onsdag 16. mai 2018

Mine gleders by av Richard Herrmann

Det er ikke mange bøker som har blitt plukket ned fra bokhyllen så mange ganger som Richard Herrmann sin vidunderlige skildring av det historiske London. Boken er fra 1983, jeg har hatt den hele mitt voksne liv, og den duger fremdeles når jeg skal forberede meg til ny tur til denne fantastiske byen.

London har en utrolig spennende og mangfoldig historie, og når jeg leser denne boken blir jeg stadig forbauset over hva som har skjedd i dette landet de siste 2000 årene. Da Julius Cæsar og sin romerske hær, like etter Kristi fødsel seilte opp Themsen og fant et egnet sted for å lage bro over elven, bodde det ikke mennesker her. Romerne regjerte helt til gotere og hunnere i år 400 truet Roma, slik at de var nødt å reise hjem for å forsvare landet sitt.

Vi får høre om den danske vikinghæren som ødela London og regjerte i 26 år, og om da norske Olav Haraldsson dra ned broen over Themsen og ble folkehelt, bare 16 år gammel. 

Fra midt på 1000-tallet begynte endelig en by å ta form, og vi får høre om hvordan kong Edward Bekjenneren fikk innviet Westminster Abbey like før han døde. Så går det slag i slag gjennom historien, med stadig nye konger, 1066 regnes som Englands histories begynnelse. Det er nå hertug William Erobreren vant slaget ved Hastings, inntok London og ble kronet som Englands konge.

Det er William Erobreren som bygget Tower, og i fortsettelsen får vi høre om sønnen hans Rufus som bygget Westminster Hall, om dronning Elisabeth I som får bygget 11 slott bare langs elven, og om da de endelig fikk bygget bro nummer 2 over elven i 1750.

England er stolt av sin historie, og språk, samfunnet og dagligliv i England, inneholder utrolig mange referanser til historiske hendelser og mennesker. I denne boken får vi morsomme små anekdoter som skildrer opprinnelsen til mange av gatenavnene og andre ting, som f.eks. "London Brigde is falling down" og Tooley Street som er oppkalt etter kong Olav (den hellige). Min oppmerksomhet blir ekstra skjerpet hver gang gatenavn som er kjent for meg blir nevnt, og jeg har notert flere steder jeg vil innom på min kommende tour.

St. Paul katedralen et besøk i 2012
På midten av 1600-tallet var London plaget av en grusom pest. På det verste døde 20000 mennesker hver uke. Det som skulle få slutt på pesten var den store bybrannen i 1666, hvor 4/5 deler av byen ble ødelagt. Utrolig nok var det bare 8 mennesker som mistet livet. Det var den unge vitenskapsmannen Christopher Wren som fikk jobben med å bygge opp byen igjen. På det lille området som City utgjør, stod det 89 kirker, 60 av disse ble bygget opp igjen, og 51 av disse var under Wrens ledelse. St. Paul katedralen er også hans verk, et bygg som sto ferdig akkurat i tide til at han selv ble den første som ble begravd der.

Denne boken engasjerer meg til tusen, så jeg kunne skrevet et blogginnlegg langt som et vondt år. Tenker jeg stopper her, og supplerer med bilder når jeg kommer hjem fra årets Londontur. 

Mine gleders by er en sakprosabok uten de irriterende små tallene som til stadighet henviser til kilder man aldri slår opp. Teksten er kronologisk satt opp og begynner da de første menneskene slo seg ned i London. I tillegg til det jeg har nevnt er noen av stedene som blir omtalt spesielt St. Paul, Covent Garden, Piccadilly Circus, Trafalgar Square, og No. 1 London. Refleksjonene følger historien,
gjennom herjingene i 2. verdenskrig og frem til vår tid. Det er artig å lese "fakta" fra min egen tid, tallfesting av antall puber og kirker etc. som selvfølgelig er feil nå, men tidsånden som skildres stemmer på en prikk.

Alle vi som husker Richard Herrmann fra radioen i barndommen, vet at han var en sjarmerende mann med god humor. At han også var ekstremt kunnskapsrik med tyngde på britisk historie kommer godt frem i denne boken, som i alle de andre bøkene jeg har lest av ham.

Bakerst finnes en kjapp gjennomgang av fakta, navn og tall fra Londons historie, til den meget utålmodige leser, den som vil sjekke noe, eller den som vil repetere.

tirsdag 15. mai 2018

Den evige jøde av Bergljot Hobæk Haff

Bergljot Hobeæk Haff er en forfatter jeg aldri hadde hørt om, ei heller romanen Den evige jøde. Liker du å lese historiske romaner og er interessert i å lære mer om religion, (kristendom og jødedom), så er denne boken midt i blinken for deg! Det er Dennis Storhøi som har lest inn boken, og han er blandt de aller beste til akkurat denne oppgaven, så gled deg!

Forlaget om boken:
Det er 1500-tallets Europa, nye tanker står mot gammel tro, autoritetene utfordres. Glassmakeren, boktrykkeren og legen Isak Juan da Costa er en av dem som tør å sette spørsmålstegn ved de vedtatte sannheter. 1500-tallet er også inkvisisjonens tid, og landflyktighet blir Isaks skjebne. Han lever et omskiftelig liv og søker til slutt et fristed for seg og datteren Juana i Amsterdam. 


Under navnet Johannes Cartophilus får han arbeid på et glassverk, og Juana må leve forkledd som unggutten Juan.
Spørsmålet er hvor lenge Juana kan skjule at hun er i ferd med å bli kvinne og hvordan hun kan unngå at katastrofen rammer både henne og faren.

Denne romanen er inspirert av sagnet om den evige jøde, hvor jøden som spotter Jesus er den drivende kraften. Historien er fin, spennende til tider og ganske så lærerik - vel verdt å bruke tid på.

Balansen mellom besnærende refleksjoner og skildringer av kultur og landskap er perfekt. Handlingen begynner tilbake ved hovedpersonens besteforeldre, og før vi kommer til begivenhetene rundt Juana sitt liv, har vi vært gjennom flere spenningshøydepunkter.

Dette er en roman med god fremdrift, som byr på fakta og romanens sødme, en bok det var godt å lytte til (takk Dennis!) og som jeg gjerne anbefaler videre.


Utgitt: 2013
Lyttetid: 5:30
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 14. mai 2018

Levepistolen - dikt av Hege Susanne Bergan

Levepistolen er den tredje diktsamlingen til Hege Susanne Bergan. Jeg har ikke lest henne før, men ble fortryllet av årets utgivelse, så dette navnet har jeg bitt meg merke i.

Fra bakpå boken:
Det lekende barnet er allmektig. Verden bygges med legoklosser. Krigen utkjempes mellom playmofigurer. Døden oppheves med et skudd fra levepistolen. Barnet stiller tusenvis av spørsmål. Selv de enkleste kan være vanskelige å svare på. Og noen av svarene gjør vondt.

Kaos og kontroll. Frykt og fortryllelse. Kjeft og kjærlighet. Med lekenhet, varme og humor beskriver Levepistolen det eksistensielle alvoret i å ha barn.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 75
Kilde: Leseeks


I denne diktsamlingen er vi i den verden som har vært min i 30 år, en verden med barn. Gjennom korte og litt lengre dikt er vi en del av barnets verden, det som betyr noe, dets språk, uttrykk og følelsesliv.

I jobben min justerer vi oss ned til barnet, vi søker i barnets omgivelser for å finne ut hvorfor barnet viser den oppførselen som det gjør. I denne diktsamlingen gjør Bergan akkurat det samme, hun viser oss barnet som er allvitende, han som bader for badingens skyld, mens den voksne strever med å vaske hår og skrubbe negler.

Den litt underlige tittelen på diktsamlingen får raskt sin fulle mening når diktene leves. Alle barn har jo en levepistol! og dessverre legger vi den fra oss på vei til voksenlivet.

Her skildres barn med et avmektig raseri, men når vi lever oss inn i fantasien og leken, og plukker opp urettferdighetsfølelsen som ligger til grunn for dette raseriet, så ser vi at det er helt på sin plass.

Noen av diktene er veldig mørke, og jeg føler en form for befrielse når det går opp for meg at her finnes det ikke sukkersøte skildringer av barnslig lykke.


Maskerte menn stormer inn midt i frokosten
sprenger seg i en metrovogn
åpner ild i en handlegate
eller en far finner barnet sitt livløst i senga
to nesten like årstall
på en ekstra vakker stein 
det jeg frykter skjer
mens vi ligger her
et firehodet troll i krøllete sengetøy
hvert øyeblikk skal vi stå opp
bære hverandre til badet og skifte bleie
tisse utenfor og glemme å vaske hendene


Diktsamlingen er lettlest og lettforståelig, så er du ikke vant med å lese dikt, kan jeg trygt anbefale deg å lese Levepistolen. Med kun ett unntak, er setningsstrukturen som på diktet over her, språket er direkte og budskapet enkelt å få tak i. Les gjerne boken to ganger, selv økte jeg terningkastet en prikk etter andre gjennomlesning ☺

På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken. Av alle de flotte diktene, har vi helt tilfeldig valgt oss ut det samme diktet, så det ser ut som vi har noen av de samme preferansene når vi leser.

søndag 13. mai 2018

Langs myrraveien av Tomm Kristiansen

I denne boken skildres møtene mellom historie, religion og nåtidens utfordringer på en utrolig fin måte. Jeg har ikke lest noe av Tomm Kristiansen før, men dette ga mersmak, så nå skal jeg sannelig se litt nærmere på noe av det NRK-korrespondenten har ført i pennen.

Forlaget om boken:
Med dyp respekt for menneskene han møter og kulturen han ferdes i er Tomm Kristiansen på reise; Jemen, Østen, Afrika. Vi følger ham i røkelsen og myrraens hjemland, gjennom dronningen av Sabas rike til bin Laden-familiens røtter. Vi beskuer opptog til ære for Buddhas tann, møter kvinnen som ble solgt av slektninger til en skjebne som barneprostituert og er på toppen av fjellet der Adam landet på én fot etter å ha blitt kastet ut av Edens hage. Forfatteren følger en rettssak i Sri Lanka, og er på reise med nordmannen som utrettelig arbeider i det godes tjeneste.

Bokens åpningstime tar oss med helt tilbake til Noah og hans ark, eller heller hans sønn. Vi hører om Abraham, om Dronningen av Saba og om Kong Salomo. Kristiansen reiser så til Jemen, og vi hører om mennenes tygging av khat, og hvordan dette påvirker hele samfunnet. Senere hører vi om hvordan kvinner øyensynlig forsvarer de svarte gevantene sine, og måten forfatteren fremstiller problematikken på, greier å overbevise meg om at de faktisk ønsker å ha det sånn.

Vi er med til Sri Lanka og fredsprosessen her. Med gjenoppbyggingen av landet som et bakteppe, hører vi om Norges rolle, om Norad og deres innflytelse og om en konflikt mellom menn. Utviklingshjelp er "big business" og i denne delen av boken blir vi kjent med initiativrike grunderen Arne Fjørtoft som får ting til å skje, mens tallknuseren Jørgensen sitter fast i vrangvilje og detaljer på papiret.

Vi drar videre til Thailand og Burma i Bankok, og så hører vi om Opiumsdyrkingen, som ved enkel påvirkning/opplysningsarbeid på egen radiofrekvens ble gjort mindre. Vi hører om rettsvesenet i Bankok, hvor en nordmann blir tatt, fengslet og dømt for utuktig omgang med unge gutter. Historien er ikke så enkel som det høres ut, men et rystende bilde på hvordan ting håndteres i disse landene.

Detaljene er mange i denne boken, og umulig for meg å utbrodere, ettersom jeg lytter mens jeg går på tur. Det er lærerikt til tusen, og underholdende å lytte til, og jeg føler historiene hans utvider min horisont atter en gang. Tomm Kristiansens bok viser oss at ved å tenke med hjertet, og "gøttse" litt, går det an å gjøre livet bedre både for krøplinger i Colombo, for tiggerne, for fattige bønder som ikke har råd til såkorn en gang og for barna som blir sendt på arbeid fra de knapt kan gå.

Verden er rå, men når Tomm Kristiansen leser sin bok, sitter jeg igjen med en følelse av håp, om hva litt microkreditt, litt seksualopplysning og rent vann kan føre til. Historiene er gjennomsyret av respekt for de menneskene han møter, sammen med Arne Fjørtoft, og på egenhånd.

Utgitt: 2003
Spilletid: 8 timer
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 11. mai 2018

Snokeboka av Lisa Aisato

Jeg er så heldig å ha en Aisato på veggen, så når Lisa igjen kommer ut med bok er oppmerksomheten skjerpet. Hun står for både illustrasjoner og tekst i bøkene sine, to kunstformer hun behersker til fingerspissene.

Forlaget om boken:
Mannen bak kassa i butikken, damen med hund på bussholdeplassen, alle i dress og med små kofferter i heisen på jobben til mamma – visst virker det som alle om voksne har orden på tingene sine? Visst virker det som om de ikke har en eneste liten hemmelighet? Vel, tro om igjen, og bli med på en flyvende reise bak fasadene!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 40
Kilde: Leseeks


Dette var en nydelig bok. Betraktningene er "spot on" og humøret absolutt på topp. Man skal være oppmerksom om man skal få øye på den lille fluen, som flyr inn i den overfylte heisen på første bilde, for den er liten, men dette er altså fortellerstemmen vår.

Det er en broket gjeng vi får øye på i heisen. De ser tilforlatelig normal ut, men de neste sidene i denne boken forteller oss sannheten om hver enkel, etterhvert som fluen flyr rundt og titter på dem, i deres eget hjem.

De tøffe er kanskje ikke så tøff likevel, den mandige har en feminin side han skjuler godt, og den skranglete gamle damen, er muligens mer gal enn pleierne antar. Selv kommer jeg til å sette meg rett ned neste gang jeg har seinvakt i barnehagen, legge beina på bordet og spise godteri ☺

Fluen avslutter skildringene av alle observasjonene med en advarsel til leseren, og denne skal vi ikke kimse av.

Historien er fin, men tematikken/budskapet, passer det for barn eller voksne? Jeg tok boken med meg i barnehagen og leste den for mine 15 barn som er 3 og 4 år, og jeg må nok innrømme at det ikke ble min beste morgensamling. Barna snakket om fluen senere på dagen, men i denne boken er det mye humor som gikk over hodet på dem.

Lisa Aisatos strek er helt etter mitt hjerte, og jeg stanser alltid opp når noe hun har laget kommer min vei. Titter du inn på årets bokliste, kan du se det fine bildet jeg kjøpte rett før nyttår.

En litt halvgal bestemor, akkurat sånn som meg 

Mange bokbloggere har lest og skrevet om boken, og alle er like begeistret:

torsdag 10. mai 2018

Den vakre død - ny spennende krim av Belinda Bauer

Dette er den syvende krimmen til Belinda Bauer. Kun nummer to og tre av utgivelsene hennes bør leses i rekkefølge, ellers er historiene hennes helt frittstående. Fra å skildre mørke og grusomheter på landsbygda befinner vi oss i Den vakre død midt i London, men det er ikke mindre dystert av den grunn.

Fra bakpå boken:
Eve Singer lever av døden. Som krimreporter for en spekulativ TV-kanal, er hun villig til å gå langt for å være først ute med en sak. Ingenting selger bedre enn døden. En seriemorder er også på jakt etter et stort publikum, og hans ofre er unge kvinner i sentrum av London. En kveld Eve går hjem fra jobb, mistenker hun at en mann følger etter henne. Men istedenfor å skynde seg i sikkerhet, stanser hun og konfronterer mannen. Live vet hun da om hvem han er, og at han har sett seg ut Eve for å få den oppmerksomheten han lengter etter.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 350
Kilde: Leseeks


Som en stor fan av Belinda Bauer, er det nesten litt skummelt å skulle begynne på en ny bok, kan det bli like bra som hennes tidligere utgivelser? Jeg har hoppet i det, og kan berolige deg med en gang, det kan det!

Forfatteren er prisbelønnet, multioversatt og genierklært, og disse hedersbevisningene stiller jeg meg gjerne bak. At handlingen i denne boken er lagt til de sentrale deler av London, er både gøy og utrolig skummelt, for det er bare 8 dager til min egen Londontur, og jeg kommer nok til å tenke på denne boken både når jeg er på undergrunnen og i Tate Modern.

Siden jeg har bestemt meg for å fatte meg i korthet i sommerens blogginnlegg, nøyer jeg meg med noen superlativer i stikkordsform:

Er du glad i kunst og kunstens komponenter er dette boken for deg! En annen sekundærhandling er demens, Bauer har glimrende skildringer av hvordan det oppleves å leve med demens, og være en pårørende. Men, det er selvfølgelig kriminalhistorien og dens oppklaring som er bokens drivkraft.

Dette er en historie til å holde pusten av. Morderen har en tydelig rolle gjennom hele boken, og hans tanker om kunst sammen med hans kunnskaper om menneskesinnet, gjør denne delen av handlingen temmelig creepy.

Dette er krim på aller høyeste nivå. Den er velskrevet uten logiske brister, og selv om plottet er intrikat går handlingen opp til slutt. Språk, setningsstruktur og karakteroppbygging er helt etter læreboken, og jeg må bare ta hatten av for Belinda, som greier å imponere til de grader, atter en gang! 


Rekkefølge på utgivelsene hennes: 
Blacklands
Mørke dager
Som fortjent
Nysgjerrigper
Sannheten om livet og døden
Den synske 

onsdag 9. mai 2018

J.C. Dahl - Norges første kunstner i moderne forstand


Fjerde mai åpnet en ny utstilling på KODE, som presenterer den bergenske kunstmaleren fra 1800-tallet Johan Christian Dahl. Kunstmuseene i Bergen har den største samlingen av J.C. Dahls malerier, nå var alle tatt frem, og samlingen ble komplettert med verker fra flere utlånere, så på KODE 2 i dag kan du se 200 utvalgte mesterverk. Utstillingen blir stående til 7 oktober 2018.

Foto av bilde som henger på KODE
Da jeg første gang studerte bildene som henger på KODE reagerte jeg på hvordan stilen hans forandret seg med årene. Dette fikk meg til å dypdykke litt i historien om denne kunstneren.

Johan Christian Dahl var født i Bergen i 1788, og vokste opp i enkle kår, som nest yngst i en stor søskenflott. Han livnærte seg først som maler, altså ikke kunstmaler. Han malte tidlig prospekter fra Bergen som alle var "barnslige" i fremtoningen, med blå himmel, en kirke eller lignende og noen mennesker. Heldigvis fikk selveste Lyder Sagen øynene opp for denne pågående og kunnskapsrike maleren, og i 1811 fikk han skrapet sammen penger nok til å sende den unge Dahl på kunstakademi i København.


Under kyndig veiledning av landskapsmaleren Christian August Lorentzen og studier av Jens Juel sine landskapsmalerier, utviklet Dahl sin fremstilling av, farger, lys, atmosfære og oppbygging. Ved å kopiere verker av nederlandske 1600-talls kunstnere, som hadde skapt bilder av norske landskap, fikk han frem det formspråk han ønsket, og som var med på å etablere en nasjonal identitet.

Etter 7 år i København reiser han ut på sin store tur som omfattet både Paris og Roma, men det var i Dresden han stanset, og i denne byen som var et sentrum for den tyske romantikken, ble han livet ut, med bare fem besøk hjem til Norge. Landskapsmaleriene hans fra Norge er som fantasilandskap å regne, siden han ikke så annet av Norge enn Bergen og kyststripen sørover, før han emigrerte.

Hva er det så som karakteriserer J. C. Dahls malerier? I hans friske oljemotiver eksisterer det en spenning mellom form, imitasjon og uttrykk, uten å bli personlig opererte han innenfor rammene av uttrykksteorien. Det nasjonale dannet rammen om hans personlige identitet, så det at han på 1820-tallet mistet sin kone og flere barn, reflekteres ikke i kunsten hans.

To flotte eksempler på bildene hans, en original og det nærmeste har han kopiert

Grunnleggeren av den nasjonalromantiske kunsten, satt Norge på kartet tidlig på 1800-tallet, men det er ikke mange kunstnere som kan sies å ha vært elever av ham. Thomas Fearnley lærte mye av Dahl, men uttrykte seg i et annet formspråk i sin egen kunst. Peder Andersen Balke blir også nevnt som en av få elever, som på eminent måte brukte lys og mørke til å fremstille sine kunstverk.

Da J.C. Dahl døde i 1857 var han var 69 år gammel, han hadde mottatt St. Olavs ordenen, Dannebrog ordenen og Vasa ordenen. Han hadde levd mesteparten av sitt liv i Dresden, og ble også begravet der, for rundt 80 år senere ble levningene flyttet til Bergen.

*******

Utstillingen som åpnet i KODE 2 fjerde mai er flott presentert. Bildene er delt inn i kategorier: Introduksjon, Malerlærling i Bergen og Italiareisen. De tre siste rommene er inndelt tematisk hvor delene tar for seg Elvestryk og fossefall, Forlis og stormpisket sjø, Skystudier, Måneskinn og kveldshimmel og til sist, Bildet av Norge.

En omvisning med kurator som forteller om livet og arbeidet til kunstneren dukker forhåpentligvis opp, for det vil jeg være med på. Dette er en flott utstilling som de fleste vil ha glede av!

Historien fortsetter frem til 1857 da JC Dahl døde