Helenas hemmelighet av Lucinda Riley

For en kapasitet denne forfatteren har! Mens blodfansen nå venter på bok nummer tre i Syv søstre-serien, har hun samtidig skrevet enda en frittstående roman. Jada, det er et idyllisk landskap med en kvinnerygg på fremsiden, men man skal som kjent ikke dømme en bok på dens cover.

Fra bakpå boken:
Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin.
Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Tretten år gamle Alex slites mellom ønsket om å beskytte moren sin og å bli en del av voksenverdenen. Samtidig er han desperat etter å få vite sannheten om den virkelige faren sin.

Når Helena ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortidens hendelser truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.

Eller skal man det? Ofte har jeg blitt positivt overrasket når jeg setter i gang med enda en roman av dette formatet, og liker det jeg leser, men denne gangen gikk jeg på en smell.

Historien blir drevet frem av flere hemmeligheter, som selvfølgelig blir avslørt mot slutten. Det er bare det at slutten som kjent, kommer ganske langt bak i boken, og til tross for at det er Lucinda Riley dette her, føltes veien mot slutten eviglang. Det er sjelden jeg bruker ord som klisjèfylt og kjedelig om denne forfatterens bøker, men denne gangen er jeg ikke imponert.

Hun har en fin karakteroppbygging, og spesielt stedatteren Chloe fremstilles originalt. Alex er det de kaller "et begavet barn", men fremstilles som en småfeit lesenerd med dårlig selvtillit, uten at det han er god på kommer klart frem. Den begavede delen av ham får ingen oppmerksomhet, og han virker bare ynkelig med alt maset sitt om hvem som er faren.

Romanen er full av vidunderlige skildringer av smaker, lukter, nydelige stemninger og alt som hører med når en er på ferie i et middelhavsland. Språket er skildrende men langt fra lyrisk, og ingen av karakterene har en skarp tunge som kunne fått meg til å humre litt. Boken er bygget opp kronologisk med en historie, hvor flyten kun blir avbrutt av Alex sine dagboknotater.

Når hemmeligheten rundt Alex`opphav endelig ble avslørt, tenkte jeg bare "okei ?", og pustet lettet ut over å kunne ta fatt på en ny bok. Jeg gleder meg til bok tre i serien De syv søstre, og håper inderlig at grunnen til at det slette håndtverket i Helenas hemmelighet skyldes at hun jobber hardt med den store serien sin.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 475

Kilde: Leseeksemplar

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

Det er med lett hjerte jeg ønsker Mikael Brenne velkommen tilbake! I forhold til de fem foregående bøkene i serien har forfatteren nå valg å være tydelig på hvor Brenne har sitt virkefelt. Tidligere har det aldri kommet klart frem at vi er i Bergen, men nå er det ikke tvil.

Fra bakpå boken:
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, - å tape livet er mye verre.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 365

Kilde: Leseeksemplar

Mikael Brenne er forsvarsadvokat i et lite advokatfirma som han driver sammen med Synne. De er veldig forskjellig men tar vare på hverandre som kolleger og gamle venner skal. Kontoret deres går ikke så godt, så når Brenne får en høyprofilert sak å jobbe med, går de lysere tider i møte.

Krimromanen er genialt bygget opp med et plott som lar fantasien løpe løpsk. Handlingen har mange overraskende vendinger som gjør at gjerningsmannens identitet holdes skjult helt til det siste, noe som også bidrar til høy puls til siste side.

Dette er spennende saker, og allerede etter et par siders lesning har kroppen min registrert at jeg har noen herlige timer foran meg. Med frydefulle grøss synker jeg ned i lesestolen, jeg smiler fornøyd og vet langt inni sjelen at dette blir bra. Jeg ble ikke skuffet, det ble lest både inne og ute, men jeg kokte tevann og pisket krem, og hele tiden ville jeg vite mer.

Chris Tvedt har selv jobbet som advokat, så det jeg leser føles troverdig. Historien er godt balansert mellom krimplott og det som skjer med hovedpersonen på det personlige planet. Jeg liker at forfatteren ikke er overforklarende med hver minste detalj, men overlater til leseren å trekke noen enkle slutninger. Språket er en fryd, kjemisk fritt for verbale unoter som det er, men med små morsomheter som lirker på smilebåndet.

Vi er godt uti boken når Mikael Brenne gjør kardinalfeilen sin, og det tok pusten fra denne leseren. De etiske dilemmaene han nå må forholde seg til er utrolig kjipe, og det er nesten så jeg har lyst å krype inn i boken og tørste ham. Det er ikke tvil om at lesegleden var på topp da jeg leste denne krimmen, og må gi den full pott på terningen!

*****

Serien med Mikael Brenne i rekkefølge:
Rimelig tvil - 2005
Fare for gjentakelse  - 2007
Skjellig grunn til mistanke  - 2008
Rottejegeren  - 2009
Dødens sirkel  - 2010
Den som forvolder en annens død  - 2016

Du er så lys - en ny frittstående roman av Tore Renberg

Kompani Orheim tok meg med storm for mange år siden, og etter det har jeg lest mye av det Tore Renberg har skrevet, bortsett fra den til nå siste Angrep fra alle kanter. Jeg ble grundig irritert på Hillevågsgjengen og lovet meg selv å ikke lese mer av Renberg. Grunnen til at jeg brøt mitt løfte til meg selv, er at Du er så lys ikke handler om disse menneskene, men er en frittstående roman med helt nye karakterer. Jeg har blogget om
Vi ses i morgen og Dette er mine gamle dager.

Forlaget presenterer:
Kva kan vi eigentleg vite om livet til 
dei andre?
Det er eit nytt år i den lille bygda. I gata til Jørgen og Vibeke kjem det glede og endring når ein familie på tre flyttar inn i nabohuset. Faren Steinar er noko for seg sjølv, det står liksom ein eigen vind om han. Dei to familiane blir gode vener, men når fedrane reiser på fotballtur til London saman, får Jørgen sjå noko som gjer han uroleg. Det viser seg at Vibeke kjenner på den same uroa. Kven er Steinar? Kva held han på med? Kva er det som gøymer seg i krafta hans?

Denne historien er fortalt i etterpåklokskapens lys. I første del vet vi ikke hva som har skjedd, men det tomme nabohuset som vitner om at de nye naboene har flyttet igjen, sier oss noe om utfallet av historien.

Det er noe veldig sjarmerende å lese om en middelaldrende mann som elsker "kåno si" og vet å sette pris på det livet de har. Hovedpersonen Jørgen er en stødig familiefar som jobber som miljøterapeut på et hjem for mennesker med vanskeligheter. Her har han møtt Finn, og de få dryppene vi får om ham, er hjerteskjærende.

Så flytter Steinar og familien inn i huset på den andre siden av hekken. De har et hull i hekken, og i starten av romanen bidrar dette hullet i hekken til en creepy stemning. Jeg føler på en uro overfor nabofamilien, og hodet mitt begynner å jobbe med hva det er som har skjedd, hva er tema for denne romanen?

Handlingen tar oss med til London, hvor Jørgen og Steinar skal å se West Ham spille kamp mot Tottenham, denne turen og den store hagefesten som Steinar krasjer er to høydepunkt i boken, som definitivt holder på spenningen.
Hva var det egentlig Steinar gjorde i London da han skulle vært på fotballkamp? Hvorfor oppfører konen til Steinar seg så rart...

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen eller tematikken, for det at du ikke vet, er med på å tilføre nerve i romanen. Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig. Jeg kunne godt ha tenkt meg å få denne avklaringen på en annen måte. Slutten var også litt i overkant flytende, og det var flere løse tråder som ikke ble nøstet sammen,
men til tross for dette er det ikke tvil om at Tore Renberg er tilbake i varmen hos meg med denne romanen.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016

Lyttetid: 6,5 time

Kilde: Lytteeksemplar

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Debatten har rast rundt forfatteres hang til å bruke sin private historie, og derved henge ut familiemedlemmer, i romanene sine. Vigdis Hjorth og romanen Arv og miljø havnet midt oppi denne debatten, noe som først gjorde at jeg utsatte lesingen, men etter å ha lest noen positive omtaler av boken heiv jeg meg rundt, og det angret jeg ikke på.

Fra bakpå boken:
At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg..

Det er Bergljot, den eldste datteren i familien, som formulerer seg slik i en mail til sine søstre, etter at det har pågått en heftig diskusjon om forskudd på arv.

Kjernen i arveoppgjøret er fordelingen av to sommerhytter som ligger ved siden av hverandre på Hvaler i Østfold. Et barndomssted, som alle har et forhold til.

To døtre har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men så er det altså to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten?

Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Bergljot erfarer at det skal mot til for å uttrykke sin versjon av familiehistorien. Men bare gjennom å ta sine egne opplevelser på alvor og å prøve å sette ord på dem, er det mulig å komme videre.

Forhistorien til den store arvetvisten, er traumene de to eldste barna Bergljot og storebroren Bård var utsatt for i sin tidlige barndom. Bergljot har ikke blitt hørt eller trodd når hun i 23 år har forøkt å forklare hvorfor hun ikke klarer å forholde seg til foreldrene, og i sin søken etter sjelefred har hun trukket seg bort fra dem.
Bård har sin historie, som kommer frem delvis i et brev han forfattet til faren, et brev som gjorde sterkt inntrykk på meg, og som viser at han har en annen grunn for å hate, spesielt faren.

Disse to forholdene har ikke noe med arvetvisten å gjøre, men gir en forklaring på hvorfor både de to eldste barna har havnet der de er, i krangelen om fordeling av arven, og sier litt om hvorfor foreldrene sier noe og gjør noe annet.

Drømmer har en plass i denne romanen, og både Freud og Jung bidrar med sine tanker om drømmer. Boken er litt i lengste laget, det vil si at enkelte sekvenser hadde for lite fremdrift, eller gjentatte ganger terpet på det samme. Skulle noen sekvenser blitt klippet bort, ville jeg satt en finger på det som hadde med drømmer å gjøre, for det stykker opp handlingen. At romanen er glimrende håndtverk er det ikke tvil om. Hjorth klarer på en flott måte å skildre usikkerheten og mismotet som oppstår når mennesker ikke blir hørt, trodd eller sett.

Et lite men sterkt sitat fra boken

Bergljot er en person som vil gjøre det rette overfor seg selv, hun holder på sin selvrespekt ved å tørre å være ærlig med søstrene sine, derfor vil hun også støtte broren i hans krav om at de to eldste også skal arve hytter på Hvaler. Hun har ikke villet ha noe med foreldrene å gjøre, men når faren dør, endrer bildet seg og hun søker oppreisning ved å kreve arv på lik linje med søsknene.

... takknemlig for at Klara fantes og for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg, og det ville ikke være til å holde ut.

I tillegg til Freud og Jung blir vi i romanen kjent med barna og vennene til Bergljot, og mange hendelser står helt alene, og ikke satt tydelig og naturlig inn i sammenhengen. Boken er forholdsvis kort med sine 343 sider, og siden få av disse sidene er fullskrevet (noen har bare et par linjer) så undrer jeg meg over hvorfor jeg brukte så pass lang tid på boken som jeg gjorde. Romanen har et heftig tema, og måten forfatteren pakker inn de bakenforliggende hendelsene, gjør at ting avklares litt etter litt.

Arv og miljø er en roman, det er det ikke tvil om. Når man leser er det ingenting som får leseren til å undre seg over om forfatteren skriver om seg selv, til tross for at ryktet sier at hun gjør det. Som leser brukte jeg ikke energi på å ergre meg over sannhetsgehalten, eller gremme meg over at hun henger ut familien sin, siden romanformatet er så tydelig.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2016

Sider: 343

Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha blitt litt satt ut av diskusjonen i media rundt blant andre denne boken, var det Artemisias omtale av Arv og miljø, som fikk meg på banen igjen. Ta gjerne en titt på Aftenpostens omtale av boken, hvis du vil lese mer om boken og debatten.
På bloggen Medbokogpalett kan du også lese en fin omtale av romanen.

Veien ved Boolavaun av Anne Enrigth

Denne boken valgte jeg meg ut, ene og alene fordi jeg hadde lest så mange gode omtaler av den. Priser og internasjonale "blurber" trenger ikke bety at jeg liker boken, men denne gangen ble jeg betatt.

Fra bakpå boken:
Rosaleen er Madigan-familiens vanskelige og praktfulle matriark og midtpunkt. De fire barna har for lengst vokst opp og flyttet hjemmefra, til Dublin, New York og Mali. Bare den alltid pålitelige Constance har blitt boende nær moren i den lille byen på vestkysten av Irland. Men når Rosaleen brått bestemmer seg for å selge familiehuset, vender alle tilbake for en siste jul i barndomshjemmet.

Konfrontert med en fortid som virker i ferd med å viskes ut, prøver de å finne ut av seg selv og hverandre, av hvor det er de kommer fra og hvem de ønsker å være.

Forlag: Pax
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 278
Kilde: Leseeksemplar

Vi er i Irland, ikke i bare i Dublin, men også på landsbygda et sted. Vi er også i Mali i Afrika, i New York og i Toronto. Første del av romanen er bygget opp rundt hvert av de fire søsknene, to jenter og to gutter som er veldig forskjellig. Vi møter Hanna hjemme i Ardeevin i 1980, for deretter å bli kjent med Dan i 1991 i New York og Emmet i Mali i 2002. Sånn utvikler handlingen seg videre i hele første del av boken.

I del to forenes søsknene og deres mor når de for en gangs skyld samles til julefeiring i barndomshjemmet. Vi befinner oss nå i nåtid, hvor alle barna har blitt godt voksne og mor Rosaleen er en gammel dame, som jeg (skrekk og gru) presterte å identifisere meg med.

Karakteroppbyggingen til Anne Enright er formidabel, det er nesten som den tar pusten fra meg. Det er fem sterke personligheter vi møter, alle har sitt og stri med, og sine helt egne utfordringer. Til tross for at alle har sitt eget, mer eller mindre vellykkede hverdagsliv, så fungerer familien dårlig, når de skal være sammen. Forfatteren greier å skildre deres tanker og følelser, kvaler og indre lidelser på en så levende måte, at jeg følte at jeg ble godt kjent med dem.

Det flyter lett å lese, og språket er vakkert uten at det er utpreget poetisk. Det er en fin historie, men humor og lettlivet munterhet skal du lete lenge etter. Jeg lot meg rive med, og lysten til et besøk i Irland ble ikke mindre etter jeg hadde lest denne romanen.

Det er flere bloggere som har skrevet om boken, og spesielt gøy var det å lese kommentarene de har gitt hverandre, ta gjerne en titt: 
Beathe, Elida, Linn, Beate, Rose-Marie, Artemisia, Bentebing og Ann Helen

Historien om Ibsen og Munch fortalt av Torstein Velsand

For meg som er oppvokst med "Historien om..." serien for barn, var det kjekt å få tak i en nyskrevet bok i samme sjanger. Historien om Ibsen og Munch er nok beregnet på voksne, men hva gjør vel det, jeg har jo blitt voksen i mellomtiden.

Fra bakpå boken:
Henrik Ibsen (1828–1906) og Edvard Munch (1863–1944) er to av de største kunstnere Norge har fostret. Nære venner ble de aldri, men Munch var en stor beundrer av Ibsen: ”Når jeg leser Ibsen leser jeg om meg selv”, påsto Munch flere ganger. Og Ibsen hadde sans for den unge kunstneren som skapte en rekke motiver inspirert av hans verker.


Henrik Ibsen ble altså født 35 år før Edvard Munch. De hadde ingen nære relasjoner, og egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare et diffust elsk/hat-forhold litt på avstand.
Boken er lettlest og rasklest, så det er ikke fritt for at jeg som er Interessert i både historie og kunst, etter endt lesning verker etter mer.


Ibsen og Munch hadde det til felles at de trengte distanse til det de holdt på med. Ibsen sa "vi ser klarest i stor afstand; detaljerne forstyrrer", mens Munch påsto at han ikke malte kvist, negl og vorte, men at bildene hans burde ses litt på avstand, så tilskueren ikke skulle gå glipp av helheten.
De tilbrakte begge store deler av livet utenlands, for å unnslippe små og beklemmende forholdene i Norge. Den fremsynte Ibsen sa noe som godt kunne vært sagt i våre dager:
"I Norge bekymret man seg jo ikke stort om friheten, men kun om friheter".

Detalj fra Ibsenstatuen utenfor DnS i Bergen

Noe av det som gjør boken så lett å lese er at språket flytter så lett. Her er det ingen irriterende henvisninger til litteratur i teksten, men en fin liste over litteratur og kilder bakerst. Det er mange bilder i boken, med spennende beskrivelser, noe som bidrar til at lesingen går fort.

Det viktigste er nok at det jeg leser er interessant og lærerikt. Jeg trodde jeg kunne litt om disse to kunstnerne, men (selvfølgelig) hadde jeg mye å lære. Boken min er nå full av grønne tekstmarkerstreker, og planen var å gi to korte biografier ut i fra boken, men sånt har vi vel Wikipedia til hva?


Torstein Velsand har skrevet en gjennomført god historiebok, som gjerne kan leses av de som ikke til dagen leser historie, men som interesserer seg for kunstnere som har satt sitt preg på landet vårt. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Font

Utgitt: 2016

Sider: 238

Kilde: Leseeks

De som kjenner meg vet at  lesingen ofte inspirerer meg til å foreta "stunt" som kan relateres til en bok jeg nettopp har lest. Etter å ha lest ferdig Historien om Ibsen og Munch på fredagskvelden, la jeg derfor lørdagens bytur innom KODE som er stedet å være hvis en vil se kunstverk av Edvard Munch i Bergen. Jeg måtte selvsagt oppom DnS for å hedre Henrik Ibsen også :)

En av veggene i KODE`s utstilling av Munch verk

Oppsummering av lesemåneden september

Håper inderlig tiden flyr like fort når vinteren setter inn, som de siste månedene har gjort. September har vært merkelig sånn værmessig, med høye temperaturer, helt oppunder 30 grader ved en anledning. Jeg gjør det jeg pleier å gjøre, går på tur med skrittelleren min og leser bøker. Her skal du få se hva jeg har lest i september.

Det har gått på det jevne denne måneden, 8 av bøkene kvalifiserer til Bokbloggerprisen 2016, ingen 6`ere på terningen men både 2`er og et par 3`ere. En liten oversikt over sjangerne:

Krim: 3

Romaner: 10

Sakprosa: 2

Barn/ungdom: 1

1. Anna Gavalda - Livet til det betre - 3
2. Anne Ch. Østby - Biter av lykke - 4
3. Jenny Offill - Avdeling for grublerier - 2
4. Antti Tuomainen - Helbrederen - 4
5. Erik Fosnes Hansen - Et hummerliv - 4
6. Anne B. Ragde - Alltid tilgivelse - 4
7. Edvard Hoem - Kjærleikens ferjereiser - 5
8. Antti Tuomainen - Mørkt som mitt hjerte - 5
9. Iben Akerlie - Lars er LOL - 3
10. Erling Kagge - Stillhet i støyens tid - 5
11. Unni Lindell - Jeg vet hvor du bor - 4
12. Linda Olsson - En søster i mitt hus - 5
13. Tomas Espedal - Året - 4
14. Marcel Proust - Veien til Swan - 4  Mitt nye prosjekt!
15. Anne Enright - Veien ved Boolavaun - 5  Bookerprice
16. Torstein Velsand - Ibsen og Munch - 5

Av kulturelle innslag denne måneden kan jeg nevne Spellemann på taket på DnS, tur til Helsinki, høstfest med Kagge forlag, høstfest med Cappelen Damm. 

Planen for oktober er lagt men det er sjelden jeg holder meg til planene, for andre bloggeres begeistrede innlegg får meg ofte til å bytte om på de planlagte bøkene. Jeg ønsker alle som er innom en riktig fin lesemåned i oktober!!