Psykopatmusikk er debutromanen til artisten og låtskriveren Hanne Kolstø, og for en debut hun har gjort! På en leken måte belyser hun en type personlighet som jeg er sikker på at de fleste kan kjenne seg igjen i, jeg gjorde i alle fall det - dette var sterk kost!
Ho elskar musikk, ho hatar musikk, ho er artist, men føler like gjerne ho kunne køyrt gravemaskin. Samstundes som ho kjempar for at musikken ho lagar skal vere fri, slit ho med å vere det sjølv.
Ho møter ein mann som vil halde forholdet laust, venninna er ustadig, hennar største fan er faren, som stadig ringer for å diskutere korleis ho kan oppnå større suksess.
Psykopatmusikk er ein roman om å ville leve fritt og på eigne premiss, men samtidig ynskje å vere dobbeltsidig tape, om å skrive musikk og å unngå å bli ein kopi. Eller motsett. Kopiere andre. Leve som andre. Leite etter gamle kassalappar utanfor butikken og handle det same, for å sleppe å ta eigne val.
Tetrisanalogien i begynnelsen av romanen skildrer tematikken på en måte som forbereder leseren på det litt tyngre stoffet, som kommer senere.
I tillegg til litt jobb, altså hovedpersonens yrkesutførelse, er det tre aspekter som preger livet hennes. Farens stadige oppringninger og dere samtaler, som ofte krysser hverandre i forskjellige sfærer, er den som kan sies å prege hverdagen hennes.
I tillegg møter hun en kvinne som får navnet Kniven, de er ikke mye sammen, for hun har en personlighet som favner mange, men fra tid til annen fester de sammen. Den andre personen i livet hennes er en omreisende selger, som er i byen med ujevne mellomrom. Han vil ikke ha noe tradisjonelt forhold til henne, men litt kroppslig kontakt og en prat når han er i byen, det vil han ha.
Når eg er mørklagt, kjenner eg kor mykje vatn eg er, heile meg liksom skvulpar og pressar på frå innsida heilt til det byrjar renne i fossar og stryk ut av augene mine, og eg må dempe lydane frå munnen i ein handduk.
Gjennom hele romanen får leseren små nostalgiske drypp av svunne tider, som lyden av et tomt kassettbånd, snø på tv og ikke minst summetonen - husker dere det? Det er nydelig, jeg frydet meg over den kroppslige reaksjonen jeg fikk, da jeg ble presentert for disse minnene i romanen.
Det handler som sagt lite om jobben hennes, men det lille vi får innblikk i når det gjelder låtskriving, beaten og klangen i det som kommer på tape, var interessant å få med seg. Ikke minst hvor mye jobb det er å få musikken ut på bånd, i samme form som musikeren har den i hodet.
Psykopatmusikk er full av abstraksjoner, her er følelser som igjen og igjen hekter seg på hverandre, og en masse personifisering av gjenstander. Dette er også veldig bra fremstilt, helt fritt for klisjèer og romantisk vis vas.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar