torsdag 19. november 2020

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen - en sterk debutroman av Per Marius Weidner-Olsen

Det var diskusjonen i Morgenbladet for noen uker siden, som fikk meg til å søke opp romanen på Bookbites. Etter litt venting var det min tur, og det var med klump i magen jeg startet lesingen, av en roman som uvanlig nok, ble trukket fra markedet like etter lansering. 

Fra bakpå boken:
Romanens hovedperson vokser opp på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet. I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?

Mannen vi møter i denne romanen reflekterer over hva som er minner og hva som egentlig foregikk. Han gjør seg også sine betraktninger rundt hvordan menn og kvinners seksualitet, kan oppfattes forskjellig (av en 13-åring).  

Romanen er på 226 sider, men teksten er komprimert så lesingen tar lengre tid en forventet. Språkføringen i denne romanen er preget av repetisjon av ord og setninger med ørsmå vridninger, så jeg hadde stadig vekk følelsen av at jeg leste linjene to ganger. De første kapitlene av romanen fascinerte og utfordret meg, på en uforglemmelig måte, men så flatet det litt ut.

Jeg visste ut i fra debatten som har pågått at en kvinne har kjent seg igjen i romanens handling. Det var umulig å ikke reflektere over hvilken karakter kvinnen føler slektskap med, og jeg skjønner heller ikke hvorfor hun har villet dra oppmerksomheten mot seg selv, ved å komme med anklager mot forfatteren. Romanen inneholder noen scener, som skildrer barnets opplevelse av voksnes intime tilnærming, men hadde jeg vært denne voksne, ville jeg ikke akkurat rukket opp hånden.

Dette er en oppvekstroman som gir et lite innblikk i et barneliv, men holder igjen mye. Hovedpersonens far døde da han var liten, og etter det holder gutten seg stort sett sammen med noen få venner, skjult for morens blikk, og med utstrakt skulking av skolen. Sammen med jevnaldrende utforsker han sin seksualitet, og kommer raskt på det rene med at han liker kvinner, ikke menn. Når han kommer ut for voksne som blir mer intim med ham enn det som er akseptert, oppfatter han det ikke som krenkende der og da, for han har jo vært delaktig og positivt innstilt til det som skjedde.

 Jeg forstår ikke, da disse tingene finner sted, at overgrep er en passende beskrivelse og et passende ord for det jeg opplever. Jeg forstår, kanskje merkelig nok, at det er et overgrep i en juridisk forstand, at det som skjer ikke er lov, men jeg opplever det ikke som overgrep, jeg opplever det som hendelser bevirket av meg selv. Jeg har ingen forstand å ty til, jeg forstår ikke at skam og en følelse av skyld ofte er forekomster hos dem som ikke har noen skyld i det som har skjedd, og det de har opplevd. 

Når romanen avsluttes sier jeg-stemmen, at han kunne fortalt om sommerlige og lykkelige barndomsminner, men fantes de, eller er de bare en fantasi han har latt vokse? Det er altså en 13 åring som forteller, men språket og refleksjonene er voksne nok. Noen leser muligens denne historien som et forsvar for forfatterens egne misgjerninger, (noe som kanskje er naturlig, med tanke på hans dom i 2003). Barna i denne romanen er temmelig ivrig på å oppsøke seksuell spenning, og vet at det er galt det de gjør, men kjører allikevel på. Hvordan denne erfaringen har formet deres seksualitet som voksne, kan en vel bare forestille seg.

Til tross for at dette ikke er en lett bok å lese, så skriver Per Marius Weidner-Olsen veldig godt. Kunne jeg ønske meg noe til neste roman må det bli en litt mer "tilgjengelig" skrivemåte, men mest av alt ønsker jeg meg en ny bok fra denne pennen. 

Artemisias Verden nevner boken i dette blogginnlegget, som presenterer de nominerte til Brageprisen!

Les gjerne om saken i denne kronikken hos NRK og BOK345 sin omtale

8 kommentarer:

  1. Hmm.. Valget mitt idag for ny bok stod om denne og Vi er basert på en sann historie. Jeg valgte ikke "din". Har overskudd for én oppvekstroman akkurat nå, så jeg valgte til slutt Sudmann Larssen på biblioteket idag. Kanskje jeg valgte feil? Vi får se. At boka ikke er så lett tilgjengelig gjør at jeg holder ved valget, men tror muligens jeg havner på boka di her ved neste oppvekstkorsvei (dersom det ikke dukker opp en annen jeg bare må lese ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Et godt valg Marianne, jeg har lest dem begge, og Sudmann Larssen imponerte med romanen sin, men få med deg denne neste gang :)

      Slett
  2. Jeg synes også dette var en god roman, som du vet, som jeg skrev i mitt Brageprisinnlegg med miniomtale. Takk for link forresten::)
    Bra du orket å sitere fra boka, jeg synes sitatet du har valgt er en av de sentrale betraktningene i romanen. Jeg tenkte også som deg at boka kan oppfattes som et slags selvforsvar for sine egne synder, men jeg har konkludert med at det er ikke det, men at det er den type litteratur som utfordrer og bryner tanker og fordommer, og etiske og moralske spørsmål, som god kunst skal gjøre. En bok som gir sjelden innsikt. Og at det her er gutter som blir misbrukt av både kvinner (spesielt) og menn, er heller ikke så veldig vanlig i litteraturen.
    Vet du at jeg tenkte på Tor-Erling Staff innimellom mens jeg leste. Han har snakket om sin egen erfaringer som pubertal ungdom og "forhold" til voksne menn, noe ala det som Weidner-Olsen tematiserer her. Og om man åpner seg for å lytte til disse erfaringene, så trenger det ikke nødvendigvis bety at man/jeg synes det er greit, absolutt ikke, men det er jo noe å lære av dette også som kan gi innsikt.
    Linker innlegget ditt i mitt. Ikke så mange som har blogget om boka, bortsett fra anmeldere i NRK og avisene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tematikken er vel i utgangspunktet ikke lystig lesning, og som du sier, romanen utfordrer nok fordommene til de fleste. Jeg kunne nesten ønske at jeg hadde lest boken uten å være oppdatert på dramaet rundt forfatteren, lurer på om min lesning hadde blitt annerledes. Historien gir i alle fall mat til "tankeboksen", selv om overgrep alltid er uakseptabelt.

      Slett
  3. Jeg planlegger å lese boka, og vet ingenting om forfatteren. Kanskje jeg venter med opplysninger om ham til etter boka?

    SvarSlett
    Svar
    1. Å ja, gjør det, selv om jeg røpet litt i omtalen her da :)

      Slett
  4. "mat til tankeboksen" er ofte et bra tegn etter at man har lest en roman. Jeg opplever i blant at selve boken forsvinner noe når debattene er heftige. Jeg skal lese boken, men vil vente. Da er den vel på forfatterens November forlag

    SvarSlett
    Svar
    1. Sikkert lurt å riste av seg all komersen før du leser, og ja, November ble navnet, han har litt humor også denne forfatteren :)

      Slett