lørdag 1. september 2018

Nøkkerosene av Anne Helene Guddal

Anne Helene Guddal har gitt ut to diktsamlinger og en roman tidligere. Jeg har ikke lest noe av henne før, men likte godt det jeg leste i Nøkkerosene.

Forlaget om handlingen:
Nøkkerosene er en roman som i dagboksform beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Etter et sykehusopphold flytter jeg-personen hjem til sin mor. Romanen handler om skamfølelsen knyttet til det å være avhengig av hjelp fra sine nærmeste i voksen alder, men også kjærligheten. Underveis stiller jeg-personen seg eksistensielle spørsmål, blant annet om nye omgivelser vil gjøre det lettere å tenke på nye måter, og om det er mulig å bli et bedre menneske for seg selv og dem man er glad i.


Forlag: Kolon
Utgitt: 2018
Sider: 96
Kilde: Leseeks


Romanen har et naturalistisk tilsnitt, siden mange av de korte historiene handler om liv i naturen, som brunsnegl, stålorm, frosk, fisk, blomster, bær og veps. Fortellerstemmen vår er ikke spesielt fortrolig med naturen, noe som kommer frem i betraktningene hennes.

Hun forblir anonym til boken nesten er slutt, da niesen hennes røper navnet. Karakterbyggingen er formet på denne måten, i begynnelsen vet vi ingenting, men i løpet av de 96 korte sidene får vi noen omriss av hvem hun er. Selv syntes jeg det var en fin reise, og vil ikke røpe noe, men oppfordre til å lese med et åpent sinn.

Tematikken i romanen dreier seg rundt psykisk sykdom, om mangel på selvkontroll, om passivisering og ensomhet. Hun skildrer en lykkelig barndom, og kjærlige foreldre, så det er ikke en traurig og trist historie dette her, men en med håp og mestring som grunntone.

Avslutningsvis henledes tankene våre til tradisjonene med liljeføtter og korsetter, skjønnhetsidealer som gjorde kvinner hjelpeløse og ufrie. Frihet er et gjennomgående tema, i romanen, muligens i litt andre former enn det man vanligvis møter på.

Jeg likte Nøkkerosene godt, til tross for at den ble lest på 70 minutter, og jeg egentlig ikke kom under huden på hovedpersonen. Her er ingen direkte handlingsforløp og mangelen på spenningskurve gjorde at en eventuell nerve i teksten uteble. Jeg satt i ro i de minuttene det tok å lese, så noe må ha fenget meg.

Bloggomtaler med mer handlingsbeskrivelse finner du på bloggen 

fredag 31. august 2018

Sang for sekstiåtte forrædere - ny roman av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll finner ofte bakgrunn for romanene sine, i historiske hendelser fra hjembygda Finsland. Så også denne gangen, når han tar oss med tilbake til de fem årene hvor landet vårt var okkupert av Tyskland. Selv om jeg har lest en uhorvelig mengde bøker med verdenskrigen som bakteppe, greier Heivoll å tilføre noe nytt i romanen sin, som gir enda en innfallsvinkel på livet i disse krigsårene.

Forlaget om boken:
Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.  
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes. 
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. 

Vi befinner oss i en liten innlandsbygd på sørlandet, en bygd som det første året ikke merket stort til krigen, før butikkbestyrer Andersen begynner å verve medlemmer til Nasjonal Samling. Hvem som signerer og hvem som sier bestemt nei, virker vilkårlig, slik livet gjerne er for oss mennesker.

Bygda blir splittet, ektepar velger hver sin side og vennskap utfordres. Når vi følger ververne og deres ferd gjennom bygda, er det spennende å se hva som motiverer menneskene til å signere, eller å la vær. I denne prosessen blir vi kjent med karakterene, men det er mange på en gang, så jeg sliter litt med å holde dem fra hverandre.

Andreas derimot blir vi godt kjent med. Han er ennå ikke konfirmert når han blir oppfordret til å spille på orgelet i kirken. Snart er han fast inventar, med ryggen til kirkegjengerne, og blir så flink at han blir sendt til Oslo for å lære mer.

Denne handlingstråden er nennsomt flettet sammen med det som har med krigen og gjøre, og gir historien en fin dybde.

I Heivolls roman er hele bygda hovedpersonen, noe som sikkert er litt av årsaken til at bare noen få karakterer sto tydelig frem for meg. Her møter vi lensmann og prest, tomsingen Svend på førti, Peder Skredder og Ingebjørg som ble skjendet. Alle har de sin historie, noe som utvikler romanen til et lappeteppe av karakterer som til syvende og sist gir et skinnende klart bilde av en opprevet bygd.

Flere detaljer i handlingen blir nevnt mange ganger, først som et frampek som gir litt spenning til den ellers så beherskede fortellermåten. Hvorfor spiller ikke far på fela som henger i gangen? Hva skjuler den overmalte altertavlen i kirken?

Åtte av bygdas menn er med i Milorg, og når de en dag blir avslørt og ført vekk, øker maktesløsheten og stillheten mellom menneskene fortettes. Skildringene av torturen de blir utsatt for, er det eneste i romanen som beit litt fra seg.

Årene går, Andreas bruker tiden sin på å samle sanger rundt på bygda og å lære mer om orgelspill inne i Oslo. Så er krigen slutt, og oppgjørets time er kommet, og det er tid for å fordele skyld og skam. De åtte motstandsmennene returnerer, nesten alle sammen og NS-medlemmene må gjøre bot for underskriften sin. Kan deres naivitet, da de underskrev protokollen tilgis, nå i ettertid?

Sang for sekstiåtte forrædere er en stilfaren roman, det er et godt flettverk, siden oppmerksomheten stadig henledes til noe som er blitt sagt eller gjort tidligere i handlingen. Historien slutter når krigen er slutt, og avrundes derfor på en grei måte, men mange av spørsmålene forblir dog ubesvart. Som portrett av en bygd og skildring av en lokal historisk detalj, er dette en fin beretning, men som roman kommer den nok til å glippe gjennom husken ganske fort.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 317
Kilde: Leseeks

torsdag 30. august 2018

Bergens eldste brygge er nyrestaurert og åpner 30 august

Skuteviken er den siste viken man kjører igjennom på vei inn til Bergen, fra nord. Her er mye historisk bebyggelse, med flere hus fra 1600-tallet. I disse dager er en flott sjøbod ferdig rehabilitert, og kaien som ligger ved siden av denne boden er også ferdig, og åpner offisielt i dag 30 august 2018.



Sjøfronten i Skuteviken var tidligere en stor fjære med flere utstikkerkaier, hvor småfartøy og fraktebåter kunne legge til med passasjerer, dyr og varer. Det er ikke vanskelig å se for seg de fattige fiskerne ute fra Hellen, som ror inn til byen for å selge dagens fangst, men det var slaktere og tønnemakere som var de mest aktive profesjonene her. Området ligger like under Sverresborg som er bygget i 1183, og historien til Skuteviken inkluderer historier om birkebeinerne og baglere. Sistnevnte hadde skipsflåten sin liggende i Skuteviken.

Nå er bryggen, som har vært der siden 1200 tallet, ført tilbake til slik den så ut i 1875.
Det er Roger Iversen, som vi kjenner fra jobben han gjorde på Norges eldste bevarte trehusrekke i Nøstegaten, som har ledet arbeidet med restaureringen av kaien. Den tilstøtende sjøboden, Skuteviksboder 9 som ble bygget rundt 1680, ble solgt for noen år siden, og nå fremstår den som flunkende ny.

Bilde før restaurering - ryddet for boss men falleferdig

Sjekk ut denne fine kaien, ser ikke ut som en bosskai lenger!
Huset skal brukes til kunst- og kulturformål
Blåskilt er på sin plass på dette historiske bygget

Heldige meg som kjører forbi Skuteviken hver gang jeg skal til byn, og det er ikke få ganger jeg har gått av bussen for å spasere gjennom Skuteviken på min vei inn i den vakreste byen i hele verden (når det ikke regner...)

tirsdag 28. august 2018

Svartstilla - debutromanen til Susanne Skogstad

For en debut Susanne Skogstad har gjort med denne romanen, jeg er imponert! Denne unge forfatteren kan vi vente oss mye av, jeg gleder meg til neste møte med henne allerede.

Fra forlagets presentasjon:
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik - og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve.
Forlag: Gloria
Utgitt: 2018
Sider: 154
Kilde: Leseeks

Det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på den gamle kvinnen jeg ble kjent med i denne romanen. Ikke bare henne, men alle andre gamle mennesker som går denne livsfasen i møte. Svartstilla skulle vært obligatorisk lesning for alle med gamle foreldre!

Det kommer frem at hovedpersonen har levd et godt liv, med en mann hun elsket og tre flotte barn. Nå er mannen død og hun sørger skikkelig over ham, en sorg barna hennes mener hun burde komme over snart.

Eldstesønnen Jon er en praktisk mann, så når de tre barna innser at mor ikke greier seg hjemme bare med besøk fra dem, begynner han å rydde. Han bærer ned fra loftet, tømmer boder og rydder i skap. Dette er for ham forberedelser til å få moren på hjem, men for hun det gjelder betyr dette noe helt annet.

Hennes elskede, og dypt savnede ektemann lever nemlig i disse gamle tingene som Jon ser på som gammelt rot, og innsatsen hans føles som et overtramp. Brutaliteten hun føler hun blir utsatt for, bygger på sorgen som hun bærer i seg, en sorg hun vil holde fast ved, for alt i verden. Hun har en uvilje mot verden og føler at sjelen rommer et mørke, som stenger ute verden.

Skildringene av den sårbare, gamle damen og hennes følelsesliv er gjort på en innsiktsfull og verdig måte, som fikk meg til å gruble litt. At mange gamle mennesker ikke vil på hjem er en "kjensgjerning", men tenker vi egentlig over hvorfor, hva som ligger i vegringen deres?

Svartstilla er nydelig skrevet, med flotte betraktninger som det er verdt å ta med seg. Nynorsken brukte jeg noen sider på å venne meg til, men så fløt lesingen lett. Historien fremstår som ryddig og den har nerve og god fremdrift. Dette er absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese!

Les gjerne den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte! 

søndag 26. august 2018

Jeg har mer jeg vet du vil like av Marte Magnusdotter Solem

Debutanten Marte Magnusdotter Solem er kanskje kjent for andre fra tv-serier og film. Det viser seg at hun også har en god penn, for debutromanen hennes likte jeg godt.

Forlaget om handlingen:
Silje har flytta fram og tilbake mellom foreldrene siden hun var liten og har måttet tilpasse seg to ulike hjem. Nå har hun omsider blitt voksen og opplever sin første store forelskelse i Eirik. Med ham forestiller hun seg at hun kan bli den hun ønsker å være. Hun tar ham med til familiens sommerhus og tror de skal ha noen dager helt for seg selv. Men etter ett døgn kommer faren med ny kone, barn og svoger. En rekke anstrengende, morsomme og såre situasjoner utspiller seg fortløpende i noen intense sommerdøgn. Ingenting blir slik Silje planla, og gradvis svekkes forestillingen om at hun kan frigjøre seg fra den rollen hun alltid har hatt.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 208
Kilde: Leseeks/Kindle

Hovedpersonen i denne romanen er fremdeles fanget av foreldrenes bånd, og det er hennes litt forvirrede tanker og følelser vi tar del i her. Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg godt igjen i mange av episodene hun går gjennom, selv om det begynner å bli en stund siden jeg var tjue år.

Romanen er glimrende skrevet, Solem bruker et direkte språk, som uten fixfaxerier berører de rette strengene. Her er god utvikling i teksten, og noen karakterer i bakgrunnen får spenningskurven til å peke oppover.

Silje jobber med å løsrive seg fra en litt kravstor mor, og har også en far som fremstår som tafatt, men han er nok bare litt mer introvert enn de andre. Selv om jeg irriterer meg over at han ødelegger ferien for Silje, kjenner jeg meg igjen i hans behov for å trekke seg vekk fra de andre, og tilgir ham dette.

Dette er en roman hvor ungdommens første forelskelse er bakgrunnsbildet, men det er ingen søt historie som ender lykkelig. Jeg lot meg imponere over observasjonene som blir gjort, disse relasjonene mellom familiemedlemmer, og ikke minst Siljes respekt og kjærlighet til den avdøde bestemoren.

Gratulerer med en fantastisk debutroman, jeg gleder meg til fortsettelsen!


fredag 24. august 2018

Mørke dyr - debutromanen til Janne-Camilla Lyster

Forfatteren har høstet gode kritikker for sine diktsamlinger, og gode skussmål kommer hun nok til å få for sine romaner også, Mørke dyr viser i alle fall at hun har et godt språk og et skarpt blikk.

Forlaget om handlingen:
Tre venner drar på togtur gjennom Europa, bare to av dem kommer tilbake.

Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre. Om å lete etter noe annet enn det man kommer fra, om å bygge seg selv fra grunnen av, og om det sammensatte i å søke vekk i jakten på å komme nærmere livet.



Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 144
Kilde: Leseeks


Da jeg skulle skrive noe om min opplevelse av denne romanen, og gjennleste teksten bakpå boken, innså jeg at jeg ikke kjenner meg igjen. I mine øyne handler den ikke om dyr og ikke om sorg, og det er heller ikke en ferieopplevelse, for handlingen bygges bare på den kjensgjerning at "jeg" og Viktor kom tilbake fra Italia uten Karin.

Den navnløse hovedpersonen (why??) skildrer oppveksten sin på et lite urbant sted i Norge. Vi får høre om Karin og Viktor, to venner fra hjemstedet, og hennes litt ambivalente forhold til dem. Så følger vi hennes hverdag i perioden hvor hun utdanner seg til danser.

Jeg likte godt at boken handler om kunst og om dans, for dette er tema som interesserer meg. Hovedpersonen er en ambisiøs jente som vet hva hun vil, hun virker på meg trygg og bestemt og hun får til det hun setter seg fore. Alt ordner seg for henne, uten at forfatteren lar henne streve eller gå på nevneverdige smeller, hun reiser til Paris og Berlin, hvor hun danser og utvikler kunsten sin.

Hvor dette mørke, dyrene eller sorgen spiller inn ser jeg rett og slett ikke. Hun undrer seg over hvor Karin ble av den gangen hun forsvant i Italia, men hun savner henne ikke, og noe dårlig samvittighet for å bare ha reist videre uten henne kan jeg ikke lese ut i fra teksten. At assosiasjoner innimellom får hovedpersonen til å tenke litt på henne, og hva som skjedde med Viktor er vel naturlig.

Dette er en godt skrevet roman, selv om et navn på hovedpersonen, og litt bedre karakteroppbygging hadde gjort underverker, for denne anonyme jenta følte jeg ikke noe for. Lyster bruker et språk som gjør det lett å lese, jeg syntes ikke språket var nevneverdig poetisk til tross for at det er dikt hun har høstet god-ord for tidligere. Fremdriften er god og den ytre tematikken interessant, så jeg kan ikke si annet enn at jeg likte hennes romandebut.


Les gjerne Beathes omtale av boken, hun har oppfattet hovedpersonens sorg litt tydeligere enn meg, noe som er spennende å lese. Ellikken har irritert seg over romanens mangel på mørke og sorg, les gjerne hennes flotte tanker rundt en bokbloggers dilemma.

torsdag 23. august 2018

Codex av Tom Egeland

Er du klar for thriller nummer 8 med Bjørn Beltø i hovedrollen? Nå er boken i alle fall ute, og selv om jeg var "så der..." til forrige bok, benyttet jeg meg av en helg med mye kjøring, og fikk hørt de innledende timene av Codex.

Fra forlagets intro:
Codex er et nytt dramatisk kriminalmysterium der en to tusen år gammel kodeks, Jesu tornekrone, og en teologisk konflikt som vil rokke ved vår forståelse av kristendommen, er noen av ingrediensene.

Flere uhyggelige hendelser følger i kjølvannet av funnet av kodeksen og tornekronen. Det er tydelig at noen overvåker Beltø, og at de er villige til å gå svært langt for å sikre seg makten over avsløringene kodeksen kan bringe frem i lyset.

Forlaget får ha meg unnskyldt for min omskriving av deres introduksjon av boken. De røpet alt for mye av handlingen, også ting som ikke skjer før over halvveis, det som står igjen røper ingenting.

Er du en av de som har lest/hørt de syv forrige bøkene om Bjørn Beltø, og ivrer etter mer av det samme, så er det bare til å hive seg rundt og lese Codex. Romanen er bygget opp av to historier, en i nåtid og en fra 1944. Disse to historiene har i begynnelsen ingenting med hverandre å gjøre, men sammenhengen viser seg naturlig nok etterhvert.

Vi befinner oss ved en arkeologisk utgraving i Roma, hvor Bjørn Beltø har blitt hyret av et institutt i London, som en slags kontrollør. Det er mange som vil ha et ord med i laget, og i første del av boken diskuteres opp og i mente, kontrakter, avtaler og hvem som faktisk skal ha det de har funnet i denne sakrofagen til pave Lucas.

I den andre historien, den fra 1944 møter vi kriminalinspektør Giovanni Larco. Mens spenningskurven daler, blir vi kjent med ham ganske så inngående. Dette er historien om et ungt kjærestepar som sniker seg inn i en nedlagt, forfallen kirke, og finner et lik.

Noen utydelige overganger gjør lyttingen forvirrende, mens jeg like etter har notert meg at teksten er pedagogisk, overtydelig og full av gjentakelser, som om leseren antas å ikke henge med i svingene. Logiske brister dukker det opp mange av, som at Windthorpes sjef ikke var informert om at de hadde funnet codexen og tornekronen, men han fikk allikevel rekvirert et fly fra Roma til London.

Bjørn Beltø er den mest naive superhelten jeg har møtt. Han blir kidnappet og avhørt med løgndetektortest, han blir stoppet i tollen og avhørt, og når han kommer hjem til Norge har det vært noen i leiligheten hans. Med tanke på dramatikken i London (vil ikke røpe noe) så er det merkverdig at han svinser rundt og ikke trekker noen slutninger.

Denne thrilleren inneholder det meste, politi i mange land, CIA, en Saudi Arabisk sjeik, vi får lære litt om bibelen, kristendommen og beslutninger som ble tatt i år 64 av Julius Cæsar som har påvirket alle lands religioner. En hit and run og relikviene som forsvant, utgjør krim delen av denne historien, og dette får vi svar på til sist. Ellers består handlingen av mye fagteori innen teologi og arkeologi, noe som ikke fenget meg så veldig, og som la en demper på fremdriften. Jeg hang meg opp i alle repetisjonene, så har du sett en turgåer som småkjefter ut i luften, så var det bare meg.

Fra media har jeg fått med meg at Codex har blitt godt mottatt, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over om folk ikke har lest de første 5 bøkene i serien, for dette her er jo bare mer av det samme. Dette blir i alle fall mitt siste møte med albinoen Bjørn Beltø.

Les gjerne andre bloggeres tanker om boken, for vi er langt fra enige alltid: ArtemisiaSkrivehula og Reidars

Utgitt: juli 2018
Spilletid: 10:47
Kilde: Lytteeksemplar