Marcel Proust - På sporet av den tapte tid bok 2

Den andre av totalt syv bøker i Marcel Proust sitt klassikerverk På sporet av den tapte tid, heter på norsk  I skyggen av piker i blomst. Denne boken er i likhet med den første delt i flere deler, hvor vi i den første delen lytter til fortellerstemmens tanker om sin kjærlighet til Gilberte og i andre del møter han Albertine.

Omkring Madame Swann 232 sider:
Hovedpersonen vår som var liten i forrige bok er nå blitt ungdom. Han bor hjemme hos foreldrene i Paris, og blir tatt godt vare på siden han lider av svak helse og en nervøs natur. Han drømmer om å få gå i teateret og se La Berma på en matinè, men foreldrene mener han er for svak til å kunne gjøre dette.

Heldigvis kommer fars venn ambassadøren Monsieur de Norpis på banen, og han får foreldrene til å skifte mening. Vår venn får nå store kvaler rundt det faktum at han nå føler seg forpliktet til å bli glad og begeistret over stykket, og velger nesten å takke nei til tilbudet om å gå i teateret.

I tillegg til denne episoden (som skildres gjennom maaaaaaaaange sider) hører vi mye om kjærligheten mellom Swann og Odette.

Hans egen forelskelse i Gilberte får en dramatisk ending, og med en kort liten setning nevnes Albertine, som jeg vet vi skal høre mer om i de senere bøkene.

Handlingen gir oss mange nydelige skildringer av tiden romansyklusen er lagt til. Her beskrives flotte antrekk, adspredelser og forpliktelser som piker og pene damer fordriver tiden med i Paris, med teselskaper og rivaliserende salonger.

Balbec 335 sider:
Hovedpersonen vår har svak helse og et komplisert indre liv som til stadig gjør at han må hvile seg. Legen anbefaler et lengre opphold ved kysten, derfor tar bestemoren hans ham med til Balbec. Han har drømt om sterke stormer og uvær, og ser for seg at han skal få oppleve dette når de er ved kysten, men været er fint, og omgivelsene idylliske.

Starten av boken er preget av avreisen, hvor "jeg" er engstelig for adskillelsen fra sin mor. Vi tar del i alle detaljer rundt forberedelsene av reisen, både de praktiske og alle de filosofiske som hovedpersonen spinner på i hodet sitt. Hver minste detalj har en betydning, og for en utålmodig leser kan det rent sagt bli for mye av det gode.
Forberedelsene, reisen og ankomsten til Balbec, vi er halvveis i boken. Vi får ikke høre mye om sykdommen hans, men det skinner gjennom at han til stadighet må hvile, og bestemoren passer godt på at han har det godt.

I mange år hadde jeg gjort mitt ytterste for å modellere dagens sinnstilstand etter gårsdagens. I Balbec kunne ikke en ny seng, hvor man om morgenen brakte meg et frokostbrett som var annerledes enn det jeg fikk i Paris, romme de tanker som min kjærlighet til Gilberte hadde næret seg av; ved å bli på samme sted bringer man dagene til stillstand, og det er tilfelle (sjeldne riktignok) da det beste middel til å vinne tid, er å skifte oppholdssted. Min reise til Balbec var som den første spaserturen til en rekonvalesent som bare trengte å komme seg ut for å oppdage at han allerede var frisk. 

En dag får han øye på en gruppe unge blomstrende piker på stranden, en av disse er Albertine. Det er mest hans behov for å ha noen å være med som gjør at han innynder seg hos jentene, og han opplever ikke den type forelskelse som han gjorde med Gilberte.

Det har blitt høst og kaldt på hotellet i Balbec. Hovedpersonen er trist og har ikke energi til å ta del i festlighetene på standen, så denne boken slutter med et hjertesukk over hvilken skuffelse oppholdet har vært siden han ikke fikk oppleve den store stormen han drømte om.

Neste bok heter Veien til Guermantes, som skal leses i november. Med en bok i måneden skal jeg bli ferdig til 1 april 2017. Jeg trenger ikke legge skjul på at dette ikke akkurat er lystlesning, det er en tung materie å dra seg gjennom, ikke fordi språket er dårlig for det er det ikke, men det er utrolig lite direkte handling og fremdrift.

Følg gjerne prosjektet mitt ved å klikke på denne lenken!