Plommetreet av Ellen Marie Wiseman - en sterk debutroman

Forfatteren med det norsk-lydende navnet Ellen Marie er amerikanerinne, og Plommetreet er hennes første bok. Handlingen er inspirert av hennes mors oppvekst i nazi-Tyskland. Siden jeg har lest et uendelig antall bøker med 2.verdenskrig som tema, forventet jeg ikke å oppleve noe "nytt" med denne romanen, men der tok jeg skammelig feil.

Fra bakpå boken:
Christine jobber som hushjelp for en rik, jødisk familie og har ingen tanker om å forandre på livet sitt. Alt blir annerledes når hun blir kjent med Isaac, sønnen i familien. Han introduserer henne for kunst, musikk og bøker og viser at verden består av mye mer enn den lille, tyske landsbyen de bor i.

Framtiden de to drømmer om å dele blir truet når Hitler kommer til makten. Isaac og Christine blir brutalt revet fra hverandre når Isaac blir sendt i konsentrasjonsleir. Christine gir aldri opp håpet om å redde ham. Hun planter et plommetre i håp om at den dagen det blomstrer, skal de to være sammen igjen.


De av oss som har vært voksne en stund, kan mye om denne fryktelige krigen. I alle fall vi som leser, for veldig mange bøker har på en eller annen måte 2. verdenskrig som bakteppe. Det lett feminine coveret og den klisjèfylte introen til forlaget gjorde at mine forventninger til romanen var lave.
Heldigvis fikk jeg meg en positiv overraskelse, for vinklingen forfatteren har valgt gjorde at jeg befant meg i en sammenheng, jeg ikke ofte er i. Romanen tar for seg dagliglivet til tyskerne, og viser på denne måten hvordan mange mennesker følte seg sveket, der de levde i frykt for herskerne i landet.

Plommetreet er de tyske sivilistene sin historie. Den begynner allerede i 1938 hvor innbyggerne i Hessental allerede har det vanskelig. Hitler er kommet til makten, og hverdagen begynner sakte men sikkert å preges av dette. Familien Bøltz er samvittighetsfulle mennesker som er langt fra enig i politikken til Hitler. De lider under matmangel og føler mismotet krype innpå seg, mens de som styrer i landet gjør det stadig vanskeligere å leve.

Allerede i 1938 blir radioer med kortbølgesendere inndradd, en del matvarer er rasjonert og de som ikke gjør som de får beskjed om blir arrestert. Snart blir det innført portforbud, og alle er redd for å snakke med naboen i tilfelle de blir angitt.
Det er i dette kaoset de to unge får øynene opp for hverandre. Han som var født med en sølvskje i munnen, ble plutselig den som fikk det vanskeligst. Ting blir snudd på hodet, og vi følger dem på deres ferd til arbeidsleiren Dachau, som ikke ligger langt fra hjemstedet deres.

Skildringene herfra er horrible, med lukten av brent kjøtt, hauger med klær, sko og briller og de svære haugene med avklippet hår. Her kunne jeg rynket på nesen og tenkt "dette har jeg lest før", men det er noe troverdig ved at alle romanene jeg leser beskriver forholdene i konsentrasjonsleirer på samme måte.

Når krigen er over og det skal ordnes opp igjen, blir hevn og straff et tema. Amerikanerne, franskmenn og russere skal sammen innføre lov og orden, og få tak på de som anses som krigsforbrytere. I denne forvirringen blir mange tyskere straffet, som ikke har gjort noe galt.

   - Amerikanerne aner ikke hvor mye disse menneskene allerede har lidt! 
sa Christine. De må få vite om matmangelen og Gestapo. De må få vite om landsbyene og byene som ble utslettet av bomber. 
   - Bombene vet de om, sa Heinz. Det var de som slapp dem.
   - Jeg antar at der Lagerkommandant hadde rett, sa Christine, tårene strømmet nedover kinnene hennes. Grusomme handlinger blir bare krigsforbrytelser hvis du taper.

Romanen er velskrevet og på tross av sine mange sider, rask å lese. Den har mange kapitler og sånn som teksten utviklet seg, skjedde det noe i hvert eneste ett av dem. Karakterbyggingen er glimrende, og jeg levde meg godt og grundig inn i livene til Christine, Isaac og de andre i familiene deres.

Ekstra virkelig blir det når jeg googler gateadressen til Christines familie Schellergasse og den faktisk ligger i Hessental. Jeg måtte også lese litt om konsentrasjonsleiren Dachau som var den første leiren av dette slaget i Tyskland. Den ble påbegynt allerede i 1933 og skulle huse kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsmedlemmer (!) Som du sikkert skjønner, dette var ikke en bok jeg var ferdig med i det jeg leste siste side.

Bortsett fra noen øyeblikk med gjensyn er ikke romanen utpreget sentimental, men den er heller ikke kvalmende ekkel. Hvis det er romantikk du er på jakt etter, så er dette ikke boken for deg. Forfatteren har med Plommetreet skrevet en innsiktsfull og engasjerende roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 458

Kilde: Leseeksemplar