lørdag 9. februar 2019

Resten av dagen av den prisvinnende forfatteren Kazuo Ishiguro

Kazuo Ishiguro kom til England fra Japan da han var fem år gammel. Han debuterte som romanforfatter i 1982, og har siden den gang skrevet en rekke prisvinnende romaner. I 2017 vant han Nobelprisen i litteratur, og da valgte jeg å lese hans roman Never let me go, som er å finne i 1001-boken, noe også Resten av dagen er ☺

Forlaget om handlingen:
Resten av dagen handler om butleren Stevens som så å si har gått i arv på lord Darlingtons gods. 
Nå har en amerikaner overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. 
Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? 

Etter å ha lest i underkant av hundre sider av denne boken, la jeg den vekk i noen dager, mens jeg undret meg over "what the fuss is all about". Jeg syntes den var på kanten til kjedelig, men da jeg tok den frem igjen, var lesehumøret et annet, og handlingen begynte å få litt snert over seg.

Det er en lavmælt historie dette her, skrevet i et gammelmodig og stivt språk, som passer perfekt til tidsånden og til butlerens stive snipp. De pene manerene og den stive etiketten sier mye om klasseskillet som preget første del av forrige århundre, mens amerikaneren som nå har overtatt lord Darlingtons gods, fører den nye tiden med seg i form av en godmodig tone.

Mens Stevens kjører gjennom Dorset, Somerset og Devon på sin vei mot sitt mål i Cornwall hører vi om hverdagen med servering og sølvpuss, og hvordan han øver på å respondere på vittige replikker ved å lytte til et radioprogram.

Tankene dreier seg også om spørsmålet "hva er en stor butler", en filosofering som kommer igjen i flere forskjellige settinger. Vi hører om hendelser i etterkant av første verdenskrig, og om detaljer rundt gamle lord Darlingtons holdninger til både jøder og nazister under og etter andre verdenskrig.

Det er i det hele tatt et flott bilde av det britiske imperiet som skildres her, sett med øynene til tjenerskapet og vanlige folk på pubber i små landsbyer.

Til tross for den rolige starten, ble handlingen etterhvert ganske så interessant. Jeg likte hvordan historien om Miss Kenton utviklet seg, og hvordan hans egen selvinnsikt så smått begynte å røre på seg. En ting er sikkert, dette blir ikke den siste boken jeg leser av Kazuo Ishiguro ☺

Andre bloggere om boken:
Tones bokmerke, Bentebing, KleppanrovaArtemisias Verden


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1988/2017
Sider: 256
Kilde: Biblioteket

fredag 8. februar 2019

Alle elsket moren din av Toril Brekke

Etter å ha uforvarende kastet meg over en roman som viste seg å være en oppfølger, var det ingen vei utenom, jeg måtte lese boken som kom før Kobrahjerte. Til tross for omstokking av rekkefølgen, ble dette en flott leseopplevelse, men venter du i kø på biblioteket for å låne Kobrahjerte, anbefaler jeg den som ikke har lest Alle elsket moren din, å korte ventetiden med å lese denne.

Forlaget om handlingen:
Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 
"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 
Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. 

Livets største utfordring er å vokse opp, sier en av karakterene tidlig i denne romanen, en setning som ble med meg gjennom hele lesningen, og som oppsummerer romanen på en fin måte.

Med Kobrahjerte fersk i minne, er det en fryd for meg når kjente karakterer som Grim og Madeleine dukker opp i handlingen. Denne gangen som barn, i likhet med hovedpersonen Agathe. Innledningen tar oss med frem mot den familiekonstellasjonen jeg kjenner fra Kobrahjerte, men på veien får vi høre morfar fortelle fra gamledager, og i små hint aner vi at også mormor har en fortid, som annet enn Agathes klippe i livet.

Som barn blir Agathe tatt med på en kjøretur gjennom Detkrigsherjedetyskland. De voksne sa det så ofte på denne måten, at hun trodde landet de kjørte gjennom på vei til å besøke Madeleine i Frankrike, het det. Mormor og morfar er med på turen sørover, og i denne delen av romanen får vi et fint innblikk i forskjellen på de sofistikerte og verdensvante, i forhold til gjengen fra gamle Norge.

Romanens blikk er sett med et barns øyne, fra Agathe er ganske liten til hun er rundt 14. Til tross for at det er Agathe som er den tydelige hovedpersonen i romanen, så gjør den vanskelige relasjonen hun har med sin mor, også henne til en hovedperson.

Hva er det som skjer med mamma Veronica? hvilken uforløst frihet ligger ikke i denne karakteren? selv om hun ikke oppfører seg som en forventer av en mor, kan jeg ikke annet enn å synes synd i henne. Det er jo barnet og hennes sorger som burde gripe meg rundt hjerterota, men når denne romanen "traff meg", ble det den unge moras ufrihet som fengslet meg mest.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten. Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn. 

Agathe vokser opp, hun er bare 13-14 år mot slutten av romanen hvor hun allerede røyker, drikker og har begynt å utforske det seksuelle i seg selv. Urolighetene fra barndommens halvkvedede viser sitter i margen på henne, og spenningen som utløses etterhvert som hun får sine aha-opplevelser er formidabel.

Jeg kan ikke si annet enn at dette er stor romankunst. Toril Brekke gir oss et rikt persongalleri og en karakterutvikling som er helt formidabel. Bortsett fra et par sekvenser hvor barnets utforsking drøyer litt for langt etter min smak, så fengslet denne romanen meg enormt. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 334
Kilde: Biblioteket

onsdag 6. februar 2019

Si at du er min av Elisabeth Noreback

Hvor går grensen mellom håp og galskap? Dette spørsmålet lar forfatteren oss tygge på gjennom hele denne fengslende thrilleren. Jeg har lyttet, mot slutten med vidåpne øyne, for selv om hovedpersonen har opplevd forferdelige ting i ungdommen, blir en aldri helt trygg på hvor en har henne.

Forlaget om handlingen:
Alle sa at hun hadde druknet. Stella vet at hun lever. Men noen gjør alt for å skjule sannheten.

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. «Si at du er min» er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Denne romanen inneholder tre fortellerstemmer, hvor Stella er en av dem. De to andre er Isabelle og hennes mor. Det veksles jevnt og trutt mellom stemmene, noe som driver romanen fremover i høyt tempo.

Som psykologisk thriller fungerer dette bra, leseren vet aldri hvem som evt. er ugjerningsmannen eller -kvinnen, og blir til siste time holdt på pinebenken. Til tross for at det fungerer, føles det som om jeg har lest boken før, noe som sikkert betyr at forfatteren skriver trygt og godt innenfor sjangeren.

Det er trist å høre om hva som skjedde den gangen Alice forsvant fra barnevognen, og ikke minst om hvordan dette har preget Stellas liv siden.

Karakterbyggingen i denne romanen er god, jeg tror på Isabelle og hennes utfordringer, samtidig som Stellas familie oppfører seg troverdig i forhold til den belastningen den forsvunne Alice har medført. De eneste som "overspiller" er politiet og noen kolleger, og et par ganger ergrer jeg meg over hvorfor Stella ikke forteller om ting hun har blitt utsatt for.

Boken er lest inn av tre innlesere som jeg tror jeg ikke har vært borti før. Stemmen til hun som er Stella er alt for slepen og teatralsk, mens de to andre fungerer kjempefint.

Si at du er min er bygget opp på en grundig og veloverveid måte, som ikke røper ugjerningsmannen. Her var noen ekle detaljer underveis, men det ble ikke utpreget skummelt før helt mot slutten, jeg er nesten glad at ikke hele boken hadde det trøkket.


Utgitt: 2019
Spilletid: 11:37
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 5. februar 2019

Blodet i årene av Merete Morken Andersen

Det er ikke først og fremst Amalie Skrams diktning, som står i høysete i denne biografien, men hennes liv, og ikke minst hennes samtidige, som hun stiftet bekjentskap med. I høst deltok jeg på lanseringen av Blodet i årene, og i romjulen begynte jeg å "jobbe med" boken.

Forlaget om boken:
Amalie Skram stilte tre krav til en forfatters virke: Hun skal vise sannheten, skrive med medfølelse, og forsøke å forstå. Merete Morken Andersen tar henne på alvor i denne boken. 
Gjennom fem temaer, frihet, slekt, kjærlighet, galskap og død, fletter hun sammen brev, dagbøker, romaner og malerier, og skaper en polyfonisk collage, som veksler mellom ulike fortellergrep og fortellerstemmer. Ofte skyver hun Amalie Skram vekk fra scenen, og slipper andre til. Men målet er det samme. Å få verden til å tre frem, slik at det skal bli mulig å få øye på det store bildet.


Er du levende opptatt av litteratur, av å lære forfattere å kjenne og liker å trekke paralleller mellom forfatterens liv og hennes/hans arbeid, ja da er denne boken en skatt å ta med seg.

Her får leseren en kronologisk og skjematisk tilnærming til å forstå Amalie Skram og hennes tid. Boken har fem tematiske inndelinger; frihet, slekt, galskap, kjærlighet, død, og denne ryddige måten å sette sammen all informasjonen på, hjalp meg godt i leseprosessen.

I innledningen forteller forfatteren om hvordan hun har valgt å jobbe med stoffet, og hvordan hun vil presentere det. Amalie Skrams litterære og private bedrifter er godt dokumentert, hun skrev bøker, var på trykk i tidsskrifter og hadde en betydelig brevveksling med sin mann Erik.

Vi får høre om Amalie og Edvard Grieg, om hennes forhold til Nina, om Henrik Ibsen og hans bergenske kone Suzannah og om Bjørnstjerne Bjørnson og hans kone Karoline. Når vi beveger oss ut av Bergen blir vi også kjent med Hans Jæger som var så dødelig forelsket i Oda, som giftet seg med Christian Krogh, til Jægers store fortvilelse.

Samtidig som vi lærer denne tiden å kjenne, med lyder, lukter, kvinneliv og holdninger til det meste, så flettes inn Amalie Skrams følelsesliv og privatliv. Vi hører om de to sønnene hun fikk med August, om sjøreisene og skilsmissen. Så treffer hun Erik og får datteren Johanne. Som de fleste vet var hun innlagt på Gaustad og senere på asyl i København, og dette og mye annet skriver hun levende frem i bøkene sine.

Når Amalie er 17 år er Tippetue 62. Vi som kan Hellemyrsfolket ut og inn, og har fått trukket opp paralleller mellom bokverket og livet til Amalie, tror kanskje at vi vet det meste, men måten Morken Andersen forteller på i denne boken, viser enda tydeligere hvor dypt inn i hennes livserfaring  historiene hennes går.

Amalie hadde et mørke i seg som ikke utelukkende var dystert, men også fullt av liv og bevegelse. Skyggene hun fornemmet tok form av uskrevne regler, og dette skrev hun frem og gjorde dem virkelige. Hun hadde et sterkt behov for å føle mening i tilværelsen, og strakte seg derfor langt i sitt identitetsarbeid. Hun bygget relasjoner med alle mennesker rundt seg, noe som helt tydelig gjenspeiles i forfatterskapet hennes.

Tidslinjen er kronologisk, men denne boken er som en virvel. Den begynner i Tivoli, fem år etter hun forlot de halvstore sønnene sine for å slå seg ned med Erik Skram. Vi møter henne igjen som mye eldre, og som barn, noe som gjør Blodet i årene som en levende og veldig lettlest bok.

Har du lyst å høre om da Amalie feiret jul med Knut Hamsun, og om hvordan Hamsun hadde det, da han endelig fikk publisert sin første bok? Har du tidligere lest om Dr. Armauer Hansen og om DC Danielsen, da blir du nok som meg frydefull av å støte på dem også i denne biografien. Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten for Merete Morken Andersen sitt fantastiske arbeid med denne boken, og anbefaler den på det varmeste!

Som et unikt supplement til biografien lanserer hun Tidsånd, som rommer et enormt historisk materiale. Her kan du skreddersy tidslinjer basert på søk blant mer enn 6000 hendelser i skandinavisk kulturhistorie. Nettsiden tilbyr et omfattende bonusmateriale til Blodet i årene, for de som vil dypdykke i tematikken.

Forlag: Spartacus
Utgitt: 2017
Sider: 544 + noter
Kilde: Leseeks


mandag 4. februar 2019

Hadde jeg vinger - novellesamling av Margaret Skjelbred

Margaret Skjelbred har en lang rekke utgivelser bak seg, men Hadde jeg vinger er hennes første novellesamling. Jeg har tidligere lest både romaner, dikt og sonetter av henne, og har nå også frydet meg over de vakre novellene hun har tryllet frem.

Forlagets presentasjon:
En kvinne ligger for døden og ber datteren om å bli værende ved sengen. En jente kan ikke vente med å se venninnen sin igjen etter å ha vært syk noen dager. En gutt ser ikke hvor vondt han har det for kjærligheten til moren sin. Et ektepar sitter tett sammen på kirketrappen og minnes barnet de mistet. En gutt besvimer foran kvinnen i den røde folkevognen, hun som reiste og ble noe annet enn alle de andre i bygda.

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne.

Hadde jeg vinger er et knippe noveller som skildrer livet, slik vi kan kjenne det på kroppen. De er alle små historier hvor en liten tematikk kan skimtes, men det er mennesket og dets plass i verden som står i høysetet.

Det virker som at handlingen finner sted en god del år tilbake, noe som gir fortellingene et ferniss av ro, lavt tempo og ettertenksomhet. Ofte, men ikke alltid opplever vi det som skildres fra et barns syndpunkt, noe som også bidrar til dette litt tilbaketrukne. Når jeg leste befant jeg meg i historien, jeg var det trygge barnet som satt på et romslig fang, jeg var mottaker av kjærligheten som føltes betingelsesløs og ekte, og ikke minst, denne lille jenta som fikk læreren hjem på besøk, for en nerve!

I det skjulte kan en skimte tematikk som rommer konkrete ting som reservasjonsretten, selvmord og alkoholmisbruk, men det er relasjonene som skrives frem og de gode og såre følelsene, som opptar oppmerksomheten min.

Skjelbred har et nydelig språk, flotte karakterer og en måte å skrive noveller på som jeg liker. Her er det innledning og en liten spenningstopp, eller uventet slutt, som har en sammenheng med selve historien. Ett lite ordspill ble med meg ut av boken og inn i hverdagen:

Den som er imot, er en gulerot!

Beathe kaller novellesamlingen hjertevarm og skjør, og det kan jeg være enig i. Er du glad i noveller som rører ved noe i deg, bør du få med deg Hadde jeg vinger


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 150
Kilde: Leseeks

søndag 3. februar 2019

Hvite tenner av Zadie Smith

Hvite tenner forsøkte jeg å lese for noen år siden, uten at jeg fant ut av hva greien var med disse menneskene. Når jeg nå har lyttet til boken gikk det mye bedre, Fanny Vaagers stemme klinger godt i mine ører, og som alltid leser hun uten noe fixfaxeri. Boken kom ut i 2000, men er høyst aktuell også i dag. Hvite tenner finner du i 1001- bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.

Forlaget om boken:
Møt familien Jones, Iqbal og Chalfen. De er alle engelske på et eller annet vis og involvert i hverandres liv på alle tenkelige måter, personlig, politisk, historisk, genetisk. De møter med forskjellige hudfarge, forskjellig religion og har sine røtter på ulike sider av kolonitidens skillevegger.

Tre familiefedre står i fokus: Den engelske antihelten og eksterrengsyklisten Archibald Jones, inderen og restaurantsliteren Samad Iqbal og filantropen og genteknologen Marcus Chalfen. Når deres veier krysser hverandre, og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter. Hver på sin måte bryter den unge generasjonen med alt deres foreldre har basert sin eksistens på, og det hele kuliminerer nyttårsaften 1992 i en situasjon der genteknologi står mot ekstreme dyreverngrupper. Vil dette føre til verdens undergang, slik Clara Jones gamle mor og hennes venner i Jehovas vitner forventer?


Hvite tenner er en roman som med humor som virkemiddel forteller en historie til ettertanke. Vi møter et knippe mennesker med ulik kulturbakgrunn, vi er i 1974 i begynnelsen av fortellingen, og jeg rystes over hvor "rasistisk" tankegodset var på denne tiden. Historien strekker seg over tjue år, og favner to generasjoner.

Romanen er et konglomerat av historier, vi tas med tilbake i tid flere ganger, og får på den måten innsikt i hvordan noen av karakterene startet sin relasjon. Noen av bihistoriene er så lange at en nesten glemmer utgangspunktet, men etterhvert blir en bedre kjent med karakterene og forbindelsene blir tydeligere.

Tematikken endrer seg litt over tid, og i perioder får de forskjellige karakterene oppmerksomheten alene. Til tross for dette finnes de andre i periferien, og spesielt når barna blir store og får sine egne liv, bidrar deres historier til at dette blir en mangfoldig og spennende stykke lesning.

Vi får høre sannheten om emigranter fra tidligere kolonier av Storbritania, hvordan de tenker og føler og hvordan de streber å være tro mot seg selv, sin kultur og sine overbevisninger, og samtidig finne sin plass i samfunnet de er en del av i London.

Det er heftig å høre om hvordan den ene av tvillingguttene til Samal Iqbal blir sendt til hjemlandet Bangladesh for å lære tro og kultur, mens den andre blir igjen hjemme i London. Hva som skjer med disse to guttene, utgjør slutten av historien, en del av denne historien som viser at Zadie Smith var ganske tidlig ute i å skildre hva islamsk ideologisk påvirkning kan gjøre med unge menn.

Det er mange tråder å nøste opp, i en så lang og sammensatt roman som dette, men Smith gjør dette på en glimrende måte. Mot slutten er hovedpersonene sammen (på en måte) og etter å ha latt meg imponere over Irie`s enetale til familien, på bussen på vei til en stor sammenkomst, passet det meg utmerket å avslutte dette besøket i London med de forskjellige avslutningene vi blir presentert for.

Har du lyst å lese en fyldig handlingsreferat, kan du ta en titt her


Utgitt: 2000/på norsk & lyd 2018
Spilletid: 20:07
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 2. februar 2019

Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg

Det er alltid spennende å utforske nye forfattere, og når de gjør en så spennende debut som det Klara Hveberg har gjort, kan jeg ikke annet enn å heie henne frem. Lene din ensomhet langsomt mot min er en vakker, men også morsom roman, om å finne sin egen plass i verden.

Forlaget om handlingen:
Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.
Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?


Dette er ikke en søtladen og klisjèaktig kjærlighetsroman, men en roman som skildrer den forbudte kjærligheten, den som ikke passer seg, og som helst burde unngås.

Hvordan lar man vær å elske noen eller noe, man elsker? I løpet av handlingen blir vi kjent med to hovedpersoner, men romanen er ikke delt på den klassiske måten med fortid- og nåtidshistorie. Rakel kjenner seg igjen i historien om Sofja Kovalevskaja, hun som ble den første kvinnelige professor i matematikk, og det er gjennom Rakels lesing om Sofja at sistnevntes historie vokser frem.

Vi følger Rakel i en periode på godt og vel tjue år. Hun prøver å forstå seg selv, og få finne mening og sammenheng i hendelser og relasjoner som kommer hennes vei. Interessene hennes er spisset mot musikk, litteratur og matematikk, og selv om jeg har litt angst for matte så var dette særdeles morsomt å lese om.

Når en leser mellom linjene tas vi med inn i en sanselig verden, som består av toner, lys, farger, tid og rom. Den ytre handlingen skildrer de såre følelsene av forelskelse som ikke blir mottatt som ønsket. Hun har også et litt vanskelig forhold til sin mor, dette syder liksom frem, uten å bli uttalt brutalt eller på en spesielt påtrengende måte, men det ligger der som et eget spenningslag.

"Nøysom oppdragelse er roten til alt forfall", sier Rakel en gang, en av flere påstander som har vokst i meg, i tiden etter jeg leste boken. Dette er i det hele tatt en nydelig roman, med ett handlingsforløp men med en historie i flere lag. Karakterene er suverent bygget opp, og handlingen drives frem av kjærlighetshistorien og av Klaras kamp mot skammen og skyldfølelsen hun har i seg.

Da jeg leste om Klara Hveberg etter endt lesning, så jeg at hun har mye til felles med hovedpersonen Rakel, både av bakgrunn og kanskje også utseende, så jeg føler at jeg har blitt kjent med henne, samtidig som jeg leste om Rakel.

Romanen anbefales for alle, men spesielt du som er glad i musikk, litteratur og matematikk vil fryde deg over denne lille perlen av en bok, som jeg gir full score på terningen. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 312
Kilde: Leseeksemplar