Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser

Håkan Nesser har vært en av mine svenske favoritter, helt til nedturen med Himmel over London. Etter det er det med skrekkblandet fryd jeg har satt i gang med en Nesser bok, men både Levende og døde i Winsford og ikke minst med denne siste Elleve dager i Berlin, lever han opp til sin gamle stjernestatus i mine øyne.

Forlaget om boken:
Arne Murberg er ingen nobelprisvinner. Men han er et godt menneske. Når den døende faren gir ham et oppdrag, gjør han sitt beste for å oppfylle farens siste ønske. Det er bare ett lite problem; oppdraget er i Berlin. Arne er ikke reisevant, og tysken hans kunne vært mye bedre. Han forbereder seg så godt han kan og gir seg i vei.
Vel fremme i den tyske hovedstaden tar han seg frem ved hjelp av et kart og høyere makter. Men hans veier krysses av både onde og gode krefter. En gal professor og en ung kvinne i en rullestol. Et par gule sko. Og en heksejakt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar

Elleve dager i Berlin er tredje boken i Håkon Nessers storbytrilogi som startet med Carmine Street og Himmel over London. Bøkene har, etter det jeg husker ingen tydelig sammenheng, og historien om Arne står helt for seg selv. Er du glad i Berlin er denne romanen et must, men alle som er glad i bøker med underfundig humor vil like denne.

I begynnelsen får vi lære om enebarnet Arne som i barndommen, slår seg i hodet når han stuper på grunna og ikke blir helt seg selv etter dette. Hans mor rømte til Berlin før han fylte 1 år, men far (eller sønn) har ikke følt behov for å oppsøke henne, før far på sitt siste ber Arne finne igjen moren.

Det løftet Arne gir faren sender ham avgårde til en nøye planlagt og innøvd tur til Berlin. Han har blitt tatt vare på hele livet og er ganske så hjelpeløs, men med en indre stemme (Perry Mason) å konferere med, og diverse livsvisdom fra far og onkel å støtte seg til, greier han å finne frem.

Samtidig blir vi kjent med to andre karakterer. Den ene er den psykisk utilregnelige Dr. Litvinas som etter 3 år på institusjonen Majorna, skal prøve seg ute i livet igjen. Dr. Litvinas har en plan som skal settes ut i livet, når han kommer ut. Han forsker på det okkulte og driver med ganske så grenseoverskridende virksomhet.

Den tredje personen i historien er Beate. Vi får også høre om foranledningen til at hun, når vi treffer henne igjen i Berlin som voksen, sitter i rullestol.

I romanens siste halvdel møtes disse tre, pluss at Arne får et oppdrag om å redde Beate i en setting som er satt tilbake til heksebrenningens tid. Denne delen går det ikke an å forklare på en måte som gjør at det fremstår troverdig og underholdende, så du får tro meg når jeg sier at det er det.

Forholdet mellom Beate og Arne er rørende, og selv om Arne er en smule "treg" av seg, kommer han gjennom utfordringene. Romanen er morsom, men ikke på en tilgjort og påtrengende måte. Jeg liker ikke når humoren kommer på bekostning av at et tilbakestående menneske dummer seg ut, men sånn føles det ikke her. Godheten og rausheten Arne og Beate viser hverandre, er sjelden kost, og godt å være tilstede i. Nesser bruker et språk som jeg kjenner igjen fra noen av de andre romanene hans, men i Elleve dager i Berlin er antallet grom-gode kommentarer så mange at jeg nesten vil driste meg til å kalle boken morsom.

Boken ble slukt på en dag, og jeg koste meg med den fra første til siste side. Jeg vil ikke kalle den en feel-good roman, for her er ingredienser som ulykke, handikap, død og ensomhet med i handlingen, men til tross for dette hadde jeg en "feel-good leseopplevelse". Anbefales på det varmeste!

Stormen av William Shakespeare

I år markeres 400 års dagen for Shakespeares død, og jeg er med ved å lese mest mulig av ham. Nå er tiden kommet til The Tempest, eller på norsk Stormen, som er Shakespeares siste, komplette skuespill. Det er også et av hans mest omdiskuterte.

Forlaget om boken:
Hovedpersonen i STORMEN, Prospero, besitter magiske evner og blir gjerne oppfattet som et portrett av dikteren selv. Når han i første scene i 5. akt bekjentgjør at han vil knekke tryllestaven og begrave sin trolldomsbok på havsens bunn, blir det gjerne lest som Shakespeares egen avskjed med diktekunsten og med teaterets fantastiske virkelighet.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: denne utgaven 2016

Sider: 173

Kilde: Leseeksemplar

Stormen hadde sin premiere i november 1611, og er et stykke som klassifiseres under hans sene romanser. Settingen er mytisk, og han viser klare tendenser til familietilknytning, omtanke og forlik.

Etter å ha lest gjennom handlingen på en nettside og fått med meg forordet i boken, ble det en lett match å forstå hva som skjer. Denne utgivelsen av The Tempest, er gjendiktet til norsk av Erik Bystad, Shakespearekjenneren jeg stiftet bekjentskap med da jeg leste Den erotiske Shakespeare. Han forteller i forordet om språket han benytter seg av, om utfordringer i forhold til gjendikting av versedrama, om telling av stavelser og linjer, som alt skal være i samsvar med originalteksten.

Stykket var lettere og mer medrivende å lese enn Hamlet, som jeg leste i forrige måned. Jeg støttet meg litt til listen over personer fremst i boken, og skjønte raskt både plott og handling.
Det hele starter med et skip som er på vei tilbake til Italia fra Tunis. Ombord er blant andre Alonso, kongen av Napoli, hans sønn Ferdinand, kongens bror Sebastian og Antonio den regjerende hertugen av Milano. Disse har vært i bryllup til Alonsos datter, når de på returen kommer ut for en forferdelig storm, som sender dem på grunn på en øde øy. Her blir de spredd og Ferdinand kommer bort fra de andre, og tror han er den eneste overlevende.

I akt 2 møter vi Prospero, bror til Antonio og den rettmessige hertug av Milano. Han har vært på øya i 12 år sammen med sin datter Miranda. Han er en trollmann og har luftånden Ariel i sin hule hånd. Ved hjelp av henne skapte han stormen som fikk skipet til å gå på grunn. De har også hos seg en vill og vanskapt slave som heter Caliban, som hater at Prospero har makt over ham. Mot slutten av andre akt finner Ferdinand veien til hulen Prospero og datteren bor i, og de to unge forelsker seg hodestups i hverandre. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men kan love deg at det ikke slutter med død og fordervelse for hele gjengen, sånn som det ofte gjør.

Persongalleriet består av flere ånder og nymfer, og med fra skipet fulgte det både en narr og en fordrukken munnskjenk, i tillegg til annet mannskap. Det blir litt komisk når vi følger disse gruppene i sin fortvilelse over hvor de har havnet, og spesielt de som drikker seg fulle, gjør scenen fargerik og morsom.

Galskap, trolldom og magiske krefter er en viktig ingrediens i stykket, men temaene er mange, både romantikk, forbrytelse, hevn og tilgivelse. Det eventyrlige preget og en god del latterliggjørelse gjør at stykket plasseres i en egen tragikomisk klasse.

Jeg likte Stormen veldig godt, og anbefaler den gjerne videre til deg som har lyst å lese Shakespeare. Etter å ha lest et par at stykkene hans, føler jeg meg klar for å lese på originalspråket, så jeg håper at jeg finner noe når jeg på søndag ankommer Stratford upon Avon. 

Urmakeren i Auschwitz er John Donoghues debutroman

Forfatteren har i mer enn 20 år arbeidet innen psykisk helsevern. Er du interessert i å få en innsikt i de menneskelige relasjonene i konsentrasjonsleirene og kanskje også liker sjakk, da er dette romanen for deg!

Forlaget om boken:
SS-offiser Paul Meissner ankommer Auschwitz fra Østfronten, skadet og kun i stand til å utføre administrative oppgaver. Han får i oppdrag å forbedre moralen og etablerer derfor en sjakk-klubb, hvor offiserene kan inngå veddemål om resultatene. Imidlertid får Meissner nyss om at det spilles sjakk også blant fangene, og at det skal befinne seg en «uslåelig» jødisk urmaker i leiren. Han undersøker om det er hold i ryktene, men det han setter i gang, skal forfølge ham til hans død.



Forlag: Tiden
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 390
Kilde: Leseeksemplar

Tittelen på romanen fremhever Emil Clèment, urmaker og sjakkspiller, mens forlagets introduksjon til handlingen kun navngir SS-offiser Paul Meissner. Dette indikerer på en talende måte hvordan handlingen er bygget opp, for dette handler ikke bare om hvor fælt jødene hadde det i utrydningsleirene.

For meg ble det litt "heavy" å plutselig skulle forstå nazistene. Lesingen tvang meg til å prøve å skjønne hvordan enkeltmennesker kunne få seg til å gjøre det de gjorde i Auschwitz. Sjenerøsiteten oser ikke akkurat fra meg når jeg leser, men etterhvert blir også mitt bilde mer nyansert.

Romanen er klassisk oppdelt med hendelsesforløp på to tidspunkt, som skilles med 18 år. Vekslingen skjer hyppig, og begge hovedpersonene er med hele tiden. Den tidligste historien hopper litt i tid og sted så leseren skal få et så tydelig bilde som mulig av historien.

Vi blir kjent med den franske jøden Emil Clèment som stiller i en sjakkturnering for Israel. I første runde skal han møte Wilhelm Schweninger, en tidligere nazist som jobbet i propagandaministeriet. Dette møtet finner sted i Amsterdam i 1962, og det er i denne settingen leseren blir budt på forklaringer for hvorfor enkelte tyskere oppførte seg som udyr.

I mai 1944 er vi i Konzentrationslager Auschwitz - III, Monowitz. Vi får innblikk i hvordan nazistene bygget opp konsentrasjonsleirene med å få allerede domfelte forbrytere til å gjøre grovarbeidet. Utvalgte fanger var ledere i innkvarteringsbrakkene og andre ledet arbeidslagene. De nøt godt at privilegier, men de måtte, bokstavelig talt, gå over lik for å beholde dem.

Temaet for romanen er et det er skrevet mange bøker om, men det interesserer meg så jeg leste gjerne en til. Når det er sagt, det er første gang jeg har lest en bok med dette tema uten klump i halsen og uten å måtte tørke en eneste tåre, selv om urettferdighetene som blir skildret er ekte nok.

Etter et hissig første møte i Amsterdam under sjakkturneringen i 1962, mellom Emil Clèment og Wilhelm Schweninger blir de nær sagt perlevenner og fortrolige. Sammen med den dødssyke Paul Meissner går de gjennom deres felles historie fra Auschwitz. Siste halvdel av boken får vi det inn med teskje, først hendelsene i nåtid deretter når de tre herrene snakker om dem i ettertid. Sånt kjeder meg, og jeg må innrømme at jeg brukte lang tid på å komme gjennom boken siden den rett og slett ikke berørte meg i det hele tatt.

Enkelte moralske dilemma som blir presentert for leseren kunne en jo dvele ved. Hva er viktigst, tilgivelse eller anger? Og, hva kan en få seg selv til å gjøre for å redde livet, eller livet til andre?

Ønsker du deg en roman fra krigens redsler som ikke tar nattesøvnen fra deg, så er denne boken midt i blinken for deg.

Simon og stjernene en nydelig roman av debutanten Nathan Filer

Simon og stjernene, eller The Shock of the Fall som den heter på originalspråket, er Nathan Filer sin debutroman. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier men opptrer også som performance poet i UK, en "yrkestittel" jeg ikke har hørt om før. Når tårene kom mot slutten av boken gikk jeg opp fra terningkast fem til seks. Les den, du vil ikke angre!

Da jeg halvveis ut i boken googlet forfatteren, falt mye på plass. Jeg liker å lese debutromaner, og tenker sjelden at forfatteren må "øve" litt mer, men da jeg leste denne boken var jeg så imponert at jeg ville søke opp bibliografien hans. Overraskelsen var stor da jeg fant ut at dette er hans første bok. 

I Simon og stjernene er Simon bare en person vi hører litt om. Det meste som sies om Simon sies liksom ikke, men det er lillebroren som forteller om seg selv og sitt liv, og på denne måten blir vi kjent også med Simon. 
Romanen er skrevet i en litt gåtefull stil, og man får ikke ting tydelig beskrevet. Noe sies direkte, men de fleste mellommenneskelige relasjonene kommer frem mellom linjene, so to speak. 

I nåtid er hovedpersonen 19 år, men mye av historien har sitt utspring i hendelser 10 år tidligere. Denne romanen er ikke utpreget kronologisk, men den gåtefulle stilen og det poetiske språket passer godt til måten historien presenteres på.

Dette er ikke en bok som handler om død eller sorg, ei heller om å leve med psykiske lidelser. Det er heller ikke en oppvekstroman, selv om Matthew vokser opp i boken. Begivenhetene er så nennsomt flettet sammen, at det er vanskelig å sette historien i bås. Kanskje leserens egen bagasje og interesser gjør leseopplevelsen unik for hver enkelt?

Nå skal det sies at når vi passerer halvveis i boken og Matthew blir innlagt på psykiatrisk sykehus, da blir handlingen speilet i lys av dette. Allikevel er det Matthews savn og anger som styrer tankesettet hans, og dermed også betraktningene han gjør seg. Diagnosen blir ikke stilt før mot slutten. Det er ikke det at han ikke fikk en diagnose før da, men det er ikke her fokus ligger, og det tydeliggjøres ikke nevneverdig.

Denne romanen har mange herlige øyeblikk. Det er Matthew selv som forteller og delvis skriver sin egen livshistorie. Siden handlingen ikke refererer de pårørendes eller behandlernes tanker og følelser, men kun tar for seg hvordan Matthew har det, blir det ikke en "sykehusroman", men en dypt menneskelig skildring av et barns vanskelige oppvekst i lys av grusomme hendelser i barndommen.

Jeg likte Simon og stjerne veldig godt, og håper inderlig at Nathan Filer fortsette å skrive romaner, for jeg vil gjerne lese mer av ham.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2016

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

Snøhvit må dø spennende krim av tyske Nele Neuhaus

Flesteparten av bøkene jeg leser fra Tyskland handler om krigen, derfor var det kjekt å lese en spennende krim med handling i nåtid. Nele Neuhaus er en av Tysklands mest populære krimforfattere, og slo i 2010 igjennom med Snøhvit må dø.

Forlaget om boken:
Tobias er tilbake i småbyen han kommer fra etter ti år i fengsel for drapet på en ung kvinne. Da nok en ung dame forsvinner, rettes alles mistanke mot Tobias.
En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en kvinne dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der møtes han av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen.

Snøhvit må dø er en skikkelig spennende krim, hvor alle karakterene er tilstede gjennom hele historien. Alt foregår i nåtid, med kun henvisninger til hendelsene for elleve år siden, hvor Tobias fikk skylden for de to jentenes forsvinning. Her er ingen verbale unoter eller ting jeg rynker på nesen av, og språket er tilpasset handling og sjanger.

Historien inneholder en del forviklinger, men ingen som gjør leseren forvirret. Alle karakterene får så pass mye kjøtt på beina, at jeg skiller dem fra hverandre og gjør meg opp meninger om dem. Dette er det jeg kaller en "slukebok" for den var vanskelig å legge fra seg. Når jeg hadde hundre sider igjen, sendte jeg familien på dør for å få fred til å nyte de siste sidene uten avbrudd. Tempoet er høyt mot slutten, dramatikken tilspisser seg.

Jeg likte godt hovedkarakterene Oliver von Bodenstein og Pia Kirchhoff. Ved første øyekast var det noe "Elisabeth George" over denne konstellasjonen, men den tanken slapp fort. Bodenstein er rik, pen og vellykket mens Kirchhoff er en tøffing som driver gård med hester og høns ved siden av politijobben.

Det er en politikrim dette her, med hovedvekt på etterforskningen, men forfatteren har ikke falt i "repetisjonsfella" som så mange krimforfattere gjør. Her er det fokus på handling, fremdrift og intrigebygging og flere tema er med for å beskrive uhyggen som skjuler seg i den lille bygda Altenhain.

Jeg anbefaler gjerne denne krimmen videre, og håper inderlig at forlaget vil fortsette å oversette serien, for dette vil jeg ha mer av!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2010/på norsk 2016

Sider: 434

Kilde: Leseeksemplar

Krimkveld på Femte i andre med Gunnar Staalesen

Femte i andre er baren til selveste Varg Veum. Gunnar Staalesens karakter er foreviget i bronse og står utenfor døren på gateplan. Baren som er en av de koseligste i Bergen fikk i dag besøk av fire forfattere. Ja, for en må jo regne med bokbaderen Gunnar Staalesen som hadde ansvar for å prate med Tove Alsterdal fra Sverige, Yrsa Sigurdardottir fra Island og nordmannen Odd Harald Hauge.

Tove Alsterdal snakker om krimmen Ingen vei tilbake

Odd Harald Hauge snakker om thrilleren Everest

Yrsa Sigurdardottir snakker om kriminalromanen DNA

Forholdene var ikke de rette for fotografering, så selv om jeg hadde snopt meg en ny linse i dag, ble kvaliteten så som så. Legg merke til været ute, det blåste og snødde sideveis!

Jeg hadde lest alle tre bøkene og gradert dem i øverste del av skalaen alle tre. Jeg nøt kvelden med et glass vin i selskap av en god venninne, og lot penn og papir forbli i sekken. Staalesen gjorde som vanlig en glimrende jobb med bokbadingen sin, han spurte enkle spørsmål som fikk forfatterne til å slappe av, så stemningen ble god. Odd Harald Hauge var ivrig etter å snakke om boken sin, så han syntes nok innledningen til Staalesen ble i drøyeste laget, men vi andre vil jo lære mest mulig om forfattere og bøker, så jeg håper Staalesen holder fast på stilen sin.

På bloggene Artemisias verden og Reading Randi kan du lese om hvordan trønderne opplevde dette bokbadet. Anbefales også for dere som vil vite litt om hva de snakket om.

Godt valg av påskekrim!  Her er mine omtaler av bøkene hvis dere har lyst å se:

DNA   -   Everest   -   Ingen vei tilbake

Oppsummering for lesemåneden februar

Da var andre måneden i året unnagjort og det er tid for oppsummering. Jeg lovet meg selv å holde meg til leseplanen og å huske å blogge om kulturelle "happenings", og det greide jeg sånn noenlunde.

Bøkene jeg leste til årets Lesemaraton

Dette har jeg lest i februar:

1. John Irving - Mysterieavenyen - 5
2. Maj-Britt Aagaard - Kjøttfri mandag - 6
3. SJ Watson - Dobbeltliv - 3
4. Carl-Johan Vallgren - Svin - 4
5. William Shakespeare - Hamlet - 4
6. Alberto Moravia - Fascisten - 5
7. Chris Tvedt - Demonenes sang - 6
8. Ben Aaronovitch - Rivers of London - 4
9. Emelie Schepp - Hvite spor - 5
10. Odd Harald Hauge - Everest - 6
11. Jeanette Winterson - Et gap i tiden - 5
12. Nele Neuhaus - Snøhvit må dø - 
13. John Donoghue - Urmakeren i Auschwitz -

Målet mitt med å lese færre bøker har jeg i alle fall nådd, siden januar hadde betydelig flere bøker på listen sin. De to siste har jeg ikke lest helt ferdig enda, en fordi jeg ikke fikk lest så mye i helgen og den andre fordi det stoppet opp...

Romaner: 4
Krim/thriller: 5
Ungdom: 1
Sakprosa: 1
Fantasy: 1
Skuespill: 1

Jeg har lest 2 bøker til Shakespeareprosjektet mitt og 3 bøker til Bokbloggprisen 2016, og det er jeg fornøyd med. Ellers er det nok Kjøttfri mandag som har gjort sterkest inntrykk på familien, siden vi har brukt denne boken flittig hele måneden. 

Kulturelle ting jeg var med på i februar:

Min 10 dagers faste preget måneden på en positiv måte

Martin Caparros snakket om boken sin SULT på Litteraturhuset i Bergen

Debutanttripp på Litteraturhuset i Bergen med bla. Bjørn Vatne

Teater på DnS: Samtale før døden om Adolf Eichman

Teater på DnS: Vår ære/vår makt bygget rundt Nordahl Griegs stykke

Selv er jeg lykkelig over at vi endelig kan si at våren er på vei. Ønsker alle lesehester en spennende lesemåned i mars!