Bevisets stilling - ny spennende krim fra Chris Tvedt

Bergen huser mange flinke forfattere, og når det gjelder krim så er Chris Tvedt blant mine topp tre. Bevisets stilling kan uten blygsel kalles blodfersk, siden den lanseres i dag 1. august, og det er igjen Mikael Brenne som er hovedpersonen.

Forlaget om handlingen:
Da Magnus Sandtorv rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen, går alarmen. Magnus er psykotisk og farlig. Han ble sperret inne fordi han på bestialsk vis drepte sin egen bror, og har truet med å drepe resten av familien. Politiet rykker ut, men da de kommer frem til familiegården, er det for sent. Både faren, moren og søsteren er myrdet med kaldt blod. Ingen er i tvil om hvem som er morderen, heller ikke advokat Mikael Brenne, som blir oppnevnt som forsvarer for Magnus. Selv om saken er både tragisk og grotesk, byr den ikke på mange juridiske utfordringer. 

Men jo mer han spør, desto færre svar får han. Og når svarene omsider begynner å komme, blir det som skulle vært en enkel sak, til et innfløkt mareritt.

Mitt bekjentskap med Mikael Brenne er like gammelt som serien om ham. Advokaten har det ikke alltid lett, og det er ikke alltid han tar de rette avgjørelsene, i alle fall ikke i sitt privatliv. Denne gangen er det Synne som redder ham, hun foreslår et samarbeid, og starter advokatpraksis sammen. For å greie husleien inviterer de med seg noen andre juss-kolleger, blant annet Carla, som får en viktig rolle.

Bevisets stilling er spennende fra første til siste side. Mens jeg fryder meg over språket og plottets oppbygging, lar jeg meg stadig vekk overraske over spennende vendinger i handlingen.

Tematikken bygges rundt spørsmålet om en psykisk syk ugjerningsmann kan bli holdt ansvarlig for sine handlinger, og hvordan disse i så fall skal behandles. Tankene sendes til en viss galning i juli for noen år siden, men denne tragedien har ikke en utpreget rolle.

Spørsmålet om permanent bevæpning i politiet diskuteres også litt gjennom den handlingsdrevne teksten, som skildrer udugelighet og lav arbeidsmoral i politiet.

Chris Tvedt skriver drivende godt, han har høy spenningskurve i krimromanene sine, noe som gjør lesingen til et temporitt av dimensjoner. Bevisets stilling, anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: august 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar

Menneskets hjerte av Jòn Kalman Stefànsson

Menneskets hjerte er tredje bok i trilogien om Gutten. Jeg har lest Himmelrike og helvete og Englenes sorg, og var allerede hekta, men jeg ble allikevel ikke skuffet over den avsluttende boken.

Forlaget om boken:
Det heter seg i en gammel arabisk tekst at menneskets hjerte har to kamre. Det ene for lykke. Og det andre for fortvilelse. Fordi det er to kamre, er det også mulig å elske to personer på samme tid. Den muligheten gir kroppen oss. Men samvittigheten stritter imot. Det gjør livet vanskelig å bære innimellom.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2014/på lydbok 2018
Spilletid: 11:35
Kilde: Lytteeksemplar


Romanene i denne trilogien følger på hverandre uten opphold i handlingen, og det fungerte veldig fint å høre dem så tett som jeg gjorde. I Menneskets hjerte møter vi igjen Gutten og Jens når de blir reddet ut av stormen de var inne i da Englenes sorg sluttet.

Det er en introvert og fåmælt gjeng vi møter i denne romanen, i alle fall mennene, er usikre på seg selv og vet ikke hva de kan forvente ut av livet og av kvinnene rundt seg. Vi hører mer om Andrea, som Gutten skrev brev til, om hennes mann Pietur, og en kraftig ahaopplevelse får mine tårer til å sprute!

Denne siste delen har noen flotte mellommenneskelige betraktninger og en innsikt i vårt sinn som er så godt formidlet at jeg blir helt satt ut. Skildringene av Island i denne boken, er ikke fylt med vær, kulde og kroppslige utfordringer, men med tanker og følelser, aspekter av livet som er minst like viktige for oss som mennesker.

Forfatterens nydelige språk er det samme, et språk som er så fullt av vakre og treffende formuleringer, at jeg undrer meg over at han ikke har mottatt alle de store prisene for romanene sine. I denne siste delen av trilogien trekkes de lange linjene, og vi får skildret det indre landskapet til karakterene ytterligere.

Bodil Vidnes-Kopperud har lest inn alle tre bøkene, og jeg sier det gjerne igjen, stemmen hennes passer perfekt til denne romanen. Å lytte til henne lese tar litt lenger tid enn å lese selv, men jeg for min del, trenger av og til hjelp til å roe ned tempo, og her blir jeg belønnet med en flott leseopplevelse.

Les gjerne Kleppanrova sin fantastiske omtale av boken!

Leksikon om lys og mørke - ny fantastisk roman av Simon Stranger

Simon Stranger har imponert meg mange ganger med sine romaner, både for ungdom og voksne. Derfor var det med litt klump i magen jeg startet å lese årets utgivelse, med den litt underlige tittelen. Heldigvis (eller selvfølgelig vil jeg heller si) så innfridde han også denne gangen, til tross for skyhøye forventninger.

Forlaget om handlingen:
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

Simon Stranger har skrevet en roman som er bygget på faktiske hendelser i sin egen slekt. Det personlige aspektet blir aldri forsøkt skjult, og jeg føler aldri at vi titter inn i deres private anliggender.

Det er en personlig og til de grader velskrevet roman han kommer med, den engasjerte meg som er over gjennomsnittet glad i å lese om hverdagsmennesker under andre verdenskrig. Først og fremst er dette en unik bok, med tanke på hvordan den er skrevet.

Som tittelen tilsier så fremstår romanen som et oppslagsverk, og i stikkordsform først i hvert kapittel får vi ord, setninger eller påstander som begynner på den gjeldende bokstaven. Selv har jeg noen dårlige erfaringer med denne vinklingen, men han fått dette til å fungere. Mange ganger tok han pusten fra meg med denne sterke starten på kapitlet, og etterhvert begynte jeg å gi denne innledningen mer tid og mer pust.

Vi møter i romanen fire generasjoner fra Kommisar familien. Det er Hirsch Kommisar som er tippoldefaren til Strangers barn, og en snublestein med hans navn på, er et av utgangspunktene for handlingen. Det andre utgangspunktet er huset, Bandeklosteret hvor den beryktede Rinnangjengen holdt til.

Tidlig i romanen blir vi kjent med Henry Oliver Rinnan, som den ensomme gutten han var. Han led under å være kortvokst, noe som førte til mobbing i oppveksten. Etterhvert ordnet det seg for ham, og med små "uskyldige" knep fikk han opp selvtilliten. Historien om ham som voksen gjorde meg ikke trist som barndomshistorien, men eitrende forbanna, som voksen er stikkordene i hans liv, infiltrering, tortur og likvideringer.

Det er trist å lese om familien som i 1948 flyttet inn i Bandehuset. Kona Ellen reagerte sterkt på husets fortid og kom aldri over det, mens de tre andre ikke reagerte på samme måte. Å høre om ekteparet Gerson og Ellens ensomhet hver på sin side, var trist, men ga historien et "moderne" preg.

Leksikon om lys og mørke er en innholdsrik roman, vi får høre om Carl Fredriksens Transport  om de 67000 snublesteinene som skal minne oss om de drepte jødene og avslutningsvis om Julius Paltiel, som lenge var en av to norske overlevende fra Auschwitz.

Simon Stranger har skrevet en roman som utvider min forståelse for mine medmennesker, og det er jo nettopp derfor jeg leser. Skrivemåten og språket er glimrende, og som historieforteller er han uovertruffen. Les boken, jeg kan ikke si det på en bedre måte, du vil ikke angre ☺

Vi har passert halvåret, og det er på tide å skrike ut om kandidater til Bokbloggprisen. Derfor !!!!! alle dere flotte bloggere i Norges land, om du bare skal lese ett leksikon i år, la det bli dette ☺

Beathe har skrevet en flott omtale av boken!

Her kan du lese om hvordan Simon Stranger har arbeidet med boken

Forlag: Aschehoug

Utgitt:  juli 2018

Sider: 400

Kilde: Leseeks på Kindle

Fonnabu og Breidablikk - og litt historie i vakre Rosendal

Sundal langt der nede, fotografert fra Gardshamar 745 moh. vårt første stopp

En gang i tiden samlet vi på turlagshytter, en samling som denne helgen fikk to nye punkter, Fonnabu og Breidablikk, som ligger helt ved Folgefonnen. Frode og jeg kjørte fra Bergen tidlig lørdag morgen, og la i vei fra parkeringen i Sundal. Turen går på fin grusvei det første stykket, før vi fulgte skilting mot Fonnabu. Etter den første bratte stigningen som går i hårnålsvinger oppover, ankom vi Gardshamar på 745 moh. her kokte vi kaffe og fikk pusten igjen, før vi gikk videre.

Veien går nå over i sti, som går i ur, på fjell og på fin jordbunn. Jeg elsker krekling og et stykke ble det mye bærplukkestopp. Været har vært nydelig de siste ukene, og selv her på vestlandet har temperaturene bikket 30 grader, det var derfor ikke mye klær vi hadde på oss, noe vi skulle komme til å angre.

Breidablik 1322 moh.

Er det Rudolf som drar sleden?

Etter vi passerte Breidablik hvor Frode lekte reinsdyr og jeg julenisse tiltok vinden til uante proposjoner. Veien opp til Fonnabu bød på nydelig utsikt mot Folgefonna, med sine lyseblå farger og spennende formasjoner, men vinden den vinden. Vi krøp ikke akkurat, men nitid konsentrasjon var påkrevd for å holde oss på beina. Vi la begge merke til de svarte skyene som samlet seg over hodene på oss, så etter å ha vært inne og lukket et vindu, føtet vi nedover så fort vi kunne, for å komme lengst mulig før regnet tok oss igjen. Dessverre var det ikke så langt, så før vi var kommet ned til Breidablikk igjen, så det ut som vi var kommet rett ut av dusjen.

Fonnabu 1450 moh. med Folgefonna i bakgrunnen

Synd det ikke går an å ta bilde av vinden :)

Litt lenger nede i bakken stoppet regnet endelig, og noen kilometer senere hadde den kraftige vinden tørket både hår og klær. Turen anbefales, men ta med ull i sekken! Vi brukte ca 4 timer opp og 3 timer ned igjen.

Når vi først var i Rosendal hadde vi (les: Frode) lyst å gå tur søndagen også, så vi hadde bestilt rom på Rosendal Turisthotell. Her koste vi oss om kvelden med et måltid mat, før vi stupte i seng. Søndag gikk Frode til Gygrastolen, mens jeg besøkte Baroniet og kirken. Baroniet i Rosendal er fra 1665 og har en fantastisk historie. I dag var jeg med på en omvisning, med en kunnskapsrik ung mann (fra Italia) som levende fortalte om bygget, hagen, familien og samfunnet fra 1600-tallet og frem til Universitetet i Oslo overtok eiendommen i 1929.

Baroniet viste seg fra sin beste side i dag

Det ble også tid til en runde for å knipse noe av den fine street arten som finnes i Rosendal. Gaute Haugland har fått utfolde seg på Skålakaien, og det han har laget passer godt til verkstedsomgivelsene og kaien som ligger her. Les gjerne BAs portrett av grafittikongen!

De driver med mye rart i de fine husene i Rosendal - vel verdt en rundtur for å titte

Etterpå gikk jeg opp til Kvinnherad Kirke, en kirke fra 1250 med mye historie, som ligger majestetisk til oppe på en ås i Rosendal.

Kvinnherad Kirke fra år 1250

Rød mann/sort mann av Kim Leine

Dette er den andre boken i Grønlands-trilogien, som begynte med Profetene i Evighetsfjorden, som Leine mottok Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg likte godt den første boken, så det var med forventning jeg lastet ned denne romanen fra kalde Grønland, da jeg satt i varme Tyrkia i sommer.

Forlaget om boken:
I Kim Leines episke storverk Rød mann/Sort mann følger vi den danske koloniseringen av Grønland i første halvdel av 1700-tallet. Vi følger alle dem som frister lykken i det nye landet: guvernøren og de militære, leger, prester, skipskapteiner og håndverkere, men også desertører, tyver og horer. Sjelden har en forgangen tid blitt beskrevet med slik sanselighet, innsikt og humor.

Forlag: CappelenDamm
Utgitt: 2018
Sider: 608
Kilde: Leseeksemplar

Kim Leines skildring av koloniseringen på Grønland er fargerik, mangfoldig og troverdig, til tross for at mange av hendelsene som skildres nesten er utenfor vår fatteevne.

Historien har mange fortellerstemmer, noe som gir flere innfallsvinkler på noen av hendelsene. Romanen er bygget opp av dagboksnotater, brev og enkeltepisoder, flettet nennsomt sammen med en tydelig rød tråd. Språket er nydelig, og i mine øyne fant jeg denne boken mer lettlest enn Profetene i Evighetsfjorden. Overgangene mellom fortellerstemmene er noen ganger vage, og flere ganger hører vi stemmene fra de som ikke er der. Dette gir teksten ekstra liv og føles aldri oppkonstruert.

Handlingen skildrer den grandiose planen det var å fylle Grønland med dansker. Dessverre var det ikke de smarteste danskene som ble sendt nordover, så utførelsen av denne planen ble temmelig stupid. Vi hører om tro og overtro, hvordan presten Hans Egede går frem for å omvende, både katolikken Titia og alle "villmennene", i sitt bilde. Han er ikke en snill mann, men en som benytter seg av utstrakt maktmisbruk for å befeste sin versjon av kristendommen i befolkningen.

Denne Egede blir delvis skildret gjennom den ene sønnen Niels sin fortelling fra en tur de foretok sammen, en sterk historie som gjorde inntrykk på meg. Måten han behandler stakkars Titia som også har fallesyke, er grusom lesning, men enkelte prester på denne tiden var vel mer preget av sin egen angst enn av fromhet og godhet.

Menneskene lever under kummerlige forhold, og når de krever mat, brensel og andre ting for å overleve, får de bare øket brennevinskvoten. Matmangel og dårlige sanitære forhold, fører til tæring, forråtnelse, sott og feber. Løsningen på problemene er ofte naive og helt borti natta. Kopping, årelating og øgler blir som barnestreker i forhold til å trekke ut alle tennene til folk, eller å stikke en nål inn i et svaktseende øye.  Feltkirurgen Kielding er en mann som gjør så godt han kan ut i fra kunnskapen han sitter inne med, men kommer ofte til kort.

Presten Egede og "villmannen" Aappaluttoq er de to karakterene historien er bygget rundt. Vi følger dem fra 1828 når det første skipet med dansker ankommer kolonien, til 1764, når Lauritz i epilogen får avrunde det hele. Til tross for at Kim Leine har brukt historiske personer i denne romanen, fraråder han leseren i etterordet, til å lese dette som en pålitelig historisk skildring.

Rød mann/Sort mann er en lang historie, med utallige små hendelser. Det skjer noe hele tiden, og lesingen går fort siden teksten er så mettet med handling. Betraktningene som gjøres dreier seg mye om tro og tvil, om Gud og Djevelen, og fedre og sønner. Det er ikke tvil om at handlingen engasjerte meg, og det var med interesse jeg studerte litteraturlisten helt til sist i romanen.

Les gjerne BokBloggBerits flotte omtale!

Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky debuterte i 2013 med novellesamlingen Her inne et sted, en debut som ble lagt merke til, for hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris. Flammen og mørket er hennes andre bok, og første roman.

Forlaget om handlingen:
I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person, en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står overfor et viktig valg.
"Flammen og mørket" er en roman om bilder og speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer, refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst, barndom, rus og seksualitet, og om forholdet mellom skapelse og ødeleggelse.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 167

Kilde: Lest på Kindle

Rammefortellingen er nesten på en linje, i alle fall ikke mer enn en halv side. Hovedpersonen (navnløs?) reiser til øya og hytten, hvor Hedda Veier tok livet av seg for fire år siden, for å skrive en bok om henne.

Herfra handler romanen egentlig om Heddas mor, og hovedpersonen selv, som i nåtid gjør observasjoner av andre gjester men også deler av sine erindringer fra ungdomstiden, om drømmer, fantasier og gamle historier.

Alle som vier livet sitt til å skape noe, er psykopater. Det handler ikke om annet enn å strebe etter et mer avansert språk, et mer overbevisende språk, for noen som var og er og bestandig vil være et sort hull i hjertet.

Etterhvert går det i ball for meg hvem som er "jeg", fortellerstemmen, Heddas mor, eller noen andre? refleksjonene er i alle fall gode, og Koritzinsky har mange flotte tanker rundt hvordan vi justerer tanker og følelser og hvordan et menneske kan fornemme at ingenting i seg selv består.

I det siste har jeg tenkt på at kjærlighet må være noe som oppstår idet man har frihet til å vende seg bort, men likevel velger å la være. At kjærligheten er myk, men å elske er noe hardt, eller kvelende, noe annet.

Teksten hopper i tid, så det er bare til å ta på seg treningstøy og komme seg opp på trampolinen! mye er helt ute av kontekst i mitt hode, og alle disse sprangene i teksten får meg til å miste konsentrasjonen. Heldigvis er jeg på ferie og lesetempo er i skikkelig slowmov, så jeg går ikke glipp av gullkornene disse fragmenterte sekvensene byr på.

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg likte novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, hakket bedre enn romandebuten hennes. Denne romanen hang så løselig sammen, at den godt kunne vært skrevet som en novelle.

Artemisia har også lest og blogget om boken!

Billedbrev - to uker i sjarmerende Alanya

Vi var i Alanya for første gang for tre år siden. Da trodde vi at 9 dager var mer enn nok, men jeg tutet da vi var nødt å dra hjem igjen. I år signet vi opp for 14 dager, og jeg skjønte raskt at jeg kom til å få det samme problemet ved hjemreise i år. For et vakkert sted Alanya er, tyrkerne er supergreie å ha med å gjøre, og selskapet vårt her nede,er jo det beste en kan tenke seg. Gode venner som har hatt leilighet i Oba i 10 år, og er lommekjent, de tar oss med på den ene opplevelsen etter den andre. Siden jeg prioriterer sol og avslapping (og lesing....) fremfor blogging disse ukene, blir det kun et lite bildebrev fra årets to uker i Alanya.

  

Hege og jeg gikk fra Oba hvor vi bor og helt opp til Borgen hvor det er nydelig utsikt

Granatepler ved Borgen

Fascinerende kaktus alle steder

Vi besøkte en nydelig landsby og ble vist rundt av han til høyre

Landsbyhanen

En stund til disse blir vin

Aller først spiste vi en fantastisk tyrkisk frokost - dette anbefales!

The fabulous three på tur 

To ting gjorde ekstra sterkt inntrykk da vi kjørte opp i fjellene bak leiligheten vår, den deilige tyrkiske frokosten og den lille landsbyen Mahmutseydi,  hvor vi drakk kaffe etterpå.  

Vi besøkte moskèen i Mahmutseydi, som er fra år 1256. Vi var velkommen til å gå inn i andre etasje og se ned på selve kirken, men ikke før vår venn hadde utstyrt oss kvinnfolk med skaut og skjørt. Jeg har aldri vært inne i en moskè før, og lot meg fascinere av hvor tomt for stash selve "kirkerommet" var. 

Etter turen inn i moskèen ble vi tatt med ned til en kunstner som laget te av rosmarin, mynte og ...?? (en urt til) som han plukket fra noen bed, han tømte vann over og vips var det servert! Nyyyydelig te, utrolig koselige mennesker, kjempefin prat, og selv om språket muligens ville by på utfordring så var det ikke noe problem. Frode fikk prøve hammeren på noen mandler, vi fikk smake av grøden som vokste rundt oss.

Vi fikk også se en liten ugleunge, som satt og halvsov i treet på landsbyens samlingsplass. Her satt 7-8 gamle gubber og, tilsynelatende slo ihjel tiden (livet?) men kanskje de egentlig ventet på de neste turistene? Vel, alle sammen var veldig hyggelige, en mann skremte livskiten av Frode med å komme bakfra med en gresshoppe i hånden, som han plutselig holdt opp mot øret hans ☺☺☺

Jeg ville ha kaffe, og de hadde gangsyn nok til å spørre om jeg ville ha tyrkisk eller "vanlig" kaffe. Normalt ville jeg gått for det lokale, men den smellen har jeg gått på før, så det ble "normal" kaffe.

Sist vi var i Alanya var vi med på sjørøvertokt, noe som var så kjekt at vi tok denne turen igjen. Øivind har funnet en "stillebåt" som er perfekt, vi ble godt tatt i mot og bevertet gjennom hele dagen. Båten stoppet 5-6 ganger for bading, både inne i en hule, ved en strand og ute i bølgene.

De er ganske tøffe de som tør å kaste seg utfor her (12 meter...)

Turstfelle deluxe, men veldig gøy med en dag på sjøen med disse røverne

For noen deilige dager vi har hatt, tempo har vært tilpasset temperaturen som har lagt i overkant av 30 grader. Søndag var vi på et badeanlegg en halvtimes gange fra leiligheten, hvor vi kunne slange oss ved bassenget eller ta et par skritt og være ute i sjøen. Her var det musikk, toalett, bar og restaurant, så vi led ingen nød.

Jeg var med på en aldri så liten lesemaraton denne helgen, så jeg klarte å smette inn ganske mye lesing, både ved bassenget og på balkongen.

Kim Leines Rød mann/Sort mann på min nye Kindle

Her slanger vi oss ved bassenget like ved stranden 

Siste dagen på ferie tok vi drosje opp i fjellene, hvor de har laget til badeanlegg i en elv. Her er flere sånne i nærheten, og vi har vært på et annet sted før, men dette stedet hadde vi nesten helt for oss selv. Etter å ha badet i krystallklart vann som holdt 20 grader, slanget oss i sofaen vår og spist lunch, gikk vi tilbake til Alanya ca. 10 km. På veien plukket vi fiken, druer, pærer, lime, appelsin, kaktusfrukt og mye mer, det var mye og se på, og de som passerte oss i bil og på moped på veien, lurte nok fælt på hvor vi hadde havarert med bilen.

Nå er det bare timer til vi blir hentet og kjørt til flyplassen. Håper inderlig at det er fint vær hjemme, så vi kan nyte de siste dagene før hverdagen begynner igjen.