Lempi av Minna Rytisalo

Lempi er Minna Rytisalos debutroman, og for en debut hun har gjort. Vi er i Finland mot slutten av andre verdenskrig, men dette er ikke en roman som krigen, men om menneskelige relasjoner i et forhutlet Finland.

Forlaget om boken:
Året er 1944. Krigen preger tilværelsen i det nordlige Finland, der landsbyer raseres og familier må forlate sine hjem. For det nyforelskede paret Viljami og Lempi oppleves krigen likevel som fjern. De bygger sitt harmoniske liv på et lite gårdsbruk. Idyllen brister da Viljami kalles til fronten og må forlate en gravid Lempi alene med hushjelpen Elli. Lempis tvillingsøster Sisko blir kjæreste med en tysk offiser, som lover henne en bedre framtid i Tyskland. Da krigen er over er Lempi borte, og ingenting er som før.

I romanens tre deler opptrer tre ulike fortellerstemmer. Både Viljami, Elli og Sisko har alle hatt et intenst forhold til Lempi. Men de har svært forskjellige oppfatninger om hvem hun var.

Fortellerstemmene kommer i rekkefølgen som er skissert over, og kapitlene blir lengre og lengre, slik at det er søsteren Sisko som får mest plass.

Teksten er skrevet på en måte som gjorde at jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen. I det første kapitlet hvor ektemannen Viljami forteller får vi en av de beste skildringene av et knust hjerte jeg noen gang har sett. Viljami forelsker seg i kjøpmannsdatteren og får gifte seg med henne. Hun flytter fra byen og inn i hans beskjedne gård, hvor sporene etter hans døde foreldre sitter skåret i veggene.

Når han etter kort tid blir sendt ut i krigen, matres han av dårlig samvittighet for Lempi som sitter alene igjen med alt ansvaret. Etter en tid på sykehus tar han fatt på hjemveien, til et forlatt Pursuoja, etter at Lempi er borte.

Jeg er sulten igjen. Brødet tar slutt, men innsjøen er full av fisk. Jeg har ingen fangstredskaper, og det er en forferdelig motsetning: Jeg ønsker å dø, men kjenner sult, som er et tegn på liv. Det er også underlig å gå framover, men ønske seg bakover i tid. 

Viljami er en mann preget av sine røtter. Han tenker stadig på sin far og alt han lærte av ham, og sin mor med hennes vaner og evig slit, og er en del av alt med hele seg. På denne måten får leseren innblikk i seder og skikker og levevilkårene til småkårsbønder, og det er ikke et lystig liv skal jeg fortelle dere.

Elli er hjelpejenta som blir med Lempi når hun flytter inn på Viljamis gård. Når vi ser verden med hennes øyne, får vi et helt annet inntrykk av Lempi. Elli forbanner henne nord og ned. Det er hun som gjør alt arbeidet på gården, som Lempi får æren for, og ikke nok med det, hun vil veldig gjerne være ved Viljamis side, i stedet for Lempi.

I denne sekvensen får vi høre om tiden da krigen når Pursuoja og de må evakueres. Etter at Lempi har tatt til seg den foreldreløse Antero og født Viljamis sønn Aarre, blir hun borte fra historien. Det går rykter om at hun har rømt med en soldat, men ingenting vites sikkert. Elli tar med seg barn, kyr og husgeråd og forlater gården. Vi hører også om hvordan det går for seg når de returnerer til gården, og like etter når Viljami også kommer tilbake.

Viljami er svak og kraftløs, og til tross for at det er han som er herre på gården, er det Elli som tar ansvar for å få grøde i hus før vinteren. Hun vil også ha betalt for arbeidet sitt i form av Viljami, men hun er lur og venter på den rette anledningen.

Mye av teksten er de tre fortellerstemmenes direkte tale til Lempi. Dette kan være litt forvirrende i begynnelsen, men det fungerer veldig godt. Mot slutten får vi endelig vite hva som skjedde med Lempi, men den siste sidens innhold i Ellis fortelling, får først mening når vi har lest ferdig Siskos historie.

Sisko møter vi mange år senere, når hun er en gammel dame. Vi får høre om tvillingenes oppvekst, og tiden da de begge fikk seg kjærester, Sisko en tysk offiser og Lempi som møter Viljami i butikken. Historien hennes er sterk kost, og en skamplett på menneskeheten, da den skildrer tyskertøsenes skjebner.

Minna Rytisalo har skrevet en historie full av følelser men ikke så mye romantikk. Handlingen er nennsomt flettet sammen, til et hele som gjorde sterkt inntrykk på meg. Karakteroppbygging og språk er av beste sort, mens litt skjulte frampek gir aha-opplevelser med et preg av "kastevind". 
Lempi er en debutroman det oser kvalitet av, noe også finnene mente da den kom ut i 2016, for Rytisalo har mottatt flere priser for den. Den anbefales på det varmeste!

Beathe har også skrevet en flott omtale av boken!

Forlag: Pax

Utgitt: 2018

Sider: 272

Kilde: Leseeks

Himmelfall av Kari F. Brænne

Himmelfall er historien om den russiske tsarfamiliens fall og endelikt, fortalt av en av tsarens døtre. Jeg var så heldig å ha både lyd og papirversjonen av denne boken, så jeg har vekslet litt. Nina Woxholt leser på en nydelig måte, men det sier seg selv at jeg leser mange hakk fortere enn henne, så det var godt å gi litt gass når jeg satt hjemme i sofaen.

Forlaget om boken:
Drapet på tsarfamilien står som et sentralt punkt i verdenshistorien, det var starten på en ny tid i Russland. Familien måtte ofres for kravet om brød og makt til folket. Likene av Romanov-familien ble lempet opp på et lasteplan og kjørt vekk for å bli dumpet i ly av nattens mørke. Men døde virkelig alle familiemedlemmene?
I vår tid, i en leilighet i Barcelona lever Maria, 112 år gammel. Men ennå har hun ikke funnet den riktige anledningen til å fortelle sin historie. Og nå begynner det virkelig å haste.

Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug
Utgitt: 2015, lydboken 2017
Spilletid: 24:19
Sider: 719
Kilder: Lese/lytteeksemplar

Det er en lang og innholdsrik historie som fortelles i romanen Himmelfall. Kari F. Brænne har satt seg godt inn i hendelsene som skildres, og hun overbeviser med sin historiske innsikt. Det er over hundre år med historie vi får servert her, med den mest dramatiske begivenheten i Russland som omdreiningspunkt.

I nåtid møter vi Maria Nikolajevna Romanova, fortelleren av historiene som er romanens rammefortelling. Hun skildrer Russlands historie, keiserveldet og sin slekts historie, og begynner med hendelsene da den siste russiske tsaren Nikolai II og hans familie ble skutt og drept, om hvordan hun selv greide å unnslippe og hva hun gjorde etterpå. Det som tråkler det hele sammen er små glimt av møtet mellom den norske forfatteren i Barcelona, og hvordan deres arbeid med boken foregår.

Dette er altså tre handlingstråder som nennsomt blir flettet sammen. I overgangene får vi noen frampek til hva hun skal snakke om, og siden hun er gammel og litt senil, får vi også enkelte ting repetert. Måten historien blir tydeliggjort for leseren, minner litt om den måten mange amerikanere skriver på, spesielt sakprosa, og akkurat denne "overtydeligheten" greide å tirre meg litt i begynnelsen.

Historien er mangfoldig og absolutt godt fortalt, og det er ikke tvil om at mange huller i min kunnskap om Russland og keiserfamilien blir tettet. Romanen er underholdende til tusen, det var spennende å høre om hvordan tsar Nikolaj 2. slet med å skaffe seg en tronarving, og sorgene som hele livet preget tsarinaen så hun så sur og arrogant ut på alle bilder.

Keiserinne Aleksandra av Russland var veldig spesiell. Hun lot seg styre av overtro og mystikk, og når det viser seg at hennes eneste sønn har arvet familiens blødersykdom, går hun helt av skaftet. Det var spennende å høre om hennes forhold til Grigorij Rasputin, en mann jeg bare vagt viste noe om.

Nikolaj 2. er en svak mann, og den han er mest svak for er sin kone. Keiserinnen har sterke meninger om hva som bør gjøres i Russland, og han lar henne bestemme mye. Hun på den annen side er kun ute etter å heve sin egen makt og velstand, og styrer i realiteten Russland rett i fordervelsen.

Romanen avsluttes når Maria greier å rømme unna Russland. Hun har sluppet unna hvitegardister som, til tross for at de skulle være på hennes side, ikke ville henne vel. Hun ble reddet av kvinner og menn som kjempet partisanenes sak, og kom seg i sikkerhet i stjålne kosakkuniformer.

Etter hvert gikk det opp for henne hva hennes gamle verden egentlig betydde for omverdenen og for den russiske befolkningen, og hun utviklet en samvittighet som gjorde at hun følte skam for den hun har vært.

Romanen avsluttes på en litt åpen måte, men hva som skjedde med Maria fra hun kom seg ut av landet og frem til i dag, er vel egentlig en helt annen historie.

Nina Woxholt som har lest inn lydboken, har gjort dette på en glimrende måte, så det kan absolutt anbefales om du liker å "lese" og vaske huset samtidig ☺


Bloggomtaler jeg fant: Tones bokmerke, Ibokhylla og Bokstaver, bøker & bokhyller

Å gå - et skritt av gangen av Erling Kagge

Leste du Erling Kagges forrige bok Stillheten i støyens tid, er jeg sikker på at du ivrer etter å få kloen i hans utgivelse av i år. For meg som selv er en stor tilhenger av å gå, ble dette en bok hvor jeg kunne nikke gjenkjennende til tanker og følelser, hvorav noen jeg trodde var kun mine egne.

Forlaget om boken:
Det er en nydelig oppfølger til den internasjonale suksessen Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute, en bok som vil få deg til å reflektere over rutinene du sitter fast i og mulighetene som alltid ligger der for oss alle. Det handler om å være i kontakt med deg selv og omgivelsene, se nyanser og endringer, hvor selve langsomheten er et poeng i seg selv.
Med utgangspunkt i sine egne erfaringer skriver Erling Kagge her om hva det å gå har betydd for ham selv og hva det kan bety for andre.
Å gå, å ta et skritt om gangen, handler om å se seg selv, elske jorden og la kroppen reise i samme tempo som sjelen. Beveger du deg for raskt holder du ikke følge med deg selv.

Oppdagelsesferder er ikke noe vi begynner med, det er noe vi slutter med, sier Kagge i åpningen av boken, noe som er en livsvisdom så god som noen, i mitt hode.

I denne boken begynner vi helt på begynnelsen, bokstavelig talt 70 000 år tilbake da homo sapiens begynte å vandre ut av Afrika. Bipedalisme, vet du hva det er ? det å bevege seg på to bein! sannelig lærte jeg ikke "funfackts" også på bokens aller første sider ☺

Først og fremst er dette en bok som får deg til å reflektere, over livet og over hvordan det å gå beriker livet ditt, på en måte du kanskje ikke var bevisst på. Den peker på tiden, hvordan tidfølelsen og romfølelsen oppfattes annerledes når en går, og hvordan små detaljer du ikke ante fantes, gir sjelen din et positivt avtrykk.

Erling Kagge har lest masse litteratur om det å gå, i alle former. Han nevner ved navn forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet ting som belyser temaet. Han bringer frem i lyset vitenskapelige artikler og forskning som dokumenterer påstander om oss mennesker og vår utvikling. Filosofen Peter Wessel Zapffe får vi også høre noen bevingede ord fra, noe som er artig siden jeg ikke hadde hørt om denne filosofen før DnS satte opp et stykke om ham, som har premiere i disse dager.

Arne Næss sin possibilisme er hedret i denne boken, og hans påstand om: at noe er umulig, er bare en midlertidig arbeidshypotese treffer meg midt i hjertet. Jeg digger denne mannen og har lest mye av ham, jeg har til og med lest hans bok om tøygrisen hans Timotei. Måten Kagge omtaler Næss på viser  den store respekten og kjærligheten han har for ham, sånt er flott å lese.

Kagges skildringer av hvordan tempo påvirker hva vi ser når vi går, og den frihetsfølelsen som oppstår, er glimrende lesning. Det påvirket meg til å gå supersakte til jobb i dag, noe jeg hadde stor glede av.

Dette er ikke en bok bare for oss som er glad i å gå. Boken får deg til å ta et steg til siden, trekke et dypt pust og ta en deilig pause i hverdagen - les den, du vil ikke angre!

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 173

Kilde: Leseeks

Artemisia har også skrevet om denne boken

Denne lørdagen gikk jeg ut på tur tidlig på morgenen, og jeg hadde Erling Kagges forrige bok Stillhet i støyens tid på øret. Boken leste jeg da den kom ut for et par år siden, men nå lot jeg Morten Faldaas lese for meg. Hans formidling av Kagges tanker gjorde sterkt inntrykk, noe de snøhvite ensomme omgivelsene var med å forsterke. 

Toppen av Stoltzen 10 februar 2018

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

Jarle Sten Olsen debuterte i 2014 med krimmen Steady. I den boken brukte han sin 20 års lange fartstid som produsent av tv-programmer som bakgrunn. Det funket bra den gangen, og det er ikke tvil om at det fungerer i årets krim også.  Jeg har fått smuglest litt, boken lanseres i mai ☺

Tenk at en krim med flere mord, i idylliske lille Bø i Telemark, kan bli nervepirrende og attpåtil troverdig. Ikke hadde jeg trodd at en traktor kunne kunne bli en katalysator for så mye spenning, og det er ikke bare traktoren som får en sånn rolle, flere ganger gjennom historien øker spenningen drastisk, kun basert på frampek, eller uskyldige forseelser som å kjøre uten førerkort.

Hovedpersonen i historien er medieingeniør og journalist Tom Moen, opprinnelig fra Sotra, men forlengst utflyttet derfra. Han har en bakgrunn som har gitt ham kunnskaper om arabisk, og han er en kløpper på å utvikle og føre droner.

Vi møter Tom og kollega i NRK Beta, som lyder kallenavnet Ram når de farer ut på veiene med sitt helt nye leketøy som skal testes ut. Her snakker vi om Stingray og IMSI-catcher, en avansert form for avlyttningsutstyr, som RAM har laget sin egen versjon av.

Denne leken går til slutt helt galt, og de havner begge to på sykehus med store forklaringsproblemer. Det rare er at problemene «forsvinner» når Operasjonsleder for spesialenheten for Overvåking av Reaksjonære Grupper, Berit Veiseth dukker opp. Hun fremstilles som sjefsheksen i Roald Dahls Heksene, og ga meg frysebyger nedover ryggen mens jeg leste. Sjefen for SORG presser Tom og RAM til å overvåke tre mulige IS terrorister som holder til i Bø, og for å kunne gjøre dette i skjul, blir Tom utstasjonert som ferievikar i NRK i Bø.

Det er nå det begynner å bli skikkelig spennende. Samtidig som Tom Moen blir kjent med sin kollega som han skal vikariere for, møter han også andre mennesker i lokalsamfunnet. En halv-tullete 95-åring i rullestol er den siste krigshelten fra motstandsbevegelsen, og vi får høre om grupperingen Soldiers of Odin, en gjeng med mannfolk med ekstremt høyrevridde meninger. Vi møter også politietterforskere, ordføreren og de som jobber på Frivillighetssentralen.

Det er interessant å høre om overvåkingen av de tre syrerne, som RAM og Tom setter i gang. Når de aner et mulig terrorangrep på selveste nattåpent i gågata i Bø, øker tempo i handlingen betraktelig. Det gjør også min puls, for idet du tror det smeller, så dreier fokus uten at spenningsnivået synker. Jeg føler frustrasjonen til Tom på kroppen, når han ergrer seg over å ikke bli hørt av politietterforsker Ruth Devold, og når avisredaktøren krediterer andre for det han har funnet ut, og skrevet om.

Mer vil jeg ikke si om selve handlingen, men kan røpe at gammelt nag fra 2. verdenskrig, åpningen av Landssviker-arkivet i 2015, og skikkelig guffent tankegods ligger til grunn for plottet. Dette er en, til de grader velskrevet krim, hvor alt henger sammen og føles troverdig, noe som styrker den uggene følelsen av at dette er nifst. 

Telemark hadde over gjennomsnitt høyt antall medlemmer i NS, men også «gutta på skauen» og Milorg var sterkt representert. Nå er det de aktives barn, og det de har arvet av holdninger fra sine foreldre som gjelder, noe som er ytterst tankevekkende.

Bare du som passer på belyser flere viktige spørsmål. Historien er godt flettet sammen, med gode karakterer og et plott bestående av flere innfallsvinker. Handlingen er kronologisk og satt innenfor et kort tidsperspektiv, noe som er med på å gjøre lesingen lett og boken «slukbar». Språket er perfekt for denne type krim, med enkelte slagferdige kommentarer som får meg til å humre, men humoren er tonet ned. Jarle Sten Olsen har over 20 års erfaring fra mediebransjen, og denne innsikten merker en når en leser. Det viktigste er at action-nivået er på topp, så denne krimmen anbefaler jeg gjerne videre!

Sjekk gjerne ut Jarle Sten Olsens hjemmeside

Lanseres mai 2018!

Skilpadder hele veien ned av John Green

Med Skilpadder hele veien ned har John Green gjentatt det kunststykket det er å skrive seg rett inn i hjertet mitt. Papirbyer, En overflod av Kathriner og historien om Will Grayson er utrolig bra bøker, men Faen ta skjebnen har tronet høyest på pidestallen, i mine øyne - til nå.

Forlaget om handlingen:
Aza Holmes prøver virkelig. Hele tiden. Hun prøver å være en god venn, en god datter, en god student – og kanskje også en god detektiv. Men det er ikke lett når hun på samme tid har hodet fullt av tankespiraler som vanskeliggjør hverdagen og sosial omgang med andre mennesker.
John Green har blitt verdenskjent for sine skildringer av ungdom som skiller seg ut, og i Skilpadder hele veien ned møter vi kanskje Greens sterkeste karakterskildring til nå. Med stor innlevelse skildres en ung kvinne med OCD og hennes kamp for å finne veien sin i en såkalt normal tilværelse.

John Green skildrer med Skilpadder hele veien ned livet med tvangstanker på en utrolig bra måte. Forfatteren lider selv av OCD, noe som gjør historien overbevisende og ektefølt. Vi blir tatt med inn i Azas tankespinn på en måte som gjør at det går helt rundt for meg. Det er troverdig og hjerteskjærende men aldri sentimentalt og fritt for håp.

I tillegg til dette hovedtemaet tas vi med inn i flere andre miljøer. Daisy, venninnen til Aza er superinteressert i Star Wars og driver selv med utstrakt fanfiction på nettet. Vi får mange referanser, som også vi i den eldre garde kan humre godt til. Aza blir etterhvert kjent med Davies, og med dette vennskapet får vi høre mye om stjerner og planeter, og om øglen tuatara som far til Davies har i terrariet sitt.

Davies har også en interaktiv dagbok hvor han legger ut dikt og personlige hjertesukk. Gjennom hans og Daisys liv på nettet stiller forfatteren helt åpne spørsmål til hvilke følger det kan få å bruke nettet på denne måten. Ingen pekefinger eller moralisering er involvert, men en tanke blir nok sådd hos unge så vel som gamle.

Det er også spenning involvert i denne boken, for hva har egentlig skjedd med Davies og lillebroren Noahs forsvunne far? Faren virker egentlig som en skikkelig drittsekk, så jeg bekymrer meg ikke så veldig, men hans plutselige fravær fra guttene påvirker lille Noah på en måte son gjør at jeg virkelig ønsker at han dukker opp igjen.

Skilpadder hele veien ned handler også mye om hvordan det er for ungdommer å føle seg fattig, både på penger og familie. Davies er det velstående motstykket til Aza og Daisy, som begge må jobbe og spare for å ta utdannelse. John Green gir med denne romanen også et kraftig dytt i ryggen til oss foreldre, ved å vise hvor viktig det er for barn og ungdom å ha foreldrene tett på seg. Han tar også det amerikanske samfunnet på kornet når yndlingsstedet til jentene er en diner hvor de handler med kuponger, og når de må gå gjennom metalldetektor for å bevise at de er våpenfri, før de får komme inn på skolen.

Som du skjønner, denne romanen ha "alt". Jeg slukte den i en eneste jafs en stille søndag da jeg var alene hjemme foran peisen. Det er en alvorlig skildring av livet med invaderende tanker og skrekken for molekylær mutasjon. Aza føler seg oppdiktet og et resultat av omgivelsene, når hun ikke greier å kontrollere tankene sine eller kroppsfunksjonene sine.

Romanen engasjerte til tusen, glem at det er en ungdomsroman for språk og tematikk er godt egnet for voksne lesere. Karakterene er glimrende presentert i denne teksten som byr på mange overraskelser og god fremdrift. - Jeg sier som Beathe, jeg anbefaler den varmt og inderlig!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar

Vårslepp i Bergen med Kagge forlag

Denne mørke mandagskvelden inviterte Kagge og Stenersens forlag til slipp av vårlistene sine. Sammen med Beathe og andre ivrige bokfolk, nøt jeg god mat og drikke før vi lot oss informere og underholde av Bjørn Fredrik Drangsholt og Tine Hvistendahl.

Kaja Nordengen og Erling Kagge ble begge bokbadet av Jan Åge Fjørtoft etter presentasjonen

Utgivelsene disse forlagene kommer med nå i vår består av litt oversatt skjønnlitteratur og et par krimbøker, hvor Yrsa Sigurdardottir sin nye bok Syndsforlatelse er den jeg gleder meg mest til å lese. Når vi kommer over i klassen Biografi og dokumentar har Kagge mange spennende titler på planen. Erling Kagge kom i 2016 ut med boken Stillhet i støyens tid, og nå i vår følger han opp denne med en ny roman, Å gå. Vi kan også lese om Iran og det nye Midtøsten, om Russlands hemmelige krig mot vesten og Kim Søderstrøms Veteran, historier om nordmenn i krig.

Erling Kagge bokbades av Jan Åge Fjørtoft

Susanne Brøgger lager en norsk omelett mens de som er interessert i fotball får hele to bøker å kose seg med, den første boken (i verden?) om straffespark og historien om hvordan det islandske landslaget skal klare å gjenta suksessen fra forrige fotball EM, nå i VM. Dyreelskerne får også sin bok, Å forstå dyr, så nå kan du lære å forstå hunden eller katten din bedre. En annen bok som fristet i denne sjangeren er Anne Sverdrup-Thygesons bok om Insektenes planet, kanskje jeg leser den før jeg begynner på insekthotellprosjektet mitt i vår.

I gave og faktasegmentet kan vi lese om strikking og bunader, vi kan bli minnet på hva som egentlig gjør oss glade i boken Lykke. Herfra til "Helse og livsstil" er veien kort, og her sloss Kaja Nordengens Hjernetrening om oppmerksomheten med Kathrine Aspaas sin bok Gåsehudeffekten, en bok om den emosjonelle revolusjonen. Tror jeg blir nødt til å lese begge to!

Kaja Nordengen forteller Jan Åge Fjørtoft om hvor viktig det er å trene hjernen

Du kan også lære deg hvordan du skal få til det du setter deg fore, med Hanne Lindbæks bok Kommunikasjonskoden, og her finner du lesestoff om antibiotika, løping, pusting og svangerskap. Når det gjelder bøker for barn og ungdom var det godt å se at Jørn Lier Horst serie CLUE "endelig" har kommet til den 12 og siste boken, med Triangelgåten. Jeg har lest de første 6-7 bøkene, men så vokste Sondre fra dem, men jeg er så pass nysgjerrig på slutten at denne må jeg få med meg.

De trakk noen flotte paralleller mellom bøkene Å gå og Hjernetrening - dette skal det bli gøy å lese om!

Takk for en flott kveld alle sammen!

Beathe har også skrevet om kvelden
Anita har skrevet om arrangementet i Trondheim

En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

En forutsigbar historie er Truls Hagbarth Grimstads debutroman. Han har sin bakgrunn fra arkitektur og bor og arbeider i Oslo. Bakgrunnen hans skinner ikke gjennom i denne romanen, som har et helt eget språk, og en litt utfordrende handlingsoppbygging.

Fra bokens cover:
Roy Bast gjeninntrer som politietterforsker etter en personlig knekk, men han har ingen ambisjoner og ingen forestillinger om annet enn sin egen triste og langsommelige vei mot døden. Saken han får i henda, Ada Dahls forsvinning, er dessuten håpløs. Roy avventer det hele, håper forsvinningssaken selv forsvinner, pusler med sitt, grubler på tid og rom, og på frihet som en bevissthetstilstand, en fraværende sådan.

Gjennom det diagrammatiske – det er Per Hågå overbevist om – gir verdens absolutte lovmessighet seg til kjenne, alt som var, er og vil bli kan tydes. Men det finnes unntak, innbakte feil, retningsgivende løgner, og om han bare holder fokus, og øyner øyeblikkets transcendentale smutthull vil lovmessighetens bøyningspotensial også kunne gripes.

Hva er dette for noe? tenkte jeg mange ganger da jeg leste denne romanen. Er det en parodi, eller skal det være morsomt? At forfatteren beveger seg i randsonen av sjangrene er helt sikkert, og det er ikke å legge skjul på at denne leseren lot seg provosere. På forlagets side kan jeg lese at utgangspunktet for handlingen er bygget på fraktal-holografiske modeller. Gjennom første del av boken funderte jeg på om denne nesten anonyme hovedpersonen drev med kunstneriske utfoldelser, installasjonskunst eller en slags performance. Adas kokekunst får ham til å skildre fiskekakas potensial, en fiskekake som en enkeltstående idè og som en konseptuell meningsbærer.

Nok om det, rammefortellingen er todelt og i den andre delen møter vi den litt arbeidssky Roy Bast, etterforskeren som returnerer til jobb og får, det som skal være en lett oppgave, å oppspore den forsvunne Ada. Henne møter vi også i den andre primærhandlingen, da som kompanjongen eller kjæresten til hovedpersonen. Karakteren Bernt Arild Graaf dukker etterhvert også opp i begge handlingstrådene, selv om jeg lenge var usikker på hvilken rolle han egentlig har.

Mange hendelser er tredelt, noe skjer, hvorfor det skjer og konsekvensen av det. Disse tre aspektene kommer ofte i omstokket rekkefølge, noe som lenge holder leseren i uvitenhet om hva som egentlig foregår.

Det er ikke til å legge skjul på at denne type roman ikke er min favoritt. Det er kjekt med en original fremstilling av handlingen, men når jeg må bruke mesteparten av min energi på å finne ut av hva som skjer, så blir jeg sliten, småsur og ikke underholdt i det hele tatt. Ser en bort fra den utstrakte bruken av a-endelser så har Grimstad et språk som funker, mange metaforer med litt småvittige betraktninger, men utpreget humoristisk synes jeg ikke boken er.

I det innerste indre er jeg nå, bakenfor metaforen, der hvor bare tomme tanker kan nå, der bare det helt ut innholdsløse kan eksistere. Det er verken mørkt eller lyst eller noe midt imellom. Det bare er. Tomme skall inni tomme skall inni tomme skall. Alt er av gjennomsiktige bokser i noe som ligner flatkjevla tyggegummi dratt rundt et usynlig rammeverk. Dette er D-99. Dette er diagrammets selvreflekterende kjerne, det transsemantiske speilpunktet, alle retninger i en eneste. Dette er mulighetens målestokk.

Halvveis ga jeg opp, så min omtale av boken må helt og fullt ses på som min leseopplevelse. Da jeg etter kapitulasjonen begynte å flippe boken fremover fra siste side og oppdaget navn som ikke var med i første halvdel fikk jeg bekreftet min beslutning om å avbryte. Jeg skjønte at kapitlenes D- overskrifter står for "diagram", så kanskje bokens handling har mer med seg fra en arkitekts hverdag, enn det jeg først antok?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar