søndag 17. juli 2016

Vi kjører fra Lofoten til Senja hvor regnet setter bremsene på for tur

Det beste gapet som finnes - havgapet!
Etter vårt ukesopphold innerst i Morfjord, pakket vi i bilen og kjørte enda litt lenger nord. Vi hadde planer om å gå en egg på Senja, så før vi kom så langt måtte vi kjøre nordover i Vesterålen og ta fergen fra Andenes.
Nyksund et flott fiskevær i havgapet som har vært stengt lenge men nå våkner til live
Andenes med sine flotte fjelltopper i bakgrunnen

Igjen var vi superheldige! Denne fergen går tre ganger om dagen, overfarten tar nesten to timer, og på fergen å dømme er det ofte en røff tur. Vi kjørte ned på kaia bare kort tid før fergen skulle gå, og ble nær sagt løftet ombord som den aller siste bilen.

Vel i havn i Gryllefjord kjørte vi mot Fjordbotn camping, hvor vi hadde bestilt en enkel hytte. Regnet innhentet oss i Senja, men vi stoppet allikevel ved Senjatrollet og på forskjellige andre steder på veien. Turmulighetene stakk værgudene av med, men heldigvis fikk Sondre og Frode seg en ordentlig fisketur, med båt utpå fjorden, så den påfølgende lunchen ble noe av det beste jeg har smakt.

Bergsbotn utkikkspunkt 
Senja har også mange fine strender - her er Sondre på Ersfjordstranda

lørdag 16. juli 2016

En sommer med Proust av Laura el Makki mfl.

Etter å ha lest En sommer med Montaigne, var det for fristende til at jeg klarte å stå over En sommer med Proust. Her tar flere forfattere for seg Prousts klassiker På sporet av den tapte tid, en klassiker jeg har hørt om, men enda ikke lest.

Forlagets presentasjon av  boken:
På sporet av den tapte tid er klassikeren mange føler de burde ha lest. Andre regner den til en av sine største leseopplevelser. Uansett hvilken kategori du tilhører er En sommer med Proust tilfredsstillende lesning. Denne lille boken viser at Prousts roman kan leses på like mange måter som det finnes lesere. Her følger vi de åtte forfatterne som alle er eksperter på Prousts litteratur, til salongene, teatrene og bordellene i Paris, og til kysten av Normandie, mens de diskuterer spørsmålet om hvorvidt kjærligheten og kunsten kan lindre livets skuffelser og utfordringer.


Forlag: Solum
Utgitt: 2014/på norsk 2016
Sider: 241
Kilde: Leseeksemplar

I løpet av denne boken får en vite mye om Marcel Proust som menneske og om hans store verk På sporet av den tapte tid. Verket som er på 3000 sider ble gitt ut i 15 deler i årene 1913-1927.

En trenger ikke være bevandret i Prousts verk for å ha glede av En sommer med Proust, for denne lille boken gir oss innsikten som er nødvendig underveis. For meg som var helt blank førte lesingen til den reneste åpenbaring. Jeg innså fort at verket som skildres er helt spesielt, og først tenkte jeg at jeg var glad for at det er "kortversjonen" jeg leser, men senere begynte jeg å klø etter å lese romanen selv.

De åtte forfatterne som bidrar i boken tar for seg hver sine emner og belyser disse fra sitt eget ståsted. Antoine Compagnon er først ut og han snakker om Tiden, både den tapte og den gjenfundne tid. Romanen er bygget opp rundt en idè Proust fikk i 1908; "Skillet mellom det sosiale jeget og det skapende jeget, mellom bevisst og ufrivillig erindring. Compagnon sier også at verket er et monument over de døde som omgir oss, noe som blir glimrende illustrert med et eksempel fra Sodoma og Gomorra, en av bøkene som inngår i verket.

"Kjærlighet er gjensidig tortur" påstår Proust i boken sin, og i Nicolas Grimaldis avsnitt sier han at ordet kjærlighet er det ordet som forekommer hyppigst i På sporet av den tapte tid.

Så hvis vi forstår kjærlighet som en henrykkelse en bestemt person til stadighet vekker i oss, i den grad at vi er villige til å ofre vårt eget liv for den andre, finnes det ikke et eneste eksempel på dette i Prousts roman.

Det er godt å sitte innerst i en øde fjordarm i Lofoten, med tåken hengende langt nedover fjellsidene, og lese En sommer med Proust. Stillheten og roen rundt meg yter boken full rettferdighet, og for meg ble dette en stor leseopplevelse.

Forfatter, filosof og professor Michel Erman forteller oss om Marcel Proust ved å belyse stedene han har med i romanen. Teksten er delvis oppdiktet og delvis fra virkeligheten, derfor er det også to steder i romanen som er konstruert av forfatteren, Combray og Balbec. Det er interessant å se hvordan han har latt seg inspirere og hvordan han har satt sammen disse stedene.

Michel Proust var en stor kunstner og filosof, og til sist i boken blir vi tatt med inn i hans store verk, i lys av disse temaene. Helt til slutt blir de åtte bidragsyterne kort presentert, alle er franske, de fleste professorer, som for meg var helt ukjent.

Du trenger ikke være spesielt interessert i analyse av litteratur for å ha glede av denne boken, men er du nysgjerrig på Marcel Proust og hans berømte verk, vil jeg påstå at En sommer med Proust er en glimrende innfallsvinkel til På sporet av den tapte tid.

fredag 15. juli 2016

Møysalen 1262 moh - høyeste toppen i Lødingen og Sortland

Tre glade kommunetoppsankere som med Møysalen har 63 topper i samlingen sin
Det var på høy tid å få en ny topp til vår samling av kommunetopper, og ferie i Nordland ga oss muligheten til å plukke to i en tur. Møysalen som rager 1262 moh er høyeste toppen både i Lødingen og Sortland kommuner, easy peasy med to kommuner i samme slengen, kan man gjerne tenke, men det var ingen lett tur, som tok oss 9 timer.

Vi var så heldige å få besøk av Åshild, en sprek og sporty venninne fra treningsmiljøet vårt i Bergen, noe som var med på å gjøre turen uforglemmelig. Det går flere ruter opp på fjellet,  og i valgte oss den lengste ruten som er 12,5 km. Vi parkerte bilen ved E10 Ingelsfjordeide, og gikk opp Forkledalen. De første kilometrene er ganske så flate, preget av bregner og myr. Her er det lagt ut klopper til å gå på i de bløteste partiene, så det gikk forholdsvis fort å gå. Denne delen er umerket, men stien er veldig tydelig. Når terrenget begynte å gå oppover forsvant vegetasjonen, men det var fortsatt bløtt og bekkene vi måtte forsere var mange. Fra vann 324 er stien merket helt til topps!

Så, når vi er på ca. 900 moh begynner gøyen, for her begynte det å bli luftig. Fjellet er "kronglete" og bød på små egger hvor det var bratt ned på begge sider. Det er ingen klatring, men du må regne med å bli skitten på hendene, for du trenger å støtte deg, og dra deg opp noen steder.
Den tette tåken vi hadde på turen, lullet oss inn i en trygghetsfølelse jeg helt sikkert ikke hadde hatt om det hadde vært klarvær, så når jeg påstår at det føltes helt trygt, kan du gjerne ta det med en klype salt.

På den mest luftige eggen passerte vi et turfølge som var kledd som om de skulle klatre Everest. Da vi returnerte passerte vi dem på snøen, og de gikk i tau med stegjern og isøkser. De må ha ledd av oss som spratt rundt i "joggesko" og korte bukser. Vi hadde lest at en kunne være med en guidet tur opp på fjellet, men dette koster flesk og er i mine øyne helt unødvendig. Gå selv, da finner du roen og kan gå i ditt eget tempo!

Etter en halvtimes gange fryder vi oss over kloppene som gjør det så lett å gå
Tungen beint i munnen når vi beveger oss oppover denne kanten av snø med is under
Stemningsbilde fra returen :)

Utsikt kan jeg ikke si noe om, for vi hadde tykk tåke på hele turen. Jeg har fått låne et bilde som viser hva vi gikk glipp av. Befinner vi oss i området igjen (og det er klarvær) vil vi helt sikkert ta turen igjen.

Foto: Lars Engeli

onsdag 13. juli 2016

Meto - bind II Øya en ungdomstrilogi av franske Yves Grevet

"Huset" heter første bind i Meto-trilogien, og den gjorde inntrykk på meg. Nå er andre bind "Øya", kommet ut på norsk, og etter å ha sett 14 åringen i huset lese både seint og tidlig, var det ikke fritt for at jeg hadde forventninger til Øya.

Fra bakpå boken:
64 gutter innesperret i et hus på en isolert øy. En desperat kamp for frihet. Utenfor Huset - en virkelighet de ikke kunne forestille seg. Meto våkner med sammenklistrede øyne og sterke smerter, fastbundet til en seng. Han er redd. Hvem er det som holder ham fanget? Hvorfor får han ikke lov til å se? og har noen av brødrene hans overlevd blodbadet på øya? Meto-trilogien: Den andre boka fra en brutal virkelighet. 


Forlag: Mangschou
Utgitt: 2016
Sider: 231
Kilde: Leseeksemplar

Øya er en direkte fortsettelse av Huset, så en bør ha lest starten av trilogien for å få fullt utbytte av serien. I Huset var guttene (ja for det er bare gutter...) gal etter å prøve å få seg ut av dette huset som holdt dem fanget. Når noen av dem greier å bryte seg ut, viser det seg at virkeligheten utenfor, ikke på noen måte er noe bedre enn inni huset.

På øya er det et hierarki, med ledere som holder de under seg nede med kraftige midler. Alle får nye navn og blir delt inn i klaner som holder til i hver sin nisje i store underjordiske huler. Dagene går med til å forbedre gangene, skaffe brensel på stranden,  arbeidet er tungt, kjedelig og farlig, men for det meste ligger de i kamp med hverandre.

De øverste lederne kalles Avskårne ører, en gjeng banditter som Meto og gjengen hans ikke kan stole på. Alle nivåene i hierarkiet er opptatt av å redde sitt eget skinn, og det er i det hele tatt vanskelig for dem å vite hvem de kan stole på i disse omgivelsene, og ønsket om trygghet og forutsigbarhet er det som driver dem videre.

Meto og de andre vet ikke hvor de kommer fra eller hva som er meningen med livet. Det de vet er at de ikke har det godt, og de søker etter en bedre tilværelse, både materielt sett og i forhold til tilhørighet. Er man en sånn som aldri tar initiativ, alltid følger flokken og adlyder ordre vil man klare å overleve, men ikke uten at det koster. Livet er som et nervepirrende spill med nye farer hele tiden.

I dette scenarioet blir vennskap en kostbar ting, og for en voksen leser som ser etter en overordnet "mening" med boken, blir nok dette tema som fester seg. For en leser i målgruppen 10-15 vil nok spenningen og de fantastiske scenene være mer enn nok til å gi en god leseopplevelse.

Slutten var ganske lik den i Huset, men med en overraskende vending. Sondre på 14 leser også denne serien, og liker den godt. Den eneste kommentaren hans er den brå slutten, men det må vi jo regne med når det er en trilogi. 
Yves Grevet skriver veldig bra, og både Sondre og jeg gleder oss til å lese slutten på trilogien, som kommer på norsk til høsten. 

tirsdag 12. juli 2016

Vår aller første midnattssol - Midnattssolveien innerst i Morfjorden

Det ser mye mørkere ut enn det var, siden jeg knipset rett mot solen
Kvelden i går ble viet solen. Endelig er himmelen blå og vi fikk oppleve det vi kom hit for. Hytten vår ligger i Midnattssolveien, så alt skulle være lagt til rette for en fin opplevelse. Rett før midnatt tok vi med oss fiskestenger og prøvde lykken, mens vi beundret solen som sakte dalte ned mot horisonten.
Etterpå, i hytteveggen med sol i ansiktet ble det midnattsbobler til ære for solen.

Klokken er 00:30 og vi soler oss fremdeles!!!!!

mandag 11. juli 2016

Virginia Woolf - en biografi av Hilde Hagerup

På bloggen Tones bokmerke ble jeg oppmerksom på denne lille perlen av en bok. Det er sakprosa beregnet på ungdom, som på en lettfattelig måte skildrer forfatteren Virginia Woolfs liv og forfatterskap.

Fra bakpå boken:
Virginia Woolf, en av verdens mest kjente og innflytelsesrike forfattere, bestemte seg allerede som tenåring for at hun var genial. Og det stemte faktisk. Hun brukte livet sitt på å skrive de fantastisk romanene hun hadde planlagt som ung, og forfatterskapet hennes kom til å bli helt sentralt i verdenslitteraturen. 

I denne boken forteller Hilde Hagerup sin historie om den mytiske forfatteren - og om vennegjengen, Bloomsbury-kretsen, som på ulike vi satte spor etter seg i det britiske samfunnet. En lykkelig historie? Nei, det endte med litteraturhistoriens kanskje mest berømte selvmord.


For en dame! For et liv hun har hatt! Som den ivrige leser av bloggen min vil ha sett, så har jeg gitt denne lille boken full pott på terningen.

Hvem som helst kan google navnet hennes og få opp de rene fakta om Virginia Woolf, men i denne biografien blir fakta presentert og fortalt på en måte som gjør at leseren føler at en er med på reisen.

Virginia vokste opp i en stor familie hvor både mor og far hadde barn fra hver sitt tidligere ekteskap. De hørte til i øvre middelklasse og bodde på de beste adresser i London. Tilsynelatende skulle alt ligge til rette for at hun skulle leve et bekymringsløst liv, men sånn skulle det ikke bli.

Hilde Hagerup skildrer Viktoriatiden, hvordan landet og skikkene blant menneskene var på denne tiden. Familien levde blant fiffen, de var til dels snobbete men Virginia og hennes søstre ble undervist hjemme, og fikk ikke gå videre på skole etter endt grunnskole, sånn som brødrene.

Moren til Virginia døde da hun var 13 år, noe som gikk sterkt inn på henne. Faren sørget heftig over sin døde kone, noe som gikk hardt ut over barna, og særlig de yngste. De neste ti årene i Virginias liv er preget av farens sorg, brorens overgrep og når far dør reiser hun på en dannelsesreise til Italia, hvorpå hun utfører sitt første forsøk på å ta sitt eget liv.

Søsknene gjør opprør mot snobberiet, og flytter fra Kensington til Bloomsbury, som den gang var et ganske slitt område. Hun blir kjent med Leonard Woolf som skulle komme til å bli hennes mann. Han var ikke født til penger, og måtte jobbe for dem, noe som var spesielt i hennes kretser. De giftet seg i 1912, og selv om de elsket hverandre høyt forsøkte Virginia på nytt et år senere, å ta sitt eget liv.

I 1913 startet de sitt eget forlag The Hogarth Press, hvor Virginia kunne gi ut sine bøker, uten å måtte gå den fornedrende runden om å be om å bli publisert. Så kom første verdenskrig, som selvfølgelig preget hennes liv på lik linje med alle andres.

Virginia Woolf hadde et anstrengt forhold til kropp og følelser hele livet. Hun giftet seg med en mann som ikke krevde mye av henne som kvinne, og forelsket seg i kvinner. Livet hennes var preget av hennes mentale tilstand, som svingte voldsomt og hun var opptatt av feminisme.

28 mars 1941 fylte hun lommene med stein og vandret ut i elven Ouse, hvorpå hun denne gangen lykkes med sitt forsett om å ta livet av seg.

Hilde Hagerup sin biografi nevner også noen av romanene til Virginia Woolf, og forklarer på en lettfattelig måte bakgrunnen for de mest kjente titlene. Det finnes minst 60 biografier om denne forfatteren, så hun er et studie verdig. Denne boken gjorde i alle fall susen for meg, jeg fikk veldig lyst til å se nærmere på hennes bøker, selv om jeg vet at flere av dem klassifiseres som "utilgjengelige" og vanskelig å lese.

Hva sier du? Har du lest noe av henne? og... hvilken av romanene hennes vil du anbefale meg å begynne med?


Boken er gitt ut på Ikon forlag i 2011, men det ser ut som den ikke er i salg lenger.
Du finner den på biblioteket!

søndag 10. juli 2016

Lofotr Vikingmuseum - Kabelvåg - Henningsvær og Svolværgeita

Fiskeværene ligger naturlig nok tett som haggel i Lofoten, og i dag besøkte vi Kabelvåg og det enda mer sagnomsuste Henningsvær. 
Kabelvåg hadde et flott telefonkioskbibliotek, som det var gøy for meg å oppdage, men utenom dette var det ikke mye som gjorde inntrykk. 

"En ekte lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær..." - og no er vi her! Sånt er gøy, og når det lille fiskeværet skilte seg ut med sin "koselighet" var det ekstra gøy. Vi drakk kaffe på kaikanten og tittet inn i de flotte husene, men det som fikk pulsen til å rase var to flotte gatekunstverk. Spesielt det på oljetanken gjorde inntrykk. In cod we trust av PØBEL fant Frode på Google samtidig som jeg oppdaget den.
Kunstverk med perfekt beliggenhet (kan ikke se hvem kunstneren er)
PØBEL sitt verk i Henningsvær - "In cod we trust"

Museer er det også mange av, men Lofotr Vikingmuseum var det som fristet mest. Jeg skal til å begynne på romanen Den siste vikingkongen, og satte stor pris på å bli satt i stemning på museet i dag. Museet og området rundt var utrolig fint. Vi fikk prøve bueskyting, øksekasting og det var mulighet for å være med ut i et vikingskip.
Vi spiste lunch i restauranten deres, og dette ble et herremåltid. Ingrediensene var kun sånne som fantes i vikingtiden, og kjøkkensjefen hadde til og med et flott vegetarmåltid på menyen. Prisene gjorde et overraskende lite innhugg i feriekontoen, så er du her en gang, anbefaler jeg gjerne restauranten også.

Lofotr Vikingmuseum på Borge i Lofoten
Ikke like sjarmerende med vikinger i redningsvester, men det må vel til

Etter denne kraftige dosen med kultur var det tid for tur igjen. Svolværgeita har breket hver gang vi har kjørt forbi, og nå byttet vi på oss tursko og begynte den 40 grader bratte stigningen opp mot topp-punktet. Klyvingen startet så og si med en gang, men turen opp er ikke lang, så hvis du ikke er spesielt svimmel, går det greit å komme seg opp.
Oppe ved "skulderen" var det helt stopp, for de som holdt på å bestige toppen var utstyrt med klatreutstyr, og fortsettelsen var litt ute av vår liga. Etter et lite fotoshoot og beundring av de som holdt på oppe på toppen, bar det ned til bilen.

Fire klatrere helt på toppen - for en bragd!!!
Vi er mer enn fornøyd med å ha kommet så langt
Frode vurderer mulighetene