mandag 25. november 2013

Meatfree monday: Linsegryte a la Elin

I forrige måned har vi vært "veggiser" i 11 år. Vi spiser litt sjømat, derfor hermetegnene. Meatfree monday er et internasjonalt miljøprosjekt, som har som mål å få oss mennesker til å spise mindre kjøtt. Linsegryten jeg vil dele denne mandagen, er en oppskrift jeg har plukket opp fra Elin Larsen og den har rast inn på toppen av listen av mine favorittmiddager. Prøv den da vel!


Linsegryte til 4 personer:
4 finhakket sjalottløk
3 fedd finhakket hvitløk
200 g hakket sellerirot
400 g røde linser
400 g grovhakket tomater på boks
4 ss grønnsaksbuljong
9 dl vann
2 stk laurbærblad
½ ts oregano
2 ts sukker
1 ss vineddik
10- 15 cherry tomater i biter
1 dl finhakket vårløk
salt og pepper.

Slik gjør du: Fres løk, hvitløk og sellerirot i ½ dl olivenolje på middels varme i noen minutter. Hell i vann og grønnsaksbuljong. Kok opp, og tilsett de godt skylte linsene, og resten av ingrediensene unntatt tomatene og vårløk. Kok linsene møre, og tilsett tomat og vårløk. Smak til.

søndag 24. november 2013

Sjiraffen av Dan Takle - en smakebit fra en fantastisk bra debut!!

Dan Takle er en lærer fra Bergen, som debuterte med Sjiraffen i september i år. Debutanter er alltid spennende å lese, og spesielt de fra min egen hjemby.

Forlaget om boken:
Sjiraffen er først og fremst et møte mellom mennesker som på ulike vis gjemmer seg i skyene for å slippe å konfrontere farene som lurer nede på bakken.
På overflaten følger vi fire lærere på en fiktiv ungdomsskole i Bergen gjennom et helt skoleår og de mange utfordringene de møter både i jobben og privat. Men det er like mye en historie om minoriteter, etniske så vel som seksuelle, og deres kamp for å tilpasse seg en virkelighet som slett ikke alltid er like enkel. Og selvsagt dukker det opp en ekte sjiraff. Sjiraffen er en underfundig, mangedimensjonell og gripende fortelling skrevet med humor og innlevelse.

Det hele begynner fornøyelig morsomt. Etter en artig prolog hvor vi møter Arne som bor i en garasje, blir vi kjent med flere av lærerne på Haugen skole. Mørkhudede Tanita fra Øystese, lider av forfølgelsesvanvidd, eller gjør hun det? Torill fra Haugesund er en røker og i sin iver etter å gjøre røkingen til en kunstform, etterligner hun filmstjerner i speilet. Helge er gift med russiske Tatjana. De bor i rekkehus og har en 5 måneder gammel baby som heter Giggs. Det som preger samlivet deres er Helges barnslige dyrking av engelsk fotball. Disse tre blir vi så vidt kjent med før del 1. Her møter vi Hildegunn som er fersk ut fra lærerskolen og helt ny på Haugen skole.
Haugen skole er et gammelt gymnas som har blitt omgjort til ungdomsskole. Omgjort og ombygd, så når denne historien starter bærer bygget preg av at skolen er på vei til å bli en "resultatenhet", fylt med studieplasser, kollokvierom og dataøyer. Ikke mindre enn tre satellitter blir bygget, for å huse rom med de rette vinker og bruksområder.

Sjiraffen har 552 sider, og her er mye humring på veien. Selv om jeg ikke jobber i skolen, kan jeg levende se for meg mange av aktene blant lærerne. Til slutt, der vi pleier å finne forfatterens takksigelser, kommer det en rulletekst. Han sier tidlig: "Noen få ganger er rulleteksten nesten bedre enn selve historien. Du trenger ikke lese rulleteksten. Historien er jo slutt. Men kanskje du har lyst?" Jeg hadde, og jeg angret ikke. Når vi så tror det er jamt slutt, får vi også en Playlist. Originalt spør du meg.
Det er mange karakterer med i denne historien, men det blir aldri forvirrende. Mye skjer og ved slutten er ståsted til mange av karakterene totalt endret. Det er mange som får gjennomgå, både barnevern BUP, politi og skoleledelsen. Dessuten har forfatteren et skråblikk på det meste, som sammen med den humoristiske tonen gjør romanen både ettertenksom og morsom på en fin måte. De delene jeg likte best var når det handlet om Arne og hans "demoner". Jeg følte språket i disse delene skilte seg ut, og jeg kom litt mer under huden på denne karakteren. Når det gjenstod hundre sider, lurte jeg litt på hvordan han skulle runde av en roman med så mange historier flettet sammen, men det var elegant gjort, og jeg tror alle delhistoriene fikk en tilfredsstillende slutt.
Absolutt lesverdig for alle, men er du fra Bergen eller er lærer, må du ikke gå glipp av denne!

En liten smakebit fra slutten:
Han slo og slo og slo og slo og slo.
Og døren ble til far og mor og løver og gammelt hus og somaliske klaner og all annen elendighet i verden, uten at den gav etter for det.
Til slutt sank han utmattet ned på kne på den våte, mosegrodde steintrappen. Der ble han liggende en lang stund og bare stirre opp på det forlatte gamle huset og den stengte døren. Og han skjønte da at samme hva han enn gjorde, så ville den forbli stengt.

Forlag: Comino
Sider 563
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar
Terningkast: 5!

fredag 22. november 2013

Heksedoktoren av Eirik Husby Sæther

Heksedoktoren har undertittel Lobotomisten 2. Dette fordi de henger så grundig sammen, at du bør ha lest Lobotomisten før du leser Heksedoktoren. Det er noen helt forferdelige cover på disse bøkene, men de er begge spennende så det holder. Hvis du vil lese hva jeg syntes om Lobotomisten, så kan du klikke på lenken.

Disse bøkene er thrillere av verste sort. Vi følger ugjerningsmannen tett, og det er den dypt religiøse Johannes som gir de verste frysningene. I Heksedoktoren møter vi Johannes igjen i Rio de Janeiro, etter han har klart å rømme fra sine udåder hvor han på bestialsk vis drepte Tom sin samboer. Han gjemmer seg i favelaen til farens menighet. Her bodde han en tid som barn, hvor menigheten driver et barnehjem. Han tror han er trygg mens han pleier sine skader, men ber noen være på vakt for en hvit kjempe som er ute etter ham.
Tom er fylt av hevntanker etter det grusomme drapet på Siri og tar kontakt med en gammel kompis, for å få innpass i et miljø for å bli leiesoldat. Han får et oppdrag hvor han kan vise seg og tjene litt penger, før han også er på full fart til Rio for å hevne Siri.

Det verken Tom eller Johannes har tatt høyde for er tilstanden i Rio. Her er det fiender overalt, og ingen av dem er trygge. Det blir en kamp på liv og død for begge to.

Som du skjønner, er dette ingen vanlig krim, eller thriller for den saks skyld. Spenningen er høy, og tempoet likeså. De roter seg begge inn i helt umulige situasjoner, men i god James Bond stil kommer de seg ned på beina igjen, gang etter gang. Tenker du på hvor mye vi tåler av utenkeligheter av nevnte filmhelt, så blir denne boken ganske spiselig den også. Heksedoktoren ble heldigvis avsluttet på normalt vis, og ingenting tilsier at det skal komme enda en oppfølger.

Forlag: Juritzen
Sider: 369
Utgitt: 2013
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 21. november 2013

Lyttekurs med Bergen Kulturforum og Mozarts dødsmesse med BFO

                                                                                                                            Foto: Hildegunn Aalen
Mozart`s Rekviem sto på programmet i dag. Det var Bergen Filharmoniske Orkester med sangere fra blant annet Kor Vest, som fremførte dette stykket, som hoveddel i en tredelt konsert i Grieghallen. Det andre vi fikk høre var motetten Jesu, meine freude av Bach og fiolinkonserten fra 1939 av Hartmann, med benevnelsen En klagesang for Europa.

Eilif Løtveit, vår foredragsholder på mandag
Mandag deltok Hildegunn og jeg for første gang på et lyttekurs. Kursleder Eilif Løtvedt ga oss en kjapp bakgrunn for de to første stykkene, og fortalte litt om komponistene, før resten av tiden ble viet til Mozart og hans Rekviem.
Eilif innviet oss på en levende måte i Mozart`s siste halve leveår. Han viste ikke det da han mottok bestilling på denne dødsmessen, at dette ble en messe over hans egen død. I juli 1791 kom der på døren et sendebud i grått. På vegne av det som viste seg å være en eksentrisk greve, skulle han for 50 dukater skrive et rekviem til hans avdøde unge kone. Greven hadde planer om å fremføre det for sine gjester som sitt eget verk, men sånn ble det ikke.
I 1791 var Mozart 34 år. Han hadde det fryktelig travelt, skrev på Tryllefløyten, Opera Tito, som skulle urfremføres i Praha samme år, en klarinettkonsert og en kantate til frimurerlosjen sin, som flyttet inn i nye lokaler samme år. Alt dette skulle ferdigstilles samtidig som han måtte skrive dette rekviemet. Han tok i mot halve summen 25 dukater, så det var viktig å levere.
Frem til november var Mozart frisk som en fisk, og jobbet hardt. Plutselig begynner han å føle seg dårlig, og får det travelt med å gjøre ferdig det han holder på med. Når han dør 5 desember av en akutt, revmatisk betennelsesfeber er rekviemet ikke helt ferdig, men de siste delene ligger dokumentert på lapper og ark på arbeidsplassen hans. Tre av hans elever tar på seg arbeidet og gjøre ferdig verket, og i 1792 skriver Sussmayr hele verket av, skriver under med Mozarts signatur og leverer det til Grev Franz von Walsegg, hvorpå han heldigvis betaler Mozarts kone de resterende 25 dukater.
På lyttekurset på mandag fikk vi utdelt teksten hvor der er en dansk oversettelse, så jeg hadde en viss formening om hva de sang om i kveld. Vi lyttet til noen deler av stykket, og fikk forklaringer underveis. Det er lenge siden jeg har lært så mye på så kort tid, sammen med så koselige mennesker, det gjorde underverker for lytteopplevelsen jeg hadde i dag.

Konserten med BFO i dag ble helt spesiell, når jeg var så godt forberedt, dette skal jeg gjøre flere ganger. Grieghallen var stappfull, så det aner meg at jeg har vært med på noe stort.
Sangstudentene fra Griegakademiet og Norges Korforbunds Ungdomskor gjorde en formidabel innsats, og sammen med Kor Vest og fire fantastiske solister, ble dette en nydelig konsert. Musikken i Rekviem var melodisk og fin, så nå vet jeg hvilken cd jeg ønsker meg til jul.

Bergen Kulturforum er en ideell kulturorganisasjon som ble startet i 1999. Sammen med noen venninner meldte  jeg meg inn i år, og ser nå spent frem til katalogen for 2014 som snart er å finne på nett.


onsdag 20. november 2013

DnS viste i dag flotte smakebiter fra programmet for 2014

Med engelske Tim Carroll som regissør, blir dette Shakespeare av høy kvalitet
For tredje år på rad klarte jeg å rydde plass i kalenderen til en visitt innom teateret klokken 12. I dag viste nemlig DnS smakebiter fra repertoaret for neste år, og dette er gull verdt å få med seg. Så skråsikker var jeg på at de vil komme opp med et bra program at jeg likesågodt fornyet årskortet før fremvisningen i dag. Etter en time i mitt sete midt på rad 6, gikk jeg begeistret ut av teateret, og ser med forventning frem mot neste teaterår.
Stykkene som er satt opp i 2014 er preget av grunnlovsjubileet. Fortid og nåtid med bergensk forankring. Hele 50 % av stykkene som settes opp til neste år er norske urpremierer. DnS har tidligere vist at de er god til å lage teater fra scratch, ikke bare spille stykker som andre har skrevet, så jeg synes dette er veldig spennende.

Teatersjefen, Petter Næss og Wenche Kvamme
"Forestillingen" i dag startet med en sint mann som dro en likpose inn på scenen. Dette var selvfølgelig fra stykket "Reksten - firmaets mann" som har premiere i januar. En fantastisk start på showet, som fengslet publikums oppmerksomhet totalt.
Shakespeare stykket Kong Lear har også premiere i januar, og her er det Bjørn Willberg Andersen som har hovedrollen. Regissøren Tim Carroll har selv jobbet ved The Globe i London og er nok en av de som virkelig kan Shakespeare. Etter at vi i mars så Shakespeares samlede verker på DnS, skal det bli kjekt å se et av stykkene, ikke alle 37 på en gang.


Årets store (og eneste?) familieforestilling er Ronja Røvardotter. Det var SkallePer og Ronja som ga oss en liten smakebit i dag. I mine ører blir det litt vel teatralsk når det hele foregår på nynorsk, men det hører vel med.
På selveste kvinnedagen 8 mars har komedien Privatliv premiere. Stykket er en voldelig stilkommedie, skrevet av Noel Coward, et kjent dramatikernavn fra London.
Smakebiten vi fikk servert i dag var en nydelig sang hvor Ingvild H. Bygdnes og Eirik del Barco Soleglad sang. Jeg liker stemmen til førstnevnte veldig godt, så jeg håper hun får anledning til å slå seg løs.
I samarbeid med Sogn og Fjordane teater, settes opp stykket Vaffelhjarte.
Veien til Mekka, er et stykke som DnS setter opp sammen med Teateret vårt i Molde. Dette er Kirsten Hofseth sin siste runde på scenen før hun går av med pensjon. Det var i Molde hun startet sin teaterkariere, så dette er en fin måte å runde det hele av på. Synd for oss som liker det hun gjør på scenen, men sikkert bra for henne.
I stykket Pearl of Scandinavia er det Kompani Camping som er på besøk til Bergen og med i samarbeidet er også Lars Vaular.
Sånne som oss heter stykket som Frode Grytten har skrevet, og som skal fremvises i Teaterkjelleren fra 10 mai.

LilleLAB er et nytt konsept som DnS presenterer for første gang nå i vinter. Her blir vi ønsket velkommen inn på Lille Scene til teater som ikke er planlagt evigheter på forhånd. Stykkene som skal vises er dagsaktuelle og uten scenografi og kostymer. Første stykke ut er Diktatorfruer.
I Medealand av Sara Stridsberg møtes den greske antikken vår nåtid. "Vi ønsker å si noe om det dypt menneskelige i medfølelse", sier regissør Johan Osuldsen. Det er den kjente dramatikeren og forfatteren Cecilie Løveid som har oversatt teksten.
En flott presentasjon av høstens store musikal på Store Scene - Hellemyrsfolket

Den store satsingen til høsten er musikalversjonen av Hellemyrsfolket. Stykket har urpremiere 13 september. Det er Julian Berntzen som har skrevet musikken og Gunnar Staalesen har dramatisert Amalie Skrams berømte roman. Herborg Kråkevik står avbildet og er oppført som foreløpig eneste skuespiller, så jeg regner med det er hun som skal spille Oline. Med hennes nydelige stemme, kan det ikke annet enn å bli kjempebra!

Savnet jeg noe? Litt lite for barn kanskje, men for kulturkjerringer i sin beste alder, som ikke har barn å ta med seg, så er dette repertoaret midt i blinken.
Årskortet er fornyet, og billetter bestilt, vi ses på teateret!

tirsdag 19. november 2013

Ikke alle drittsekker kommer fra Wien av Andrea Molesini

Det var Berit som med sin gode omtale av boken, fristet meg til å lese den. Forfatteren Andrea Molisini er født og oppvokst i Venezia og underviser nå i litteraturvitenskap ved universitetet i Padova. De første bøkene han ga ut var for barn og unge, og dette forfatterskapet har han mottatt Premio Andersen prisen. Denne romanen er hans første roman og han har også mottatt en anerkjent pris for denne.

Nord-Italia, november 1917: Mens første verdenskrig går mot slutten, blir familien Spada tvunget til å innlosjere fiendtlige tropper på familiens gods, først tyske, og deretter østerrikske. Sytten år gamle Paolo er nylig blitt foreldreløs, og bor sammen med besteforeldrene, tanten og to tjenestekvinner i det store huset. Etter hvert blir han rekruttert som medhjelper for godsets oppsynsmann, en italiensk etterretningsagent. 
Paolo vil gjøre en innsats for fedrelandet – men kanskje enda mer vil han gjøre inntrykk på den vakre og ville Giulia. Mens krigen spisser seg til, blir oppdragene stadig farligere. Og krigens regler og råskap skyver både vennskap og nåde til side.



Dette er en langsom bok. Selv om et gods blir okkupert av krigens ugjerningsmenn, og de som bor i herskapshuset får livene sine snudd på hodet, så er det liksom ikke noe "big deal".
Romanen er skrevet på en underholdende måte, med mye humor, så på den måten er den fornøyelig lesning. Har du lyst å lese om disse hendelsene i 1 verdenskrig, uten krigens skrekk og gru, så er dette boken for deg.
Jeg syntes den ble for stillestående, og handlingen ble skildret på en sånn måte at jeg satt og ventet på at det skulle begynne å skje noe.
Det er egentlig ganske fasinerende at Berit og jeg har lest samme boken. Kanskje du har lyst å lese den, og se hvem av oss du er enig med?

Forlag: Pax
Sider: 296
Innkjøpt av Norsk Kulturråd
Utgitt: 2010 / På norsk: 2013
Kilde: Leseeksemplar

mandag 18. november 2013

Opera og juleshopping i København med to gode venninner

Vakre Nyhavn pyntet til jul
Trodde det skulle bli kaldt og guffent å reise til forblåste Danmark i november, men det ble alt annet enn kaldt og guffent. For en fantastisk tur jeg har hatt! Med det livlige reisefølge kan det ikke bli annet enn kjempegøy. Vi er utrolig samstemt, vi gir gass og bremser ned, helt på likt, vi sovner på likt, tisser på likt og har lyst til de samme tingene.

Fredag var vi avgårde så tidlig at vi satt fra oss bagasjen på The Square før kl. 08:00. Et flott design hotell rett ved Hovedbanegården, som jeg absolutt kan anbefale. Frokost ble inntatt, og litt rekognosering satt i gang. Kvelden skulle tilbringes på Operaen, så vi tuslet ned til Nyhavn for å se hvordan vi skulle komme oss over sundet. Det går båter, men der er ikke så hyppige avganger. På kartet vi fikk på hotellet var der tegnet inn en ny bro fra Nyhavn til Operaen. Yippi, tenkte vi, og antok at problemet var løst. Heldigvis ville vi sjekke ut dette her, så da vi kom ned til Nyhavn og så broen, og at det manglet noen meter midt på, ble vi temmelig lattermilde.

Broen er på bykartet, men den mangler noen meter - den mektige Operaen i bakgrunnen

Turen fra hotellet til Operaen tok oss 1 time til fots, via Christiania som var så mørk at vi snudde og gikk ut igjen. Vel fremme fikk vi oss bord i 4 etasje, og bestilte menyen deres som var en 7 retter. Litt skuffet ble vi da vi fikk et avlangt fat hver med 7 pittesmå kalde retter på. Heldigvis var disse rettene utrolig gode, så skuffelsen forsvant fort i dimman. Operaen er et utrolig flott bygg, så det var kjekt å tilbringe et par timer med god mat og drikke før vi skulle inn å se Othello. Vi hadde utrolig gode plasser midt på rad 4, så vi fikk maks ut av forestillingen.
Operaen i København sto ferdig i 2005

Litt av pynten inne i Operaen

Lørdag tutlet vi litt rundt i butikkene. Med hyppige pit-stopp ble dette mer moro enn shopping pleier å være. Vi tok oss en tur på kanalene med en sightseeing båt, noe som anbefales, for dette var kjekt. Kvelden ble tilbrakt i Tivoli. Julebelysningen ble tent denne helgen, og det var fantastisk å gå å se på alle lysene. Vi holdt oss unna karusellene, men koste oss med varm sjokolade med noe oppi, mens vi ventet på at det store illuminasjons showet skulle begynne.
Alt er opplyst på Tivoli frem mot jul - absolutt verdt inngangspengene å se dette


Søndag gikk ikke flyet vårt hjem før 21;45 så vi hadde mange timer å slå ihjel. Vi valgte å ta toget i 30 min. til Humlebæk og besøke Louisiana. Dette er et museum som har en fantastisk beliggenhet nede ved sjøen, litt nord for København.
Vi var heldige med været og kunne sitte ute uten jakke å spise lunch til denne utsikten
Parken var full av flotte skulpturer, og noen merkelige skapninger som lekte titt-tei :)
Nyutsprungne blomster i november

Da vi kom tilbake fra Louisiana gikk ferden videre til Vor frelsers kirke, hvor den spennende spiraltrappen fristet. Thurahs spiralspir ble bygget i 1750, ca. 80 år etter selve kirken.
Det ble en strabasiøs ferd rundt og rundt oppover i tårnet. Sulten og tørst var vi og, men vi kom da oss til topps. Spiraltrappen som går delvis inne i tårnet og delvis utenpå, blir smalere og smalere og stopper i ingenting. Det sier seg selv at det blir mye kø, når mange vil ta turen, for det er en særs intim affære å passere hverandre på opp/ned-tur. Anbefales utenom turistsesongen!
Vi belønnet oss selv med en deilig italiensk middag, på en koselig restaurant i Nyhavn, før vi tuslet gjennom Strøget og hjem til hotellet.

Dette ble en helgetur helt etter min smak. Tusen takk for turen jenter, gleder meg vilt til neste gang :)
Hildegunn og Solveig nesten til topps