Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis - bare en notis...

En annerledes klassereise kaller forlaget romanen. Forfatteren gir mye av seg selv i denne romanen som gir et fargerikt bilde på hvordan det kunne være å vokse opp på den franske landsbygda for 20 år siden. Jeg håper inderlig forholdene har forandret seg.

Forlaget om romanen:
I romanen "Farvel til Eddy Bellegueule" skriver Edouard Louis sitt eget liv. Boka ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. Forfatteren, som sier at vi må slutte å romantisere ulykke, var bare 21 år da han debuterte. Han har kjempet hardt og kommet langt.

Egentlig er Eddy Bellegueules opprør mot foreldre, fattigdom og en sosial bakgrunn med vold og rasisme, det andre trinnet i denne unge guttens dramatiske liv. For før han klarer å gjøre opprør mot den verden han vokser opp i, er det denne verdenen som står opp mot Eddy. Svært tidlig opplever han både forakt og alvorlig mobbing fra sine egne. Valget er enkelt da muligheten til slutt byr seg. Flukt.


Romanen skildrer oppveksten til en gutt som allerede i 3 års alderen reflekterte over hvorfor han fremstår som mer feminin enn andre gutter. Han har en voldelig far og storebror og en mor som uten tydelig kjærlighet til Eddy tar seg av ham og de andre søsknene. Hele skolegangen blir han mobbet fordi de antar han er homofil, og dette er det sårt å lese om.

Bortsett fra det såre ved å bli mobbet og den kjærlighetsløse oppveksten så fant jeg ikke mer som satte i gang mine følelser. Til slutt får vi en slags happy ending, med en noe tvetydig slutt, kanskje for å gjøre til lags, de som håpet han var homofil og de som håpet at han ikke var det.

Jeg skjønte aldri om han hadde det vondt inni seg, om han smilte av nyheten om farens død på samme måte som man kan smile når man får en spyttklyse i ansiktet.

Romanen gjorde stor suksess da den kom ut i Frankrike i fjor, men hos meg slo den ikke an. Jeg vet tema kan berøre meg, men etter å ha lest boken i en engang tar jeg meg i å reflektere: "dette var noen timer jeg ikke får tilbake".

Det var Rose-Marie sin flotte omtale som fikk meg til å låne boken, men denne gangen er vi ikke like begeistret. Les gjerne hennes fyldige omtale!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 173

Kilde: Lånt på biblioteket

Kaffebarpyramiden av Nicola Lecca

Min mestlesende venninne anbefalt denne varmt, og jeg var så heldig å få låne hennes eksemplar fra biblioteket. Hurra for hurtiglesende venninner, som kjenner lesesmaken min!!

Forlaget om romanen:
Imi blir levert på barnehjemstrappen noen få dager gammel. Moren er ung og prostituert. Han blir der til han får reise til London for å bo hos den single Lynne, som av og til tar foreldreløse ungdommer inn i huset. Imre begynner å jobbe for kaffebarkjeden Proper Coffe, men innser snart at kjeden bygger driften på et vaklende fundament …

 Fra barnehjem på den ungarske landsbygda til assistent i en kaffebarkjede i London

– gjennom fortellingen om Imi i Kaffebarpyramiden opplever vi ytterpunktene i europeisk samtid. Romanen presenterer et europeisk blikk på kapitalismen, samtidig som den er en italiensk ”coming of age”- fortelling.

Advarsel: Dette er en "slukebok". Jeg skulle bare ta en titt før jeg skulle farge håret, og plutselig var hårfarging utsatt på ubestemt tid, mens jeg leste med store øyne.
Historien veksler mellom nåtid og en ikke så fjern fortid da Imre var liten og vokste opp på barnehjem i Ungarn. Han levde et godt liv, med kjærlige voksne rundt seg, og nok mat, selv om ingen av barna var rik på personlige eiendeler.

Drømmer er fattigmanns dop. Ønsker er framtidens oksygen.

I nåtid bor Imre i London, og jeg frydet meg da vi ble tatt med rundt i gatene og på plasser jeg vet hvor er. Det skal ikke mye til for å glede meg, når London er inne i bildet. Imi er en pliktoppfyllende og flittig gutt, og når han skal lære seg baristakunsten blir han for god, og blir kalt inn på teppet hvor han får beskjed om å lage cappucinoen, på en ikke fullt så bra måte.
Proper coffe, en mastodont av en kaffekjede, får noen kraftige sleivspark i denne romanen. Da jeg var kommet til endes kunne jeg tydelig se for meg inspirasjonen forfatteren kan ha hatt, for å skrive denne romanen.

Imi er forvirret. Denne måten å oppføre seg på forekommer ham å være unødvendig komplisert. Og likevel er han klar over at han ikke har noe valg Han blir snart nødt til å lære seg diplomatiets kunst og bli som engelskmennene - de eneste menneskene i verden som er i stand til å si sannheten ved å lyve. 

Romanen er velskrevet til tusen, og viser at forfatteren har god innsikt inn i den menneskelige sjel. Selv om den ikke følger et kronologisk forløp, men byr stadig vekk på uventede vendinger, er romanen lettlest. Det er Imi det handler om, men vi blir kjent med hans "landlady", hans venn, hans kollega og de to sjefene hans, og den kreftsyke nobelprisvinneren i litteratur, som ikke skrev et ord etter hun vant prisen.
Vi er også innom barnehjemmet og blir kjent med den sinte stumme gutten. Noe av det beste i boken var den innsiktsfulle måten forfatteren beskriver den aller første kimen til opprør, denne Jonatan kommer til å gjøre mot sin far.

Kaffebarpyramiden er en roman med karakter. Den er ganske så tankevekkende, fenget meg fra første side og var lest på en kveld og en formiddag. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 250

Kilde: Biblioteksbok

På ville veier av Cheryl Strayed

Det var etter å ha lest "På ville veier" at Oprah Winfrey bestemte seg for å starte sin nye bokklubb, Oprah's Book Club 2, i juni 2012. Det var Berit som skrev så varmt og begeistret om denne boken, at jeg grov dypt i lommeboken og snopte meg den da jeg besøkte Eldorado forrige helg.

Forlaget om boken:
"På ville veier" er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i syd til den kanadiske grensen i nord.

"På ville veier" handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere - de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur.

"På ville veier" er filmatisert, med Nick Hornby som manusforfatter. Reese Witherspoon spiller rollen som Cheryl. Wild som filmen heter hadde premiere i mars, uten at jeg har fått det med meg. Her kan du lese litt om filmen.

Selv om jeg er veldig glad i å gå på tur, er det sjelden bøker om lange reiser fenger meg. Denne derimot tok meg med storm. Romanen er mangfoldig og varierte mellom selve turopplevelsen og Cheryls tilbakeblikk på sitt eget liv. Hun bruker et lett språk, som ikke er særlig poetisk men innimellom har hun noen reflekterte betraktninger som får meg til å sukke og legge boken i fanget et øyeblikk. 

Når jeg leser om selve turen hennes, har jeg lyst å være der. Jeg har lyst å være henne, med all smerten, slitet, angsten og sulten. Hun greier å formidle biter av sitt indre landskap, selv om hun er ærlig på at det er vanskelig å sette ord på hvorfor hun har oppført seg som hun har gjort i fortiden, og hvorfor hun i det hele tatt er ute og går denne turen.

Stillheten var enorm. Ensomheten var tyngende. 

Det var dette jeg kom for, tenkte jeg. Det var dette jeg fikk. 

Landskapet hun beveger seg i, på denne 2500 kilometer lange turen fra Mexico til Canada blir også beskrevet. Ikke overfladisk som om vi ser det på tv, men fra hennes ståsted der hun går og er omkranset av høye fjell, fosser og vann, små og store dyr som både er truende og fredelige. Den tunge sekken Monster, er hennes følgesvenn, der den rommer alt som er nødvendig for å være i villmarken i uker i slengen. 

Nå hadde sekken min et navn: Monster. Jeg mente det bare godt. Jeg var himmelfallen over at alt jeg trengte for å overleve, kunne bæres på ryggen min. Og, enda mer overraskende, at jeg faktisk klarte å bære det. At jeg kunne bære det som ikke var til å bære. Denne erkjennelsen av mitt fysiske, materielle liv smittet automatisk over på den emosjonelle og spirituelle sfæren. 

Det er flere som går Pacific Crest Trail, de følger med på hverandre gjennom loggbøkene, og noen få ganger treffes de ved leirer eller andre knutepunkter. Cheryl er den tøffeste av dem alle, alene og jente og i begynnelsen var hun temmelig uerfaren som turgåer. 

Romanen handler kort fortalt om å sørge, å rote livet sitt skikkelig til, for så å finne en måte å komme tilbake i sporet på. Cheryl Strayed skriver personlig og engasjerende uten å ty til klisjèer, og bruker ikke velkjente knep for å få inn nerve eller spenning. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2012

Sider: 396

Kilde: Kjøpt selv

Fugletribunalet på Det Norske Teatret

                                                                                            Bilde lånt fra DNT

Fugletribunalet er bygget på en Agnes Ravatn sin roman fra 2013. Jeg var begeistret for boken, og gikk i spinn da jeg så at stykket skulle settes opp på Det Norske Teatret. Oslo er heldigvis bare en kort flytur unna, og siden jeg var så heldig å få med meg min greie mamma, ble dette en uforglemmelig helg.

Kort fortalt handler stykket om Allis som er en tv-personlighet som har dummet seg ut så det synger etter. Hun rømmer fra mannen som har blitt en eksmann, fra jobben og livet sitt, og får en stilling langt ute på landet hos einstøingen Sigurd Bagge. Her skal hun passe hus og hage og lage mat til hans kone kommer tilbake. Spørsmålene rundt denne fraværende konen begynner snart å melde seg, og det viser seg at også Sigurd har ting å skjule.

Det er fem skuespillere med i stykket, de to menneskene det handler om, og tre fugler. Fuglene har flotte kostymer, et hode og en vinge, begge deler veldig livaktige. Når Allis tenker, føler eller snakker med seg selv, er det disse fuglene hun kommuniserer med, og det gjør all grublingen ganske så konkret for oss tilskuere.
Marie Blokhus, som vi kjenner fra tv-serien Side om side, gjør en formidabel jobb som Allis. Hun byr virkelig på hele seg, bokstavelig talt, siden hun det meste av forestillingen er mer eller mindre avkledd.

Stykket har noe utpreget erotisk over seg som jeg ikke husker fra boken, og jeg syntes denne minimale silkekjolen var mer forstyrrende enn forklarende.

Niklas Gundersen som spilte Bagge gjorde også en god figur. Han leet ikke på smilemuskelen en eneste gang, og var så pass uberegnelig i sin oppførsel at jeg aldri følte meg trygg.

Frode Winther som jeg kjenner fra DnS spilte kongeørn. Det er han som illustrerer Allis sine seksuelle lyster og den erotiske spenningen som ligger mellom Allis og Sigurd. Det er bare å holde seg fast, for han har det som skal til.

Dette er ikke et lystig stykke, noe bildet over illustrerer. Både mamma og jeg trengte litt tid på å fordøye det vi hadde sett. At det er bra teater er det ikke tvil om, så jeg anbefaler deg å gå å se det hvis du har muligheten.

Elliken hadde gåsehud da hun så stykket, noe jeg kan bekrefte at også jeg fikk. Er det flere som har skrevet om stykket, legg gjerne inn link i kommentarfeltet!

Stykket er skrevet av: Agnes Ravatn

Regissør: Marit Moum Aune

Allis: Marie Blokhus

Bagge: Niklas Gundersen

Stokkand: Ingrid J. Dragland

Måke: Marianne Krogh

Kongeørn: Frode Winther

En fantastisk helg i Oslo med teater og masse sightseeing

Det Norske Teatret lokket med oppsetning av Agnes Ravatns bok Fugletribunalet. Jeg er lett å lokke med på sånt, så billetter ble kjøpt både til forestillingen og fly. Min spreke, sportye mamma ble med på turen, (selvfølgelig etter å ha lest boken i en fei). Mer om stykket her! Resten av innlegget er en liten fotokavalkade fra våre to dager i Oslo.

Etter å ha ankommet Oslo sjekket vi inn på Scandic Victoria før vi tuslet oppover mot Jernbanetorget, hvor det dagen før hadde blitt avdekket et monument til ære for Osvald-gruppens krigsinnsats. Dette monumentet har skapt kontrovers i Oslo, noe du kan lese mer om her!
Selve hakekorset lå litt ovenfor min øyehøyde så selv om jeg gikk på tå rundt klossen, kunne jeg knapt skimte at det er et hakekors sleggen knuser. De som fryktet at skulpturen skulle overskygge Tigeren som står lenger borte på plassen, har ingenting å bekymre seg for.

Mamma besøker Operataket for første gang

En tur til verdens beste bokhandel er selvskreven for to lesehester som oss

Mathallen er neste stopp

Et glass vin på Blå var glimrende, med herlig utsikt mot Akerselva

Akerselva i all sin prakt - flott sted å gå tur!

Så har vi kommet til Tjuvholmen og kunsten utenfor Astrup Fernley museet

Det var mange seilbåter på fjorden i dag

Søndagen startet vi på Akershus festning

På vei tilbake til søndagsmarkedet på Blå passerte vi denne fine husrekken

Blomstringen er definitivt kommet lengre enn i Bergen

Det var mange fantastiske blomster og trær å se på veien

Utenfor Blå ligger denne husbåten fortøyd 

Søndagsmarkedet var vel verdt et  besøk, helst for stemningen men de hadde mye fint

Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty

Denne boken har jeg hatt i hyllen en stund, så siden forfatteren har kommet med en ny bok i disse dager bestemte jeg meg for å få lest denne i en fei. Det var ingen dum innskytelse :)

Forlaget om handlingen:
Forestill deg at mannen din har skrevet et brev til deg som kun skal åpnes etter hans død. Forestill deg også at brevet inneholder hans dypeste, mørkeste hemmelighet – en hemmelighet så mørk at den ikke bare vil endre livet ditt fullstendig, men også livene til andre rundt deg. Så kan du forestille deg at du tilfeldigvis snubler borti dette brevet mens mannen din er i live – i aller høyeste grad.

Cecilia Fitzpatrick har alt. Livet hennes er like plettfritt og strøkent som hjemmet hennes. Men det brevet er i ferd med å forandre alt, og ikke bare for henne selv. Rachel og Tess kjenner knapt hverandre eller Cecilia, men også de vil kjenne de voldsomme konsekvensene av hennes manns hemmelighet.

Problemet med sannheten er 

at den kan forandre alt

Det som ser ut som, og startet som en klassisk dameroman, viste seg etterhvert å inneholde både dybde og brodd. Romanen gir Cecilia, Rachel og Tess hvert sitt kapittel, frem til deres veier krysses. Alle tre er damer det er lett å bli glad i, og den gode karakteroppbyggingen gjør at de fort utvikler personligheter som det er lett å holde fra hverandre.

Boken er lekende lett å lese, selv om den tredelte handlingen rommer mange mennesker og utfordringer som skal leves eller skjules. For det er hemmeligheter det handler om, ikke bare den som Cecilias mann har skrevet i det mystiske brevet, men også i de andre familiene.

Det er artig å lese en hverdagsroman fra Australia, hvor det ved påsketider sukkes over at høsten er på vei. Jeg "kvapp" litt da jeg leste det, og noen andre antydninger til årstid og hendelser som ble plassert i "feil" årstid. Andre beskrivelser av kontinentet finnes ikke, for i denne romanen er det de helt nære ting som belyses.

Ikke kvie deg for å ta fatt på en roman på nesten 500 sider, det går fort unna, for de mange overraskelsene underveis driver leseren videre. Ektemannens hemmelighet er absolutt en roman jeg vil anbefale deg å lese. Nå håper jeg på å få tak i hennes nyeste, og nylig utkomne roman, Det Alice glemte.

Forlag: Pantagruel

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 490

Kilde: Leseeksemplar

Boken har kommet i pocket!

Oppsummering for lesemåneden april

April med sitt merkelige vær og forhåpningsfulle blikk mot sommeren, er over. Jeg har lest akkurat like mye som jeg pleier, og like variert. Under kan du se listen min, med terningkast og det hele. Har du lyst å lese hva jeg syntes om boken er det bare til å klikke på lenken. 
Har du lest noen av bøkene jeg har lest?

Dette har jeg lest i april:

1. Kari Nygaard - Det frosten tok - 6
2. Gøhril Gabrielsen - Din, alltid - 5
3. Jussi Adler-Olsen - Den grenseløse - 4
4. Josefine Klougart - Om mørke - 2
5. Katja Petrowskaja - Esther, kanskje - 5
6. Kalde skygger - svenske krimnoveller - 4
7. H.K. Fauskanger - Skamtegnet - 5
8. Sigge Eklund - Inn i labyrinten - 4
9. Ingebjørg Berg Holm - Stjerner over, mørke under - 5
10. Yiyun Li - Et rom større enn ensomheten - 4
11. Gavin Extence - Et utrolig sammentreff - 5
12. Ellen Marie Wiseman - Plommetreet - 5
13. Lena Andersson - Uten personlig ansvar - 3
14. Pierre Lemaite - Alex - 5
15. Astrid Lindgren - Brevene dine ligger under madrassen - 5
16. Elena Ferrante - Mi briljante venninne - 4
17. Pajtim Statovci - Katten min Jugoslavia - 4

Det frosten tok fikk den eneste 6`eren denne gangen, men jeg har gitt en god del 5`ere. Til forandring delte jeg også ut en 2`er og en 3`er. Jussi Adler-Olsen skuffet denne gangen, mens Katja Petrowskaja sin Esther, kanskje er den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Boken med best underholdningsverdi i april må ha vært Skamtegnet.

Det er sjelden jeg skriver månedsoppsummering og ikke har blogget om et eneste kulturelt innslag. Det var humorfestival i Bergen i april, og jeg fikk med meg det de kalte "Tidige forfattere". Det var den lokale helten Doddo med Sjur Hjeltnes på piano som intervjuet Chris Tvedt, Vetle Lid Larssen og Olaug Nilssen.

I morgen tidlig tar mamma og jeg turen til selveste hovedstaden for å sitte på 4 rad og se Fugletribunalet. Gjett om jeg gleder meg :)