I morgen vi ler av norske Namra Saleem

Namra Saleem er født og oppvokst på Sola. Hun er programleder i NRK og multiinstrumentalist i bandet Level & Tyson. Hun debuterte i år som forfatter med I morgen vi ler, en roman om å være ung og bli dradd mellom forventningene fra forskjellige kulturer.

Fra bakpå boken:
Samina er på vei til foreldrene sine med den fem år gamle datteren Selma. Hun har ikke sett dem siden de brøt med henne da de fikk vite at hun var blitt gravid med en ikke-muslimsk nordmann. Foreldrene fortalte andre pakistanere at datteren deres var død.
Vi får et innblikk i en ung kvinnes søken etter forsoning, etter at hun har tatt et oppgjør med en kulturell holdning hun ikke tror på. Hun har vokst og ser tilbake på alt som har vært og skjedd, blant annet i en videodagbok.
Samina har bygget opp motet for å kvitte seg med fortiden i håp om at fremtiden skal bli bra.
Dette er en svært aktuell samtidsroman om kulturforskjeller og toleranse, fortalt med en ung kvinnes stemme.

På meg virker det som forfatteren har mange likhetstrekk med hovepersonen i romanen, og den levende måten hun skildrer tanker og følelser rundt utfordringene Samina står overfor, bekrefter at hun har stor innsikt i problemstillingen.

Romanen er velskrevet til tusen, og bygget opp av flere innfallsvinkler. Nåtidshandlingen når Samina og lille Selma er på vei for å besøke foreldrene går sakte, og de er ikke fremme før ved bokens slutt. I kursiv får vi "se" Saminas videodagbok, som hun begynte å filme da hun var 23 år. Denne delen var det minst interessante, da hun her nesten utelukkende deler typiske tenåringsproblemer, noe som fort blir kjedelig.

Den delen som tar størst plass er fortellingen om familien deres. Det begynner med at de flytter fra Stavanger til Oslo, men handlingen tar oss med også til før denne tid.

I forhold til andre bøker jeg har lest fra innvandrermiljøet, utmerker denne seg på en positiv måte. Hovedpersonen er født i Norge, men til forskjell fra mange andre så vil hun være norsk, hun liker Norge og nordmenn, og forsøker etter beste evne å passe inn. Foreldrene presser de tre barna sine, så de skal holde på de pakistanske tradisjonene, og det gjør det veldig vanskelig for barna.

Forfatteren greier å få frem et tydelig og overbevisende bilde av hva som skjer når mennesker ikke får følge sitt hjerte og selv bestemme hvem en skal tilbringe livet med. Samina sliter med å finne seg selv, hun utfordres på det intime plan, og også yrkesmessig dras hun mellom det foreldrene vil hun skal velge, og det hun selv ønsker å holde på med. Storebroren og lillesøsteren har også sin plass i historien, og disses skjebne utfyller bildet.

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2016

Sider: 299

Kilde: Leseeksemplar

Oppsummering for lesemåneden august

Epler fra hagen

Og  der var sommeren over, sånn på kalenderen også. Bergen har vist slått både den ene og den andre nedbørsrekorden i august, men til tross for at jeg er et konkurransemenneske, synes jeg disse rekordene kan få stå i fred. Nok om det, lesing har det blitt nok av, første uken hadde jeg fri, og ukene etter har arbeidsdagen vært så travel at ettermiddagene kun har blitt tilbrakt med rumpa i en stol, og nesa i en bok.

Sånn ser leselisten ut for august:

1. Joseph Delaney - Den siste lærling 9 - 4
2. Vera Henriksen - Sølvhammeren - 6
3. Vera Henriksen - Jærtegn - 5
4. Gunnar Staalesen - Bukken og havresekken - 5
5. Vera Henriksen - Helgenkongen - 5
6. Gunnar Staalesen - Storesøster - 5
7. Ruth Lillegraven - Sigd - 4
8. Geir Pollen - En spøkelseshistorie - 4
9. Marie Aubert  kan jeg bli med deg hjem - 5
10. Howard Jacobson - Shylock er mitt navn - 5
11. Ketil Bjørnstad - Syttitallet - 5
12. Jan Erik Vold - Kanon - 4
13. John Hart - Syndenes forlatelse - 4
14. Karin Fossum - Hviskeren - 5
15. Julian Fellowes - Belgravia - 4
16. Line Baugstø - Fører av grå folkevogn - 5
17. Monika Stenholm - Nærmere kommer vi ikke - 4
18. Kari Stai - Jakob og Neikob og naboen - 5
19. Namra Saleem - I morgen vi ler - 5
20. Anna Gavalda - Livet til det betre - 4

Krim: 4

Romaner: 11

Barn/ungdom: 3

Sakprosa: 1

Dikt: 1

Bokbloggerprisen: 11

Vera Henriksens trilogi imponerte meg, og spesielt den første Helgenkongen var utrolig bra. Namra Saleem greide også å ta innersvingen på noen fordommer, for hennes roman belyste det flerkulturelle livet i Norge på en kjempefin måte. Gunnar Staalesens nyeste krim Storesøster, fikk meg til også å lese hans første bok i serien, noe som var en artig opplevelse. Lesingen av Ketil Bjørnstads Syttitallet satte også i gang et lite prosjekt. Biblioteket har det meste, så jeg har lyttet til hans tidlige pianoinnspillinger, og hans og Ole Paus sin innspilling Frolandia. I tillegg leste jeg diktsamlingen Alene ut. 

Av kulturelle innslag denne måneden har jeg bare blogget om to, The American Drama Group sin tolkning av Shakespeares The tempest, som ble spilt utendørs på Bergenhus festning, og DnS sin aller første lørdagskafè, som omhandlet den nært forestående forestillingen Spellemann på taket. I tillegg har jeg vært på utendørs opera, Verdis Nabucco også i de fantastiske kulissene på festningen i Bergen. 

September vil bli preget av at jeg har begynt på Marcel Prousts storverk, og jeg har ambisjoner om å lese hele, selv om det kun er første binn som har kommet i hus. Jeg leser også litt faglitteratur nå i høst, om Mentalisering, og det er veldig spennende. Jeg satser på at disse to prosjektene tar så mye av tiden min i september, at jeg klarer å halvere antall bøker til neste oppsummering.

Har du lest noen av "mine" bøker denne måneden? 

Ny Jakob og Neikob bok!! - Naboen av Kari Stai

De som ikke har lest Jakob og Neikob forstår sikkert ikke begeistringen, men bær over med meg. Disse to karene til Kari Stai er noe helt for seg selv. Den forrige boken har et snev av jul over seg, noe jeg normalt ville skygget unna i 11 av 12 måneder, men med Jakob og Neikob ser jeg gjennom fingrene med hele julenissetemaet, for handlingen
(og moralen) er så bra.

I forrige bok trengte disse to bestevennene en samboer på loftet, mens i denne boken får de en ny nabo. Neikob setter opp et gjerde så naboen ikke kan komme inn til dem, mens Jakob bygger en bro, så naboen lettere skal kunne komme over til deres fjelltopp. Mens Neikob forventer nabobråk og nabokrangel gleder Jacob seg til nabolag og naboskap.

Neikob tar telefonen når naboen ringer for å invitere dem på fiskeboller:
"Nei, svarer Neikob. - Vi likar ikkje fisk i bollane.

Er det ikke herlig? Boken er full av sånne finurlige ting, som er en gullgruve for voksne som vil undre seg sammen med barn.

Handlingen blir etterhvert ganske så spennende, og små 2-5 åringer som synes tyver og monstre er noe av det skumleste som finnes, vil nok føle kribling i magen når de leser denne boken.

Som alltid blir fremmedfrykten gjort til skamme, og når naboen må redde Jakob og Neikob fra uføret de har satt seg selv i, blir alt fryd og gammen.

Dette er bok nummer fire i en serie med bøker for barn. Her finner du en liten dose moral, som ikke føles påtrengende og en stor dose humor, en kan ikke annet enn å elske disse to karene.

På småbarnsavdelingen jeg jobber har vi to "store" på 2 år som har vært igjen fra i fjor, og åtte litt mindre barn som er ny på avdelingen. De to "store" er allerede store fan av Jakob og Neikob, og jeg satser på at de mindre barna kommer raskt etter, når jeg begynner å lese Naboen for dem. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2016

Sider: 30

Kilde: Leseeks

Kànon / kannon / kanòn av poeten Jan Erik Vold

Noe ivrig leser av poesi kan jeg ikke påstå at jeg er, men nysgjerrig og absolutt lærevillig, det er jeg. Når Jan Erik Vold sin bok landet på stuebordet mitt, var min første reaksjon et aldri så lite "oy", men så snart jeg satte meg ned med den, ble markeringspennen tatt frem, og boken lest med interesse og glede.

Fra bakpå boken:
Kánon / kannon / kanón gir et bredt panorama over våre mest elskede modernister som Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo samt de noe yngre Arild Nyquist, Cecilie Løveid, Bjørn Aamodt. 
Han kaster lys over bortgjemte størrelser som Sigurd Bodvar, Johan Fredrik Grøgaard og Nicolette, dikterinne med det borgerlige navn Karen Sofie Hanssen, flittig bidragsyter i Tidens Tegn på 1920- og 1930-tallet. 
Boken gir en større presentasjon av Harald Heide-Steen jr. som tekstleverandør, med utskrift av hans improvisasjoner over Spantax-flygeren og den russiske ubåtkapteinen.

Volds vilje til å utvide poesibegrepet går skarpt imot den lyrikkforvaltning mange norske akademikere utviser. I et større oppgjør fra 1985 ripper han opp i den aldri avsluttede modernisme-debatten i vårt land. Ved å trekke paralleller til Danmark og Sverige får han tydelig fram den etablerte norske «vrangvilje». Det er et friskt drag over Volds prosa, enten han stryker medhårs eller mothårs.

Det er med svært liten pondus jeg uttaler meg om de litterære kvalitetene ved denne boken, men noen tanker om min leseopplevelse vil jeg sette på trykk, siden jeg har tilbrakt mange timer i poesiens verden med denne. Boken er delt i fire, med tillegg av forord, etterord og tre mellomord som belyser modernismen i Norge, Gunnar Larsens olympiabrev fra Berlin 1936 og en nyttårstale som omhandler Terje Vigen og Per Gynt.

De over tusen poetene, lyrikerne, dramatikerne, forfatterne osv. som blir presentert i boken får et ulikt antall sider til disposisjon. At en har et velkjent navn betyr ikke at han eller hun får den fyldigste presentasjonen, og det er ofte de, for meg ukjente navnene, som er mest interessante.

Som, Sverre Udnæs en dramatiker jeg aldri har hørt om. Han døde i 1982 bare 42 år gammel og var, i følge boken, trolig en av landets mest teaterkyndige menneske. Jeg trodde jeg kom til å bla meg igjennom boken og evt. bruke den som et slags oppslagsverk, men ble forbauset over hvordan forfatteren greide å holde på oppmerksomheten min, og fikk meg til å lese mesteparten.

Det er gøy å lese om bergensere som har gjort seg bemerket i de lyriske kretser, som sjangeroverskrideren og fabeldikteren Cecilie Løveid. Jeg har møtt henne i samtale om lyrikk og dramatikk på DnS, og sett stykket Medealand som hun har oversatt til norsk. Georg Johannesen blir også hyllet, som den snartenkte og poet han var, med ordvekslinger litt på kanten og kjappe replikker. Hans tanker rundt "roskompetansebegrepet" han satte til verden i år 2000, er spennende lesning for meg som er en litteratursynser uten pondus.

Han sier: "Å motta ros kan være greit nok. Men rosen må komme fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom dersom man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling"

Som ikke utdannet bokblogger faller nok mine omtaler i kategorien "latterlig" og "uforskammet" rett så det er, for jeg roser gjerne bøker som gir meg en god leseopplevelse, og med fare for å dumme meg ut igjen, våger jeg meg frempå og roser Jan Erik Vold for Kànon / kannon / kanòn også.

I denne boken får vi vite litt om forfatterne, ikke bare hva de skrev, men også litt om hva de tenkte og hvordan de var. Ellen Einan var også ukjent for meg, men når hun sammenlignes med Gunvor Hofmo, pusser jeg brillene og leser også om henne. I et innlegg om over tusen poeter og deres produksjon må jeg jo velge meg ett dikt, og det ble Ellen Einans Jeg bæres.

Jeg bæres 

Jeg legges ansiktsløs ved mors fugletre.
Det er mørke og gledeslys.
Dette er mer enn jeg kan bære.

Og det er roser!
Å, levende der borte ved bergene!

Og røtter og stier og gledesrom, 
dette er en vakker gammel verden -
full av gale og stille og gråtende.

Er du interessert i poesi og kjente og ukjente diktere i Norges land, så er kanskje Jan Erik Vold sin nye bok spennende for deg å se nærmere på. Det er en koloss av en bok, men skrevet på en folkelig og "muntlig" måte, som gjør den interessant og lettlest. Anbefales, også til urutinerte diktlesere!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 606

Kilde: Leseeks

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Nærmere kommer vi ikke er en ganske så frittstående oppfølger til fjordårets debutroman Fuck verden. Debuten likte jeg veldig godt, så jeg var spent på et nytt møte med bloggeren Niklas, Gunn med traktoren og de andre ungdommene i det fagre nord.

Fra bakpå boken:
Jens er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod.

Edor er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader naken sammen med Celia og svømmer lengre ut enn han burde. Det eneste Edor er redd for, er måten Jens får det til å krible i magen på.

En roman om altoppslukende kjærlighet, vond og fantastisk på én gang. En kjærlighet alle kan kjenne seg igjen i, enten de er homo, streite, bi eller bare litt på skrå.


Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 239
Kilde: Leseeksemplar

I Fuck Verden flytter Gunn til Tromsø med moren, og blir etterhvert kjent med Niklas. I denne boken er det bestekameraten til Niklas som er hovedpersonen, og romanen er bygget opp med vekslende kapitler rundt ham og Edor som bor på Senja.

Jens er 17 år og har nettopp forstått at han er homofil. Dette skremmer ham litt, så etter å ha fortalt det til foreldrene hiver han seg på mopeden og kjører de 16 milene til Senja hvor onklene Torstein og Phil bor. Her blir han tatt godt i mot av en fjollete homse med paljettjakke, som synger Bobbysocks sanger og bare eeeeeeelsker Hanne Krogh. Til alt overmål skal de organisere Senjas første Gay Pride Parade, og Jens blir selvfølgelig med å hjelpe til.

Når vi møter skateren Edor som skal bli Jens sin sommerforelskelse, er han heterofil så det holder. Han og kjæresten Beate har et temmelig hett sexliv, og Edor som er mer ivrig etter å "gå hele veien" enn Beate blir irritert når hun holder igjen.

Vel, Edor og Jens treffer hverandre og begge kjenner det bruse i blodet. De er unge og usikre, men er usedvanlig modige i det de tør å si til hverandre. Kanskje er det sånn med sommerforelskelser, de er korte og heftige.

Historien strekker seg over disse to ukene hvor Jens er på Senja hos onklene. Den er underholdende, men romanen bærer mye mer preg av ungdomsroman, enn det Fuck verden gjorde. Måten karakterene ble bygget opp som veldig usikre og sjenerte, så harmonerer det ikke at de snakker så vågalt og voksent til hverandre. Onkel Torsten var enormt karikert, noe jeg ikke tror taler de homofiles sak i det hele tatt.

For meg som besøkte Senja for første gang i mitt liv i sommer, var det gøy å lese en roman med handling herfra.

Mens vi venter på Spellemann på taket - sesongens første lørdagscafè

Golde og Tevye - Foto: DnS

Etter DnS`forrige musikalstorsatsning Hellemyrsfolket, skal det litt til å overgå den braksuksessen, så jeg prøver å ha is i magen før vi skal se Spellemann på taket i september. 

I formiddag var det sesongens første lørdagscafè på DnS, et gratisarrangement det stolte teateret i Bergen har med jevne mellomrom, og som den harde kjerne setter stor pris på. 


Spellemann på taket var tema på cafèen i dag, og i en pause i prøvene sine fikk Ragnhild Gudbrandsen og Andrè Søfteland fortalt oss litt om forberedelsene sine. Det er Andrè og Ragnhild som har hovedrollene, og spiller melkemannen Tevye og konen hans Golde.
Til stede var også oversetter og regissør Svein Sturla Hungnes, han fortalte oss om selve stykket, symbolikken og tematikken. Han vet hva han holder på med, for han hadde også ansvaret da stykket ble satt opp på Oslo Nye.

Vi får et lite utdrag av forestillingen, som absolutt ga mersmak

Etter en time må denne gjengen haste tilbake til prøvene - lykke til!

I tillegg til en ørliten smakebit fra stykket, spilte Rasmus Hella Mikkelsen fra sitt eget repertoar, et stykke av Arne Nordheim. Han er veldig ung, men en virtuos med buen, så at han har fått i oppgave å spille i stykket er veldig spennende.

Musikalen som er skrevet av Joseph Stein hadde premiere på Brodway i 1964 og norsk urpremiere på DnS i 1967. Jeg så ikke stykket da det ble spilt på DnS for andre gang, for 18 år siden, og var egentlig litt uforberedt på handlingen, en uvitenhet som raskt og effektivt ble satt strek over i dag.
Handlingen bygger på den ukrainsk-jødiske forfatteren Sholem Aleichems fortellinger om Tevye, en fattig melkemann fra en jødisk landsby ikke langt fra Kiev. Vi er på begynnelsen av 1900-tallet og opplever jødehat og ekstrem fattigdom, men det er de mellommenneskelige følelsene som skildres.

Spellemann på taket (Fidler on the roof) har blitt en verdenkjent musikal etterhvert, med mange kjente sanger, men stykket handler ikke om en som spiller fele. Tittelen hentyder til den balansekunst livet kan være, og via fem døtre som skal giftes bort, men ikke vil adlyde foreldrenes valg, belyses foreldrerollen som er i endring. Integrering av innvandrere er også et tema, så handlingen er absolutt aktuell også i dag.

DnS lover oss noe storslått og episk, og med sine 25 skuespillere, musikere og dansere er jeg sikker på at de vil få det til. Premiere 17 september!

Fører av grå folkevogn juli 1975 - en roman av Line Baugstø

Etter å ha befunnet meg i Ketil Bjørnstads Syttitall i noen uker, var det artig at også Line Baugstø sin nye roman har handling fra syttitallet. Denne norske forfatteren debuterte i 1986 og har en lang rekke utgivelser bak seg, både noveller, romaner, sakprosa og barnebokserien om Kaja og Stine.

Fra bakpå boken:
Midt i juli 1975 kommer en etterlysning over radio til føreren av en grå folkevogn, en kvinne med to døtre på 12 og 14 år: «Ring hjem.» Sigrid er på campingferie med jentene, og alt hun ønsker seg er en rolig uke. Borte fra det trange rekkehuset og borte fra Kjell, sjefen på jobben, som hun har innledet et forhold til. Det er en usedvanlig varm sommer, og Sigrid nyter friheten. Så forsvinner søsteren Kristin sporløst.

Fører av grå folkevogn, juli 1975 følger Sigrid, en alenemor som snart skal utgi sin første bok, og Kristin, en hjemmeværende kvinne som klipper knappene av sin manns skjorte i stedet for å stryke den. Denne sommeren blir et vendepunkt. Line Baugstø har skrevet en medrivende roman der vi møter igjen karakterene fra den kritikerroste Sommer uten brev.

Med denne romanen tegner Line Baugstø et tydelig bilde av kampen mødrene, og forsåvidt også fedrene våre var gjennom på denne tiden. Frigjøring i familien, i ekteskapet og på jobben tas nok som en selvfølge for de unge nå, men det er ikke så lenge siden slaget sto.

"Fører av grå folkevogn". Den korte setningen, sagt med nasal radiostemme, tar meg sporenstreks tilbake til da jeg var 8 år. Tidsbildene er mange i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å bli nostalgisk, noe som får meg til å tenke på min families kamp. Når skjedde den? Selv merket jeg aldri noen "kvinnekamp" i familien, kanskje pappa hadde kapitulert etter å ha satt to døtre til verden, for tre mot en, det går jo som kjent ikke!

I romanen følger vi to søstre, men det er Sigrid med de store jentene som får mesteparten av taletiden. Begge historiene har et snev av spenning over seg, siden Sigrid har et hemmelig forhold til en sjef, jeg ikke greier å stole på, og Kristin stikker av fra mann og to små gutter. Det er noe hudløst over begges forhold til barnefedrene, de føler seg nok sveket, om enn på litt forskjellig grunnlag.

Tematikken i denne romanen er spennende, og ikke "oppbrukt" på noen måte. Forfatteren viser en god innsikt i det hun skriver om, og får min tanke til å utvides. Jeg greide ikke å slippe romanen da jeg var ferdig, og den var med meg inne i hodet i mange dager etter endt lesning. Denne boken skulle vært pensum på videregående!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2016

Sider: 229

Kilde: Leseeks