torsdag 21. april 2016

Der regnet faller av Catherine Chanter

Igjen begynte jeg på en roman som jeg ikke visste noe som helst om. Et artig utgangspunkt, som denne gangen gjorde romanen ekstra spennende. Det nærmest dystopiske bakteppet i romanen gjør den unik, og ekstra spennende å lese.

Fra bakpå boken:
Hva gjør du når du blir anklaget for mordet på ditt eget barnebarn? Eller når du blir lurt inn i en religiøs sekt? Når alt går i oppløsning, tør du å grave i fortiden? Kan du stole på svarene du finner? Ruth Ardingly har nettopp blitt løslatt fra fengsel, mistenkt for mordet på barnebarnet sitt, Julien på syv år. Hun skal fortsette å sone i husarrest på hjemgården sin, Kilden. Det er et av få steder med vann i et England rammet av ekstrem tørke, mistenkeliggjøring og paranoia. Nå forsøker Ruth å sette sammen bitene av tragedien som oppløste ekteskapet, familien og drømmen hennes. Der regnet faller er en nydelig, øm og skremmende roman om å miste seg selv.
Forlag: Bazar
Utgitt: 2015
Sider: 378
Kilde: Leseeks

Der regnet faller fenget meg fra første til siste side. Det dystre bakteppet som tar utgangspunkt i at det ikke har regnet i England på over to år, gir en nerve til handlingen. Gården som Ruth og mannen Mark har kjøpt på landsbygda et stykke utenfor London, er frodig og ikke plaget av tørken. Når resten av landet sliter med rasjonering og matmangel, blir Ruth og Mark beskyldt for å stjele vannet.

Der satt de og snakket i vei om permitteringer og økende kriminalitet, betongdekkede hager og melkemangel, om redusert drift på undergrunnen og halvtomme hyller på supermarkedet, mens vi serverte lunch bestående av vår egen kylling, våre egne poteter, vår egen brokkoli, pastinakk og tranebærsaus, og alle skålte for kilden og var skjønte enige om at vi hadde kommet oss vekk i grevens tid.

I "nåtid" har det skjedd en hel masse, og vi følger Ruth når hun, sammen med tre voktere, blir ført tilbake til gården, for å sone dommen sin. Hva som har skjedd fra de kjøpte gården og til hun kommer hjem etter rettssaken, blir avdekket utover i romanen, og denne handlingen skal jeg ikke røpe.

Catherine Chanter bruker et nydelig språk og skriveteknikken hennes er helt spesiell. Vi befinner oss i nåtid samtidig som det hele tiden smettes inn historier fra fortiden. Dette blir ikke forvirrende, men det er viktig å være "våken".

Da han kom inn på kjøkkenet igjen, visste jeg ikke om det var regndråper eller tårer på kinnene hans, og hva det enn var, hadde jeg lyst til å kysse dem bort, men det var en avstand mellom oss, og kjærligheten min føltes ikke stor nok til å dekke den. 

Romanen handler om tilhørighet, ensomhet og drømmer som ikke blir innfridd. Ruths forhold til den narkomane og litt ville datteren er det spennende å lese om. Det er ikke lett å være mor når en kommer til kort, og når det er et barnebarn inni bildet, blir forholdet til denne også påvirket.
Mark har også en fortid som byr på intriger, og legger lodd på vekten i ekteskapet deres.

Den prisbelønnede forfatteren Catherine Chanter har tidligere skrevet dikt og noveller. Der regnet faller er hennes debut som romanforfatter. En fantastisk bra debut, spør du meg!

onsdag 20. april 2016

Miss Blackpool av Nick Hornby

Nick Hornby er vel noe av det mest engelske en kan lese, og til tross for byen tittelen henleder oppmerksomheten mot, foregår det meste i swinging London.

Forlagets introduksjon:
Vi er i England på 1960-tallet. Da Barbara Parker blir kåret til Miss Blackpool, går det raskt opp for henne at hun ikke vil være missedronning. Hun vil få folk til å le, slik heltinnen hennes, Lucille Ball, gjør. Dermed reiser hun fra familien og hjembyen i nord for å søke lykken i London.

Barbara får jobb i parfymeavdelingen i et kjøpesenter i Kensington, samtidig som hun prøver å finne ut hvordan hun skal bli oppdaget. Et møte med en agent gir henne navnet Sophie Straw og muligheten til å komme på audition til en komiserie. 

Hun får rollen i en BBC-sitcom, og hele folket forelsker seg i henne og serien.
Men etter hvert begynner samarbeidet mellom de involverte i serien å by på utfordringer, og det skal vise seg at ingenting varer evig når livets prøvelser trenger seg på.

Romanen har en ytre handling som ved første øyekast kan virke temmelig banal og flåsete. En times tid inn i lyttingen ristet jeg på hodet av alle platthetene og klisjèene, men satte min lit til at selveste Nick Hornby helt sikkert har mer og komme med.
Og det hadde han, for etter Barbra, heretter kalt Sophie har sjarmert manusforfatterne Bill og Tony til å gi henne en sjanse, finner historien sitt fotfeste.

Det er mye snakk om produksjon av tv-serier i denne romanen, og det er jo det disse unge menneskene driver med så det hører med, og de som liker dette miljøet, vil elske romanen. Karakterene får fort kjøtt på beina, og det er ikke vanskelig å se for seg verken Clive som spiller Jim i serien Barbara (og Jim), produksjonssjefen Dennis eller de to serieforfatterne.

Romanen finner sted på 60-tallet, og dette tiårets utfordringer preger også handlingen. Kvinner og deres karierer diskuteres, abortspørsmålet, og seksuelle preferanser. Homofili er fremdeles forbudt ved lov, og jobber du i BBC, er det ikke snakk om å innrømme at du er homofil.
I England på 60-tallet ser befolkningen veldig "engelske" ut, og når det begynner å flytte mørkhudede til London, er også dette noe som belyses i dialogen karakterene i mellom.

Etterhvert får handlingen en alvorligere undertone, hvor karakterene i sitcom`en, skuespillerne og forfatterne på hver sin måte bidrar til dette. Når siste del starter og vi har hoppet frem til vår tid, introduseres enda et tema. Forfatterne Bill og Tony møter igjen Sophie for å skrive et teaterstykke som skal føre Barbara og Jim sammen igjen. Det er nesten litt vemodig å høre om aldrende skuespillere og deres navlebeskuende selvopptatthet, men alt i alt er det mer morsomt enn tankevekkende.

Nick Hornby balanserer på kanten av det banale mange ganger, men leseren/lytteren må ta i betraktning at verden har gått videre siden 60-tallet, heldigvis for det. Med det vil jeg påstå at han greier å få frem et genuint bilde av tankegangen til de som var ung på denne tiden, selv om det kan virke litt klisjèaktig nå.

Utgitt: 2016
Lyttetid: 10 timer og 21 min.
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 19. april 2016

Adresse Alberta av Victoria Bø

Adresse Alberta er mitt første møte med forfatteren Victoria Bø, men det kommer ikke til å bli det siste, for etter denne romanen må jeg ta en titt på det andre hun har skrevet.

Forlaget om romanen:
Jenni bor på gården Land i Alberta. Hittil har tilværelsen hennes bestått mest av hverdager. Jenni liker livet sånn. Men en dag kjøper mannen hennes en enveisbillett til Arizona uten å invitere henne med.
Jenni har bare noen uker på å få ryddet ut av Land og å sikre en ny fremtid for seg og sønnen. Familien hjemme i Norge er ikke til hjelp, men tretti år i Canada har gjort Jenni modig. Hun skaffer seg en jobb som fører nye mennesker inn i livet hennes. Mennesker, en illsint bjørnebinne og en nevrotisk papegøye som plukker fjærene sine og imiterer lyder fra cocktailselskaper. I møtet med den eksentriske eldre kvinnen Summer fra England og Siren, en ung student fra Oslo som sjelden vet sitt eget beste, oppdager Jenni at det å hjelpe andre, kan være nettopp det hun trenger for å hjelpe seg selv. 

Hvis romaner kan sammenlignes med elver så er Adresse Alberta floden Amazonas. Den fremstår som sakteflytende og rolig, men med et indre landskap det gjør godt å vandre i.

Historien er kjempefin, jeg blir fort glad i stakkars Jenni som så brått og plutselig ble forlatt av sin mann. Hun er heldigvis ikke "stakkars" så lenge, for dette er en dame med bein i nesa, og skjebnen deler heldigvis ut noen gode kort etter hvert.

Romanen er medrivende på den måten at jeg hele tiden ville vite hva som kom til å skje videre. Handlingen er til tider spennende, langt fra forutsigbar, og bærer ikke preg av klisjèer som temaet "forlatt kvinne" gjerne kunne hatt. Språket Victoria Bø bruker er nydelig, og flere av bildene hun bruker fikk meg til å stoppe opp og tenke.

Romanen anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste. Ta gjerne en titt på andre som har lest og skrevet mer utfyllende om boken:


Utgitt: 2016
Sider: 300
Kilde: Leseeksemplar

mandag 18. april 2016

Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare

Etter å ha lest romanen Shylock is my name av Howard Jacobson nylig, var det tid for å lese Kjøpmannen i Venedig, som er det Shakespearestykket romanen er bygget på. Stykket har jeg sett fremført som opera en gang, uten at jeg vil påstå at jeg husket handlingen så godt av den grunn.

Kjøpmannen i Venedig er et lystig forviklingsskuespill som hedrer den kløktige og snartenkte kvinnen. Det er ingen som dør i denne beretningen, noe som er ganske så ulikt Shakespeare sine andre stykker. Boken er lettlest, og fornøyelig underholdende, og en fin inngang til Shakespeares verker.
Jeg har lest Andrè Bjerke sin oversettelse fra 1996, og denne hadde et språk som var autentisk til tiden handlingen er satt i, men overkommelig for den norske leseren av i dag.

Skriveteknikken og vinklingen Shakespeare benytter seg av begynner å bli velkjent for meg, etter at jeg har blitt bedre kjent med forfatteren. Ingen beskyldte vel Shakespeare for å strø om seg med klisjèer, men også i denne historien finner det sted en maskerade, en ring på avveie, kvinner som kler seg ut som menn og skip som går ned i stormen.

Handlingen går kronologisk for seg og er enkel å følge. Vi møter Portia, en rik kvinnelig arving som er gifteklar. Beilerne hennes blir satt på en prøve som involverer å velge blant tre skrin, noe som skal bevise om de er henne verdig. Bassanio ønsker å beile Portia, men har ikke penger så han ber sin venn Antonio om et lån. Siden kjøpmannen ikke er likvid akkurat nå må han selv låne pengene fra jøden Shylock, og det er tilbakebetalingen av dette lånet, som gir historien sitt høydepunkt.

Det ryktes at Antonios båter har gått ned i stormen, og dermed også alle hans verdier. Shylock krever lånesummen tilbake, men siden han ikke kan betale krever han "gebyret" som er et pund kjøtt skåret av Antonios kropp, nær hjertet. Jødens ubøyelige stahet på dette punktet ryster meg, så jeg føler ikke med ham når bildet snur senere i historien.

Damene Portia og hennes terne Nerissa tar ansvar og finner en måte å lure både Shylock og Dogen av Venedig som skal avgjøre saken, og det hele ender lykkelig.

En sammenligning med Howard Jacobsons versjon Shylock er mitt navn:
Da jeg leste Et gap i tiden, som er en "romanifisering" av Et vintereventyr, leste jeg Shakespeares stykke først, og romanen etterpå. Denne gangen gjorde jeg det motsatt, leste romanen først og stykket etterpå, men jeg vil for ettertiden lese romanen etter jeg har lest stykket.

I dette stykket møter vi Shylock og datteren Jessica, og min fryd var stor da også uttalelsen "Shylock er mitt navn" dukket opp som en replikk, i første scene, fjerde akt. Da er Shylock riktig ille ute etter å ha vist seg fra sin minst menneskelige side frem til nå.
De store trekkene fra stykket kan ses igjen i handlingen i romanen. Når jeg sier kjenner igjen, så mener jeg det, for handlingen er ganske så ulik.

I stykket som i romanen får jødene unngjelde. Det er diskutert om dette er et antisemittisk stykke, og jeg synes Shakespeare skildrer jødene på en sånn måte at vi får avsmak for dem, noe som gjør at den urett som begås mot jøden Shylock mot slutten, nesten føles rettferdig.

Både romanen Shylock er mitt navn og William Shakespeares stykke Kjøpmannen i Venedig anbefales på det varmeste!

Kjøpmannen i Venedig kom ut i 1596, mitt eksemplar er en oversettelse til norsk av Andrè Bjerke fra 1996, og boken er lånt på biblioteket. 

søndag 17. april 2016

Søndagstur med kulturhistoriske innslag? Hjortland - Vikinghytten

Varde med rettningsviser på Vardeggen
Min tur over fjellet var preget av blå himmel og faste myrer å gå på. Kjører man inn Hjortlandsdalen og parkerer på parkeringsplassen der, starter turen med noen kilometer på fin grusvei. Der denne slutter tar man til høyre og følger sti opp mot toppen hvor stien kobler seg på trasèen Rollandfjellet - Vikinghytten. Stien har blitt utbedret med klopper over de bløteste myrene, så det er fint å gå (det er "litt" bratt)

Etter en knapp times tur fra parkeringen kommer man opp på eggen til dette skiltet
Utsikt fra Henrik Krohns minnevarde
Det er nydelig utsikt og mange fine hytter på byfjellene rundt Bergen
Her ser man varden med Vikinghytten i bakgrunnen
Før man når Vikinghytten, på venstre side vil man gå forbi en retningsviser, satt opp til minne om Henrik Krohn. Retningsviseren sier oss navnet på alle toppene vi ser når vi snur oss 360 grader rundt. Den står åpent og fint til, men er lett å gå forbi, for når en har blikket vendt fremover på stien.

Toppen av varden med rettningsviseren
Noen av toppene den peker mot
Minneplakett satt opp i 1948 til minne om legen Henrik Krohn
Min tur gikk videre mot Rundemanen og ned til byen hvor jeg tok bussen hjem. Selv om dagen startet med -2 på gradestokken var dette fin-været meldt så alt som kunne krype og gå var ute og nøt været i dag. Nå skal det sies at jeg ikke traff mange sjeler på strekningen Hjortland - Vikinghytten.

Ønsker alle en riktig fin søndagstur  - måtte finværet vare ut dagen!!

lørdag 16. april 2016

Min søsters grav av Robert Dugoni - bok I av III i en serie

Robert Dugoni er en kritikerrost forfatter fra USA. Han har sin styrke innen advokatfiksjon, og selv om denne historien åpner som en politiroman går vi etterhvert over til et rettssalsdrama. Min søsters grav er første bok i en trilogi.

Forlagets presentasjon:
I tjue år har Tracy Crosswhite stilt spørsmål ved etterforskningen av søsteren Sarahs forsvinning og den påfølgende rettssaken. Hun tror ikke at Edmund House – en tidligere straffet voldtektsmann og mannen som ble dømt for drapet på Sarah – er den skyldige. Saken motiverer Tracy til å jobbe for å opprettholde lov og rettferdighet, og hun blir etterforsker i Seattle-politiet og vier livet til å oppklare drapssaker.

Da Sarahs levninger til slutt blir funnet i nærheten av hjembyen deres, nord i Cascade-fjellene i delstaten Washington, er Tracy fast bestemt på å finne svarene hun har lett etter. Men i letingen etter den virkelige drapsmannen avdekker hun mørke, gamle hemmeligheter som kommer til å forandre hennes forhold til fortiden for alltid – og åpne døren til en dødelig fare.


Begynnelsen på historien er preget av at vi får Sarahs historie i små drypp. Dette er markert med kursiv, og det blir etterhvert ganske mye kursiv å lese, siden også Tracys etterforskning frem til likfunnet blir skrevet i kursiv. Nåtidshistorien begynner med at de har funnet et skjelett i skogen, og det blir med en gang fastslått at dette er levningene av Sarah, som forsvant 20 år tidligere. De neste hundre sidene er preget av at leseren vet hva som skal skje. Når de finner liket, så vet vi hvem det er og når de finner beltespennen så vet vi også hva dette dreier seg om. Dette at vi på forhånd er informert om hendelsene tar brodden av spenningen, og interessen for hva som skjer videre daler.

Etterhvert utvikler historien ser etter en tradisjonell lest, med mye politiarbeid, litt personlige intriger, ispedd mimring om hendelser fra barndommen til Tracy og Sarah.
Tracy og advokaten Dan jobber hardt for å få gjenopptatt Sarahs sak, noe som betyr at Edmund House som sitter fengslet for drapet blir løslatt.

Det er ikke før helt mot slutten at action nivået når de høyder jeg liker. De siste hundre sidene ville fått et høyt score hos meg, hadde det ikke vært for at det var rein stålvilje som fikk meg så langt.

Er du på jakt etter en klassisk krim, som ikke gjør deg redd for mørket, så kan du trygt satse på Min søsters grav. 

Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2014/på norsk 2015
Sider: 446
Kilde: Leseeks

torsdag 14. april 2016

I år markerer vi at det er 100 år siden Roald Dahl sin fødsel

Roald Dahl ble født i Cardif i Wales i september 1916. Hans foreldre var norsk, derav det norsk-klingende navnet, så det er ikke rart at mange her hjemme har trodd at han er norsk. Mange av bøkene hans er oversatt til norsk, og han har blitt en kjær forfatter også for oss nordmenn.


Han er nok mest kjent for sine bøker for barn, men han har skrevet romaner, noveller, filmmanus og skuespill også. Han debuterte som barnebokforfatter med The Gremlins i 1943, denne boken er en av de få som ennå ikke er oversatt til norsk.

My candle burns at both ends
It will not last the night
But ah my foes and oh my friends
It gives a lovely light

Illustrasjon fra Danny og den store fasanjakten
Det er mye som kan fortelles om Roald Dahl, som forfatter og som menneske. Jeg ble imponert når jeg leste om ham, og anbefaler deg å klikke på lenken for å bli bedre kjent med ham.
Denne fantasifulle og barnekjære forfatteren døde av leukemi i 1990, da var han 74 år gammel. Teksten over var mottoet han levde etter, så vi får håpe han gikk bort som en mann med ro i sjelen.

Bloggeren Elida, på bloggen My first, my last, my everything har inspirert meg til å se nærmere på Roald Dahl i år. Selv er hun godt i gang med å lese og høre forfatterens bøker, et prosjekt jeg falt pladask for. Jeg har ikke lest noe av forfatteren de siste 30 årene, så selv om jeg kjenner handling og tittel på en del av det han har skrevet så tenker jeg at en gjennomgang er på sin plass.

Her vil jeg samle lenker over titler jeg har lest, hørt eller sett i år: