. Nå ber hun om hjelp, hun har varme følelser for kollegaen Per, som ikke har gitt opp håpet på å få et romantisk forhold til Jana. Kanskje det funker for fortsettelsen? jeg lot meg fascinere av karakteren Jana slik vi ble kjent med henne i de første bøkene, og håper ikke hun blir mer rund i kantene og "normal" nå.

I denne historien møter vi udugelige fengselsbetjenter, og en skurk som greier å utrette kriminelle handlinger, til tross for at han sitter på isolat. Vi møter igjen den hensynsløse Danilo Peña, som er den eneste som har noe på Jana og som hun er nødt til å kontrollere, for å holde sin fortid skjult.

Pappas gutt er en velskrevet krim med mye action. Språk og skriveteknikk er perfekt for sjangeren, og plottet gjør at det sitter langt inne å slå av lydboken, som er glimrende lest av Anne Ryg.

De andre bøkene i serien: 
Merket for livet
Hvite spor
Skult agenda

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 10:32

Kilde: Lytteeksemplar

Irène av Pierre Lemaitre - andre bok i Verhoeventrilogien

Det har allerede gått tre år siden jeg lyttet til Håkon Ramstads innlesing av den første boken i trilogien om Camille Verhoeven. Alex heter denne, den fenget, men allikevel har jeg glemt å følge opp serien. Helt til nå, når jeg har blitt oppmerksom på at appen Fabel tilbyr "ikke-nyheter" fra Lydbokforlaget. Min første bok ut ble Irène, og det er ikke tvil om at jeg skal fullføre trilogien med Camille, om ikke lenge.

Forlaget om boken: 
Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys.

Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Pierre Lemaitres måte å skrive på er på samme tid, forutsigbart og også ikke. Med fare for å røpe spennende vendinger i historien vil jeg ikke gå nærmere inn på dette, men kan røpe at jeg fattet mistanke til enkelte detaljer lenge før de ble avslørt.

Styrken i denne krimserien er karakteroppbyggingen, denne forfatteren har en helt egen evne til å bygge karakterer, og få leseren til å bli godt kjent persongalleriet. Han har også en fin balanse mellom action og personlig dramatikk, noe som er med på å drive handlingen fremover uten dødpunkter.

Dette er en historie med fokus på etterforskning. Handlingen holdes innenfor rammefortellingen, med bare få, korte unntak for å bli kjent med ofre eller ugjerningsmannen. For å få frem dialogen med morderen benytter forfatteren seg av noen lure knep, som var med på å holde tempo oppe.

Er du en sart sjel vil du nok få bakoversveis av de kvalmende skildringene i starten av boken, men om det er en trøst så er det ikke like ekkelt gjennom hele boken.

Irène er i mine øyne en gedigen hylles til krimsjangeren, for handlingen er spunnet rundt kjente og kjære krimforfattere. Selv ble jeg minnet på at jeg skulle lese noe av den svenske duoen Sjöwall og Wahlöö, som Gunnar Staalesen holder frem som sine forbilder. Det hadde vært gøy å lese Roseanna, som er en av flere kriminalhistorier, med en viktig rolle i Irène, men er den utgitt på norsk?

Nå er jeg spent på hvordan det går med Camille Verhoeven etter Irène, og siden siste bok i trilogien heter Camille, regner jeg med mye av handlingen fokuserer på nettopp dette.

Utgitt: 2016

Spilletid: 12:21

Kilde: FABEL

De udødelige av Chloe Benjamin

Det er alltid spennende å skulle lese en New York bestselger, og med handling både i Los Angeles, New York, Las Vegas og San Francisco ble dette en fin skildring av USA de foregående femti årene.

Forlaget om boken:
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.


Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 377
Kilde: Leseeks

Spådommen barna får påvirker de fem neste tiårene i livene deres, og i denne romanen følger vi barna videre inn i voksen alder. Historien er delt i fire, så vi får skildret livet ut i fra hver enkelts personlige opplevelse.

Hvis du vet når du skal dø, hvordan vil du da leve livet ditt? Det er dette spørsmålet som granskes i denne romanen, blir vi det vi tror på, er det våre valg som styrer oss, eller er skjebnen bestemt allerede før vi blir født?

Når barnas far dør er det Simon som skal overta skredderbutikken. Han drømmer om noe helt annet for seg selv, og rømmer til San Francisco når han er 16 år gammel. Det er et heftig liv som skildres fra denne byen på 80-tallet, Simon lever ut sine homofile tilbøyeligheter etter alle kunstens regler. Aktivitetene blir så detaljert beskrevet at jeg etter åtti sider begynte å leke med tanken på å legge vekk boken. Heldigvis flippet jeg litt bak, og så at det snart var Klaras tur å være i fokus.

Klara er besatt av grensene mellom fantasi og virkelighet, og noe av grunnen til dette er at hun var den eneste av søsknene som viste dødsdatoen som Simon hadde fått av spådamen. Hun har også funnet dokumentasjon på at bestemoren var en tryllekunstner, noe som inspirerer henne til å fortsette med det hun har begynt på.

Vi får lære mye om jødiske tradisjoner, og får en forståelse for at alle jøder ikke nødvendigvis lever etter tradisjonene. Diskusjonen, eller skal jeg si krangelen Klara har med kjæresten Raj mot slutten av hennes sekvens, er spennende lesning. Han beskylder henne for å drikke, stjele og overse deres barn, mens hun bortforklarer det med "har du en anelse om hva som skjedde med mitt land?".

Den ene søskens historie følger den andre, og vi nærmer oss vår tid. Daniels historie begynner der Klaras slutter og vi har kommet til 1991. Han er mye mer tradisjonell enn de to yngre søsknene sine, søker trygghet som militærlege og feirer sin forlovelse med Mira. Hun studerer jødisk kunsthistorie, og oppsporer kunst som er stjålet av nazistene. Spådamen i barndommen sådde et ateistisk frø i Daniels barnetro, og tanker rundt reverseringen av dette er fornøyelig lesning.

Daniel har også en interessant diskusjon med Raj, hvor han stiller spørsmål rundt Israels rolle som strategisk alliert i invasjonen av Bagdad. Jødene er en av USAs viktigste velgergrupper og ikke lenger en svak part i verdenspolitikken. Det er kloke refleksjoner som gjøres i denne historien, som favner mye dypere enn hva rammefortellingen skulle tilsi.

Frida Kahlo - selvportrett med ape

Varya hengir seg til vitenskapen, der hun strekker seg langt i sin forskning på levetid og udødelighet. Også hun synes å være påvirket av spådommen, og teorier rundt hvordan man skal stanse aldring, gir romanen enda en vinkling. Vi har ikke fått høre så mye om Varya før, og i denne avsluttende delen får vi tilført både litt spenning og noen uventede vendinger.

Dette er en historie om tette familiebånd i en familie hvor menneskene er veldig forskjellig. De er preget av spådommen alle sammen, men takler det forskjellig, og lever med det på ulikt vis. Vi hører om alle søsknene, om foreldrene, den døde faren og den herskesyke moren, samt den jødiske familiens historie, gjennom hele romanen.

Romanen er lagt opp på en sånn måte, at overgangene går sømløst. Her får leseren et spennende plott, tankevekkende situasjoner, litt historie og ikke minst en handling uten kjedelige sekvenser. Anbefales på det varmeste!

Leser du De udødelige får du vite hvorfor jeg har illustrert 

med Frida Kahlos kunstverk fra 1939 ☺