Alamar - sommerens godfilm

I dag var det meldt regn og Sondre og jeg bestemte oss for å tilbringe ettermiddagen på kino. Vi valgte oss en "voksenfilm" som viste seg å være utrolig bra. Den heter Alamar og er en kryssning mellom dokumentar og drama. Den er laget tilsynelatende uten manus og regi og skuespillerene opptrer under sine egne navn.
Natan (5) har italiensk mor og mexicansk far. Foreldrenes forhold er slutt og Natan har flyttet til Italia med moren. Denne sommeren skal han bli med på ferie til farens fiskerlandsby. Her lever de i pakt med naturen, drar ut på fiske og opplever en magisk verden, når de utforsker livet under vann. Vi blir med på en reise inn i barndommens rike der tiden opphører og harmonien med naturen er total. Farens familie er av maya-slekt og lever av og på sjøen, ved et av verdens største korallrev. Filmen viser med stor varme forholdet mellom far og sønn - nærheten til naturen og livet på sjøen. Her er vi langt fra den norske virkelighet - det finnes ingen redningsvester; og rundt dem svømmer alligatorer.
Denne filmen kan anbefales på det sterkeste. Godt å få perspektiv på hvordan vi lever, med tempoet vårt og alle tingene vi "må" ha rundt oss.
Litt eiendommelig start fikk vi på opplevelsen da damen som tok i mot billetten da vi skulle gå inn til filmen, så først på Sondre så på meg og sa at dette muligens ikke er en film for barn. Litt seint å si det når vi er på vei inn, og hva tenker de? Bare for det ikke er tegnefilm med snakkende dyr så skulle det ikke passe for barn? Jeg vil påstå filmen passet veldig godt for barn, da det var masse flotte naturbilder, masse handling som vi ser gjennom øynene til Natan, og lite prat. Sondre storkoste seg og hadde ikke problemer med å følge med i handlingen.