Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman

23 år gamle Alice Oseman skrev sin første roman Solospill som 17-åring. Boken kom på norsk i 2015, og i fjor kom hennes andre roman Jeg håper noen kan høre meg. Jeg trivdes så godt i dette universet, at jeg slukte boken på en dag.

Fra bakpå boken:
Det eneste Frances noen gang har brydd seg om, er å komme inn på et eliteuniversitet. Det er der fremtiden og mulighetene finnes, og ingenting får stå i veien for drømmen om å lykkes. Ikke venner, ikke interesser – og aller minst hennes egne mørke hemmeligheter.

Da Frances møter Aled, den sjenerte, supersmarte skaperen av Frances' favorittpodcast «Universe City», våger hun for første gang å vise mer av hvem hun er. Men også Aled har mye han skjuler, og vennskapet mellom dem er både sterkt og skjørt. Og følgene er katastrofale da sannheten om podcasten sprer seg på nettet.

For hvem er egentlig Frances hvis hun ikke er den hun har arbeidet så hardt for å være?


Jeg håper noen kan høre meg er en roman som tar for seg temaer som identitet og relasjoner. Hovedpersonene er 17-18 år gamle, men selv om boken er skrevet for ungdom, er språket og plottet så godt at enhver ungdommelig leser vil ha glede av den.

Historien er bygget opp kronologisk, med kun noen tilbakeblikk til hendelser som foregikk to år tilbake i tid. Da blir vi kjent med omstendighetene rundt tvillingsøsteren til Aleds forsvinning. Karakterene i denne romanen er veldig godt skildret, man får vite mest om personligheten til Frances, Aled, bestekompisen hans Daniel og et par andre, før vi får vite noe om utseende og etnisitet. Dette gir en form for aha-opplevelse underveis, som jeg satte stor pris på.

Den røde tråden gjennom hele romanen er science fiction-podcastserien på You Tube, som handler om en ukjønnet universitetstudent som ved hjelp av spesialkrefter og detektivkunnskap løser mysterier i en by ved navn Universe City. Men, aller mest handler det om to litt nerdete ungdommer som tynges av at de ikke tør å stå frem som seg selv.

Refleksjoner rundt viktige spørsmål som "Hvordan er det å ikke bli likt av sine egne foreldre?" og "Hvordan er det å ha foreldre man ikke liker?" følger handlingen, ikke med leksjoner og pekefinger mot de voksne, men som observasjoner flettet godt inn i en handlingsmettet historie.

Romanen viser oss at det generelt er stor forskjell på hvor skoleflinke barn er, og at akademisk suksess på et eliteuniversitet, ikke nødvendigvis bør være veien å gå, selv om du er flink på skolen. Det er mange fine betraktninger rundt dette i denne romanen, og det er de mindre skoleflinke som har mest kontroll på å skape seg et liv etter eget hjerte.

Har du lyst å lese en velskrevet ungdomsroman (14+) med handling i Kent, som setter lyst på viktige mellommenneskelige spørsmål, så anbefaler jeg Alice Osemans roman på det varmeste! 

Alice Oseman lanserer sin tredje roman I was born for this i mai, så er jeg heldig finner jeg den når jeg er i London den måneden.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2017

Sider: 476

Kilde: Leseeksemplar