Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

Leste du Erling Kagges forrige bok Stillheten i støyens tid, er jeg sikker på at du ivrer etter å få kloen i hans utgivelse av i år. For meg som selv er en stor tilhenger av å gå, ble dette en bok hvor jeg kunne nikke gjenkjennende til tanker og følelser, hvorav noen jeg trodde var kun mine egne.

Forlaget om boken:
Det er en nydelig oppfølger til den internasjonale suksessen Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute, en bok som vil få deg til å reflektere over rutinene du sitter fast i og mulighetene som alltid ligger der for oss alle. Det handler om å være i kontakt med deg selv og omgivelsene, se nyanser og endringer, hvor selve langsomheten er et poeng i seg selv.
Med utgangspunkt i sine egne erfaringer skriver Erling Kagge her om hva det å gå har betydd for ham selv og hva det kan bety for andre.
Å gå, å ta et skritt om gangen, handler om å se seg selv, elske jorden og la kroppen reise i samme tempo som sjelen. Beveger du deg for raskt holder du ikke følge med deg selv.

Oppdagelsesferder er ikke noe vi begynner med, det er noe vi slutter med, sier Kagge i åpningen av boken, noe som er en livsvisdom så god som noen, i mitt hode.

I denne boken begynner vi helt på begynnelsen, bokstavelig talt 70 000 år tilbake da homo sapiens begynte å vandre ut av Afrika. Bipedalisme, vet du hva det er ? det å bevege seg på to bein! sannelig lærte jeg ikke "funfackts" også på bokens aller første sider ☺

Først og fremst er dette en bok som får deg til å reflektere, over livet og over hvordan det å gå beriker livet ditt, på en måte du kanskje ikke var bevisst på. Den peker på tiden, hvordan tidfølelsen og romfølelsen oppfattes annerledes når en går, og hvordan små detaljer du ikke ante fantes, gir sjelen din et positivt avtrykk.

Erling Kagge har lest masse litteratur om det å gå, i alle former. Han nevner ved navn forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet ting som belyser temaet. Han bringer frem i lyset vitenskapelige artikler og forskning som dokumenterer påstander om oss mennesker og vår utvikling. Filosofen Peter Wessel Zapffe får vi også høre noen bevingede ord fra, noe som er artig siden jeg ikke hadde hørt om denne filosofen før DnS satte opp et stykke om ham, som har premiere i disse dager.

Arne Næss sin possibilisme er hedret i denne boken, og hans påstand om: at noe er umulig, er bare en midlertidig arbeidshypotese treffer meg midt i hjertet. Jeg digger denne mannen og har lest mye av ham, jeg har til og med lest hans bok om tøygrisen hans Timotei. Måten Kagge omtaler Næss på viser  den store respekten og kjærligheten han har for ham, sånt er flott å lese.

Kagges skildringer av hvordan tempo påvirker hva vi ser når vi går, og den frihetsfølelsen som oppstår, er glimrende lesning. Det påvirket meg til å gå supersakte til jobb i dag, noe jeg hadde stor glede av.

Dette er ikke en bok bare for oss som er glad i å gå. Boken får deg til å ta et steg til siden, trekke et dypt pust og ta en deilig pause i hverdagen - les den, du vil ikke angre!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 173

Kilde: Leseeks

Artemisia har også skrevet om denne boken

Denne lørdagen gikk jeg ut på tur tidlig på morgenen, og jeg hadde Erling Kagges forrige bok Stillhet i støyens tid på øret. Boken leste jeg da den kom ut for et par år siden, men nå lot jeg Morten Faldaas lese for meg. Hans formidling av Kagges tanker gjorde sterkt inntrykk, noe de snøhvite ensomme omgivelsene var med å forsterke. 

Toppen av Stoltzen 10 februar 2018

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

Jarle Sten Olsen debuterte i 2014 med krimmen Steady. I den boken brukte han sin 20 års lange fartstid som produsent av tv-programmer som bakgrunn. Det funket bra den gangen, og det er ikke tvil om at det fungerer i årets krim også.  Jeg har fått smuglest litt, boken lanseres i mai ☺

Tenk at en krim med flere mord, i idylliske lille Bø i Telemark, kan bli nervepirrende og attpåtil troverdig. Ikke hadde jeg trodd at en traktor kunne kunne bli en katalysator for så mye spenning, og det er ikke bare traktoren som får en sånn rolle, flere ganger gjennom historien øker spenningen drastisk, kun basert på frampek, eller uskyldige forseelser som å kjøre uten førerkort.

Hovedpersonen i historien er medieingeniør og journalist Tom Moen, opprinnelig fra Sotra, men forlengst utflyttet derfra. Han har en bakgrunn som har gitt ham kunnskaper om arabisk, og han er en kløpper på å utvikle og føre droner.

Vi møter Tom og kollega i NRK Beta, som lyder kallenavnet Ram når de farer ut på veiene med sitt helt nye leketøy som skal testes ut. Her snakker vi om Stingray og IMSI-catcher, en avansert form for avlyttningsutstyr, som RAM har laget sin egen versjon av.

Denne leken går til slutt helt galt, og de havner begge to på sykehus med store forklaringsproblemer. Det rare er at problemene «forsvinner» når Operasjonsleder for spesialenheten for Overvåking av Reaksjonære Grupper, Berit Veiseth dukker opp. Hun fremstilles som sjefsheksen i Roald Dahls Heksene, og ga meg frysebyger nedover ryggen mens jeg leste. Sjefen for SORG presser Tom og RAM til å overvåke tre mulige IS terrorister som holder til i Bø, og for å kunne gjøre dette i skjul, blir Tom utstasjonert som ferievikar i NRK i Bø.

Det er nå det begynner å bli skikkelig spennende. Samtidig som Tom Moen blir kjent med sin kollega som han skal vikariere for, møter han også andre mennesker i lokalsamfunnet. En halv-tullete 95-åring i rullestol er den siste krigshelten fra motstandsbevegelsen, og vi får høre om grupperingen Soldiers of Odin, en gjeng med mannfolk med ekstremt høyrevridde meninger. Vi møter også politietterforskere, ordføreren og de som jobber på Frivillighetssentralen.

Det er interessant å høre om overvåkingen av de tre syrerne, som RAM og Tom setter i gang. Når de aner et mulig terrorangrep på selveste nattåpent i gågata i Bø, øker tempo i handlingen betraktelig. Det gjør også min puls, for idet du tror det smeller, så dreier fokus uten at spenningsnivået synker. Jeg føler frustrasjonen til Tom på kroppen, når han ergrer seg over å ikke bli hørt av politietterforsker Ruth Devold, og når avisredaktøren krediterer andre for det han har funnet ut, og skrevet om.

Mer vil jeg ikke si om selve handlingen, men kan røpe at gammelt nag fra 2. verdenskrig, åpningen av Landssviker-arkivet i 2015, og skikkelig guffent tankegods ligger til grunn for plottet. Dette er en, til de grader velskrevet krim, hvor alt henger sammen og føles troverdig, noe som styrker den uggene følelsen av at dette er nifst. 

Telemark hadde over gjennomsnitt høyt antall medlemmer i NS, men også «gutta på skauen» og Milorg var sterkt representert. Nå er det de aktives barn, og det de har arvet av holdninger fra sine foreldre som gjelder, noe som er ytterst tankevekkende.

Bare du som passer på belyser flere viktige spørsmål. Historien er godt flettet sammen, med gode karakterer og et plott bestående av flere innfallsvinker. Handlingen er kronologisk og satt innenfor et kort tidsperspektiv, noe som er med på å gjøre lesingen lett og boken «slukbar». Språket er perfekt for denne type krim, med enkelte slagferdige kommentarer som får meg til å humre, men humoren er tonet ned. Jarle Sten Olsen har over 20 års erfaring fra mediebransjen, og denne innsikten merker en når en leser. Det viktigste er at action-nivået er på topp, så denne krimmen anbefaler jeg gjerne videre!

Sjekk gjerne ut Jarle Sten Olsens hjemmeside

Lanseres mai 2018!

Skilpadder hele veien ned av John Green

Med Skilpadder hele veien ned har John Green gjentatt det kunststykket det er å skrive seg rett inn i hjertet mitt. Papirbyer, En overflod av Kathriner og historien om Will Grayson er utrolig bra bøker, men Faen ta skjebnen har tronet høyest på pidestallen, i mine øyne - til nå.

Forlaget om handlingen:
Aza Holmes prøver virkelig. Hele tiden. Hun prøver å være en god venn, en god datter, en god student – og kanskje også en god detektiv. Men det er ikke lett når hun på samme tid har hodet fullt av tankespiraler som vanskeliggjør hverdagen og sosial omgang med andre mennesker.
John Green har blitt verdenskjent for sine skildringer av ungdom som skiller seg ut, og i Skilpadder hele veien ned møter vi kanskje Greens sterkeste karakterskildring til nå. Med stor innlevelse skildres en ung kvinne med OCD og hennes kamp for å finne veien sin i en såkalt normal tilværelse.

John Green skildrer med Skilpadder hele veien ned livet med tvangstanker på en utrolig bra måte. Forfatteren lider selv av OCD, noe som gjør historien overbevisende og ektefølt. Vi blir tatt med inn i Azas tankespinn på en måte som gjør at det går helt rundt for meg. Det er troverdig og hjerteskjærende men aldri sentimentalt og fritt for håp.

I tillegg til dette hovedtemaet tas vi med inn i flere andre miljøer. Daisy, venninnen til Aza er superinteressert i Star Wars og driver selv med utstrakt fanfiction på nettet. Vi får mange referanser, som også vi i den eldre garde kan humre godt til. Aza blir etterhvert kjent med Davies, og med dette vennskapet får vi høre mye om stjerner og planeter, og om øglen tuatara som far til Davies har i terrariet sitt.

Davies har også en interaktiv dagbok hvor han legger ut dikt og personlige hjertesukk. Gjennom hans og Daisys liv på nettet stiller forfatteren helt åpne spørsmål til hvilke følger det kan få å bruke nettet på denne måten. Ingen pekefinger eller moralisering er involvert, men en tanke blir nok sådd hos unge så vel som gamle.

Det er også spenning involvert i denne boken, for hva har egentlig skjedd med Davies og lillebroren Noahs forsvunne far? Faren virker egentlig som en skikkelig drittsekk, så jeg bekymrer meg ikke så veldig, men hans plutselige fravær fra guttene påvirker lille Noah på en måte son gjør at jeg virkelig ønsker at han dukker opp igjen.

Skilpadder hele veien ned handler også mye om hvordan det er for ungdommer å føle seg fattig, både på penger og familie. Davies er det velstående motstykket til Aza og Daisy, som begge må jobbe og spare for å ta utdannelse. John Green gir med denne romanen også et kraftig dytt i ryggen til oss foreldre, ved å vise hvor viktig det er for barn og ungdom å ha foreldrene tett på seg. Han tar også det amerikanske samfunnet på kornet når yndlingsstedet til jentene er en diner hvor de handler med kuponger, og når de må gå gjennom metalldetektor for å bevise at de er våpenfri, før de får komme inn på skolen.

Som du skjønner, denne romanen ha "alt". Jeg slukte den i en eneste jafs en stille søndag da jeg var alene hjemme foran peisen. Det er en alvorlig skildring av livet med invaderende tanker og skrekken for molekylær mutasjon. Aza føler seg oppdiktet og et resultat av omgivelsene, når hun ikke greier å kontrollere tankene sine eller kroppsfunksjonene sine.

Romanen engasjerte til tusen, glem at det er en ungdomsroman for språk og tematikk er godt egnet for voksne lesere. Karakterene er glimrende presentert i denne teksten som byr på mange overraskelser og god fremdrift. - Jeg sier som Beathe, jeg anbefaler den varmt og inderlig!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Vårslepp i Bergen med Kagge forlag

Denne mørke mandagskvelden inviterte Kagge og Stenersens forlag til slipp av vårlistene sine. Sammen med Beathe og andre ivrige bokfolk, nøt jeg god mat og drikke før vi lot oss informere og underholde av Bjørn Fredrik Drangsholt og Tine Hvistendahl.

Kaja Nordengen og Erling Kagge ble begge bokbadet av Jan Åge Fjørtoft etter presentasjonen

Utgivelsene disse forlagene kommer med nå i vår består av litt oversatt skjønnlitteratur og et par krimbøker, hvor Yrsa Sigurdardottir sin nye bok Syndsforlatelse er den jeg gleder meg mest til å lese. Når vi kommer over i klassen Biografi og dokumentar har Kagge mange spennende titler på planen. Erling Kagge kom i 2016 ut med boken Stillhet i støyens tid, og nå i vår følger han opp denne med en ny roman, Å gå. Vi kan også lese om Iran og det nye Midtøsten, om Russlands hemmelige krig mot vesten og Kim Søderstrøms Veteran, historier om nordmenn i krig.

Erling Kagge bokbades av Jan Åge Fjørtoft

Susanne Brøgger lager en norsk omelett mens de som er interessert i fotball får hele to bøker å kose seg med, den første boken (i verden?) om straffespark og historien om hvordan det islandske landslaget skal klare å gjenta suksessen fra forrige fotball EM, nå i VM. Dyreelskerne får også sin bok, Å forstå dyr, så nå kan du lære å forstå hunden eller katten din bedre. En annen bok som fristet i denne sjangeren er Anne Sverdrup-Thygesons bok om Insektenes planet, kanskje jeg leser den før jeg begynner på insekthotellprosjektet mitt i vår.

I gave og faktasegmentet kan vi lese om strikking og bunader, vi kan bli minnet på hva som egentlig gjør oss glade i boken Lykke. Herfra til "Helse og livsstil" er veien kort, og her sloss Kaja Nordengens Hjernetrening om oppmerksomheten med Kathrine Aspaas sin bok Gåsehudeffekten, en bok om den emosjonelle revolusjonen. Tror jeg blir nødt til å lese begge to!

Kaja Nordengen forteller Jan Åge Fjørtoft om hvor viktig det er å trene hjernen

Du kan også lære deg hvordan du skal få til det du setter deg fore, med Hanne Lindbæks bok Kommunikasjonskoden, og her finner du lesestoff om antibiotika, løping, pusting og svangerskap. Når det gjelder bøker for barn og ungdom var det godt å se at Jørn Lier Horst serie CLUE "endelig" har kommet til den 12 og siste boken, med Triangelgåten. Jeg har lest de første 6-7 bøkene, men så vokste Sondre fra dem, men jeg er så pass nysgjerrig på slutten at denne må jeg få med meg.

De trakk noen flotte paralleller mellom bøkene Å gå og Hjernetrening - dette skal det bli gøy å lese om!

Takk for en flott kveld alle sammen!

Beathe har også skrevet om kvelden
Anita har skrevet om arrangementet i Trondheim

En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

En forutsigbar historie er Truls Hagbarth Grimstads debutroman. Han har sin bakgrunn fra arkitektur og bor og arbeider i Oslo. Bakgrunnen hans skinner ikke gjennom i denne romanen, som har et helt eget språk, og en litt utfordrende handlingsoppbygging.

Fra bokens cover:
Roy Bast gjeninntrer som politietterforsker etter en personlig knekk, men han har ingen ambisjoner og ingen forestillinger om annet enn sin egen triste og langsommelige vei mot døden. Saken han får i henda, Ada Dahls forsvinning, er dessuten håpløs. Roy avventer det hele, håper forsvinningssaken selv forsvinner, pusler med sitt, grubler på tid og rom, og på frihet som en bevissthetstilstand, en fraværende sådan.

Gjennom det diagrammatiske – det er Per Hågå overbevist om – gir verdens absolutte lovmessighet seg til kjenne, alt som var, er og vil bli kan tydes. Men det finnes unntak, innbakte feil, retningsgivende løgner, og om han bare holder fokus, og øyner øyeblikkets transcendentale smutthull vil lovmessighetens bøyningspotensial også kunne gripes.

Hva er dette for noe? tenkte jeg mange ganger da jeg leste denne romanen. Er det en parodi, eller skal det være morsomt? At forfatteren beveger seg i randsonen av sjangrene er helt sikkert, og det er ikke å legge skjul på at denne leseren lot seg provosere. På forlagets side kan jeg lese at utgangspunktet for handlingen er bygget på fraktal-holografiske modeller. Gjennom første del av boken funderte jeg på om denne nesten anonyme hovedpersonen drev med kunstneriske utfoldelser, installasjonskunst eller en slags performance. Adas kokekunst får ham til å skildre fiskekakas potensial, en fiskekake som en enkeltstående idè og som en konseptuell meningsbærer.

Nok om det, rammefortellingen er todelt og i den andre delen møter vi den litt arbeidssky Roy Bast, etterforskeren som returnerer til jobb og får, det som skal være en lett oppgave, å oppspore den forsvunne Ada. Henne møter vi også i den andre primærhandlingen, da som kompanjongen eller kjæresten til hovedpersonen. Karakteren Bernt Arild Graaf dukker etterhvert også opp i begge handlingstrådene, selv om jeg lenge var usikker på hvilken rolle han egentlig har.

Mange hendelser er tredelt, noe skjer, hvorfor det skjer og konsekvensen av det. Disse tre aspektene kommer ofte i omstokket rekkefølge, noe som lenge holder leseren i uvitenhet om hva som egentlig foregår.

Det er ikke til å legge skjul på at denne type roman ikke er min favoritt. Det er kjekt med en original fremstilling av handlingen, men når jeg må bruke mesteparten av min energi på å finne ut av hva som skjer, så blir jeg sliten, småsur og ikke underholdt i det hele tatt. Ser en bort fra den utstrakte bruken av a-endelser så har Grimstad et språk som funker, mange metaforer med litt småvittige betraktninger, men utpreget humoristisk synes jeg ikke boken er.

I det innerste indre er jeg nå, bakenfor metaforen, der hvor bare tomme tanker kan nå, der bare det helt ut innholdsløse kan eksistere. Det er verken mørkt eller lyst eller noe midt imellom. Det bare er. Tomme skall inni tomme skall inni tomme skall. Alt er av gjennomsiktige bokser i noe som ligner flatkjevla tyggegummi dratt rundt et usynlig rammeverk. Dette er D-99. Dette er diagrammets selvreflekterende kjerne, det transsemantiske speilpunktet, alle retninger i en eneste. Dette er mulighetens målestokk.

Halvveis ga jeg opp, så min omtale av boken må helt og fullt ses på som min leseopplevelse. Da jeg etter kapitulasjonen begynte å flippe boken fremover fra siste side og oppdaget navn som ikke var med i første halvdel fikk jeg bekreftet min beslutning om å avbryte. Jeg skjønte at kapitlenes D- overskrifter står for "diagram", så kanskje bokens handling har mer med seg fra en arkitekts hverdag, enn det jeg først antok?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

Kristin Lavransdatter på DnS - lørdagskafè

Det nærmer seg med stormskritt premieren på DnS sin musikalversjon av Kristin Lavransdatter, og derfor inviterer DnS igjen til lørdagskafè, et gratistilbud til interesserte som jeg gjerne deltar på. I dag fikk vi møte regissør Svein Sturla Hungnes sammen med de to som spiller Erlend og Kristin, Oslogutten Hans Marius Hoff Mittet og vår egen Herborg Kråkevik.

Hans Marius Hoff Mittet og Herborg Kråkevik i samtale om musikalen Kristin Lavransdatter

Julian Berntzen er den som har skrevet musikken til musikalen, noe han også gjorde til Hellemyrsfolket. Svein Sturla Hungnes har i samarbeid med forfatter og Undset-kjenner, Brit Bildøen skrevet tekstene til sangene. De tre sangene vi fikk høre å dagens lørdagskafè imponerte, rørende og fine som de var. Hans Marius sa selv i dag at alle de indre monologene, som er fylt med sentimentalitet, egner seg dårlig som muntlig fremføring på scenen, men som sanger er de nydelige - dette er jeg helt enig i!

Kristin Lavransdatter er en skildring av et liv preget av skyldfølelse. Religionen holder dem alle i sjakk, men først og fremst er dette en kjærlighetshistorie av de helt store.
Har du lyst å lese litt om handlingen til Undsets prisbelønnede trilogi, kan du ta en titt på min omtale av boken.

Herbjørg Kråkevik som Kristin Lavransdatter

Urpremiere på DnS 10 februar!

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

Dette er en av våre litterære klassikere og høydepunktet i Sigrid Undsets forfatterskap. Det var denne historiske romantrilogien som gav henne Nobelprisen i litteratur. Jeg har forsøkt før, men ga opp, nå var jeg mer motivert siden DnS har Kristin Lavransdatter på programmet i begynnelsen av 2018, og lesingen gikk som en drøm.

Forlaget om boken:
Kransen, den første delen, skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn.
Husfrue beskriver Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend blir satt på sterke prøver.
Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte samliv. Som gammel kvinne ser Kristin endelig sammenhengen mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros.


Etter en litt knotete start var jeg i gang, og lesingen gikk som en lek. Her får vi flotte bilder på hvordan fattig og rik levde på 1300-tallet, med sin tro, sine skikker og tradisjoner. Se for deg mennesker som tror Gud har en finger med i alt, hvor respekten for Ham overgår alt. Hver minste tegn til motgang eller medgang anses som prøvelser eller velvilje fra Gud. De jakter med falk, kaller frisinnede kvinner for hekser og det er helt vanlig at et barn fra familien går i kloster.

Det er også det Kristin gjør mot slutten av første del i Kransen, da ble det for vanskelig å være henne, og hun ser dette som den eneste løsningen hun kan leve med. I forkant av denne beslutningen har hun hatt urene tanker rundt lillesøsteren som ligger lam i sengen, og møtet med den ekle Bentheim kommer plutselig opp i dagen, når han dreper Arne, barndomsvennen hennes.

Begynnelsen har noen flotte naturbilder, samt nydelige skildringer av forholdet mellom Kristin og hennes far Lavrans. Vi møter henne som 6 åring, men i løpet av de første hundre sidene har hun blitt 15 år, og er lovet bort til Simon. Mannen faren har festet henne til beskrives først som fetladen med månefjes, men oppførselen hans når det røyner på for Kristin rundt Arnes død, gjør at jeg godt kunne tenke meg denne mannen som svigersønn.

I del to av Kransen, er Kristin i kloster. Dette betyr ikke at hun må holde seg innenfor klosterets vegger i bønn og arbeid, for hun greier å rote det skikkelig til for seg selv. Det er i denne sekvensen hun møter Erlend, som vi alle vet er den hun kommer til å gifte seg med. Forholdet deres får en vanskelig start, for han er ikke mors beste barn, og har en heftig fortid bak seg. Han har to barn med en frille, en allerede gift kvinne, som har flyttet inn i huset hans, og nekter å rikke på seg.

Kristin som er lovet vekk til Simon, må  svare for seg, både overfor Simon og sin far Lavrans. Denne delens slutter når Lavrans henter sin datter ut av klosteret. Han er verdens skjønneste pappa for Kristin, og viser forståelse for at hun ikke vil stå ved sitt løfte om å giftes til Simon, når hun har forelsket seg i en annen. Denne velviljen forsvinner fort, når Lavrans finner ut hvem Erlend egentlig er, og hvordan han har skikket seg.

Lavrans Bjørgulfssønn heter den tredje og siste delen av Kransen, og det er i denne delen Kristin og Erlend gifter seg. Når hun kommer hjem fra klosteret føler Kristin at foreldrene er alt for god mot henne. De spør ikke mye om Erlend og forholdet deres, og tausheten sliter på Kristin. Lavrans er en snill mann, som deler maten som ble spart i fasten med de fattige. Det er hans kvaler rundt Kristins og sitt eget ekteskap som skildres i denne delen.

Spennende sekvenser kommer på løpende bånd, som når Eline Ormsdatter, Erlends frille kommer ridende til gards, med planer om å forgifte Kristin. Sigrid Undset var en flink plottmaker, for det hun har fått ut av forholdet Eline - Erlend - Kristin, er virkelig godt satt sammen. Kanskje ikke en usannsynlig konstellasjon den gangen, men ganske så umulig i dag.

Det er spennende å høre om bryllupsforberedelsene, hvor de steller i stand til 100 mann, pluss alle de fattige som skal ha mat under et bryllup som drikkes i 5 dager. Etter vielsen er overstått, og festen forbi møtes Erlend og Kristin foran ektesengen. De har vært til sengs mange ganger før, så dette møtet er ikke det som imponerer meg mest.

Når Lavrans ser på sin nygifte datter, ser han at hun ikke er sky, blyg og vettskremt overfor sin ektemann og det som nå skal skje. Han har trodd at hun fremdeles var jomfru, og føler seg lurt av henne og Erlend, og gjort til skamme overfor Gud. Han begynner da å tenke på sitt eget kjærlighetsliv, på jenta han var forelsket i, før han ble giftet bort til Ragnfrid. Deres ekteskap har vært kaldt og følelsesløst, og han gremmes over sitt eget giftermål. Ragnfrid har vært den som har søkt kontakt, men hun har samtidig vært en sur og avvisende skikkelse i familien. Dette oppgjøret dem imellom, er noe av det beste i denne første delen av romansyklusen.

I begynnelsen av Husfrue blir den første av Kristins syv sønner født. Han som ble unnfanget før de giftet seg, og nettopp denne detaljen ble opphavet til mang en kvale, både hos Kristin, Lavrans og Erlend. Kristin knyter lille Nåkkve på ryggen og trasker barbeint avgårde på pilegrimsleia mot Nidaros for å gjøre bot for sine synder. Erlend tar seg sammen og får den falleferdige gården i bedre stand, men han gjør dårlige forretninger og skaffer seg to skip, og urolige tider er i emning.

Kristin føder med kort mellomrom to sønner til, og etter å ha berget dem alle tre fra sotten, kommer det tvillinger, de også sønner. I denne sekvensen dør både Orm, Erlends sønn og begge foreldrene til Kristin. Erlend er en mektig mann, han er kongens landvernsmann og mye på reise, men han savner sønnene sine, og funderer mye over hva det skal bli med dem og med sin datter Margret, som han hadde fra tidligere.

Mot slutten av Husfrue har Kristin og Erlend vært gift i 13 år. Erlend er ille ute, fengslet som han er, som resultat av sine anstrengelser for å få landet på de rette kongehender. Kristin forlater Husaby og babyen sin, reiser til Nidaros for å trygle Erlends bror munken Gunnulf om hjelp. Hun får støtte av Simon, men ved hirdmannsstevne blir Erlend allikevel funnet skyldig i å ha villet svike land og tegner fra kong Magnus, og dømmes til døden.

Hjemmet deres på Husaby tvangsselges, og Kristin blir tvunget til å flytte til Jørundgård. Erlend sitter fanget, han blir flyttet langt vekk, og alt ser håpløst ut. Heldigvis jobbes det hardt i kulissene og mot slutten av denne delen blir han endelig en fri mann.

Den tredje boken Korset starter to år etter Erlend var fri og familien bor på Jørundgård. Det er mye død og fordervelse i denne siste delen av storverket. De to eldste guttene har blitt munker begge to, mens nummer tre, den helselause ble arving av gården. Skule blir sjømann og den vakre Lavrans reiser til Island. Munan dør av sotten, men dette går vi stille forbi. Det vi hører mye om er når Kristin redder Simons datter fra døden, den beste delen av hele boken, spør du meg.

Selv om Erlend blir satt fri, er det mye ufred mellom grannene. Gaute har fått øye på Simons segl på forræderbrevet som felte Erlend, så sammensvergelsen mot ham følger dem videre, til hans død ikke lenge etter.

Romanen avsluttes fire år etter dette, når Gaute har giftet seg og Kristin ikke lenger er husfrue. Vi følger henne når hun går pilegrim, men ikke før har hun nådd frem til klosteret så merker hun at drepsotten har inntatt også hennes kropp.

Romanen er sanselig til tusen, du føler både sult og kulde på kroppen, og ikke minst gudsfrykten og de manglende mulighetene til følge sitt eget hjerte. Sigrid Undset skrev denne romanen på begynnelsen av 1900-tallet, mens handlingen er lagt til 1300-tallet, noe som må ha gjort research til boken til en langdryg affære. Hun skildrer i alle fall små og store hendelser i hverdagsliv og fest, med overbevisning.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 1920/min bok 2016

Sider: 1266

Kilde: Julegave