Kniv av Salman Rushdie

Det var i 1989 fatwaen ble utstedt på forfatteren Salman Rushdie, etter han året før ga ut romanen Sataniske Vers. Han har heldigvis holdt det gående med skrivingen, men i 2022 var det nære på at en attentatmann fikk has på ham. I 1989 hadde jeg en ettåring å ta meg av, men jeg husker at drapstrusselen Salman Rushdie fikk, gjorde kraftig inntrykk. Det er skremmende lite jeg har fått med meg av attentatet i 2022, og undrer meg over hvorfor. 

Forlaget om handlingen:
I Kniv skriver Rushdie for første gang, og i rystende detaljrikdom, om de traumatiske hendelsene 12. august 2022, da han ble forsøkt drept under en scenesamtale i Chautauqua County i New York State, over 30 år etter fatwaen som ble utstedt mot ham i kjølvannet av romanen Sataniske vers (1988).

Kniv er en kraftfull, svært personlig og til syvende og sist oppløftende skildring av tap, kjærlighet og kunstens kraft. Det er også en fortelling om å finne styrken til å fortsette - og til å reise seg igjen.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2024
Sider: 232
Kilde: PDF fra forlaget

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å lese denne boken, for det 74 år gamle Salman Rushdie gjennomgikk, er absolutt noe jeg er glad for å vite noe om. 

Han skriver uten å henge ut mannen som angrep og nesten greide å drepe ham, han tituleres bare som A i boken. Forfatteren ville skrive om dette, for å forsøke å forstå hva angrepet dreide seg om. Hvorfor nå, 33 år etter fatwaen ble utstedt?

Handlingen er bygget opp av ganske så løsslupne assosiasjoner, her er mange litterære henvisninger som sømløst blir inkludert i historien, både i form av verker og av bekjente som også er forfattere.

Vi får høre om hans møte med kona Eliza, og hvordan de begge ønsker å holde seg borte fra sosiale medier. Vi tas med til tiden før, under og etter angrepet, hvor historien blant mye annet, skildrer alle de alvorlige skadene han fikk, som måtte tas hånd om. Til tross for at han er ateist, reflekterer han over at han må ha blitt beskyttet av en høyere makt, for ikke å ha strøket med i dette attentatet. Noe form for religionskritikk oppfattet jeg ikke mye av fra ateisten, som har forventet dette angrepet i så mange år.

Rekonvalesenten var lang for Salman, jeg skal ikke ramse opp alle skadene som måtte heles, men lover deg, det var ikke få. Han må lære å leve med skadene sine, og ikke minst det psykologiske traumet, som det å skulle tilbake til samfunnet igjen, var. 

Hittil i boken var jeg helt oppslukt, i det som ble meg fortalt. Boken engasjerte virkelig, og jeg likte måten den var skrevet, og bygget opp på. Slutten som inneholdt en fiktiv samtale med ugjerningsmannen, fenget ikke meg like mye, men jeg hadde mer enn nok å fordøye, så jeg sa meg godt fornøyd med leseopplevelsen. 

Ikke gå glipp av denne ⚄