Byen med den røde kappa av Asli Erdogan

Etter å ha lest Asil Erdogans debutroman Skjellmannen fra 1994 (som kom på norsk i år) fikk jeg lyst å lese noe mer av det hun har skrevet. Hennes andre roman kom ut i 1998 i forfatterens hjemland Tyrkia, og ble oversatt til norsk seks år etter. Nå var det min tur å låne den på biblioteket.

Fra bakpå boken:
Boka er ei ung tyrkisk kvinnes beretning fra Rio de Janeiro. Ikke bare er språket nytt for Özgür; temperaturen slår alle rekorder, naturen er villere, lydene mer skremmende, luktene strammere og de mellommenneskelige kodene er annerledes enn dem hun kjenner fra før. I Rio opplever hun å befinne seg i Den nye verdenen samtidig som hun bærer Den gamle i seg. 
Leseren tas med bak Rios glitrende fasade til det burleske, bohemaktige og virkelige Rio, der skuddsalvene høres uavlatelig og det lukter blod, urin og svette.

Jeg skriver for å fremstille meg som større enn det jeg er, for.....
jeg er veldig, veldig liten.

Er du klar for et dykk inn bak kulissene i Rio de Janeiro? Du må være forberedt på å få følelsene dine satt i kok, og tro ikke at du kjenner denne byen, før du har kjent den på kroppen.

Hovedpersonen har levd med et sterkt ønske om å lære Rio å kjenne, en drøm som hun nå lever ut. Når vi møter henne har hun bodd i byen i et par år, og er i ferd med å avslutte romanen hun har skrevet på.

Handlingen i denne romanen er satt sammen av det som skjer i romanen Özgür skriver, og skildringer av livet hun lever i Rio, to scener som ofte er sammenfallende, og kan være litt forvirrende, men betyr ikke så mye. De eneste innsigelsene til romanen er at teksten har mye kursiv, og oversettelsen til norsk har en utpreget bruk bruk av a-endelser.

Lydene og luktene av byen utgjør en stor del av handlingen, og en telefonsamtale med moren viser hvor vant hun har blitt til forholdene:

 - Hva for et fyrverkeri, mor? Hvilket fyrverkeri?
 Temperamentet hennes hadde slitt seg løs fra tøylene. Nå galopperte det. Lukt mot regnskogen og det uoverstigelige tornekrattet.
 - Kjenner du ikke lyden av maskingevær? Dette er MASKINGEVÆR, ikke fyrverkeri eller noe sånt. Klarer du ikke engang å skjelne mellom fyrverkeri og skuddsalver, for Guds skyld?
Da mora begynte å snakke igjen etter et langt og tungt sukk, var stemmen hennes som dekka av et syltynt islag.

Skildringene av fattigdommen og sulten i favelaen Santa Teresa skildres på en brutal måte, og i løpet av de 187 sidene boken varer, er det ikke få ganger jeg rynket på nesen i ubehag. Vi hører om uteliggerne, om mulattkvinnene, om horene og narkisene. Ingenting er utelatt, romanen er sanselig til tusen, og ganske sensuell hvis du greier å skrelle vekk all slummen fra det vakre.

Det er ikke vanskelig å finne smakebiter fra denne romanen, for her er mye som klinger godt i ørene mine. Språket Erdogan bruker sparker liv i mine sanser noe som gjorde dette til en leseopplevelse av de helt store, hør bare:

Ei mulattkvinne med mørk hud, mørkt hår og mørke øyne som danser en livslang samba med døden... Det svarte, djupe mørket som ikke lar seg viske bort, sitter i kroppen hennes. Bare i kroppen... For hun har ikke noen sjel. Den er for lengst tatt fra henne.

Etter å ha lest et overflødighetshorn av miljøskildringer, var det nesten litt godt å legge boken fra seg etter siste side. Slutten var brutal, noe resten av romanen også er, så den passet veldig godt.