Syndsforlatelse av Yrsa Sigurdardòttir

Når en av Nordens ypperste krimforfattere kommer med ny krim, er jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg likte godt hennes tidligere bøker, Løgnen, De uønskede  DNA og Dragsug, og gledet meg stort til årets norske utgivelse Syndsforlatelse, som er den tredje boken i serien om Huldar og Freyja.

Forlaget om boken:
En tenåringsjente blir brutalt slått til døde på kinoen der hun jobber, og liket av henne blir slept avgårde av en maskert person. Videoklipp der hun ber om tilgivelse blir sendt til vennene hennes fra snapchatkontoen hennes. Når hun endelig blir funnet, er kroppen hennes merket med et 2-tall.
En tenåringsgutt møter samme skjebne noen dager senere, og igjen sendes klipp der han ber om nåde ut i sosiale medier. Liket hans blir funnet merket med et 3-tall.

Huldar blir involvert i etterforskningen, likeså barnepsykologen Freyja, som raskt mistenker at mordene er mobberelaterte - og at det handler om hevn. Spørsmålet er Freyja og Huldar har mulighet til å redde liv hvis de klarer å finne mønsteret i hevnerens plan.


Med Syndsforlatelse tar Yrsa Sigurdardòttir oss med tilbake til miljøet og "universet" vi har vært i før. Hovedpersonen Huldar sliter med forholdet sitt til de fleste. Freyja og han kom skjevt ut i forrige bok, og han må jobbe litt for å få henne i tale igjen. Erla som nå er sjefen hans, har lagt ham til de grader for hat, at han knapt får være med i etterforskningen, og på stasjonen mobber de hverandre verre enn verst.

Det er ikke tvil om at denne islandske forfatteren er moderne i sin tilnærming i denne boken. Her tas sosiale medier i bruk for både mobbing, drap og hevn, og jeg håper inderlig ikke hun har satt en potensiell morder på idèer med sine skildringer av omstendighetene rundt drapene i denne historien. Spenningen er på topp i begynnelsen av boken, og historien om Stella i kinoen var skikkelig creepy.

Tema i denne krimmen er mobbing, et viktig tema for all del, men i denne historien blir det nesten som en primærhandling å regne. I tillegg til de lange innledende historiene om mobbere og mobbeofre i kriminalsaken, hører vi om Freyja som har en bakgrunn som mobbeoffer, om Huldar som blir mobbet av sjefen sin, om kollegaen hans Gudlaugur som også blir mobbet på arbeidsplassen fordi han er homofil.

Betraktningene rundt mobbingen er ikke særlig dype, og føles nesten litt karikert. Det går mest på at mobberne gjør det de gjør, for å være slem, og mobbeofre vil ta hevn. Med et så viktig tema, kunne jeg godt ønske meg litt mer refleksjoner, noe som kanskje også hadde bygget intrigene og fått leseren til å føle litt mer.

Som alltid leverer Yrsa Sigurdardòttir en velskrevet historie, hun har et plott som kan kalles finurlig, og de faste karakterene får stadig mer kjøtt på beina. Resten av karakterene, som det er ganske mange å holde styr på, føles litt mer anemisk i forhold, og jeg bryr meg egentlig aldri om hvordan det går med dem.

Det er ikke til å legge skjul på, Sigurdardòttirs tidligere bøker i denne serien, er mye mer spennende og har et høyere driv enn denne her, så er du på jakt etter spennende krim fra Island, les gjerne DNA og Dragsug først, da får du også bakgrunnen for Huldar og Freyjas vennskap og krangel.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 411

Kilde: Leseeks

Arr av islandsle Audur Ava Olafsdottir

Jeg har tidligere lest og likt Stiklingen som kom ut i 2007, og som to år etter ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2018  greide Audur Ava Olafsdottir det kunststykke å bli nominert til denne gjeve prisen igjen, denne gangen for Arr.

Fra bakpå boken:
Jónas Ebeneser er en mann på snart 49, fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv. Imidlertid er han en "gjør-det-selv"-type, som gjerne fikser og reparerer ødelagte ting. Han har tre kvinner i livet sitt: moren, ekskona og datteren, alle med navnet Gudrún. 
Men Jónas har mistet livsgnisten, og reiser fra Island. I kofferten har han en drill og noen gamle dagbøker. Han kommer til et krigsherjet land, der han lar seg innlosjere på det nedslitte Hotel Silence. 
Han planlegger å bruke en uke på det dystre oppdraget han har gitt seg selv: selvmordet. Men de han møter i det nye landet, og møtet med hans yngre selv i dagbøkene, gir Jónas nye perspektiver på tilværelsen. Og på grunn av hotellets ustanselige behov for reparasjoner, blir det stadig vanskeligere for ham å avslutte livet.

Arr, hud, tatoveringer og selvmord er gjennomgangstema i begynnelsen av boken. Jonas` mor er senil og bor på hjem, og skildringene av kommunikasjonen mellom mor og sønn, kaster meg tilbake til mine egne samtaler med en kjær farmor, som nå er borte.

Disse personlige koblingene er viktige når jeg leser, og akkurat denne så jeg ikke komme. Jonas har bestemt seg, han skal ta livet av seg. Han har begynt å rydde på loft og i kjeller, og grubler på hvordan han skal få lånt seg et jaktgevær av en kollega. Tid og sted er det verre med, for han vil ikke at datteren skal være den som finner ham.

Jeg pakker for et lik. Kofferten er nesten tom, det er hverken solkrem eller barbermaskin i den, ikke skjorter til skift, ikke sandaler, badetøy eller shorts, ikke kamera og ikke mobiltelefon. 
Det blir ikke mulig å få tak i meg.
  Så rydder jeg litt i leiligheten.

Det er litt av en avgjørelse han har tatt, når han kjøper seg en enveisbillett ut i "intet". Det viser seg derimot at det spirer og gror under alle ruinene, som løvetann biter de overlevende seg fast, og begynner å presse vekk død og fordervelse. Jònas blir revet med, og med drillen sin får han det travelt med å hjelpe til med småjobber.

Selvmordet blir etterhvert mer et symbol på tomhet og meningsløshet i livene til mange av oss, spesielt siden Jonas blir portrettert som en mann som ut i fra det ytre, burde finne mange gleder i livet.

Språket Audur Ava Olafsdottir bruker har mye dialog og er ispekket en god dose humor. Hun bruker referanser uten å gjøre dem overtydelig, noe jeg har stor sans for, og handling og plott er nøye tenkt ut og sydd sammen.
Arr er en handlingsdrevet roman, og det at han velger seg ut et krigsrammet land som holder på å bygges opp igjen, byr på mat til tanker og følelser. Leseren blir tatt med på en tur gjennom et ødelagt land, hvor umerkede graver, utbombede hus, mennesker som savner lemmer, landminer og hoteller uten turister, preger bildet.

Jeg vil ikke røpe hvordan det går med vår Jònas, men stiller meg bak avgjørelsen om at dette er en roman som kvalifiserer til prisen den er nominert til. De faktiske arrene som romanen starter med, blir etterhvert erstattet av metaforiske arr, arr på sjelen og på hele samfunn, både i krigsherjede land, og kanskje også hos oss som har det trygt og godt.

Siden forfatteren i merknader sist i boken, viser at hun er inspirert av dikteren Jònas Pòrbjarnarson, og har brukt hele åtte sitater fra ham, forsøkte jeg å finne ut mer om denne dikteren. Utrolig nok var det ikke mulig å finne noe på det store internettet, så jeg sitter her meget nysgjerrig tilbake. Noen som kan hjelpe?

Tillegg: Hjelp fra Lillevi på Bokelskere, ga litt mer informasjon om Porbjarnarson, den islandske forfatteren som døde i 2012.

Andre bloggere om boken: Artemisias verden og Beathes bokhjerte

Forlag: Pax

Utgitt: 2016/på norsk 2018

Sider: 208

Kilde: Leseeksemplar

Mobbing i barnehagen av Mai Brit Helgesen

Fra tid til annen dukker det opp spennende bøker som er matnyttig for mitt daglige virke i barnehage. Det er flere forfattere involvert i denne antologien, som tar for seg problemet med mobbing som et sosialt fenomen.

Forlagets presentasjon:
Små barn kan mobbe andre barn! Forskere og praktikere fra Norge og Danmark presenterer her forskning om mobbing i barnehage. Kapitlene viser hvordan mobbing er et sosialt fenomen som kan vokse frem i barnegrupper og etablere fastlåste posisjoner. Det er viktig å forstå mobbing i barnehagen som et gruppefenomen, som sosiale prosesser på avveie, ikke i dysfunksjonelle grupper, men i ganske alminnelige grupper.


Boka gir også ideer til hvordan man kan ta fatt på antimobbearbeid i barnehage, først og fremst ved å arbeide med hele barnegruppen.

Boken innledes med et ganske heftig bilde på hvordan mobbing kan tolkes, som bygges på filosofen Hannah Arendts spørsmål hva er ondskap? Hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann tett, og gjorde seg mange modige tanker om grusomhetene han satt ut i livet.
Resten av innledningen preges av definisjoner på hva vi mener med mobbing, diverse forskning rundt temaet, og om ulike former for mobbing.

Forfatterne av denne boken søker å utvide vår forståelse av hva mobbing er, ved å lansere flere og andre perspektiver, enn det som fokuserer på enkeltindivider. Istedenfor å identifisere de skyldige pekes det på ulike krefter som påvirker barnegruppers dynamikk. Sentralt i dette står sosial eksklusjonsangst, med dette forstår vi at mobbing er et resultat av prosesser mellom barn, som gjør at noen barn deltar aktivt i produksjon av forakt og avsky for andre barn.

Det som er spennende for oss som jobber i barnehage er å finne ut hvordan vi kan håndtere konflikter på en måte som demper den, ikke bidra til å øke ekskluderingen. Arbeidet med sosial kompetanse er noe vi bruker mye tid på i barnehagen, og måten vi oppfatter, definerer og håndterer mobbing er en viktig del av det pedagogiske arbeidet. Som denne boken konkluderer med, bør fokus dreies over på pedagogenes relasjonskompetanse, og i kjølvannet av det gis de voksne i barnehagen et mye større ansvar i prosessen.

Kapittel to tar for seg den norske mobbedebatten, Bondeviks "Manifest mot mobbing" fra 2002 og  læreplanverket. Konklusjonen er og blir - mobbing er ikke aktuelt i barnehagen! Barnehagebarn er ikke for små til å mobbe, og styrking av den sosiale kompetansen er nødvendigvis ikke nok.

Det er spennende å lese om de motstridende kreftene som finnes i definisjonen av mobbing, og hvordan vi må akseptere mobbing, som en vanlig foreteelse mellom mennesker i en gruppe, for å forbedre klarsyn, forståelse og aksept i forhold til barn og foreldre. Vi skal selvfølgelig anerkjenne den gode atferden, men det er godt å se at fagfolk (Olweus og Roland) også sier at vi ikke skal være redd for å gripe inn når vi oppdager uønsket atferd. Grensesetting og tydelige voksne er viktig i arbeidet med mobbing!

Kapittel tre tar nesten pusten fra meg. Her får vi en konkret historie fra en dansk barnehage, hvor en fem år gammel gutt sier "Jeg skulle ønske jeg var død". Budskapet i denne praksisfortellingen, som jeg forventet var en sterk historie om mobbing, druknet i teoretiske forståelser, som materialdiskursivt fenomen, teoretiske ressurser, FN`s barnekonvensjon og Rammeplan for barnehager.
Jeg så ikke sammenhengen, Magnus er i en guttegjeng som normalt har ganske utagerende lek. En dag går det ut over en kamerat, og foreldrene hans, med sin reaksjon er de som i mine øyne er mobberne. I fortsettelsen hører vi om foreldrenes, barnehagens og statens involvering, i noe som gikk så hardt ut over Magnus at han ville dø.

I det påfølgende kapitlet fokuseres det på barns kompliserte samhandlinger i lek, som kan tippe over i mobbing. Her blir vi bedre kjent med Søndergaards begreper "fellesskapets nødvendighet", "angst for sosial eksklusjon" og produksjon av forakt og verdighet for å forklare hvordan mobbing formes.
Med metoden "Deltakende observasjon" får vi innblikk i dynamikken til en gruppe på fire jenter som leker. Handlingen ble litt innfløkt, og med fire jenter litt mange detaljer å holde orden på, men jeg satte stor pris på analysene og refleksjonene av de destruktive sosiale prosessene, vi fikk i etterkant, selv om jeg savnet veiledning til hvordan vi praktisk skal forholde oss.

Det jeg fikk med meg fra dette kapitlet er at barnas individuelle forutsetninger, som å være sjenert, å lett ta til tårene eller alltid å være rolig og behersket, ikke må påvirke pedagogens praksis for håndtering av konflikter. Eksempelet viser hvordan pedagogens støtte og forståelse for den sjenerte jenta, kan virke akselererende på foraktproduksjonen rettet mot henne.

Den teoretiske mobbeforskningen mener altså at vi må rette blikket mot de sammenhengene barnet befinner seg i, og de forståelsesrammene det tolkes inn i. Barnets identitet blir på den måten skapt i kraft av de sosiale prosessene, de strukturene, rammene og mønstrene som former barnets hverdagsliv.

Jeg var kommet nesten til slutten av boken før noe håndfast til praktisk bruk, ble beskrevet. I eksemplet om en utagerende fireåring, blir først barnehagepersonalet latterliggjort på det mest stupide, før noen løsninger ble presentert. Disse var (dessverre) gammelt nytt, og ikke revolusjonerende løsninger på hvordan oppdage og "kurere" mobbing i barnehagen.

Her snakket vi om effektiv intervensjon og relasjonsarbeid i barnehagen. Konklusjonen er altså, har vi tydelige og varme voksne i barnehagen, som oppriktig bryr seg om barna og forstår deres atferd, så er grunnlaget lagt for et godt miljø uten mobbing.

Jeg blir veldig sliten og ikke så lite provosert av å lese faglitteratur som ikke kommer til poenget. Denne boken består for det meste av teori med referanser til kjente teoretikere, uten praktiske løsninger som henger sammen med problemet boken skal handle om. Allikevel var det godt å se at løsningen er like enkel som den er gjennomførbar. Til sammenligning snakker forfatter John M. Gottman i boken Hjerteforeldre om et parallelt tema, som har den samme konklusjonen, bry deg!

Bokas redaktør er Mai Brit Helgesen, førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Campus Alta. De øvrige bidragsyterne er Ditte Dalum Christoffersen, Ingrid Lund, Kit Stender Petersen og Marit Økland Kristensen.

Forlag: Universitetsforlaget

Utgitt: 2014

Sider: 127

Kilde: Biblioteket

Barføtt over isen av Ingebjørg Berg Holm

Forfatteren debuterte for to år siden med den historiske krimromanen Stjerner over, mørke under, en roman som gjorde inntrykk på flere enn meg, siden hun med denne ble nominert til Rivertonprisen og vant Maurits Hansen-prisen. I årets utgivelse befinner vi oss i 1875, og igjen er det Hurum-lensmannen Thomas Tinnvik som er hovedpersonen.

Forlaget om boken:
Fra vinduet har Thomas utsikt til den praktfulle villaen som kalles «Palasset». Mens han tynget venter på et forsonende brev fra sin bror, søker han trøst i lyset fra tårnværelset, der hans tilårskomne venninne, Frøken Parelius, ligger syk, omgitt av sin store boksamling. Da Parelius dør, kommer det som en lettelse for de fleste. At en bok stjeles fra dødsværelset, ser Tinnvik mest som en forstyrrelse. For noe har skjedd som endrer alt for ham. Fortiden han til nå har klart å holde hemmelig, kommer til Holmsbu med en ung mann, og Tinnvik bestemmer seg for å handle. Han begynner å planlegge et mord.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2018

Sider: 249

Kilde: Leseekseplar

Dette er en kriminalhistorie utenom det vanlige, for her er det stemninger og tidskolloritt fra midten av 1800-tallet som trer frem som viktig. Den gåtefulle stilen romanen er skrevet i, passer godt til det karakteristiske språket, og ikke minst til kriminalsakens beskaffenhet.

Like viktig som selve saken Thomas Tinnvik skal finne løsning på, er det som foregår i hans hode. Han har mye uoppgjort i sitt sinn, og uten å gå tydelig inn på det handler det om forsoning med sin bror, om selvmord og om homofili. Det går ikke alltid tydelig frem av handlingen, om alle hendelser er tilsiktet, tenkt eller drømt, og flere ganger stusset jeg over hva Thomas Tinnvik egentlig holder på med. Han har et mord på gang, men er det sitt eget, og i tilfelle hvorfor, eller er det en annen han vil drepe?

Under enkefruens nummer hadde jeg forsvunnet for meg selv, slik jeg stadig oftere gjør, skrumper innover eller flyter ut. Jeg kan høre og se og vet ikke at jeg svinner før jeg plutselig overraskes av å være tilbake. Da føler jeg meg fremmed, en slags forundring over den jeg er. Som om jeg ikke har blitt helt virkelig igjen.

Det er ikke noen lystig bok dette, men oppførselen til de fine fruer, prester og andre, skildres på en måte som fikk meg til å le flere ganger. Som presten som sjokkert raser mot Jomfru Parelius` ønske om å kremeres, noe som ikke var innafor i datidens Norge.

Barføtt over isen er en velskrevet og engasjerende roman med et kriminelt tilsnitt. Jeg liker godt den historiske vinklingen forfatteren har i disse bøkene, og jeg gleder meg til fortsettelsen, for slutten antyder at vi får høre mer fra Thomas Tinnvik.


I etterordet forteller Ingebjørg Berg Holm om Ebbe Hertzberg, diplomaten som i 1866 stod fram som homofil, og som har inspirert til en av karakterene i denne romanen.

Andre bloggere som begge likte boken godt: Beathes bokhjerte og Medbokogpalett

Boken ble lansert med brask og bram på Litteraturhuset i Bergen i dag, og jeg lot min nysgjerrighet styre meg i den retning. 
Ingebjørg Berg Holm ble intervjuet av redaktøren sin Tirill Broch Aakre, og vi fikk høre om karakteroppbygging og om hvorfor hun har lagt handlingen til overgangsperioden på midten 1800-tallet. Forfatteren leste selv to utdrag fra boken, og hun sang for oss. Det ble et flott arrangement, og en fin "send off" for boken. Heldigvis lovet hun oss en bok til om Thomas Tinnvik, hvis hun får det til da ☺

jonathan og sailor j. en diktsamling av Jonathan August Lengali

I mars skal vi i Artemisias diktsirkel lese en debutant. Mitt valg falt på Jonathan August Lengali. Den unge mannen som nå kan kalle seg forfatter, er 25 år gammel. Forlaget forteller ingenting om ham, men jeg fant navnet hans i en antologi han har bidratt til fra Skrivekunstakademiet i 2014, og på elevlisten til Forfatterskolen.

Forlagets presentasjon:
I jonathan og sailor j. er kjærligheten en erfaring knyttet til det erotiske og det destruktive, og til en overlapping mellom jeget og duet. Det er en samling forelskede og fortvilte dikt, som gjennom et luftig, til dels fragmentarisk uttrykk kombinerer populærkultur og klassisk mytologi, og folder møtet mellom to unge menn inn i dramatiske naturbilder: grått hav, orkaner, tåke, viltvoksende planter og dype skoger. 
Lengali skriver en rykkende, vakker, sterkt kroppslig og uredd poesi, hvor det uavbrutt veksles mellom avstand og lengsel, oppløsning og sammensmeltning, livsbejaelse og smerte.


Til forskjell fra krim og romaner hvor jeg foretrekker å vite minst mulig om handlingen, og aldri leser bakpå boken før jeg begynner, må jeg angripe en diktsamling på en helt annen måte, for å forstå og ha glede av lesingen.

I Universitas fant jeg en glimrende omtale av diktsamlingen, som gjorde at jeg fikk stilt min oppmerksomhet i riktig retning. Vera Gjermundsen bruker i omtalen ord som, uklare tematiske overganger, fragmentarisk plassering av ord, ensformig format, gjentagelser og selvrepeterende loop. "Stål i ben og armer" sa jeg til meg selv, og følte meg bevæpnet til tennene med motivasjon og kampvilje, da jeg tok boken med meg ned i badekaret.

Førti minutter senere var badevannet blitt kaldt og boken lest. Grunnen til at lesingen gikk så fort er ikke at jeg raste gjennom teksten, men snarere antall ord pr. side. Som så ofte i diktsamlinger er normal grammatikk satt helt til side, her finnes hverken stor bokstav eller punktum å hvile seg på, setningsoppbyggingen er original, og linjene består gjerne av bare ett ord eller to. Jeg hang meg ikke så veldig opp i det at diktet (diktene?) skulle være preget av gjentagelser, kanskje fordi det ikke gjorde nok inntrykk til at jeg la merke til det.

Normalt ville jeg valgt meg ut et lite utdrag fra boken, men jeg føler i denne sammenhengen at det vil være urettferdig overfor helheten. Dette er ikke en diktsamling bestående av flere dikt, det er en sammenhengende tirade av ord og setninger, som ikke vil gi noen mening, plukket fra hverandre.

Handlingen i diktet springer ut fra en ung homofil gutts tanker om egne lyster og seksuelle gjøren og laden. Han er i et slags samspill med naturen,  men det kroppslige som føles rått og skittent i forhold til naturens renhet, ødelegger for meg når jeg leser. Homofili er den naturligste ting av verden, men å lese om denne typen seksualitet gir meg ingenting. Hovedpersonen er forelsket, men det virker som det er kroppen som skal tilfredsstilles, ikke nødvendigvis det forelskede hjertet.

Så er spørsmålet, ga det meg noen mening? Svaret er nærmere nei enn ja, men jeg ser at dette er en type litteratur, hvor jeg gjerne kommer over flere positive omtaler. Jeg er villig til å benytte meg av den godt brukte klisjèen "det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg" ☺

Nå gleder jeg meg til å følge med på alle debutantene som blir lest og presentert i Diktlesesirkelen til Artemisia i mars.

Beathe har skrevet en flott omtale av diktsamlingen, les gjerne den!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2018

Sider: 95

Kilde: Leseeks

Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind S. Larssen

Forfatterens romandebut Ingen savner Edward Niema gjorde sterkt inntrykk på meg, noe årets utgivelse også gjorde. Jeg tenkte Bokbloggpris etter få sider, og håper mange vil finne frem til denne romanen, som for min del er årets beste.

Fra bakpå boken:
Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre er en velkomponert og gripende roman om hva store hendelser gjør med små liv. Den handler om forskjellige forsøk på å komme seg til hektene igjen og om hvordan livene våre henger sammen, ofte på uante måter. Kanskje er vi i stand til å se noe annet i våre medmennesker enn vi i utgangspunktet trodde var mulig?

Fotografen Sigrid Bakken reiser tilbake til barndomshjemmet for å komme seg etter et opprivende samlivsbrudd. Der finner hun lindring i kontakten hun gjenoppretter med en barndomsvenninne. Forfatteren Thomas møter vi i en annen del av verden, på vei til morens begravelse i hjembyen Lillehammer. Et tilfeldig møte med en tidligere kjæreste setter alt i spill.


Allerede etter to sider sitrer det i kroppen min, for jeg har blitt dradd inn i et tablå som både gir og holder igjen, og jeg vil ha mer.

Vi får tidlig i handlingen vite hvorfor Sigrid kaster ut Thomas fra livet sitt og fra leiligheten sin. Dette er en handlingstråd som holder romanen sammen, men det er alle de små øyeblikksbildene som romanen er bygget opp av som får meg til å sukke tungt og fornøyd flere ganger.

Som når Sigrid har sin aller første fotoutstilling, og det går opp for henne at publikum ser og tolker bildene fra et annet ståsted enn henne selv. Hun blir fortvilt når alle lovordene blir gitt henne på feile premisser, hun klandrer seg selv og begynner å jobbe på en annen måte. Eller når vi blir med på kunstutstilling, og jeg godt kan kjenne meg igjen i Sigrids måte å tenke på blant kunstverk og andre publikummere.

Romanen tar for seg hvordan de små detaljene ofte spiller en stor rolle. Som når Sigrid og faren tolker en film sammen, eller ikke minst når vi hører om detaljene faren legger inn i glassmaleriet han reparerer for gamlekirken.

Uten å se dagene opp mot hverandre, ukene og årene, opp mot hverandre, uten sammenligningen, betyr ingenting mer enn noe annet. Alt blir like viktig. Like gyldig. Likegyldig. 
En dag av gangen er en oppskrift på et meningsløst liv. En dag av gangen hindrer en i å lade fortidens hendelser med mening, eller å glede seg til fremtiden. En dag av gangen gjør at det eneste du står tilbake med er et eneste stort og tomt nå. En dag av gangen!


Litt over halvveis er det Thomas sin fortellerstemme som "bryter inn". Det føltes litt brutalt, for jeg var på lag med Sigrid og hadde virkelig ikke lyst å høre noe mer om denne drittsekken, eller elskerinnen hans Thea.

Heldigvis blir vi kjent med Thomas som en ung, usikker mann og tematikken dreier seg om hvordan et jeg og et du med litt jobb nærmer seg et vi. Vi tilpasser oss og spiller skuespill for hverandre, og jeg begynte å få, om ikke varme så i alle fall "aksepterende" følelser for ham. Det er Thea som ødelegger idyllen som var iferd med å utbre seg i mitt hode, når hun for første og eneste gang var med Thomas hjem i leiligheten han bodde i sammen med sin mor.

Men, så svinger det igjen og når vi får høre om Kunsten som grep, og det å komme over en tekst som forklarer noe for en, som en ikke helt hadde forstått at en lurer på.... Igjen er vi tilbake i tematikken, om å leve bevisst og ikke bare la livet passere. Vi må endre perspektiv og våge å være enkeltindivider. Ah... dette er skjønn lesning, som mot slutten krever litt av leseren som tvinges til å velge personlighet, Sigrid eller Thea.

Dette er som du sikkert skjønner en innholdsrik roman, som via betraktninger får leseren til å erkjenne saker og ting, også om seg selv. Karakteroppbyggingen er glimrende utført, språket av aller beste sort, og handlingen til de grader tankevekkende.

Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre anbefales på det aller varmeste!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez

Pedro Carmona Alvarez`utgivelse fra 2016 har nå kommet som lydbok. Bergen ungdomsteater er en frittstående oppfølger til den kritikerroste og prisbelønte romanen Og været skiftet og det ble sommer og så videre fra 2012. Dette er en roman om vennskap og kjærlighet, om hvem man er og hvem man tror man er.

Forlaget om boken:
Faren til Marita har reist tilbake til USA. Moren tar med seg jentungen fra Oslo og flytter til Bergen sommeren 1982 for å starte et nytt liv med sin nye kjæreste.

Johannes er advokatsønnen som i ungdommen bestemmer seg for å drive med teater. Han løfter ordene ut av munnen som fugleunger, med samme varsomhet. Han sier: Hamskifte. Eksplosjon, Marita, se på oss. Husk dette øyeblikket for alltid. Vær overmodig. Som Ikaros. Som meg, mener han, men han sier Ikaros.

Marita vokser opp i Bergen med Johannes og Bergen Ungdomsteater. Og Andreas, som skulle ha hatt en tvillingbror, men det har han ikke. Et hus av glass, sier han til Marita når hun omsider spør ham om oppveksten med foreldrene i huset i Ibsensgate. Sånn finner de frem til de døde barna.

Bergen ungdomsteater er en oppvekstskildring av det skarpsynte slaget. Forfatteren treffer innertier igjen og igjen, med sine presise betraktninger og hudløse skildringer av ensomhet og vennskap. Her er det snakk om ensomheten som kan føles sammen med mennesker, og vennskap som dannes på grunn av søken og på tross av utfordringer.

Det er vakkert, Carmona Alvarez skriver poetisk men allikevel jordnært og treffsikkert. Han gjør seg nytte av referanser til musikk, filosofer og andre ting, i en handling som drives fremover av de tre hovedpersonenes krysningspunkter.

Marita er den av ungdommene som knyter historien sammen. Hun kjenner på savnet etter faren, samtidig som leseren selv må tolke utfordringene hun har med å forholde seg til moren. Denne kjødelige moren, som hun bare kaller Kari, og som viser lite interesse for datteren. Med tanke på søstrene Vera og Ann, som ble drept før Marita var født, greier jeg å danne et forståelsesgrunnlag for den kalde oppførselen til mamma Kari.

Romanen finner sted i Bergen og i Los Angeles, på åttitallet og litt over i neste tiår. Ungdommene gjør det ungdommer flest gjør når de vokser opp, men måten Marita betrakter andre og utvikler et språk av å møte nye mennesker, føles veldig voksent.
Hun foretar tidsreiser tilbake i familiehistorien til Granma Dixie, og gjennom dypdykk i fotoalbumene fra gamledager, studerer hun hvordan de andre har levd, før hun kom inn i historien.

Det er artig å høre om hvordan ungdommene nærmer seg teaterkunsten, om hva som driver dem og om hvordan de ser på seg selv, og på hverandre.  Det er ikke den konkrete handlingen som er romanens styrke, det er språket og de flotte betraktningene som imponerer meg som leser.

Jeg oppfatter ikke dette som en utpreget ungdomsroman, men en oppvekstskildring som ville passe like godt som voksenroman. Silje Storstein har igjen gjort en formidabel jobb med innlesingen, hun fikk meg så revet med, at jeg fikk lyst å lese Og været skiftet og det ble sommer og så videre, på nytt. Er det håp om en oppfølger?

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016/på lyd 2018

Spilletid: 7:22

Kilde: Lytteeksemplar