Katten min, Jugoslavia av Pajtim Statovci - en prisvinnende debutroman

Denne boken hadde jeg aldri kommet på å kjøpe, både fordi den ser ut til å ha katter i handlingen og for den skrekkelige fargen på coveret. Boken kom i hus og har nå blitt lest, noe som ble både en lærerik og en provoserende opplevelse. På en litterært spenstig måte skriver Statovci om immigrasjon, seksuell legning og misbruk på en måte, som krever litt mer av leseren en vanlig.

Boken vant Helsingin Sanomat Literary Prize 2014 for årets finske debutroman.

Den er nominert til The Flame Bearer Prize 2015 for Finlands 

mest lovende skjønnlitterære verk.

Forlaget om handlingen:
Jugoslavia, 1980-tallet: En ung, muslimsk kvinne vokser opp på landsbygda i et lite og mannsdominert samfunn. Hun er svært ung da hun giftes bort til en mann hun knapt har møtt. Hun forsøker så godt hun kan å være en god kone, men ekteskapet viser seg å være tøft. Da landet bryter ut i krig, tvinges familien på flukt til Finland.

Dagens Helsinki: Kvinnens sønn strever med å finne seg til rette i det kalde, finske samfunnet. Som immigrant og homofil føler han seg som en outsider, og desperat etter selskap, kjøper han en boa constrictor. Men det er katten han møter på en bar en fuktig kveld, som endrer livet hans – sammen reiser de til Kosovo, på leting etter røttene.

Et hvert menneske bør minst en gang i livet stå uten valgmuligheter, for da tror en at en blir gal. 

I denne romanen får leseren flere temaer å bryne seg på. Flere tråder blir introdusert samtidig, og den som er lettest å følge gjennom boken er den om unge Emine som blir oppdaget av Bajram og siden giftet bort til ham.

Jeg så meg i speilet og lurte på om jeg var dum. Det var et ganske vanskelig spørsmål å stille seg, men å stille spørsmålet var på langt nær så vanskelig som det seinere ble å innrømme at jeg nok var det.

Den historien som boken begynner med er litt vanskeligere å holde kontroll på. Først er det en mann som ordner seg med tilfeldig sex med en annen mann. Så går han ut og kjøper seg en kongeboa, før han siden blir sjekket opp av en katt. Denne katten bruker sandkasse til å gjøre fra seg i, og har andre kattepreg, men den har i stor grad oppførselen til et menneske.

Jeg hadde satt meg på den svarte kunstskinnsofaen i stua og beit negler av nervøsitet, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle forklare det tomme terrariet, i tilfelle katten spurte. Eller hva jeg skulle si hvis slangen plutselig bestemte seg for å komme kringlende. Men katten lot seg ikke merke med noe. I stedet kommanderte den meg opp ved å si at jommen er du både lat og feit, ligger der som en annen svinekotelett. 

Boken har sin handling i Jugoslavia på 1980-tallet og senere i Finland. Familien er albanere og muslimer bosatt i Pristina i det som nå er Kosovo. Det jeg likte best med denne romanen er skildringene av hvordan det var å leve i tumultene som fulgte Titos død, og hvordan det ble for menneskene når Milosevic kom til makten. Dette er ikke en utpreget politisk roman, så disse betraktningene blir bare antydet, noe som fikk meg til å ville utforske temaet videre.

Det var en del ting med denne romanen jeg slet med å forstå. For det første står det konsekvent han der det skulle stått ham. Det fikk det til å høres gebrokkent ut, og kanskje det var det som var meningen.
Jeg skjønte ikke før sent i boken hvor denne homofile gutten kom inn i bildet, og hva det var med en historien om den menneskelige katten. At handlingsforløpene gled så umerkelig over i hverandre, gjorde at jeg flere ganger hadde lest over en side, og borti to før jeg skjønte at det ikke lenger handlet om Emine, men om han andre, eller motsatt. Jeg hadde satt pris på å slippe å sitte å lure gjennom hele boken, og ble irritert når jeg måtte bla tilbake flere ganger.

Selv om jeg har lest flere hjerteskjærende romaner om hvordan muslimske pikebarn blir behandlet av sine familier, spesielt den nye mannen og hennes kommende svigerfamilie, så ble jeg provosert av det som skjer med Emine.

Og da så Bajram på meg slik han alltid så på meg når jeg ikke tidde selv om jeg burde gjort det. Han hadde reservert et helt blikk for de tilfellene, og han brukte det nå: Leppene hans hardnet i en åpen stilling, fortennene både oppe og nede glimtet fram som på en bever, og han trekk mustasjen opp til nesa mens han strammet huden i hele ansiktet og snudde seg mot meg, og jeg visste hva som ville skje når imamen var gått. 

Det at jeg leste boken iløpet av en kort helg, viser at den fenget nok til å holde meg i lesestolen. Jeg synes nok at boken er for litterært "smal" til å ville anbefale den til hvem som helst, men setter du pris på den finske måten å skrive på (Sofi Oksanen) så bør du ta en titt på denne. Jeg gleder meg til det dukker opp flere omtaler av boken, så jeg håper mange bokbloggere vil hive seg rundt.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 285

Kilde: Leseeksemplar